Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Timothé Vorgens
Kjære nordmenn, jeg skriver til dere fra Frankrike – ja, landet som elsker ost så mye at det noen ganger glemmer sine indre fjorder. Jeg har falt for fjellene deres, stillheten som snakker, og den milde elegansen dere legger i hvert ord, selv de enkleste. Så tilgi meg om jeg stiller et litt naivt spørsmål, med min franske aksent, blendet av Oslo og Tromsø: Hva er fordelen med å miste landet sitt? For fra mitt ståsted ser det ut som dere står og ser på et snøskred uten å spenne på dere skiene.
Tenk deg en mann fra et varmt land – la oss si en tunisier som aldri har sett snø. Han kommer til den norske fjellheimen, forbløffet. I det fjerne hører han en rumling. En hvit støvsky stiger opp, vakkert, som et Munch-maleri uten skriket. Han tenker: «Dette er pent.» Det beveger seg, kommer nærmere, spennende. Så vokser det, brøler, og plutselig skjønner han at dette enorme, mektige, dødelige raser rett mot ham. For sent. To minutter senere ligger han under tre meter snø, og hans siste ord var:
«Fascinerende.» Dette kaller jeg en Hvit hendelse – en katastrofe man ser på som et skue, helt til den begraver deg.
I Europa har vi alle slike Hvite hendelser foran øynene. I Frankrike, i Malmö, i London klatrer «det globale sør» opp fjellet, og det raser ned i full fart: utrygghet, skoler som kollapser, gater der man ikke kjenner seg igjen. Vi ser det, vi vet det, tallene skriker – men dere, nordmenn, står der, med ullgenserne deres og rolige blikk, som om det bare er en litt kraftig snøstorm. Et snøskred? Nei, en liten ulempe. En rumling? Bare bakgrunnsstøy. Hvorfor denne mildheten mot det som knuser naboene deres? Har dere mistet evnen til å se en brann, eller har århundrets tabu – antirasismen – forhekset dere?
For det er det det er: Dere minner meg om kong Théoden i Ringenes Herre. Den gode kongen av Rohan, fortryllet av Saruman, som ser riket sitt falle sammen mens han mumler: «Alt er bra, det er bare en hvisking.» Imens hvisker Grima i øret hans: «Ikke vær rasist, Théoden, åpne portene, slipp inn orkene, det er berikende.» Og han, bedøvet, nikker, til en norsk Gandalf kommer og bryter trolldommen. Hvor er deres Gandalf, nordens venner? Eller er dere for opptatt med å polere dydsmedaljene deres til å høre rumlingen?
Så, ærlig talt: Hva er fordelen med å miste landet sitt? Om du er en hvit venstreorientert aktivist, fortært av etnomasochisme som gnager deg som en orm i et eple, skjønner jeg det – det er en slags terapi, et kulturelt selvmord i sakte film. Om du er en borger i Oslo vest, trygt plassert i fine strøk, langt nok fra østkanten der norsk ikke lenger snakkes, går det også an – du kan spille raus uten å møte en eneste ikke-hvit i din økologiske-kafé. Men for dere andre, vanlige folk, dere som elsker skogene deres, vintrene, trollhistoriene – hva gagner det? Tror dere virkelig dere er smartere enn svenskene, som trodde de var smartere enn franskmennene, som trodde de var smartere enn engelskmennene? Hvert land sier: «Hos oss går det bedre, vi fikser det.» Og hver gang vinner snøskredet. Det funker aldri, venner. Aldri.
Forstår nordmenn at en hvit person, som alle andre mennesker på jorden, trenger å være omgitt av folk som ligner ham? Ikke av hat, ikke av hovmod – av natur. En saudiaraber vil leve med saudiere, en zulu med zuluer, og ingen roper opp om skandale. Men en nordmann som vil ha sine fjorder, sine blonde, sitt koselige samfunn? Tabu. Rasisme. Slutt på diskusjonen. Men det er ikke en forbrytelse å ville ha et hjem der man føler seg hjemme – det er et behov, like gammelt som bjelkene i deres stavekirker. Så hvorfor la snøskredet dekke alt, som om det var en småsak å løse med et smil og en kopp kaffe?
Hva er fordelen med å miste landet sitt? Kanskje dere har et svar jeg ikke ser, jeg, en franskmann forelsket i deres sagn og nordlys. Kanskje det er en nordisk vits jeg ikke skjønner ennå – en humor like tørr som fisken fra Lofoten. Men hvis det ikke er en spøk, hvis denne rumlingen i det fjerne ikke bare er min fantasi, så spør jeg dere, i all vennskapelighet fra en fremmed som beundrer dere: Hvor er deres Gandalf? For snøskredet, det ler ikke.
