Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Claes Nilsen, Fylkesleder i ND Akershus
Det prideflagget representerer, derimot, er en ideologi. En bevegelse. Et standpunkt. Når offentlige institusjoner heiser det, tar de side i en pågående politisk og kulturell kamp. Det er ikke nøytralt ,og det burde ikke få dominere offentligheten som om det var det.
De siste årene har vi sett en markant endring: Prideflagget vaier ikke bare fra private hjem og organisasjoner, men fra rådhus, politistasjoner og barneskoler. Det skal markere “inkludering”, men i realiteten har det blitt et symbol på identitetspolitikk og aktivisme. Det fremmer én virkelighetsforståelse, og utelukker dem som måtte mene noe annet.
Særlig problematisk er det at barn trekkes inn i dette. Barnehager og skoler pyntes med regnbuefarger, små barn blir kledd opp og sendt i tog – før de i det hele tatt har lært hva seksualitet og identitet faktisk er. Det er en påtvungen holdningspåvirkning som minner mer om ideologisk oppdragelse enn om opplæring.
Det er verdt å minne om at Norge har en kriminell lavalder på 15 år. Hvorfor? Fordi man mener barn ikke fullt ut kan holdes ansvarlige for sine egne valg og handlinger. De er ikke modne nok. Likevel forventer vi at barn skal ta stilling til komplekse spørsmål om kjønn og seksualitet, ja til og med stille seg til offentlig skue i pride-feiringer. Det som i andre sammenhenger ville blitt kalt grooming, får i denne konteksten applaus. Dette er et alvorlig tillitsbrudd mot barns rett til en trygg og nøytral oppvekst.
La oss si det som det er: Prideflagget er ikke et symbol på «bare kjærlighet». Det er et symbol på en bestemt ideologisk agenda, som ikke alle deler, og som ikke har noe på offentlige flaggstenger å gjøre. Det norske flagget derimot, tilhører oss alle. Det er ikke en ideologi. Det er ikke en bevegelse. Det er et fellesskap.
Offentligheten skal være et nøytralt rom, spesielt for barn. Når staten tar stilling i symbolsaker, undergraver det tilliten til institusjonene våre. Det skal ikke være slik at man må stille seg bak pride for å føle seg velkommen på skolen eller på jobb. Inkludering kan aldri være ekte dersom den krever tilslutning til et politisk symbol.
Vi trenger et fellesskap som tåler uenighet,ikke en offentlighet som presser frem en ideologisk konsensus.
Derfor må vi si tydelig: Ja til respekt. Ja til likverd.
Men også ja til nøytralitet.
