Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: VOX
Ikke før har de europeiske lederne i lengre tid skjelt Trump huden full med de mest vanærende ord og begrep, så snur de med ett unisont om på hælen og vender sine bedende blikk mot den samme – nå verdens farsfigur. Og nærmest tigger ham om å gripe inn i Ukraina-konflikten. Det er bare å håpe at kretsen rundt ham har sørget for å bidra med hjelp fra sosiologer, psykologer og erfarne familieterapeuter. Som kan forklare ham det han ennå ikke måtte vite om barns til tider irrasjonelle handlingsmønstre.
Fra Hitler til redningsmann
Forrige fredag var han fortsatt å betrakte som inkarnasjonen av Hitler. Noen dager etterpå er han altså konvertert til selveste redningsmannen, som europeerne ikke kan klare seg uten. Erfarne foreldre kan neppe unngå å dra en viss kjensel på adferdsmønsteret. Men det er bare i et fallert, feminisert Europa at alle kan oppføre seg hemningsløst og uforutsigbart. Ja, si og gjøre det meste uten konsekvenser. Slik er ikke resten av verden. Og finnes det ukrainske diplomater under diktatoren, så bør de hviske ham noen Pauli ord i øret før – eller om – det blir noen neste gang.
Null sosial pottetrening
Etter at ukraineren oppsøkte verdens mektigste mann, på verdens viktigste kontor, i undertrøya og snakket USA’s president ustoppelig i munnen, så fikk Trump nok. Zelensky kunne jo prøvd på det samme ved enden av et 24 meter langt konferansebord i Kreml! Eller på statsbesøk i Kina eller India. Kom du slik antrukket til vårt eget slott, ville du neppe kommet inn. Ordet respekt rinner en i hu. Men et Europa i full sosial oppløsning er ikke lenger så nøye på formene. Det er som om all sosial pottetrening har forsvunnet mellom ørene.
Manglende verdighet
Det er nå engang slik at når verdens skjebne skal avgjøres, så kreves det en viss verdighet. Det burde selv den ukrainske pjokken ha forstått. Han er jo ikke engang president formelt sett. At det feminine Europa skriker opp er selvsagt fordi de kjenner igjen sine egne ulydige unger, som aldri fikk så mye som alvorlig tilsnakk. For ikke å snakke om en dask. Og da ble resultatet som vi nå ser på hjemmebane. De overveldende fruktene av at vi har forlatt alle tidligere former for akseptabel adferd, preger daglig nyhetsbildet. Sivilisasjonen er på vikende front. Dyreriket er coming up.
Nå skal det tigges
Det er noe nedverdigende over en sivilisasjon, der de fremste tillitsvalgte svinger mellom lys og mørke fra den ene dagen til den andre. Aldri før har vi i nyere historie hørt noen unisont nedkalle slike forbannelser og ukvemsord over sin fremste allierte. For så dagen derpå å tigge vedkommende om nåde og hjelp. Så uverdig fremtreden finner vi knapt nabolangs i vårt langstrakte land. For nå skal det tigges om hjelp. Fordi noen midt i tåkeheimen har kommet på at – upps – vi har kanskje ikke noe særlig militære muskler likevel. Da kan det være greit å ha en venn eller to.
Virkeligheten banker på
Det er derfor å håpe at når Europas skjebne skal føres i pennen av dertil egnede historieskrivere, så vil forhåpentligvis ettertiden lære ett og annet om verdien av respekt, verdighet, former og høflighet. Ikke minst for dem man er totalt avhengig av. Dette begrepet må på ny inn i det diplomatiske skole-verket. Det vi nå ser utspille seg på vårt kontinent, minner tvert imot om Adolfs forflytninger av ikke-eksisterende divisjoner. Som lik den gang er så marginale at de knapt er i stand til annet enn å holde egen befolkning i tømme. Det er derfor å håpe at The Donald vekket europeerne opp av deres Tornerose-søvn. For virkeligheten er i ferd med å banke på i Europas bortblåste drømmeverden.
