Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Lars Birkelund
Avskjedstalen til president Dwight D. Eisenhower er mest kjent fordi han der advarte mot innflytelsen til USAs militær-industrielle kompleks og at den innflytelsen er til skade for USAs demokrati (i den grad USA er et demokrati, kan vi trygt spørre nå etter 64 år). Men da jeg leste talen i sin helhet la jeg merke til at han brukte begrepet «holocaust» i flertall:
Vi er nå ti år over midtpunktet i et århundre som har vært vitne til fire store kriger mellom store nasjoner. Tre av disse involverte vårt eget land. Til tross for disse holocaustene er USA i dag den sterkeste, mest innflytelsesrike og mest produktive nasjonen i verden.
Naturligvis hadde det skjedd mange folkemord, utryddelseskriger eller holocauster før det som ble kjent med stor H i Norge. Vi kunne for eksempel ha begynt med europeiske kolonimakters folkemord på urbefolkningen i den verdensdelen som de gjorde kjent under navnet Amerika. USAs folkemord i Kambodsja, en fryktelig ’bieffekt’ av USAs krig mot Vietnam, i årene før Røde Khmer kom til makten hører sjølsagt også med:
Tre år og mer enn hundre tusen tonn bomber senere, 27. januar 1973 for å være presis, ble en avtale undertegnet i Paris som satte en stopper for et tiår med amerikansk krigføring i Vietnam. Bombingen av Kambodsja fortsatte imidlertid».
Da Eisenhower holdt sin avskjedstale var det neppe noen i Norge som visste hvem Pol Pot var (hans egentlige navn var Salot Sar). Da jeg kom til hovedstaden Phnom Penh 5. februar var jeg blant annet opptatt av å få vite hvordan kambodsjanerne ser på denne delen av sin historie i dag.
Alt tyder på at kambodsjanerne føler skam over at det kunne skje, sjøl om jeg ble fortalt at noen av de ansvarlige for døden til 2,5 millioner landsmenn (Kambodsjas eget anslag, av en befolkning som da var på 8 millioner) ikke har villet innrømme skyld eller ansvar for det som skjedde.
Jeg går ut i fra at alle leserne kjenner til dette folkemordet. Men for å oppsummere kort så var det i første rekke rettet mot intellektuelle, de med lengre utdanning, som leger og professorer. Og kunstnere. Altså ikke mot en annen ’rase’ eller religion.
I 1979 ble Pol Pot og Ieng Sary dømt til døden in absentia for folkemord av det nye Vietnam-støttede regimet. Han ble kjent skyldig i over tre millioner menneskers død. Forskere er siden kommet til forskjellige tall. Et gjennomsnittlig anslag over antall dødsofre synes å være 1,7 millioner.
Det var også Vietnam som drev dem «in absentia». Cambodian–Vietnamese War – Wikipedia . Derfor er det nødvendig å vite at USA med allierte så på Pol Pot og Røde Khmer som Kambodsjas rette lederskap til 1993, mens de var i eksil i Thailand. Skyldtes det hevngjerrighet etter at USA hadde tapt krigen mot Vietnam i 1975?
USA stemte for at Røde Khmer og den Røde Khmer-dominerte koalisjonsregjeringen i Demokratisk Kampuchea (CGDK) skulle få beholde Kambodsjas FN-sete helt frem til 1993, lenge etter at Røde Khmer for det meste var blitt avsatt av Vietnam under den vietnamesiske invasjonen av Kambodsja i 1979 og bare styrte en liten del av landet.
Se også John Pilgers dokumentarfilmer om dette (som også finnes på Youtube).
Pol Pot døde angivelig av hjertesvikt i en jungelhytte i Anlong Veng ved grensen til Thailand i april 1998 mens han satt i husarrest. Han var da blitt ydmyket av sine egne, og Røde Khmer var i ferd med å gå i oppløsning. I 1999 ble Røde Khmer formelt oppløst etter at Ta Mok hadde blitt arrestert.
Pol Pots historiske ettermæle er som en av verdenshistoriens mest brutale ledere. Han blir husket som den fremste lederen og ansiktet til et regime som betraktes som et av historiens mest brutale. I ettertid har det blitt vanlig å bruke begrepene ’Røde Khmer’ og ’Pol Pot’ om hverandre.
I denne konteksten er det grotesk at Pol Pot er en forkortelse for «politisk potensiale» og at det offisielle navnet på landet under Pol Pot og Røde Khmer var Demokratisk Kampuchea, mer på abusonadustyroad.com
Jeg var del av en gruppe på ti som ble guidet inn i «The Killing field and Toul Sleng genocide museum». Les mer på tripadvisor.com.
90 % av Kambodsjas kunstnere ble drept på «the killing fields» eller i fengsler og/eller under tortur, sykdommer mm, fortalte guiden, Baboon. Barn ble også drept, da tanken var at de ellers ville hevne seg når de ble voksne. Altså slik Israel holder på nå.
Moren til Baboon var under tvangsarbeid fra hun var 12 år, i 1975, men overlevde og fødte ham i 1986.
Da jeg spurte Baboon om hvordan kambodsjanerne hadde klart å leve med hverandre etterpå svarte han at det ikke hadde vært lett, men at det hadde skjedd med hjelp av amnestier, tilgivelse og kjærlighet. «Ellers ville krigen aldri tatt slutt», sa han. «Vi må gjenoppbygge landet vårt etter å ha avsluttet krigen, og det gjør vi i dag».
En Wikipedia-artikkel om «sannhet og forsoning i Kambodsja» forteller oss at det tok tid før prosessen kom i gang, dels fordi rester av Røde Khmer befant seg i regjering der:
Landet og den nye regjeringen valgte å ikke delta i offisiell sannhetssøking i overgangsperioden, og kambodsjanerne viste generelt liten interesse for å snakke om denne epoken.
Men etter at siste rest av regimet ble styrtet i 1999, begynte kambodsjanerne å vise økt interesse for å lære om sin egen fortid og avdekke sannheten om Røde Khmer-regimet (…)I 2001 vedtok den kambodsjanske nasjonalforsamlingen en lov om opprettelsen av de ekstraordinære kamrene i Kambodsjas domstoler for straffeforfølgelse av forbrytelser begått under perioden med Demokratisk Kampuchea. Disse hybride domstolene, som ble opprettet av den kambodsjanske regjeringen og FN i fellesskap, var ikke ment å være en endelig løsning, men de var et startpunkt. Dette skrittet mot rettferdighet anerkjente både de overlevende og de døde ofrene, og beviste at fortiden ikke ville bli glemt eller forminsket (…)
Etter hvert som årene går, blir Røde Khmer-ledere eldre, dør eller blir uskikket til å stilles for retten. Den langsomme prosessen er skadelig for ønsket om rettferdighet. Selv om det har vært en prøvelse for befolkningen, ønsker kambodsjanerne å få vite sannheten, og de ønsker at det internasjonale samfunnet også skal vite hvor viktig sannheten er.
Når sannheten endelig blir kjent og historien blir forstått, vil det forhåpentligvis fjerne effekten av mange års fortielse. Sannheten må bli kjent, slik at historien kan fortelles videre til yngre generasjoner. I 2000 var halvparten av den kambodsjanske befolkningen post-Røde Khmer og visste ikke eller trodde ikke på hva som tidligere hadde skjedd i landet. I 2010 ble det fortsatt ikke undervist om Røde Khmer-regimet i kambodsjanske klasserom. Kambodsjanerne ønsker at det skal formidles korrekt informasjon i skolen, og de ønsker ikke et skjevt minne om sin egen historie.
Landet arbeider derfor med pedagogiske og terapeutiske tiltak.
Opplevde jeg ikke noe hyggelig i Kambodsja? Jo, dagen etter at jeg var i det skrekkinngytende museet i Phnom Penh koblet jeg av med en annen guidet gruppetur. Den tok oss gjennom fire frokoster, som guiden Jackson kalte det, servert i Phnom Pens markeder for fersk mat og til slutt på en restaurant. https://urbanforage.co/ Jackson hadde også en forkjærlighet for opposisjonell gatekunst, som han viste oss (mine bilder).
Relasjonene mellom Kambodsja og Vietnam skal i dag være gode, men forskjeller er det mellom landene, sjøl om likhetene kanskje er størst. Temmelig konkret, og verdt å vite, er forbudet mot å handle med USA-dollar i Vietnam, mens dollaren er et betalingsmiddel på linje med landets egen valuta, RIEL, i Kambodsja.
Ellers er det et paradoks at det er så dyrt å bruke minibanker/ATMs i land hvor alt annet er så billig, og hvor man er mye mer avhengig av kontanter enn i Norge. Nå sikter jeg både til Vietnam, Kambodsja og Laos, men særlig Kambodsja. 50 kroner eller mer opplevde jeg å betale pr uttak. Jeg håper og tror det er billigere for de lavtlønnede fastboende.
Angkor Wat er obligatorisk når man er i Kambodsja. Angkor Wat ligger noen kilometer utenfor Siem Reap, som med sine 250 000 innbyggere er en adskillig mindre by enn hovedstaden Phnom Phen, også mer avslappet. Der fant jeg det som kan være verdens minste bensinstasjon? Så betjener den også tuk-tuker, som vist her utenfor Relax Resort Angkor Villa:
«Tiden leger alle sår», som det heter i gammelt ordtak. Nordmenn klarte å kvitte seg med hatet mot tyskere etter hvert som årene gikk etter Tysklands okkupasjon av Norge. Og forbindelsene mellom Tyskland og Israel etter Holocaust har lenge vært gode (på godt og vondt, men kanskje mest vondt, da Tyskland leverer våpen til Israels folkemord på palestinerne).
Forholdet mellom USA og Vietnam og Kambodsja har også lenge vært bra. Kambodsjas holocaust var imidlertid noe kambodsjanerne påførte hverandre, riktig nok som en følge av USAs krigføring mot både Vietnam, Kambodsja og Laos fra 1950-tallet til 1975. Men det ser ut til å gå i riktig retning for kambodsjanerne og deres samliv med hverandre.
