Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
– Norge er verdens mest woke nasjon, sa MDG-lederen Arild Hermstad stolt 8. mai. Jeg er ikke så stolt.
Og her ser du hva det betyr i praksis:
To Wikipedia-versjoner omtaler nøyaktig den samme hendelsen: Da iranske forfattere i 1977 reiste seg mot regimet og krevde ytringsfrihet. Men på norsk er det blitt til at de kjempet for tankefrihet – som i George Orwells framtidsdystopi 1984. Han må ha visst mer enn vi aner.
Tankefrihet. Ikke ytringsfrihet. Altså retten til å tenke fritt – men ikke nødvendigvis si det.
Dette er ikke en oversettelse. Det er en omskrivning. Et språklig kupp.
Hva er konstruktivisme — og hva har det med woke å gjøre
Konstruktivisme er ideen om at virkeligheten ikke er noe vi oppdager, men noe vi former gjennom språk, makt og sosiale prosesser.
Og det er nettopp denne tankegangen som ligger til grunn for den moderne woke-bevegelsen.
I stedet for å beskytte virkeligheten mot maktmisbruk, forsøker man å forme virkeligheten – ved å endre ordene.
Språket blir politikk. Fakta blir følelser. Historien blir omskriving.
Når Wikipedia bytter ut ytringsfrihet med tankefrihet, er det ikke slurv. Det er et eksempel på woke konstruktivisme i praksis:
– Du får gjerne tenke fritt, så lenge du holder det for deg selv.
– Du får gjerne være uenig, så lenge det ikke skaper “ubehag”.
– Du får gjerne protestere, så lenge det skjer i stillhet.
Wokistene påstår at de forsvarer frihet og rettigheter – men de gjør det ved å omdefinere begrepene så kraftig at de mister kraften sin.
Og i det øyeblikket ordene ikke lenger betyr det de pleide å bety, blir det også vanskelig å forsvare det vi trodde vi hadde.
Det er dette som er Orwells dystopi i praksis.
Du har sikkert lagt merke til at wokeistene lyver mye. I konstruktivismen finnes det nemlig ingenting som heter løgn i vanlig forstand (det er bare noe fienden bedriver) – for det er jo det du sier som former virkeligheten. Det du sier, er sant for deg.
Hvis du er mann og sier du er kvinne, kan du vinne OL i boksing for kvinner. Det er slik konstruktivismen virker. Med ordets makt – eller narrativets makt – forvandler du en mann til en kvinne, eller en kvinne til en kommode.
På Wikipedia står det at kjønn er en sosial konstruksjon. Eller at rase er det.
Det er fordi de mener at selve sannheten er en konstruksjon — i kontrast til at sannheten er noe man finner ut etter beste evne.
Selvfølgelig er den ikke en konstruksjon. Men konstruktivistene tenker sånn. Det er et tankevirus.
Har du lagt merke til at mens de anklager deg for å være hatefull – ser de selv veldig hatefulle ut?
Det er fordi de ikke trenger å følge sine egne regler. De tror de står over dem – fordi de ser seg selv som moralske skapere av virkeligheten. De er virkelighets-konstruktører. I sin narsissisme tror de at de er sin egen gud.
Sånne er ofte dypt ulykkelige, for de har ikke rotfeste i noe virkelig.
– Når du sier noe de ikke liker, er det hat.
– Når de sier noe som er nedsettende, truende eller løgnaktig, er det «aktivisme».
– Når du hevder fakta, er du farlig.
– Når de omskriver historien, er det «inkluderende».
Dette er ikke bare hykleri i vanlig forstand. Det er en ideologi som gir dem fullmakt til å herske gjennom språket – og definere alle andre som undertrykkere, selv når det motsatte er sant.
De kjemper ikke for sannhet. De kjemper for hegemoniet over hva som får lov til å være sant.
Og det er derfor du ikke bare må forsvare ytringsfriheten – men selve evnen til å si at A er A. At en kvinne er en kvinne. At fakta finnes. Og at løgn fortsatt er løgn – selv når den er vakkert innpakket i ord som “inkludering”, “mangfold” eller “omsorg”.
Konstruktivismen er ikke snill. Den er ikke åpen. Den er ikke progressiv. Den er makt forkledd som medfølelse.
Derfor: KJENN DIN FIENDE.
Ikke hat den. Ikke bli som den. Men kjenn den igjen – i hver omskriving, hver semantisk ommøblering, hver gang du kjenner at ordene begynner å gli unna mellom hendene dine.
Humor
Det er likevel lov å latterliggjøre – fordi wokeistene trenger kognitiv adferdsterapi, og da er humor viktig. Og det finnes få ting som virker bedre mot totalitære tendenser enn å le av dem.
Latter avslører det pompøse. Det sprenger de oppblåste egoene til virkelighets-konstruktørene. Det bringer det absurde tilbake ned på bakken.
Så bruk humoren. Ikke for å slippe unna alvoret, men for å vise hvor latterlig denne ideologien blir når den må stå i lyset – uten tvang, uten sensur, uten det språklige overtaket de er så avhengige av.
For sannhet tåler latter. Det er løgnene som ikke gjør det. Noe som er årsaken til at wokeistenes eneste humor er skadefryd (jeg har også skadefryd noen ganger, men jeg har annen humor i tillegg).
Erna Solberg
Selv om heldigvis ikke alle på venstresiden er woke, så er det her du finner de fleste. Men ikke la deg lure av falsk Høyre-vind.
Erna Solberg er globalist hun også (det globalistiske prosjektet kan kun realiseres ved mindfuck av populas), og ifølge professor Ole Gjems-Onstad er hun “Norges nye sosialist”. Og hun er definitivt woke.
Wokeistene har en patologisk dragning mot islamisme og sharia. Det stammer antageligvis fra tanken om at din fiendes fiende er din venn.
Siden wokeistenes prosjekt er å rive gamle strukturer — som de mener er undertrykkende — opp med roten, er naturligvis konservatismen – som nettopp vil bevare dem – erkerival nummer én.
Islamismen blir således et Kinderegg for wokeisten:
– Den er antikapitalistisk – som dem (dog er kulturkamp viktigere en tradisjonell klassekamp)
– Den er antivestlig – som dem.
– Den er antikonservativ (dog konservativ på andre måter)– som dem.
– Den er radikalt annerledes kultur – ved å lage kaos kan man bygge nytt.
Islamisme fremstår for mange woke-aktivister som en slags “autentisk motmakt” mot Vesten, tradisjon, kristendom og “patriarkalske strukturer”.
De overser – eller bagatelliserer – at islamismen selv er dypt patriarkalsk, kvinneundertrykkende og voldelig.
For i den konstruktivistiske virkeligheten teller ikke fakta, bare fortellinger.
Og fortellingen om “den undertrykte” er hellig – uansett hva den undertrykte faktisk sier eller gjør.
Derfor ser du woke-akademikere, feminister og LHBT-aktivister som i samme åndedrag fordømmer kristen tradisjon – og forsvarer hijab, imamer og sharialover.
Det ser selvmotsigende ut. Men i konstruktivismens verden er det ikke motsigelsen som er problemet. Det er motstanderen: konservatismen.
I 2020 ble en lærer i Frankrike halshugget – etter å ha ytret seg i strid med landets uformelle — men like fullt reelle — “sharialovgivning”.
Erna Solbergs reaksjon? Slapp og dvask kritikk.
Men det blir verre, hun sa:
“Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning. Mine tanker går til offerets nærmeste, kolleger og elever.”
Ikke før etter press fra blant annet Siv Jensen valgte hun å si at det også gjaldt ytringsfrihet.
Smak på den.
Det satt langt inne for Solberg å bruke ordet ytringsfrihet. Det er ikke tilfeldig. Det er symptomatisk. Det er tredje verdenskrig, og den er subtil. En kulturell krig. Et psykologisk bombardement som starter i barnehagealder.
Det er globalistmakten mot folket. Og denne makten er woke.
Open Society og språkets makt
George Soros’ Open Society har tentakler over hele verden, og underviser i “strategisk narrativendring”. Ikke for å informere, men for å omforme.
Ikke for å gi folk kunnskap, men for å gi dem riktige holdninger.
Dette er ikke konspirasjonsteori. Det er offentlig politikk. Du finner det i EU-dokumenter, i FN-agendaer, og i utdanningssektoren i Norge. Der språket ikke lenger brukes for å forstå verden – men for å justere befolkningen.
Woke er ikke én bevegelse, én gruppe, én idé. Det er et tankesett. Et verktøy for kontroll.
Det er som en software-oppdatering på menneskehjernen, der målet er å gjøre deg kompatibel med et nytt regime:
– Der sannhet er subjektiv.
– Der følelsen din er viktigere enn fakta.
– Der motstand er hat.
– Der orden er undertrykkelse.
– Og der ytringsfrihet er forbeholdt de som mener det rette.
Når Soros, Open Society og deres like pøser inn milliarder i “sivilsamfunn”, journalister, utdanning og NGO-er, så er det ikke veldedighet. Det er ideologisk markedsmakt.
De kjøper virkelighetsforståelsen. Én overskrift, én læreplan, én Wikipedia-artikkel av gangen.
Og i Norge?
Vi takker ja. Vi får penger, reisestipender, priser og prestisje. Gjerne penger som først doneres fra Oljefondet til “filantropen” – for så å returneres som “gaver” fra «filantropen» til Norske NGOer og annet.
Og vi former språket slik giverne ønsker:
– “Tankefrihet”
– “Kjønnsmangfold”
– “Desinformasjon”
– “Trygge rom”
– “Narrativ ansvarlighet”
Bak alle disse ordene skjuler det seg én og samme beskjed:
Hold kjeft.
OG DERFOR:
Du kan ikke bekjempe woke bare med fakta – for fakta biter ikke på en konstruktivist som selv skaper dem.
Du må bruke språket tilbake – med klarsyn, med mot og med humor.
Du må avsløre dem når de vrir på ordene.
Du må stå støtt når de roper “hat” – for når du ikke lar deg skremme, får de opp en syntax error i softwaren til Soros.
Og du må nekte å bøye deg når de sier “for din egen sikkerhet” – for hva skal vi med sikkerhet, hvis veien er brolagt til dystopiet?
Dette er vår tids frontlinje.
Ikke mellom nasjoner – men mellom virkelighet og narrativ.
Mellom dem som bøyer virkeligheten – og oss som nekter å bøye kne.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til 911 75 352.
