Kjetterske tanker om myndighetene

Av Jerfr

Tilgi den du har gjort urettog bær ikke nag til han

Les mer:

• Suite no. 01

Hjemreisen

Jan-Jan begynte å forberede hjemreisen. Det var lenge siden sist, og til tross for at han egentlig nå skulle reise bort – og rundt halve kloden, følte han han alltid hjemlengsel hver gang han skulle til sine barndoms trakter. Norge var, og ville forbli, Fedrelandet – og det gjorde han alltid myk i blikk og sinn, når tankene og nostalgien grep han.

Men han hadde funnet en metode til å riste seg inn i virkeligheten, når savnet ble for sterkt – og spesielt når han forberedte seg til å reise hjem, som han kalte det – etter så lang tid, og fra så langt vekk.

Han hadde alltid fulgt med på livet i Gamlelandet – som han kalte det, og i dagene før avreise, hadde han som sedvanlig dratt fram artikler og utklipp som viste mindre flatterende hendelser – som innbefattet nettopp Gamlelandet – og satt seg i godstolen. Der gikk han gjennom gamle justismord, og annen urettferd – begått av folk og myndigheter, i for- og nåtid i vårt vakre land. Når nostalgien dro fram for mange bunader, flagg, tiedemenn og guder – pleide han å ta en liten gjennomgang av realitetene i hjemlandet, for å minne han om hvordan folk og myndigheter også kunne være, under all nostalgien. Realismen pleide å kjølne hjemlengselen. Nå hadde han lest gjennom den skandaløse Hetle-saken igjen, hvor hedersmenn uskyldig gjennomgikk et livslangt – og vel så det – helvete på grunn av sambygdingers bedritne natur – støttet av myndighetenes applaus. For sikkerhets skyld spedde han på med myndighetenes behandling av Fritz Moen og Per Kristian Liland, samt det famøse politiarbeidet rundt etterforskningen av de groteske drapet på Tina Jørgensen, Birgitte Tengs, og ikke minst Baneheia-drapene – hvor alle myndighetenes redskaper overgikk hverandre i å spille falitt.

Etterpå følte han seg bedre forberedt, slik at tåreflommen i møte med moderlandet ikke skulle blende han helt. Lite ante han da at flyturen ville gjøre gjennomlesingen unødvendig denne gangen. Han ville bli realitetsbehandlet på turen.

Jan-Jan lente seg tilbake i setet, og bøyde hodet mot vinduet, og kikket opp på de spredte skyene som lekte i solen. Tankene vandret til Gunlaug Ormstunge og hans lengten etter sitt livs kjærlighet, Helga – den fagre. Han kjente seg igjen i hans lengsel, men i motsetning til Gunlaug var hans lengsel uten retning. Gunlaug hadde iallfall noe å lengte til, sukket han. Hva har jeg? En umulig lengsel, uten mål og mening, tenkte han, før han bokstavelig ble løftet ut av mimringen, ved at noe tungt satte seg så hardt ned i nabosetet at han ble løftet et par centimeter.

Dialekten som ble spyttet ut over stakkaren som hang i skjørtet hennes, røpet at den avdanka blondinen som presset på var fra langt nord i hjemlandet, og hadde antagelig problemer med varmen. Feit og rød rugget hun seg ned i setet, og fra innvollene til dette avskyelige objektet kom ord, som antagelig speilet hennes indre, til stakkaren som befant seg på andre siden av henne. Hun presset Jan-Jan mot vinduet, og insisterte nå på å bruke han til sitt muntlige avfall. Jan-Jan kikket nervøst etter dannelser av sprekker i flyskroget, men både vinduet og selve skroget virket å ha tålt belastningen. Hun åpnet en tirade han ikke hadde bedt om, mens hun høylytt og smilende skrøt av at hun var middels trofast – mens svetteperlene samlet seg til små bekker som sildret og forsvant ned i hakene hennes. Jan-Jan kikket fasinert på dråpen som vokste seg stor under nesetippen hennes før den måtte gi etter for tyngdekraften. Han skulle til å dreie kroppen enda mer over mot vinduet, da det som så ut som et kålhode begynte å vokse ut av henne i brysthøyde. Det viste seg å være mannen hennes, som forsiktig bøyde seg fram og rakte ut hånden for å hilse på. Men før Jan-Jan fikk løftet hånden til respons, rappet hun mannen over fingrene, slik at han spratt tilbake, og ut av syne. Der ble han sittende og rugge mens han høylytt pep og slevjet om at de hadde vært gift i over tredve år. Jan-Jan oppfattet det som et rop om hjelp, men flere tiår utenfor rekkevidde for enhver redningsbøye, og hvor kun et håp om mirakler gjensto.  Etter å ha lagt ut om egen generelle fortreffelighet i en halv times tid, kunne blondinen fortelle at hun arbeidet i bokbransjen, og beskrev arbeidsplassen. Jan-Jan forsøkte høflig å delta, og spurte om hun jobbet i Mo i Rana. «Nei,» fnyste hun foraktelig – «Oslo!»

Hun rugget på hodet over Jan-Jans uvitenhet før hun forsikret at hovedkontoret lå i Oslo – «og Mo i Rana,» la hun til med lavere stemme fra halvåpen munn. Hun forsikret, og understreket med kroppsspråket, at hovedkontoret lå der hvor hun til enhver tid befant seg, iallfall til hun avgjorde noe annet. Etter prekenen ble hun visst trett, for hun la setet tilbake så det rykket i flyet, og det kom høylytte gisp fra seteraden bak henne. Slik sovnet hun plutselig, og med ansiktet vendt mot Jan-Jan lot hun sikkelet dryppe ned mellom setene.

Mannen hennes så nå sitt snitt til å spille ekte mann. Han kikket forsiktig opp på den nærmeste haken til maken, og gjentok hviskende på kav bergensk at de hadde vært gift i over tredve år. Munnen hennes begynte å smatte, og da hakene i tillegg begynte å skvulpe over, kastet han seg tilbake i setet.

Dette blir en lang reise, konstaterte Jan-Jan stille for seg selv, og jeg kommer til å få mareritt, tenkte han, resten av livet. Han la hodet tilbake, og lukket øynene til vissheten om at det kom til å bli en laaang flytur. Pannen rynket seg viljeløst, så han kjente det. Langsomt gled han vekk til roligere steder i sitt hode, til sommerlig solbris og svalende bad i lune viker, og klemt mot vinduet sovnet han til det jevne suset fra flykroppens raske ferd mot hjemlandet. Men hvor lenge var Adam i Paradiset. Han våknet av rystelser, og kjente først en glede over at flyet antagelig hadde truffet rullebanen. Var han i hjemlandet? Men gleden ble kortvarig. Det viste seg at rystelsen kom fra hennes håndbevegelser under pleddet som hun hadde lagt over fanget. Med lukkede øyne og halvåpen munn sto hun på med bevegelser han husket beskrevet av kompisen Ingvart, da han kom hjem fra ektemannsferien i Rotterdam, hvor han hadde stukket innom Den Røde Lykt – for å studere arkitekturen. Det summet også mistenkelig. Han kikket skrått under plirende øyne, og så at Vestlandets bolde ridder – med lukkede øyne og røde kinn, var dekket av det samme pleddet.

«Jesus,» mumlet Jan-Jan for seg selv, og mente det. Han tvang sin allerede pressede kropp helt over mot vinduet. Han ville bare vekk, og priset seg lykkelig over at han ikke satt ved nødutgangen.

«Gamle gode Norge,» utbrøt Jan-Jan, da han kom ut fra ankomsthallen på Gardermoen, pustet dypt inn og praiet en taxi.

Da han hadde fått løftet kofferten inn i bagasjerommet, og satt seg i baksetet trakk han pusten igjen, sukket og rettet opp uttrykket.

«Gode gamle Norge.» Han lente seg godt tilbake og så drømmende ut av vinduet, mens araberen startet taxameteret, som øyeblikkelig tok sats på den første tusenlappen.

Etter et døgn i hovedstaden var han tilbake på Gardemoen, og denne gang for Bergen. Han hadde bestemt seg for å få med seg mest mulig av kysten, og hva var vel bedre valg enn Hurtigruten.

Det ble en fantastisk reise. Når han ikke sov, vandret han hvileløst rundt, mest på styrbord side – for å få med seg kysten, men etter hvert dukket det opp så mange vakre øyer at han måtte bruke hele skipet, for å få med seg mest mulig.

Men etter hvert som da de nærmet seg hjemtraktene, ble han stående mye ute ved relingen. Spesielt gjennom, og etter Rystraumen ble han stående andektig i den lette vårbrisen, og nyte innseilingen til Tromsø – og så byen, han ikke hadde sett på flere år, åpenbare seg. Noen ting var åpenbart forandret. Åpne plasser og småhusbebyggelse hadde tydeligvis blitt erstattet av høye kolosser på flere steder. Noen var moderne, med mye glass, andre mer tradisjonelle, og slik han husket dem. Men hovedinntrykket var likevel at lite var forandret.

Han gav sitt lange skjerf en ekstra sving rundt halsen, i den svake men litt kjølige vårbrisen. Det var midt i april, men vinden bar med seg et etterslep av vinteren, som ikke ville gi seg så brått på disse breddegrader. Hvis dikteren hadde bodd nordpå, tror jeg nok han heller hadde valgt seg mai, tenkte han. Det var lite folk på kaia, men han fikk øye på en liten tett kar som sto litt for seg selv. Kunne det være Sigmund. Best å gjøre seg klar. Han gikk tilbake til lugaren og løftet koffertene ut på gangen. To kofferter og to store bagger, sirlig pakket. Mitt liv, nedpakket, smilte han til seg selv. Iallfall mitt ferieliv, korrigerte han. Kunne synes mye for en enkelt person, men han hadde forberedt seg på å være hjemme over hele sommeren før han returnerte til sitt andre hjem igjen.

Han rykket opp håndtakene på koffertene, og løftet bagene på hver sin koffert, samlet håndtakene og tok et godt tak i hver, og dro dem i posisjon før han begynte å bevege seg mot heisen. Det ville gjort seg med en pikkolo nå, tenkte han, eller et skilt på brystet med varsel om bred last. Han tok hele korridoren, og strøk veggene på begge sider, og håpet han ikke møtte noen på ferden. Det var heldigvis ikke langt bort til heisen, som han visste var like rundt hjørnet. Han balansert lasten og støttet den med kneet mens han trykket på knappen. Han hørte heisen var i bevegelse. Det hørtes ut som den gikk både opp og ned, samtidig.

Skipet var nå kommet til kai, og det var mange i samme ærend, i tillegg til godt kledde turister som ville studere byen nærmere i de få timene de ble liggende her, før ferden fortsatte nordover. Heisdøren åpnet seg, og ett eldre par trakk seg inn til veggen og gjorde smilende plass til sliteren med lasten. De var heldigvis ikke lastet med annet enn tykke klær og solide luer. Heldigvis gjennomreisende turister uten bagasje, tenkte han, og dro koffertene med seg inn. Praten stilnet, men smilene besto. Han trykket på grønn knapp, til tross for at den nok var trykket på tidligere. Det var mest av vane, som signal til dørene.

Vel nede på hoveddekket snudde han seg, og ravet ut av heisen med lasten på slep foran resepsjonen og mot utgangen til kaia, og fikk hjelp av en hyggelig kar fra mannskapet med å få med seg den brede lasten ned landgangen. Straks han kom ut ble han oppdaget av Sigmund, som raskt kom han i møte og hjalp til. Vel nede på kaia satte de fra seg koffertene for en skikkelig velkomstklem. Jan-Jan klappet Sigmund på ryggen.

«Godt å se deg igjen,» sa han og klappet barndomskompisen litt ekstra på ryggen før han slapp taket.

«Du tenker på all bagasjen,» smilte Sigmund.

“He he,” Jan-Jan nikket.

Siden de sto foran en kjøretur på et par timer, i tillegg til et par korte fergestrekninger, bestemte de seg for å starte med en matbit på nærmeste kafé.

«Nåh.» Sigmund rugget sin tette kropp nærmere bordet, og vippet av seg capsen, og la den ved siden av kaffekoppen.  «Kjenner du deg igjen?» «Kjenner du byen igjen,» rettet han seg selv, mens han kneppet hendene på bordet og smilte bredt.

Etter flere års adskillelse var de litt stive i starten, men de var ikke langt ned i kaffekoppen før de var midt i gamle dager, og forsiktige smil ble til rungende latter.

Jan-Jan kikket på sin gamle kompis. Han hadde ikke forandret seg det døyt på alle disse årene. Kanskje litt tyngre i pusten, og tynnere i hyssingen, han som meg – tenkte han. Han hadde hørt hvordan han prustet koffertene inn i stasjonsvognen. Med sitt lyse pistrede hår over et ungdommelig fregnete og uforskammede ungdommelige fjes og rødmussede kinn som forvant ned i en Marius-genser, så han ut som evigunge Smørbukk.

Vel fremme i bygda ble de møtt av Sigurd, som hjalp han inn til forberedt hus. Jan-Jans eget hus. Barndomshjemmet, som han som enebarn hadde arvet. Sigurd og kona hadde brukt de siste par dagene til å fyre opp i vedovnen, og shaina kåken litt opp – og gjort huset litt lunt og koselig.  Nå lot de Jan-Jan få litt tid alene, etter den lange reisen. De hadde god tid, og avtalte å møtes dagen etter.

Jan-Jan brygget seg en kopp Earl Grey, satte seg i godstolen og slengte føttene på skammelen. «Aah,» sa han høyt, mens han støttet hodet bakover, og med halvlukkede øyne mysende inn på brennende vedkubber, og med et halvfullt stettglass med Churchill portvin i ene handa mimret han døsig svunne tider, og utviklingen fram til galskapen vi lever i nå. «Evolusjon,» mumlet han til seg selv. Evolusjon? Kanskje. Folk er rare, og forskjellige. Til tross for at vi, iallfall sett utenfra, er et homogent samfunn, er det likevel spennvidde i befolkningen, mimret han.

Nå skulle det bli en tid med senkede skuldre, båtturer, fisketurer, mimring om gamle dager.  Fisketurer, smilte han, og tenkte på en artikkel han hadde kommet over. Vi har laksefiskere, i vårt lille land, som vi trodde bare gjorde en flue fortred, til det viser seg at noen av dem, med etikken nederst i vadebuksa – og foran sokkene, har brukt ventetiden på sesongen over alle sesonger, til å binde fluer med verdifullt tyvegods fra fredete og forbudte fuglesamlinger. Fisket ut av museer av lidenskapelige tyver med pund i blikket. Forsiktig kikker laksefiske-entusiasten seg rundt før de fisker opp en ny flue fra vadebuksa. Selveste flua, som de hadde betalt en normal indeksregulert industriarbeiders månedslønn for, og som var bundet av fjær stjålet fra Natural History Museum i London. Kjevene på salige Alfred Wallace – som allerede var nokså løse – må ha ramlet helt av når han så hva som ble gjort med fuglesamlingen han hadde forært ettertiden.

Jan-Jan våknet av at glasset glapp ut av hånden hans, men heldigvis var det tomt – og ramlet ned på et pledd, som beleilig lå ved stolen. «Må ha døset av,» tenkte han, og reiste seg. Han gikk ut i gangen og tok på seg en tynn jakke, smettet på seg skoene, og gikk seg en tur gjennom den kveldsstille bygda. Lyst, men stille, som bare forsommer-natten i nord kan være, og funderte litt på livet. I egne tanker gikk han på små nattestille stier mellom husene, og observerte, mimret og funderte, og lot tankene få strømme fritt. Disse spaserturene var som meditasjon for han, og gav han fred i sinnet.

Folk er rare, tenkte han. Opptatt av å fremstå naturlig, og vise sitt sanne ansikt. Vel, det var kartet. Terrenget var litt annerledes. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Hva vil det si å fremstå naturlig? De levde på bygda. Noen få naboer. Hadde kjent hverandre hele livet, ut og inn. Men naturlig? Det var ikke en eneste av sambygdingene som ikke tok på en maske om de så bare skulle på butikken og kjøpe kaffe. De oppførte seg naturlig i den forstand at de oppførte seg slik de alltid hadde oppført seg, men det var ikke slik de var når de var alene. Hvorfor denne masken. Det er vel av frykt. Frykt for hva? Frykt for å skille seg ut. Dermed blir det mye; godt vær i dag, dårlig vær, mye sol. Venter på våren.

Beveger man seg ut av bygda en stakket stund og treffer noen vi ikke har sett på lang tid, får de vanlige mantra et lite tillegg; Hva holder du på med? Hva arbeider du med? Akkurat som om det betyr noe som helst. Maskene samhandler med andre masker, med våre medmennesker, forflatet og intetsigende. Alle ikler seg maske av en oppfattet normalitet, og tilstreber å være slik til de er hjemme og kan slappe av. Hvis noen, Gud forby, skulle kaste masken og oppføre seg som seg selv, ville samtalene mellom de øvrige virkelig få seg et krydder, og variasjon.

Hvis man gir dette fenomenet litt avstand, ser vi snart det absurde i situasjonen. Vi frykter for å gjøre noe som våre medmennesker vil reagere på, fordi vi selv da risikerer å bli baksnakket. O gru. Denne redselen lar vi styre våre liv, til vi ved fullført løp kan puste ut mens vi faller over gravens rand. Vi klarte det. Noen år senere kan nye generasjoner tasse over kirkegården hvor sambygdinger ligger på rekke og rad, de som kritiserte og de som ble kritisert og baksnakket. Kanskje holder kommunens uteseksjon på å valse ned gamle gravsteder for å gi plass til nye ferske lik av viktige personer som aldri skal glemmes, eller tyske turister har slått opp telt på den flotte plenen, og hoier seg gjennom natten, med Kölsch-boksene plassert innen rekkevidde på nærmeste gravstøtte.

Få år senere er alle glemt. De som aldri skulle glemmes, er glemt, de som aldri skulle glemme er også glemt. Det kreves ikke lang utdannelse for å forstå livets forgjengelighet. Likevel lar vi kunstige skylapper, laget av livredde forvirrede sinn styre vår tilmålte tid på denne vakre blå planeten.

Vi styres ikke bare av redsel for å skille oss ut, men bruker store ressurser – både tid og penger – på å lese om menneske som har skilt seg ut fra massen. Hvis de har gjort det bra, blir de beundret for sitt mot, og hvis det ikke gikk bra, var det det vi sa. Til de kanskje får til noe, slik at samtalen igjen dreies. Som vandrende værhaner tusler vi rundt. Uansett har folket fått noe å prate om. Livet har fått et skinn av mening, en stakket stund. Litt senere er alt glemt, og i en slik grad at det ikke engang kan minnes, som en drøm.

Menneskets største tragedie er ikke den skrikende mangelen på mening med tilværelsen, men den manglende søken etter mening – som ville gitt livet mening. En mening som forblir utenfor rekkevidde, siden den aldri vil komme i pilleform, men må anstrenges og strekkes etter. Meningen med livet ligger plantet i oss selv, men dit tør vi ikke gå fordi vi er mørkeredde. I stedet strekker vi ut armene og leter desperat der det er lyst — og tomt.

Vi finner selvfølgelig intet der, så da gaper vi etter noe som blir presentert som meningsfullt. En menneskeskapt, og forgjengelig mening, som vi kan fordype oss i. Vi slapper av, blir fanatiske, slutter å stille spørsmål, og preker heller ustanselig i øst og vest om svaret noen har funnet. All undren opphører, og vi bli skråsikre og får en muslimsk tilnærming til våre medmennesker. Islam er en manifestasjon på hvor galt det kan gå, og hvor bred og trygg den rette stien blir når noen få fjompenisser får makt til å fortelle hva som egentlig er rett og galt, og hvem som er vantro og må halshugges.

Mellom foreldre og barn er det et spesielt forhold. Et forhold som er fylt med uselvisk kjærlighet, og som faktisk ikke bare er livslangt, men går langt ut over livet, og på jorden utover livet til den som dør først. Alltruisk kjærlighet, akkurat den kjærligheten barn trenger mest når de fortjener det minst.

Akkurat som ektemannen i et voldelig forhold hele tiden vifter med trusler og represalier for å kontrollere situasjonen, har også myndighetene sine midler. Dette er bakgrunnen for alle tiltakene for å destabilisere samfunnet, og holde innbyggerne i paralyserende og viljeløs frykt.

Derfor ønsker de velkommen tonnevis med organisk trøbbel fra Afrika og Midt-Østen, for myndighetene vet at det vil skape nødvendig spenning i befolkningen, og gjennom drap, terror og voldtekter mot menn, kvinner og barn, hjelper det våre narsissistiske myndigheter – som ikke plages av empati, med å holde befolkningen rolig, lydhør, medgjørlig og hjelpeløs mot myndighetenes maktoppvisning mot eget folk, som de var valgt av – for å beskytte.

Gjennom årtier har vi som folk levd med en ubevisst urge om at så lenge gleden over at naboen blir terrorisert er større enn redselen for at det skal ramme en selv, så heier vi og forklarer til hverandre at slik må det være.

Nordmenn elsker mennesker med initiativ og handlekraft, og tror det er det vi ser når myndighetene påstår de speiler sitt folk og lar seg viljeløst bli tatt i handa og leiet inn i verdens konflikter av Globalistenes organisasjoner, som EU, NATO, FN, Flyktninghjelpen, og ikke minst autisten Bill Gates private WHO. Når de så er kommet i konfliktenes bullseye, blir hånda sluppet, og de lar seg skyve som en spydspiss inn i konfliktene hvor de med Norsk moral, etikk, menneskelige syn og rykte — og med penger og våpen sørger for massemord. Med pannen full av Norske bekymrede rynker, sier de at de myrder for å stanse påståtte slemme massemordere. Å velge side i konfliktene er gjort apriori, i Brussel, og er et ikketema.

I Ukraina gjelder det å fylle lommene på landets korrupte oligarker med hundrevis av millioner norske kroner, og hvor rekylen fanges opp av dype private politikerlommer – samt pøse inn våpen til landets korrupte ledelse, som har satt sitt såkalte demokrati på en everlasting pause, slik at de får drept ned sin egen mannlige befolkning som Globalistene vil ha vekk slik at de kan fylle på fra samme base av bonoboer som de pøser inn i Europa, med ferdig utfylte stemmesedler slik at demokratiet kan gjenoppstå etter krigen — etter Biden-metoden.

I sin iver etter å få utryddet den mannlige befolkningen i Ukraina, viser EU sitt sanne ansikt ved å pålegge Europa å ringe inn Ukrainske mannlige flyktninger, slik at de kan interneres og returneres som kanonføde ved frontlinjen. Sønner som Ukrainske mødre og familier har skranglet sammen nok Ukrainske hryvnja til at de fikk sendt sine kjære til det de oppfattet som sikkerhet. Da kjenner de ikke byråkratene i Brussel, og deres brede kanaler til sin ledelse i Helvete og WEF.

Oppsøkende avskum, med IQ i knehøyde og empati for seg selv og seg selv, burde heller bli vist retningen til sin videre ferd. En retning som tilfeldigvis er den samme som nøyaktig hvor de kom fra. Solide beksømstøvler vil gi tilstrekkelig hastighet, slik at ikke farten synker før de er over hjemlige trakter. Der kan de så velge om de vil fortsette å skyte i filler hus som ennå står, eller om de kanskje skal begynne å stable litt stein på stein.

Leo Tolstoj sa at alle lykkelige familier likner hverandre, mens hver ulykkelig familie er ulykkelige på sin egen måte. Det er sant, og betyr at hvis du vil være ulykkelig har du flere valgmuligheter.  Dette kan underbygge og øke forståelsen for at om du er ulykkelig eller lykkelig er et personlig valg, og at alt foregår i ditt hode.

På samme måte har alle sine egne skjebner, som de må hanskes med selv, og som de andre i utgangspunktet skal drite i, fordi også de som føler at de må hjelpe — har sine demoner som de metter gjennom alt fra ulltepper til landsforræderi.

I Midt-Østen er det også enkelt. Her følger våre myndigheter egen oppskrift, hjelpe forbrytere og terrorister så langt de tør. Folket skal provoseres til grensen for opprør, men ikke så det bikker over. Hjemme kan de regjere ved å stadig stange mot denne grensen, men ute står de friere. Her kan de gå lengre i sin kamp for Islam og mot kristendommen, før eget folk lar seg rive ut av librium og reiser bust. Igjen er det frem med den norske pengesekken og tømme i kisten til lederne for klare terrororganisasjoner som Hamas. Kister som behørig blir plassert under sengene – i luksushoteller i Qatar, slik at de kan risle noen mynter over Gaza og holde liv i sine terrorist-brigader der. Bare farlige våpen fra Norge, som ikke får plass under sengene i Qatar, går direkte til terroristene på Gaza, slik at de kan hjelpe Irans Hizbollah med å bekjempe Israel og kristendommen derfra.

Denne aktiviteten ser ut til å forbruke så mye tid for APenes Pompel og Pilt, at de så vidt får tid til sine Moské-besøk, men de møter forståelse blant sine venners hevede ræver der, siden de lar sekretariatet sørge for at den økonomiske moské-støtten i hundremillion-klassen går ufortrødent videre. I pur takknemlighet blir så disse fjolsene tatt med i en av bønnene til sjefsnissen.

Slik har vi fått myndigheter som barnlig leker en lek som ikke lenger er ufarlig, med en fremmed og meget forræderske agenda. En agenda som ikke bare er destruktiv mot vårt land og folk, men meget samkjørt mot oss vantro og urene. I tillegg kommer de som av redsel løper over og gaper sammen med dem – uten tanke for at etterpå vil de selv være stadig færre – og fair game, og snart vil bli klargjort til å gape enda mer.

Etter å ha bivånet tyskernes framferd i vårt dyrebare fedreland under siste krig, satte Sæverud seg ned og komponerte Kjempeviseslåtten. Tør ikke tenke på hva han ville komponert idag.

Det er bare femtitusen år siden The Big Brain Revolution, hvor vi for første gang utviklet abstrakt tenking, og begynte å uttrykke oss gjennom kunst og symboler, og fremdeles er det bare det lille Fox B2 genet og polypper som skiller oss fra de vi omtaler som dyr – men dyr som ofte viser mer såkalte menneskelige trekk enn individene vi importerer idag. Likevel er vi livredde for dyr som ikke tilhører vår fauna, og forteller med krigstyper i landets aviser grunnen til at de må utryddes eller sendes dit pepperen gror. Selv de vakre, men akk så ondskapsfulle Lupinene er sammen med Gullregn på myndighetenes terrorliste, sammen med Kanadagås, Harlekinmarihøne, Mårhund og Stillehavsøsters.  For sikkerhets skyld har myndighetene også svartelistet Kaprifol, Kirsebær, Kjempebjørnekjeks, Rynkerose og Syrin. Hvorfor skal så disse vakre planter og dyr arkebuseres eller forvises? Jo, sier myndighetene, fordi de kan konkurrere med lokale arter om næring og leveområder, påvirke truede arter og nøkkelarter i vårt økosystem negativt, noen kan krysse seg med arter som finnes naturlig i Norge, og de kan være bærere av parasitter og sykdommer.

Når man ser myndighetenes besluttsomhet mot disse vakre skapningene, skulle man ønske den samme besluttsomheten sterkt utvidet, med samme begrunnelse, til å gjelde all invaderende fauna.

Vi føler oss begredelige med vår elendige selvfølelse, og øyner et liv ved å hjelpe andre som vi kjenner igjen egen svakhet i. De imiterer kynisk vår svakhet, når de banker på, og ved å hjelpe dem føler vi at vi løfter oss selv opp av grøften, og føler oss sterke og viktige en stakket stund. Da er det mindre viktig om behovet for hjelp er reelt, for det handler ikke om dem.

Når det så kommer fram at det ikke er reelle flyktninger vi hjelper, men slabbedasker fra hjemlandenes pool av problembarn, som ønsker et liv uten forpliktelser, med fri kost og losji samt lønn for å gjøre det de måtte lyste, samt lykkejegere, terrorister, krigsforbrytere, pedofile, som også kommer for å gjøre det de lyster – så skulle logikken tilsi at foten blir satt ned, med begrunnelse i at vi hjelper kun mennesker på reell flukt fra redselsfulle og livstruende situasjoner, og ikke familier som gråter seg forfulgt inn i landet, og i årevis etterpå sender barna tilbake til kjønnslemlestelse og koranskoler i landet de har flyktet fra – alt så raskt at bare barnetrygden blir igjen. Fra ni-årsalder sendes de til giftemål med onkelen, slik at også han kan dras over grensen og inn til NAV.

Da er det vanskelig å se at de har et beskyttelsesbehov i Norge, og ufattelig å se at det ikke får konsekvenser. De kjente derimot mangelen på konsekvenser lenge før de gråtende ba om å få komme inn, og kan nå leende bivåne galskapen fra en sofa fra Ikea, mens de tygger khat kjøpt for barnetrygden.

Vårt behov for å løfte oss selv etter håret noen centimeter, er så enormt at vi heller utvider begrepet flyktninger til det absurde, og sier stakkars også til dem som hyler at vi må slippe dem inn for de skal drepe oss – og for å kunne klare det må vi la dem få komme inn og spise og drikke seg til krefter først. Vi ikke bare gjentar stakkars deg, og slipper dem inn, men vi snur vårt fromme kontrafei til vår måpende sambygding for å flashe vår høye moral ved å sette oss selv så lavt at vi hjelper til og med dem som vil drepe oss. Vi setter oss ikke på en pidestall, og tror vi er så viktige at vi skal nekte dem den retten, nemlig.

Denne stakkarslige og elendige selvfølelsen er prentet i oss, som vaskingen til vaskebjørnen, og er nå Europas akilleshæl. Akkurat som vaskebjørnen må vaske det den finner, enten det er mat, tøfler eller mobiltelefoner, så må også vi hjelpe, og akkurat som det hos vaskebjørnen handler om vaskebjørnen, handler det hos oss – om oss.

Og effekten er like miserabel. Hjelp en slektning eller venn opp av grøften, og se hva som skjer. Du har i prosessen bevitnet hans eller hennes begredelighet, og skaffet deg en fiende for livet. Dette er norsk takknemlighet i praksis, og bakgrunnen for det hatet vi ser i øynene på de som blir hjulpet, og som nå bare vil bli kvitt vitnene.

Hadde det handlet om andre, og virkelig om å hjelpe medmennesker i nød, hadde vi satt oss grundig inn i verdenssituasjonen, og spurt hva vi kunne bidra med der vi så at behovet var mest prekært. Og så vurdert behovene lokale myndigheter presenterte, og bidratt der vi kunne – med det som trengtes mest.

Men siden det handler om oss, og å stagge vårt patologiske behov for å hjelpe, samt behovet for at det vi gjør skal vises og omtales, så hjelper vi der media til enhver tid retter lommelykten. Vi skal da tross alt komme hjem etterpå, og hylles som helter, få medaljer, og skrive bok om våre opplevelser og hvordan vi hjalp til.

Også der klasker vi til med våre løsninger, basert på våre vurderinger av hva som trengs, og kaster mat i de nærmeste kjeftene og penger i de svarteste og dypeste lommene på korrupte myndigheter. Hjelper de som står nærmest og hyler høyest, uavhengig av om behovet er reelt, ren svindel, eller situasjoner som er provosert fram nettopp for å aktivere Vestens givemuskler. Trangen til å bli ydmyket, og slik få regulert virkeligheten slik at den passer med selvfølelsen, er så sterk at vi står med lua i handa enten vi gir eller tar.

Det var ikke tilgangen til opplysningene om naboen som fikk folk til å kaste seg over skattelistene, men selve prosessen ved å snoke anonymt, ansvarsløst og uten fare, på naboens private affærer. Så når det ikke ble mulig lenger, til tross for Jens’ syting om hvor viktig tjenesten var for følket, så falt interessen som en stein. Du kunne fremdeles, gjennom selskaper som baserte sin eksistens på å snoke for deg, få tak i opplysningene – men siden du ikke selv kunne få snoke i fred, uforstyrret og uten at noen så deg, forsvant den bisarre, patologiske – og meget Norske interessen, som dugg for sola.

I ethvert samfunn som myndighetene leder astray, vil befolkningen raskt fordele seg i grupper i henhold til hvordan de møter trusselen. Noen fortsetter sin apatiske ferd, og følger myndighetene mot klippekanten, og blir bare enda tettere i trippingen etter myndighetenes mange nykker, av ren frykt. De lar ikke seg selv tenke, men agerer etter følelser de til enhver tid blir fortalt er gjeldende, og snørrer og smiler etter analog-klisjéer – som blir slengt fra myndighetsstyrt media som brødbiter til fjolsene, mens noen virkelig våkner, tenker – og ser galskapen som utfolder seg. De er i stand til å legge sammen det som skjer, og føler ansvar for de som skal følge etter vår generasjon, og som må leve i det fremtids-senarioet og det helvete som våre myndigheter bereder for dem. De ser at den uskrevne kontrakten mellom generasjonene som har gjort landet levelig, er i ferd med å brytes av fotballfruer og reality-kjendiser som folket selv har valgt inn på Stortinget – vive la démocratie.

De ser at prisen for å se en annen vei – og lite på at de som styrer nok vet best, ikke bare kommer til å bli høy – men etterlate et land hvor våre etterkommere må leve i et helvete vi ikke engang ønsker for våre fiender – som de laveste av de lave i et sharia-styrt helvete. Siden det ikke eksisterer noe muslimsk samfunn hvor ikke muslimer selv lider under åket, trenger man ikke store fantasien for å se hvordan våre etterkommere – de vantro, vil få det som mindretall i et slikt samfunn.

Som de utpregede individualistene vi er i dette landet, duger vi dårlig som treller, spesielt som treller for et folk som ennå ikke har fullt utviklede menneskelige trekk.

Våre etterkommere vil nok søke etter gravene til de som sto bak galskapen, ikke for å legge ned blomster, men med et umulig håp om at de skal våkne til liv – slik at de kan henges for å ha forrådt sitt land når forsvaret trengtes som mest. De som har sørget for at vi selv, og alle som før oss kjempet og gav sitt liv for vårt lille land, fra Harald Hårfagre til siste krigs helter, får hvilen ødelagt og at deres jordiske rester heretter må tilbringes i muslimsk jord, hvor de med tomme øyne ligger og stirrer opp mot gulvet i den lokale moskéen. Allah Akbar!

Når vi ser hvordan vi behandler hverandre, fordi vi ustraffet kan – og hvordan vi behandler invaderende slabbedasker, fordi våre egne myndigheter forhindrer oss fra å behandle dem slik vi burde, og likevel fortsetter å velge karikaturer til å styre landet, kan man bli tankefull – og tenke at kanskje vi, som folk, ikke er verdt å beskytte.

Å tro at folk i utgangspunktet er gode er ikke bare naivt og dumt, men direkte feil, og konsekvensene er livstruende for ethvert samfunn. Godhet er som edelt metall, og må utvinnes. Det falsum at folk i utgangspunktet er gode kommer utenfra et sted, og har ikke engang grobunn i noen religiøs bevegelse. De som er overbevisst om at folk i utgangspunktet er gode, kan ikke ha studert egne barns oppførsel. Eller som Merkel ikke har egne barn å studere.

Hvor tror de all voldtekt, mord, tyveri, slaveri og tortur mot mennesker og dyr kommer fra? Tenker på Milgrams sosiale eksperiment om folkets blinde lydighet til autoriteter, hvor to tredjedeler av studentene gikk hele veien til å gi det de trodde var dødelige strømstøt til medstudenter — fordi de fikk beskjed fra ledelsen om å gjøre det. Hadde eksperimentet blitt foretatt i Norge, ville antallet som var villige til å drepe på oppfordring fra ledelsen – les myndighetene – vært tilnærmet hundre prosent.

I stedet for å utvinne dette edle metallet Godhet, i stor skala, er vi ennå der hvor vi er stolte av våre barn hvis de styrer et land, eller blir rike, istedenfor å verdsette dem for å være gode mennesker.

Bygdas forfatter fant ut at han skulle skrive om bygdas mange NS-medlemmer under krigen. Han talte sekstiåtte, og lurte på om det ville vært sekstini hvis han selv hadde levd på den tiden. Det kalles innsikt.

De som bare følger den media myndighetene har betalt for, og som speiler demokratenes talerør over i Statene, og ser på reportasjer hvor Trump holder taler eller mottakelser, og opptrer fornuftig og rasjonell, må sitte med vissheten om at det er når du ikke ser eller hører han – det er da han er sprøyte gal, og mer slik media portretterer han. Men straks lys og kamera blir slått på blir han fullstendig normal. Hvis ikke synes det alternative ryktet om at media lider av TDS – Trump Derangement Syndrom å bli irriterende plausibelt.

Demokratene ser på Trump som en vampyr. De er livredd hans styrke, og for muligheten for at han er udødelig. De prøver desperat å skape muligheter til å spidde vampyren med en påle i hjertet, eller rifleskudd mot hodet. Men de er redde for at selv ikke det vil være tilstrekkelig, og at han, gjennom den forhatte majoriteten av folket i landet, er udødelig. Demokratenes yppersteprest Pelosi ville allerede nå ha lovfestet at når de endelig hadde fått han drept, måtte han ikke havne på Arlington Æreskirkegård. Hun fikk bare rare blikk, og hjelp til å komme ut av psykosen, før hun rettet opp skjelettet og forlot Representantenes Hus. Demokratenes skjelett ramler ikke ut av skap, de vandrer hvileløst rundt i Kongressen, sammen med Republikanernes ypperste forræder Mitch McConnell, som er inngiftet i det kinesiske kommunistpartiet.

De skjønner at Trump vil komme smartere og sterkere tilbake denne gangen, og med den ballasten av all beviselig jævelskap de gjorde mot han, frykter de at han vil gjøre som dem og bare tenke hevn. De vet at folket elsker han, og at de totalt blottet for etikk og moral – brøt landets lover for å få han gjort uvalgbar.  De åpnet landets grenser mot Mexico på vidt gap, og belønnet de millioner som kom, i forsøket på å skaffe nok velgere til å overmanne Trump ved neste korsvei, etter Qjonas metoden. Parallelt startet de arbeidet med å endre loven slik at illegale innvandrere kunne stemme ved neste valg, og klarte de ikke å endre lovene skulle de bruke kunnskapene fra valget de stjal i 2020, og utdele ulovlige ID-kort, og manipulere valgmaskinene — i forsøket på å stjele valget en gang til. De glemmer at Demokratene ikke bare stjal valget fra Trump, men fra et flertall av folket.

Tror de vil møte bein denne gangen, i form av et våknet folk.

Gjennom sine lakeier i landets medier skriker de at Trump er en trussel mot demokratiet, og vårt eget lands medier slikker opp slevjet og sender det videre til de som fremdeles ser på norske medier som etterrettelige. Dette har folket fått skreket i ansiktet i så mange år at selv Jendor på Kråkneset klager over den idiotiske Trump, og rister på hodet over hans galskap. Hvis du spør hva det er han har gjort som er så galt, vil du oppleve at folk som ikke stammer til vanlig, begynner der og da, før de dreier samtalen over på været og tryggere grunn. Du får ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser som ellers er forbeholdt folk som ramler på havet — langt til havs, og ikke kan svømme.

Biden satte Justisdepartementet og FBI på Google, Facebook, Instagram og YouTube for å få dem til å sensurere konservative røster, og dreie all informasjonen til Demokratenes favør. Selv Ai ble tatt i bruk. Uansett hva de foretar seg vet de innerst inne at det ikke vil nytte, og at det gradvis siver inn i folkets bevissthet hva de holder på med, og at folket derfor blir forbannet og stiller seg enda mer solidarisk med Trump. Folket fikk med seg hvordan media skjulte for velgerne Hunter Bidens Laptop from Hell, Joe Bidens korrupsjon – at han gjennom flere tiår hadde mottatt millioner av dollar fra Ukraina, Russland, Romania og ikke minst flere titalls millioner fra et Kina som i flere år nå, og bokstavelig fremdeles forsøker å drepe ned så mange amerikanere som mulig. Bare ved hjelp av det narkotiske stoffet Fentanyl har de i de siste årene drept nærmere to hundre tusen amerikanere, i sin beste alder, hvert eneste år.

Demokratene vet at hvis Trump vinner valget i 2024, og MAGA-bevegelsen vinner majoriteten i Representantenes Hus og Senatet vil de bli grillet levende, ikke gjennom hevn, men gjennom at USAs ekte lover vil begynne å gjelde for alle, også dem. De vet at Joe Biden er så gjennomkorrupt at han skvulper over, og at ingen av Demokratenes falske anklager tåler skumring, langt mindre dagslys og solskinn. De vet at Garland og hans Department of (in)Justice og datteren FBI og dets korrupte leder Christopher Wray kommer til å få lyset slått av. Også landets grense-mareritt, Majorkas, som sitter med ansvaret for landets ytre grenser og det Secret Service som skulle beskytte Trump, må nok ta med seg strikketøy og glidemiddel til et grenseløst opphold i en varm og svett felles-celle.

FBI ble dannet for å bekjempe organisert kriminalitet, og er nå selv blitt organisert kriminalitet. De er hinsides all reorganisering, i en slik grad at det ville være bedre for landet om de ikke eksisterte. Både FBI og DOJ har mistet all kredibilitet, men det bryr de seg lite om. De ønsker kun rå makt. FBI har stor søknadsmasse, blamerer sjefen under Kongressens høring, men sier intet om kvaliteten. Består søknadsmassen av folk som liker å misbruke makt, og liker FBIs utvikling, hvor de under beskyttelse kan holde helvete ustraffet med sine medborgere.

Hvis du ser forbi medias løgner, med åpne øyne, vil de aldri mer kunne lukkes. Da vil du for all fremtid se mønsteret og galskapen rundt deg. Du ser marionettene, og hvem som holder i trådene, og forstår at hele menneskeheten er brikker av kjøtt og blod som blir manipulert i et globalt spill som menneskeheten ikke har vært utsatt for tidligere, og denne gangen er det ikke land og grenser som står på spill, men selve menneskeheten.

Sandberg sa at han hadde ikke trodd det fantes så mye ondskap og dumskap i det norske folk. Han må ha vært for lenge i Iran, for vi som lever her ser det daglig.

Konsernsjefen i Nord-Norges største bank skifter kontor til fordel for samme stilling i Trondheim, og uttrykker allerede savn. Da han ryddet kontoret fant han en rapport om at Nord-Norge ville stoppe uten innvandrere, og ble sjokkert.

Men som den samfunnsengasjerte mannen han er kunne han trøste landsdelen. Hans hjerte ville henge litt igjen i Tromsø, og han sa seg villig til å løse problemet, og det uten å øke innvandringen til landet. Når han bare var på plass i Trondheim ville han straks starte arbeidet med å flytte innvandrere derfra og spre dem over Nord-Norge. Han ville starte med den somaliske ghettoen i Trondheim, og forsøke å få dem til å ta med seg sin enorme arbeidslyst og flytte nordover, for slik å forhindre at landsdelen svinner hen. Han så problemet med at kjortler og burkaer kunne sette seg fast, med ved å tilrettelegge adkomsten til arbeidsplassene burde problemet la seg løse enkelt, og viste her til suksess-historier fra NAV-kontorene i Trondheim – som etter at de slipte ned sveisepunktene på trappe-gelendrene, og utstyrte burkaene med prismer og speil, hjalp kundene til å bedre se hvor de plasserte sandalene.

Hvilket folk er vi egentlig, som så til de grader lukker øynene for virkelige trengende, og heller konsentrerer oss om de som blir vist oss av et forvridd media, og gjør krigsforbrytere, rømte voldtektsforbrytere og slabbedasker – med intelligens fra knærne og ned, til virkelig trengende. Det burde virkelig få oss til å dra krakken bort til nærmeste skammekrok, og der lenke oss fast – og la oss brennemerke i nakken av forgagne generasjoner.

Det er den ubevisste forståelsen for hverandre som har gjort våre vestlige samfunn så vel fungerende. Myndighetene har møtt moderate, og helt nødvendige krav, fra innbyggerne. Krav som bunner i forståelsen i at alle skal yte. Denne mentaliteten møter vi lykkejegerne med, og blir et lett bytte. Myndighetene pøser ut og skaper kunstige arbeidsplasser som igjen skriker etter jevn, og stadig økende innvandring, for å sikre eksisterende kunstige arbeidsplasser, samt skape nye. Som Hegnar sier, er innvandring blitt den nye oljen.

I tillegg har vi de største landssvikerne, asyl baronene, som ønsker en mer massiv, uoversiktlig og ujevn innvandring, fordi det gir størst profitt.

Det norske folks behov for å kaste seg på rygg for fremmede, er skremmende – desto mer fremmed og eksotisk, desto flatere ligger vi, og smiler bredere etter hvert som vi blir trykket enda flatere, til vi ender opp som todimensjonale vegg til vegg dekkende smil, og rasjonaliserer – som Qjonas – oss fram til hva det skal være. Jo verre jo bedre. Hadde Norge hatt samme forståelse for ofrene som for gjerningsmennene, og brukt samme ressurser der – ville landet vært et bedre sted. Forskjellen viser den egentlige nordmannen. Et folk som ikke kjenner sin historie og ikke verdsetter den, er dømt til å gjenta dens feilgrep

Mangelen på mening gjør at vi lever livet gående langs lavakanten på en levende vulkan, for å få smerte nok til å leve, og hvor de som smiler har funnet noen å skylde på. Hvis myndighetenes medisin ikke er bedre enn placebo-effekten, får de ikke solgt den, så de påbyr den.

Michelet skrev med stor innlevelse om våre sjøens helter under siste krig. Når man tenker på hvilken innsats de la ned, og hvilket Norge de ofret livet for, regner jeg med at heltestatusen til våre nåværende beskyttende myndigheter falmer litt hos de som burde beskyttes, og drukner helt i bruset fra landets moskéer. Prostitusjonen har i sannhet mange ansikter.

Vår empati er rørende barnlig, og utpreget selektiv. Innvandrere møter den ekte norske medfølende empatien som før var forbeholdt egne ugjerningsmenn og forbrytere. Norge ble kåret til verdens beste land å bo i, basert på en undersøkelse blant alle landets innvandrere – og de etniske som betyr noe.

Forts …