Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Jonas og Jens fikk slik god mottakelse hos Trump, at selv om møte var med arkitekten av destrueringen av mangfoldet, gav Marie seg ende over. Til tross for at hun bare så feil kjønn, ble hun likevel så flabbergasted at hun gikk for truseskift.
Media er død, drept av mangel på journalister.
Delegasjonen hadde riktig nok med seg riktig kjønn, men hun ble gjenkjent ved ankomsten, og tråkket tilbake i baksetet.
Når utlandet, og utenlandske ledere, skryter av Norge og våre myndigheter, bør det sprette opp et rødt flagg. Da har det alltid bakgrunn i uvettig bruk av landets reserver – utenlands, og som to speidergutter lot Norges ledelse seg glatt dupere, som vanlig – og Dagbladets ekspert-flora sier de kjenner Trump, særlig.
Så hva oppnådde kroppene, over there? De oppnådde alt, ifølge dem selv, men ikke noe som ikke får plass i et null – men de var jævlig nære å oppnå mer. På direkte spørsmål til Trump, angående avgift og Norge – og om dette møtet ville få innvirkning på prosentsatsen mot handelspartneren Norge, viste han til Norges generelle økonomiske situasjon – og antydet at vi kanskje burde betale mer. Vi krysset fingrene for at ikke vår Statsminister skulle få et slikt direkte spørsmål, for da hadde han nok øynet mulighet til å skalte vekk mer av landets reserver, og sagt de skulle vurdere det.
Trump stopper støtten til Ukraina i et forsøk for å dra dem til forhandlingsbordet, og få en slutt på krigen – mens vår Statsminister presset nye milliarder og nye våpen over til Ukraina, før han klargjorde seg til møtet ved å studere kroppsspråket og makeupen til den andre kvinnen som nettopp hadde vært i et suksessfullt møte med Trump – på vegne av Italia.
For å holde krigen ved like, bruker han begge tungene. Med den ene logrer han for Trump, mens han med den andre legger vanskeligheter i veien for fredsarbeidet. Han fornekter seg ikke, og opererer i kjent stil. Tør ikke tenke på hva han ville ha brukt en tredje tunge til, men den brukes vel mest i moskéen, og til smaken av chili.
Møtet mellom Jonas og Trump var som et perfekt møte mellom Yin og Yang. Trump sverger til tariffer og avgifter for å skaffe landet inntekt, mens Jonas er på konstant søken etter utgifter. Trump satt som vanlig på taktikken, og fremdriften – mens Jonas satt forskremt i sin slitne rosa tanga.
Men denne gangen hadde han tatt med anstand. Pompel hadde erstattet Pilten med en globalist-apprentice fra NATO. Pilten hadde husarrest hjemme – hvor han satt og spilte fiolin, annenfiolin – så iherdig og sterkt at snørr og tårer skvatt veggimellom. Det gikk mest i Fanitullen – på repetisjon. Da Capo skrek han høyt, hver gang siste tone døde hen – og startet på’n igjen.
All ære var tapt … Eller?
Da krampen tok armen, slengte han fela fra seg, grep telefonen og bestilte fly til Roma. Paven var død – lenge leve paven, mumlet han. Han visste at Trump skulle i begravelsen, og dit skulle han også – okke som. Han skulle også møte Trump, koste hva det koste ville. Han var da Minister, minnet han speilet om, med eget Regjerings-kredittkort og fri vilje.
Stivpyntet møtte han opp i Vatikanet., og fikk raskt øye på den nye Paven.
Trump, som med sin Entourage var det selvfølgelige midtpunktet som alle var vendt mot – med ryggen mot mannen i boksen. Ministeren kremtet, la stemmen to toneleier ned, og prøvde først med Kolberg-metoden, og brølte «Vet dere ikke hvem jeg er»!, men virkningen uteble, så han valgte en mer fysisk tilnærmelse og ruset fram som Fosens vindmøller, men i motsetning til på Fosen, var det ikke havørn, svaner, ryper og gås, som fikk karateslag over halsen og vingene kuttet – men staute livvakter, som hadde sett slikt før og hurtig fikk tatt han under sine vinger, og spurt hva i helvete han holdt på med. Forskremt fikk han dratt sine credentials opp av trusa, og da rynket de på nesen og slapp han – siden han i tillegg sverget ved sin Allah at han aldri skulle gjøre det mer.
Men han var nå kommet seg så nær Trump, som snudde seg da han følte vindtrykket, at Ministeren rakk å rive opp mobilen og fikk tatt en selfie som Trump kom med på. Trump, som hadde kjent det kalde vindgufset, stanken, og så det bleke nebbet som nærmet seg, trodde først det var den døde Paven som kom seilende – før Ministeren forsvant i livvaktenes sterke armer og ble plassert langt vekk.
Herfra stappet Ministeren skjorta tilbake i buksa, og rettet på klærne, før han umiddelbart fikk sendt selfien til et glupsk Norsk Media, med dryppende kommentarer – til alle som ikke brydde seg, om sin fortrolige og meget givende samtale med Trump – og hvilke verdensproblemer de var innom under samtalen.
Det er Norge som er bra, det er Norge som er best – som salige Jahn Teigen sang.
