Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jared Taylor, American Renaissance
Vi trenger allierte.
Søndagens New York Times Magazine har en interessant artikkel: «I en tid med høyrepopulisme, hvorfor vinner Danmarks liberale?»
Her jamres det over Donald Trump og over at europeerne er på vei mot høyre. Overalt er venstresiden på retrett – bortsett fra i Danmark.
Velferdsstaten blomstrer, høyskolen er gratis, prostitusjon er lovlig, og 15 år gamle jenter kan ta abort uten å si det til noen. Det er til og med en karbonskatt på husdyr fordi de slipper ut klimaendrende metan fra begge ender.
Hva er Danmarks hemmelighet? Å holde innvandrere ute. Dette er veldig forvirrende for New York Times. Den mener at alt venstreorientert er bra, bra, bra, men å holde innvandrere ute er dårlig, dårlig, dårlig. Hvordan kan de to gå sammen? Danmarks statsminister Mette Frederiksen utfører dette mirakelet.
Da hun tiltrådte i 2019, var hun Danmarks første kvinnelige statsminister, og med sine 41 år var hun den yngste.
Foreldrene hennes var venstreorienterte, og hun ble politisk aktiv allerede som 15-åring.
Hun engasjerte seg mot de vanlige tingene – hvalfangst, apartheid, avskoging, rasisme – og gikk rett inn i Danmarks sosialdemokratiske parti, som har røtter helt tilbake til Den første internasjonale.
Til å begynne med elsket hun innvandrere, men i 2015 ombestemte hun seg. Hun lærte at mange av asylsøkerne var svindlere og snyltere. Hun lærte at de som jobber, presser ned lønningene for de innfødte.
Hun lærte til og med at mangfold er dårlig for tette fellesskap, og at man trenger fellesskap for å ha en velferdsstat.
Som hun forklarte til Times: «Venstresidens politikk er avhengig av kollektive løsninger der velgerne føler seg som en del av et fellesskap eller en nasjon.» «Ellers vil de ikke akseptere de høye skattene som betaler for en sterk velferdsstat.» Høy innvandring kan undergrave dette samholdet, sier hun.
The Guardian er selvfølgelig misfornøyd med Frederiksen. Hvordan våger en venstremann å støtte «et ‘paradigmeskifte’ – et press for å gjøre repatriering, snarere enn integrering, til målet for asylpolitikken.»
Frederiksen presset hardt på for å gjøre Danmark til det første europeiske landet som bestemte seg for at Syria var trygt, og som begynte å kaste ut syrere. Hun vil stenge alle muslimske skoler og sende alle nåværende asylsøkere til et interneringssenter i Nord-Afrika. Og ikke ta imot flere. Innvandrere som har lovlig status, kan ikke være trygdemisbrukere; de må jobbe.
The Times er i en forferdelig forvirring om dette. Er frøken Frederiksen en slem eller en snill? For selv i det vidunderlige, sosialistiske Danmark «stammet noe av motstanden mot innvandring fra en irrasjonell frykt for fremmede… Velfungerende samfunn slår tilbake mot denne trangsyntheten.» Men det er en «feil» «å behandle all misnøye med økende innvandring som rasisme».
Hvis du bare vil ha et land med høy tillit, kulturelt og rasemessig sammenhengende, er du nazist. Hvis du vil ha et slikt land fordi du prøver å bygge et sosialistisk paradis, så er det kanskje greit.
Jeg liker ikke velferdsstaten. Det er dysgenisk å skattlegge produktive mennesker for å subsidiere uproduktive mennesker. Men hvis Mette Frederiksen tror hun kan få det til å fungere ved å holde Danmark dansk, så Gud velsigne henne.
Hun er ikke den eneste venstreorienterte som tenker slik. Sahra Wagenknecht, som en gang var en stor profil på den tyske venstresiden, vil ha en fet velferdsstat. Også hun mener innvandrere er et problem. Tyskerne er mer villige til å betale for almisser hvis de går til andre tyskere.
Hvite talsmenn kan finne seg ganske rare sengekamerater. Pim Fortuyn i Nederland begynte som marxist, men gikk til høyre i innvandringsspørsmålet. Han sa at muslimer var «tilbakestående», og ville ikke ha noen av dem i landet sitt. En del av deres tilbakeliggenhet var hatet mot homofile, og hvis det ble for mange muslimer, ville homofile – som Fortuyn selv – måtte gå tilbake i skapet.
Hvis bare homofile og lesbiske hadde stemt ved forrige ukes valg i Tyskland, ville utfallet blitt annerledes. I den faktiske avstemningen, som vises her, kom det eneste seriøse innvandringsregulerende partiet, AfD – den blå linjen i midten – på andreplass med 20,8 prosent av stemmene.
Ifølge denne målingen, som kun omfatter ikke-heterofile, ville AfD ha ligget på topp med 27,9 prosent. Ikke-heterofile under 40 år ville ha gitt AfD en knusende seier med 33 prosent.
Disse resultatene er skjeve fordi det er mange flere mannlige enn kvinnelige ikke-heteroer, og menn foretrakk AfD fremfor kvinner, med 24 prosent mot 17 prosent. Likevel er det helt klart en uavhengig homoeffekt. Jeg tror de ikke liker tanken på å bli kastet ut fra høye bygninger eller å bli steinet til døde.
Jeg vil at Europa skal forbli europeisk, fordi jeg elsker hvite mennesker.
Jeg elsker vår arv, vår kultur, vår måte å leve på, og jeg vil at de skal blomstre og blomstre for alltid. Vår største umiddelbare trussel er innvandring og den store utskiftningen.
Jeg støtter alle som ønsker å stoppe det – av religiøse grunner, miljømessige grunner, sosiale grunner – jeg bryr meg ikke. Noen tror kanskje at stans i innvandringen og en kraftig remigrasjon er den eneste måten å redde likekjønnede ekteskap, nudistkolonier og aborter for 15-åringer på.
Å redde folket vårt er jobb nummer én. Når vi er trygge bak tette grenser, kan vi løse alle våre uenigheter. Og vi trenger ikke alle å komme frem til de samme løsningene. Nederlendere og dansker vil kanskje at kvinner skal gifte seg med hverandre. Polakker og rumenere vil kanskje si: «Ikke med livet som innsats.»
Dette er en kamp vi må vinne, og vi må akseptere våre allierte etter hvert som vi finner dem.
—
Innlegget er først utgitt på engelsk her.
