Kjetterske tanker om myndighetene

Av Jerfr

Personene og hendelsene i denne føljetongen er fiktive, og enhver likhet med faktiske personer eller hendelser er tilfeldig og utilsiktet.

Tilgi den du har gjort urett
og bær ikke nag til han.

Les mer:

• Suite no. o2
• Suite no. 03
• Suite no. 04
• Suite No. 05
• Suite No. 06
• Suite No. 07
• Suite No. 08
• Suite No. 09
• Suite No. 10
• Suite No. 11
• Suite No. 12
• Suite No. 13
• Suite No. 14
• Suite No. 15

De første menneskene som kom til Norge, ankom for omtrent 11 000 år siden, etter hvert som isen begynte a smelte og kysten ble isfri. Disse tidlige bosetterne var jegere og sankere som fulgte dyreflokker og utnyttet de rike fiskemulighetene langs kysten. De eldste skjelettene som er funnet i Norge, stammer fra mennesker som levde for rundt 9000 år siden.

Suite No. 01

Det var engang …

et yndig lite land, langt mot nord som sakte kom til syne gjennom en lang og kald fødsel – etter hvert som isen trakk seg tilbake. Landet husket sin egen fødsel, som var planlagt, og tok tid. Den strakk ut sine mange fjordarmer, og løftet kystlinjen, etter hvert som den tunge heldekkende isen trakk seg tilbake – og hjalp til med å skyve landet ut i lyset. Landet rugget seg mot is-kappen, slik at frodig jord ble skrapet ned av fjellene til frodige sletter og flat mark. Dette var før tiden kom til liv, og ble en egen dimensjon.

Landet kjente sin misjon, og gjorde sin karrige tilværelse så attraktiv som mulig, men var fullstendig klar over at både beliggenhet, klima og natur ville kreve sitt av de mennesker som etter hvert skulle bebo landet. Landet var ikke laget for hvem som helst, og vakkert var det ikke – sammenlignet med sine omgivelser, tagget og nakent som det sto fram, men som den stygge andungen ble landet usigelig, og misunnelsesverdig, vakkert over tid. Vakrere enn alle andre.

Og sannelig, før den siste isen hadde sluppet taket, kom de første innbyggerne på plass. Et hardbarka folk, som ikke var redd for slitet de så ville kreves for å kunne gi seg selv og familien et levelig utkomme. De kom i små grupper, og klorte seg fast etter hvert som isen trakk seg tilbake. De så til sin glede at de første dyrene og plantene – hadde oppdaget landet før dem, og at landet allerede var habitat for en frodig flora og livgivende fauna, og ved kysten fant de rike fiskeplasser. Det ville ikke bli noen dans på roser, som Reinrosa, men de så muligheter til selvberging og overlevelse.

Så startet tiden, som straks begynte sin ubønnhørlige tikking mot en ukjent fremtid – for både folk og land. Landet selv bød seg fram til full dispensasjon, før det stilte seg selv litt i bakgrunnen – spent på hvordan folket ville innrette seg, og hvordan det hele ville utvikle seg.

Som ettertidens klokskap og fasit har vist oss, ble det en bumpy ride, som de sier på ny-norsk, gjennom flere turbulente perioder.

Først Steinalderen, hvor menneskene levde som jegere og sankere, til jordbruk etter hvert begynte å bli mer vanlig opp mot det vi kaller yngre steinalder. Så kom vi inn i det vi betegner som Bronsealderen, hvor bronse ble tatt i bruk til redskaper og våpen. Jordbruket ble mer utviklet, og helleristninger over hele landet gir oss mer innblikk i kulturen. Rundt år 500 før Kristus begynte jern og bli det dominerende materialet, og herfra og fram til vikingtiden – begynte samfunnet, gjennom sterke albuer – sverd og spisse piler, å bli mer organisert.

Vikingene utviklet fantastiske skip – de kjente vikingskipene, som ble eminente framkomstmidler for ekspansjon og handel. Med flatbunnede skip var heller ikke elvene nede i Europa noe problem, og gjorde det mulig å nå byer langt inne i landene.

Etter hvert forsto de at handelen trengte ikke å være frivillig, for å bli innbringende – tvert imot, og de begynte å dra i viking – som de kalte det, og gjorde landet de selv kalte Norðrvegr både beryktet og fryktet i hele Europa.

Mot slutten av vikingtiden nådde kristendommen våre breddegrader, og fortrengte våre gamle guder. Gjennom stridigheter ble landet dratt inn i ymse unioner med nabolandene, til det under reformasjonen mer eller mindre stabiliserte seg i en union med Danmark.

Men siden Danmark-Norge ble, sammen med Napoleon – på den tapende siden i hans krig mot verden, ble Danmark tvunget til å avstå Norge til Sverige gjennom en fredsavtale – Kieltraktaten – mellom den danske kongen og den svenske kronprinsen Karl Johan.

Etter avståelsen forsøkte Norge å erklære seg selvstendig og underskrev landets egen grunnlov på Eidsvold – 17. mai 1814, dagen etter at den var vedtatt og valgte Christian Frederik til konge.

Men stormaktene i Europa anerkjente ikke Norges selvstendighet, og Sverige presset Norge militært og politisk, men etter en kortvarig konflikt ble Mossekonvensjonen undertegnet i august 1814, og sikret at Norge beholdt sin grunnlov, men betingelsen var at landet måtte gå inn i en union med Sverige.

Unionen med Sverige var annerledes enn den med Danmark, siden Norge nå fikk større grad av selvstyre og beholdt sin egen grunnlov, men uansett type union var og forble Nordmenn Nordmenn, og denne vissheten ble bare sterkere og sterkere. Nasjonalfølelsen vokste seg stor og sterk, etter hvert som vi oppdaget – og begynte å virkelig sette pris på eget språk og egen kultur. Folket begynte å feire 17.mai som landets frigjøringsdag – og slik feires den til denne dag.

Vårt eget Storting innførte parlamentarismen i 1884, som gav Stortinget større makt over eget land og folk, og styrket landets politiske selvstyre, men etter hvert som landet opplevde vekst og modernisering – begynte unionen med Sverige å føles som en klamp om foten, en fotlenke som folket følte begrenset landets muligheter. Konflikten toppet seg da Sverige prøvde å nekte Norge å ha egne konsuler i andre land, og i 1905 satte det norske folk foten ned, og et endelig punktum – ved å stemme overveldende for oppløsning av unionen med Sverige. Svenskekongen, Oscar II, gråt seg i søvn fra nå til han døde av sorg to år senere, men folket i Norge kastet hattene i luften, og jublet av glede …

Denne jubelen ville ingen ende ta, men etter første verdenskrig – selv om den ikke berørte oss direkte, begynte jubelen å stoppe opp i halsen, etter hvert som sosialistene – fordelerne – begynte å komme på banen med sin prektighet, skinnende moral og dyder høye som Babels Tårn. Herfra så de ned på toppen av Galdhøpiggen og de mektige Dovrefjellene, og når de brukte kikkert kunne de – til sin overraskelse – skimte vanlige mennesker også, i dalom nedenfor. De fikk undersøkt og dissekert wombater i Australia, i et forsøk på å lære seg å drite terninger som bevis på sin høye stand, slik at vanlige folk som møtte på dem i utmark kunne kjenne dem igjen på avføringen, og slik lære seg fasinasjon og respekt for overklassen.

Fra da, og fram til i dag, har ikke ferden vært bumpy lengre, men et eneste dalsøkk – som ingen ende vil ta. Vi har fått vekslende myndigheter som har sloss om å være mest kreative i å svikte eget folk og eget land – i sin iherdige kamp for eget kjøtts velferd, foreløpig ser det ut til at de alle har vunnet.

Vi har prøvd ut det meste. En tid var vi innom en presteledet regjering – hvis lederen ennå virket overbevisende når han insisterte på å ha samme religion som resten av landet, før han fant Mammon og Allahs sølvpenger adskillig mer givende – og når han som bonus kunne forråde landet i tillegg, ble det som et kinderegg for han – og han gikk til innkjøp av sexy undertøy, til møtet med alle jomfruene.

Vi var også innom en Regjering ledet av en av Brussels disipler. Som Askeladden rasket han med seg det han fant på- og ved veien, og stablet på plass en forsamling som kunne vært revet ut av Kjell Aukrusts univers. Dette ruklet presenterte han så for Kongen som – APs Arbeidslag, som skulle bygge Det Norske Hus, og resultatet lot ikke vente på seg. Det han fikk bygd, og påsto ville sette Babels Tårn i skyggen, ble vel mer å betrakte som et fjøs, men med tanke på Babels Tårns endelikt, kan vel selv dette fjøset skygge for restene av det – og gi han litt rett akkurat der.

Men fjøs er intet hus, og fjøs trenger kreatur, så AP pakket fjøset inn i cellofan, klasket en qubba på toppen, og gav det vederlagsfritt til sine venner – og felles svorne fiender av både land og folk, som raskt gjorde det om til Nordens, og antagelig Europas største moske, der det ruver på Furuset, slik at Regjerings-medlemmene har et sted å hente inspirasjon – og frisk luft, hvis de møter opp og stiller seg bakerst i de mest intense bønnetimene. Den gigantiske fakturaen for herligheten ble fragmentert og delt ut til urbefolkningen.

Sist ute av Regjeringer er denne samlingen, som hvis vi ser bort fra lakkskoene, også kunne vært revet ut av Kjell Aukrusts univers:

Som siste tilskudd rasket de til seg kapteinen på Norges første, og foreløpig eneste forsøk på månelanding. Han ble funnet fortumlet og i ørska, ved Ørsta på Vestlandet, hvor han ravet rundt i krateret hvor mannskapskapselen hadde krasjet.

Hjelpemannskapene klarte å få han ut av Ørsta, men han forble i ørska, men en vennetjeneste er en annen verdt – og pupillene begynte å stabilisere seg når han fikk en taburett under ræva, og du kunne se på rynkene i panna at han prøvde å fokusere. Ikke lengre etter ble han også tildelt H.M.Kongens fortjenestemedalje i antrasitt, for å ha overlevd krasjet – og for å ha beholdt ganglaget etter den famøse landingen.

Hjemmesnekrede myndigheter

Etter å ha kjempet oss ut av grepene til våre naboland, og presset fra Globalistenes og Nazi-etterkommerne i den Europeiske Union, og fått vår frihet, står vi nå i ferd med å gi opp overfor denne hjemmesnekrede kreftcellen som fyller Regjeringens og delvis Stortingets taburetter. En kreftcelle som ukontrollert har fått utviklet seg i vårt eget land. Under disse narsissistenes ledelse blir vårt dyrebare Fedreland lagt ut til avhenting på verdens loppemarked, mens Regjeringenes nøye utvalgte byråkrater – logrende, og med alle midler, hjelper myndighetene med å ta fra landets etniske befolkning meningen med livet.

Som det foreløpig siste forræderske stuntet mot eget folk, har de nå funnet ut at Grunnloven ikke lengre er god nok for dem, siden den hindrer dem i sin jakt etter fullstendig kontroll med folket, og pekte på en ikkeeksisterende skogssti som de påstår går i bue om Grunnloven, og gir våre nåværende og fremtidige Myndigheter mulighet til å sette Grunnloven ut av spill med et tastetrykk – ved å selv definere sine egenkreerte situasjoner som kriser. Med ny lov i hånden kunne de derved hindre våkne folks ytringer og pinlige spørsmål – med duct-tape, og slik unngå det som Gro advarte mot allerede i 2017 – da hun uttalte på myndighetenes vegne at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Med den kjennskapen vi har til norsk media, kan vi nok konstatere at her talte nok skattesnyteren mot bedre vitende, da det er lenge siden Norsk Medieflora fungerte etter intensjonen, og inneholdt journalister. Store pupper og falske nyheter har for lengst skremt reelle abonnenter vekk. Falske nyheter, blandet med ekte nyheter – venstrevridd til det ugjenkjennelige, har folket fått nok av – og de som var ute etter de store puppene fant bedre utvalg i andre kanaler.

Gjennom økonomiske støtteordninger, årelangt kameraderi og inngifte, har myndighetene bundet media fra å rapportere om alt annet enn tette takrenner og myndighets-godkjent svada – i et Norge som gjennom et sukkende og apatisk folk har fått utvikle seg til en ett-partistat, delt i fraksjoner – uten reelle alternativer.

Med tanke på kvaliteten på de som vandret landet før oss, er det en gåte hvordan vi har kunnet tillate oss som folk å bli så strippet for all selvtillit, som så til de grader er blitt radert ut av vår personlighet at vi lar oss dupere ned i rennesteinen av noen få av våre medmennesker som får bruke sin syke narsissistiske personlighet til å brøyte seg fram, enten det er på arbeidsplassen, i forsamlingshuset, eller til landets ledelse. Til alt overmål oppfatter vi deres frekkhet som en styrke, og er overbevist om at denne innbilte styrken er til folkets beste, så vi heier dem fram – mens vi klamrer oss til lua i handa. Det er kvalmende patetisk.

Vi smiler overbærende av fjerne land hvor landenes egne myndigheter har klart å kjøre eget land til helvete, og som vi skal ha oss frabedt å bli sammenlignet med – og mumler at folket der får de myndigheter de fortjener, når de fortsetter å stemme på rukkelet som herjer landet.

Land som Venezuela, en gang blant de mest velstående land i Latin-Amerika, og en gigantisk oljenasjon – med tredve millioner innbyggere, ble på et par korte generasjoner kjørt til helvete av en narsissistisk ledelse som raskt utviklet landet til et diktatur, hvor en smal ledelse lever bong bong – og kjører ut sin perversitet mot et eget underkuet folk, som mangler omtrent alt, og som tvinges til å stemme på de samme jævlene som har ødelagt landet.

De er i fritt fall, sier vi, men hadde vi studert bakken bedre – der vi likevel sleper oss fram med bøyd nakke og raslende lenker, mens vi snubler over myndighetenes fartsdumper av ferske forbud og påbud, ville vi sett avtrykkene fra de millioner mennesker – også fra Venezuela, som vi følger i fotsporene til. Fotspor som fører oss stødig og sikkert til klippekanten, og til vissheten om at også vi fikk de myndighetene vi fortjente.

Igjen, når vi tenker på våre forfedre, og ser hvilke tusseladder vi har utviklet oss til, forstår vi at utviklingen har vært syk, en evolusjon i revers – og alt fordi vi trodde alt ville gå seg til automatisk – og av seg selv. Våre myndigheter ville ta vare på landet, og vår frihet trengte hverken vedlikehold, eller kjempes for. Ettertidens klokskap har smertefullt vist oss at frihet ikke kommer rekende på en fjøl, men må kontinuerlig passes på – og kjempes for, og det skjer ikke ved å velge inn representanter til styrende organer etter hvem som gaper høyest, eller som vi synes mest synd på. Vestens myndigheter er blitt et gedigent DEI-prosjekt.

Hvis myndigheter i et demokrati skal fungere må kvalifiserte personer velges inn, og selv da må de holdes i stramme tøyler – og det blir umulig med et media på lit de parade. Et sovende folk kan vekkes, men et folk som ligger våkne – men gjør som de sover, er umulig å vekke. Det virker som en slags destruktiv patologisk galskap har omfavnet hele Vesten, og sendt Europa befolkning inn i et apatisk selvdestruktivt modus.

Livet

Langt nord i vårt vakre land kom en liten gutt til verden. Hans far var en nobel og edel mann, men myndig og bestemt. Som med alle sine andre barn, bar han selv gutten til dåpen, og som sedvanlig holdt han på barnets navn til det skulle skrives inn. Slik hadde det vært med alle barna, så denne gutten ble intet unntak, men det hadde bare vært nikking og aksept over søsknenes navn etterpå, tidligere, så mor var ikke så bekymret denne gangen heller, men da presten spurte etter barnets navn, kikket både mor og faddere spent på far.

Jan, svarte faren myndig og bestemt.

Jan? svarte presten – spørrende, avventende.

Jan, gjentok faren, like bestemt som sist.

Både mor og faddere ble litt anspent og urolige, der de sto rundt døpefonten og forsiktig kikket på faren som holdt fram sønnen over døpefonten, med hodet mot presten.

Presten kikket raskt på Erik Erikson, som var fokusert på sønnen, og ventet på presten. Presten skuttet litt på skuldrene, kremtet lett, hevet hånden, og døpte Jan til Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn … Amen.

Etter Gudstjenesten og barnedåpen i det lille kapellet på stedet, begynte det å surre i forsamlingen. Dette hadde ikke skjedd før i bygda. Jan var ikke et uvanlig navn, tvert imot. Det var så vanlig at de brukte å føye til forbokstaven i mellomnavnet, for å skille Jan’ene fra hverandre når de omtalte dem, som Jan P, Jan B, Jan T – men nå, for første gang fikk bygda en tilvekst med et av bygdas vanligste mannsnavn, men uten mellomnavn.

Under selskapet etterpå satt Erik Erikson og lyttet fornøyelig til summingen. De finner nok en løsning, tenkte han, mens han nippet til kaffen og nøt et stykke bløtkake. – Det går seg nok til.

Og Pjokken var ikke gamle karen, før det hadde gått seg til, og han ble kalt Jan-Jan som den naturligste ting av verden, og kunne slik naturlig omtales og kalles på – omså midt i flokken av navnebrødre.

Fortsettelse følger…

Les flere innlegg av Jerfr.