Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Avliving av hund er blant de mest krevende beslutningene en veterinær må ta. Når dyret er sykt eller lider, er det som oftest klart at avliving er riktig. Men hva skjer når hunden er frisk og glad, og det er politiet som vil ha den avlivet?
Et slikt scenario er ikke bare dramatisk for hundeeieren. Det setter også veterinæren i en dyp etisk og faglig skvis. Spørsmålet er: Har veterinæren rett til å nekte å gjennomføre en avliving som er bestemt av politiet?
Hvem bestemmer om en hund skal avlives?
I Norge er det hundeloven som gir politiet adgang til å fatte vedtak om avliving av hund. Dette skjer som regel hvis hunden har bitt noen, spesielt barn, eller utgjør en fare for folk eller dyr. Men loven sier tydelig at avliving skal være siste utvei, og at andre tiltak som trening eller omplassering skal vurderes først.
Når politiet fatter et slikt vedtak, er det juridisk bindende for hundeeieren. Men det betyr ikke at veterinæren automatisk må utføre avlivingen.
Veterinærens rolle og ansvar
Veterinærer i Norge har ikke en lovfestet plikt til å adlyde politiets vedtak. De er ikke politiets «verktøy». Veterinærens ansvar er først og fremst å ivareta dyrets velferd og helse. Ifølge dyrevelferdsloven og veterinærloven skal veterinæren arbeide faglig og etisk forsvarlig.
Dersom en veterinær mener at en avliving ikke er til dyrets beste – for eksempel fordi hunden er frisk og kunne ha blitt omplassert – har vedkommende rett til å si nei. Dette regnes som å handle i tråd med god yrkesetikk.
Er det farlig å nekte?
Nei. Det finnes ingen norsk lov som sier at en veterinær må avlive en hund dersom han eller hun ikke kan stå inne for det. Politiet kan da finne en annen veterinær eller gjennomføre avlivingen på annen måte, for eksempel med skytevåpen. Dette er ofte mindre skånsomt, og nettopp derfor vil mange veterinærer velge å delta, selv om de har betenkeligheter.
Men veterinærens rett til å reservere seg, både av faglige og etiske grunner, er anerkjent av Den norske veterinærforening og understøttes av dyrevelferdsloven. En veterinær som velger å ikke delta i en avliving, bør gi beskjed i tide og helst henvise politiet videre.
Hvorfor betyr dette noe?
Dette handler ikke bare om jussen. Det handler om hvilke verdier vi vil at samfunnet skal bygge på. En frisk hund er et liv med verdi. En veterinær som nekter å ta det livet, fordi han mener det finnes andre løsninger, bør ikke stemples som illojal – men som modig og samvittighetsfull.
I en tid hvor vi diskuterer dyrs rettigheter og verdi, må vi også ta innover oss at avliving ikke alltid er den letteste eller beste løsningen. Og vi må respektere at veterinærens faglige og etiske integritet er en viktig del av vårt dyrevelferdssystem.
Veterinærer er ikke bare teknikere som gir sprøyter. De er fagfolk med et ansvar for å tenke, vurdere og i noen tilfeller, si nei.
—————————————————
(Veterinærens mulighet til å nekte avliving ved politivedtak
Relevant lovverk
Dyrevelferdsloven: Dyrevelferdsloven fokuserer på dyrets velferd og forsvarlig behandling. Loven krever at avliving av dyr skjer på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dyr som holdes av mennesker skal normalt bedøves før avliving, og unødige lidelser skal unngås. Eier har plikt til å sørge for avliving når dyrets tilstand tilsier det, og dyrets interesse skal stå sentralt i vurderingen. Dette betyr at avliving primært er ment som et tiltak for å hindre lidelse hos dyret selv, ikke for bekvemmelighetshensyn. Loven åpner altså for avliving når det er nødvendig av dyrevernmessige årsaker, men forbyr avliving som underholdning eller uten forsvarlig grunnlag.
Hundeloven: Lov om forsvarlig hundehold (hundeloven) hjemler politiets adgang til å fatte vedtak om avliving av en hund under visse omstendigheter. Politiet kan vedta avliving av en hund som har angrepet eller skadet et menneske, dersom avliving ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Vedtaket skal bygge på en rekke kriterier, blant annet alvorligheten i skaden, om et barn er involvert, om offeret provoserte hunden, den fremtidige risikoen hunden utgjør, hundens nytteverdi, og om hundens helse kan ha bidratt til atferden. Loven presiserer at andre tiltak (som omplassering) skal vurderes først; dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere hunden fremfor å avlive den. Avliving skal være siste utvei, og et vedtak om avliving må derfor være nødvendig for å avverge fremtidig fare. Hundeloven gir også hjemmel for at politiet kan avlive en hund på stedet i akutte faresituasjoner – for eksempel hvis en hund har angrepet et barn og fortsatt utgjør en klar fare – da kan politiet avlive hunden umiddelbart av hensyn til sikkerheten, med etterfølgende skriftlig vedtak. Slike akutte inngrep hviler på politiets ansvar for å beskytte liv og helse, i tråd med politilovens generelle bestemmelser om orden og sikkerhet.
Politiloven: Politiloven suppleres i hundesaker ved hundeloven, men den gir generelt politiet adgang til å gripe inn for å ivareta offentlig ro, orden og sikkerhet. Politiloven § 6 gir politiet hjemmel til å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare for folks sikkerhet. I praksis betyr dette at politiet kan handle raskt overfor farlige hunder. For eksempel kan politiet i nødsfall selv avlive en hund som utgjør en akutt fare, slik hundeloven § 17a åpner for. Politiloven sikrer altså politiets myndighet til å få gjennomført vedtaket, men regulerer ikke direkte veterinærens rolle, utover at politiet kan rekvirere nødvendig bistand for å effektuere vedtak (f.eks. innhente veterinærhjelp for en mest mulig skånsom avliving).
Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (veterinærloven): Veterinærer har gjennom dyrehelsepersonelloven en rekke plikter knyttet til forsvarlig utøvelse av yrket. De skal “arbeide for velferd og sunnhet hos dyr” og *“medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold”*. Videre skal de utøve sin virksomhet faglig forsvarlig og i tråd med lovverket. Veterinærer har også en lovpålagt hjelpeplikt i akutte tilfeller – de plikter å yte øyeblikkelig hjelp til dyr som lider og trenger det. Denne hjelpeplikten handler om å redusere dyrs lidelser (f.eks. avlive et hardt skadet dyr for å ende dets smerte). I en situasjon der politiet har fattet vedtak om avliving av en hund, kan det imidlertid argumenteres for at veterinærens vanlige hjelpeplikt ikke direkte utløses – hunden er kanskje fysisk frisk og lider ikke selv, så inngrepet gjøres av hensyn til samfunnssikkerhet fremfor dyrets egen helse.
Juridiske forpliktelser ved et politivedtak om avliving
Når politiet har fattet et avlivingsvedtak etter hundeloven, er dette et forvaltningsvedtak som er bindende for hundeieren. Eieren plikter å medvirke til at vedtaket gjennomføres – alternativt kan politiet gjennomføre det med tvang. I praksis vil gjennomføringen ofte innebære at en veterinær utfører selve avlivingen, da dette er den mest humane måten. Men det oppstår spørsmålet: Er veterinæren juridisk forpliktet til å utføre avlivingen på politiets ordre?
Det finnes per i dag ingen spesifikk lovbestemmelse som pålegger en privatpraktiserende veterinær å adlyde et politivedtak om avliving mot sin egen overbevisning. Veterinæren er ikke ansatt under politiet og har ingen generell tjenesteplikt overfor politiet utover alminnelig bistand i nødsituasjoner. Politiet har hjemmel til å få hunden avlivet, men ikke nødvendigvis til å tvinge en bestemt veterinær til å utføre handlingen. Dersom en eier nekter å avlive hunden sin, kan politiet ta hunden i forvaring og sørge for avliving for eiers regning, men de må da finne noen som kan utføre avlivingen enten ved medikamentell injeksjon eller ved andre tillatte metoder.
Et viktig juridisk poeng er at forsvarlig avliving av hunder krever kompetanse. Ifølge forskrift om avliving av hund og katt skal avliving skje ved skudd, elektrisk apparat eller medikament. Medikamentell avliving (dødelig injeksjon) kan kun utføres av veterinær. Det vil si at politiet som hovedregel må benytte veterinær dersom avlivingen skal skje med sprøyte (som er den mest humane metoden). Politiet står likevel fritt til å velge en annen metode hvis veterinærbistand ikke er tilgjengelig eller veterinæren ikke vil medvirke – for eksempel kan politiet benytte skytevåpen selv, forutsatt at det skjer på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte av kyndig person. Politiet har egne retningslinjer for å bruke skytevåpen mot dyr i visse situasjoner (f.eks. for å avlive skadde vilt eller farlige hunder på stedet).
Juridisk sett er veterinærens lojalitetsplikt først og fremst overfor gjeldende lovverk om dyrehelse og dyrevelferd. Veterinæren må forsikre seg om at en avliving han/hun eventuelt utfører, er i tråd med dyrevelferdslovens krav til humane metoder. Men utover dette er ikke en veterinær direkte underlagt politiets ordrehierarki. Det betyr at dersom en veterinær føler at et avlivingsvedtak kommer i konflikt med faglige eller etiske normer, finnes det juridisk rom for å avstå fra oppdraget. Det er ingen straffebestemmelse eller lisensieringsregel som sier at en veterinær mister autorisasjonen ved å nekte et slikt oppdrag – så lenge veterinæren opptrer forsvarlig og i tråd med lovens krav generelt.
Samtidig må det understrekes at politivedtaket er rettslig bindende for hunden (eier kan ikke beholde hunden). Hvis én veterinær nekter, vil politiet normalt oppsøke en annen veterinær eller en offentlig veterinær (for eksempel via Mattilsynet) for å få utført vedtaket. Politiet kan også benytte tvangsmidler: Hundeloven gir hjemmel for å ilegge hundeholderen tvangsmulkt og for at politiet kan gjennomføre avlivingen selv hvis eier obstruerer. For veterinæren personlig medfører imidlertid ikke politivedtaket en absolutt plikt – han eller hun kan i prinsippet takke nei.
I praksis vil mange veterinærer samarbeide med politiet når et vedtak først er endelig (for eksempel av hensyn til å spare hunden for unødig stress). Men juridisk er det eier/politi som har ansvaret for at avlivingen blir gjennomført. Veterinærens rolle er å tilby en faglig forsvarlig gjennomføring dersom han/hun samtykker til oppdraget. Veterinæren må uansett forholde seg til sitt lovpålagte krav om forsvarlighet. Skulle en veterinær påta seg oppdraget, har vedkommende plikt til å utføre avlivingen på en måte som ikke påfører hunden unødig lidelse.
Reservasjonsrett og mulighet til å nekte av faglige eller etiske grunner
Kan en veterinær reservere seg? – Ja, i utgangspunktet kan en veterinær nekte å utføre en avliving han eller hun mener er faglig eller etisk uforsvarlig. Det finnes ingen egen «reservasjonsparagraf» i veterinærloven tilsvarende legenes reservasjonsrett for abort, men veterinærer har generelt stor frihet til å utøve sitt yrke i tråd med egen faglig overbevisning og etiske standarder. I praksis hender det at veterinærer sier nei til avliving. Særlig gjelder det når dyreeieren ber om avliving av et friskt dyr uten tungtveiende grunner. Det er velkjent i bransjen at mange veterinærer avslår slike forespørsler. En norsk veterinær uttalte nylig: *“Jeg vil aldri gå på akkord med min etikk. Jeg vil alltid gjøre det som er best for dyret – ikke det som er lettest for mennesket”*. Dette illustrerer at veterinærenes etiske kompass ofte vektlegger dyrets egeninteresse og velferd.
Når det gjelder politivedtak om avliving, er situasjonen noe spesiell fordi her foreligger det en offentlig myndighetsbeslutning om at hunden skal avlives. Veterinæren kan likevel oppleve en faglig uenighet – for eksempel kan han mene at hunden ikke er farlig dersom den får rett trening eller miljø, eller at vedtaket er gjort på sviktende grunnlag. Veterinæren kan også ha etiske betenkeligheter ved å avlive et ellers friskt dyr. Dyrehelsepersonelloven pålegger veterinærer å drive sin virksomhet etisk forsvarlig. Dersom veterinæren mener det strider mot god etikk å avlive hunden, vil han med loven i hånd kunne forsvare en beslutning om å ikke medvirke.
Det er viktig å merke seg at en veterinær ikke kan omgjøre politivedtaket – vedtakets gyldighet må eventuelt utfordres av hundeeier gjennom klage eller rettslig overprøving. Veterinærens mulighet ligger kun i å avstå fra å være den som utfører selve avlivingen. Noen veterinærer vil i slike tilfeller informere politiet om at de ikke ønsker å ta oppdraget og begrunne det med etiske eller faglige hensyn. Dette må ses i sammenheng med veterinærens samvittighetsfrihet og profesjonelle autonomi.
En veterinær som nekter, bør av hensyn til dyret forsøke å gjøre overgangen så smidig som mulig – for eksempel ved å henvise politiet til en kollega eller til Mattilsynets veterinærer, slik at prosessen ikke trekker ut og kanskje påfører hunden mer stress (f.eks. lengre opphold på kennel). Det finnes eksempler på at veterinærer har nektet “uetisk avliving” generelt i sin praksis: *“I Norge er det lovlig å avlive et friskt dyr – kun fordi eieren ikke vil ha det lenger… Jeg vil aldri foreslå eller godta avlivning, med mindre jeg er helt sikker på at det er det beste for pasienten.”*. En slik holdning kan overføres til situasjoner med politivedtak – er veterinæren ikke overbevist om at avliving er faglig riktig eller nødvendig, finnes det ingen lov som tvinger vedkommende til å utføre inngrepet.
Reservasjonsretten for veterinærer er altså ikke formalisert i lov, men den følger indirekte av alminnelige prinsipper om samvittighetsfrihet og faglig forsvarlighet. Veterinærer har rett til å si nei til oppdrag som strider mot deres etiske overbevisning eller medisinske faglige vurdering. Den norske veterinærforening har også gitt uttrykk for at veterinærer ikke bør medvirke til unødige avlivinger – dyrets liv har egenverdi, og avliving bør ikke skje av trivielle grunner. I forum og fagmiljøer er det bred enighet om at “en dyrelege kan nekte å avlive” spesielt friske dyr uten at det foreligger vektige grunner. I politisaker der hunden er erklært farlig, vil meningene blant veterinærer kunne variere – noen vil mene at hensynet til folks sikkerhet veier tyngst, mens andre vil mene at deres rolle kun er å ivareta dyrets velferd og at avliving i grensetilfeller får være samfunnets ansvar uten deres medvirkning.
Det kan nevnes at veterinærer også har en rett – og plikt – til å bruke sitt faglige skjønn. Hvis en veterinær mener at avliving av en bestemt hund er et brudd på dyrevelferdslovens formål (for eksempel fordi hunden fremstår trygg og omplasserbar), kan det argumenteres for at veterinæren utøver faglig forsvarlighet ved å nekte. Dette står ikke eksplisitt i loven, men er en mulig fortolkning av veterinærens ansvar for å *“arbeide for velferd… hos dyr”*.
Etiske retningslinjer og bransjepraksis
Den norske veterinærforening (DNV): Veterinærforeningen har utarbeidet yrkesetiske retningslinjer som legger vekt på respekt for dyreliv og dyrevelferd. Et grunnleggende prinsipp er at “Alle dyr skal behandles med respekt. Mennesker har et særskilt ansvar for å hindre at dyr lider unødig.”. Disse retningslinjene impliserer at avliving av et dyr bare bør skje når det er det mest ansvarlige for dyret eller nødvendig av tungtveiende grunner. DNV har også i tidligere policydokumenter (f.eks. “Policynotat om etisk avliving av dyr” fra 2007) påpekt at avliving skal skje på en etisk forsvarlig måte. Det vil si at veterinæren må vurdere om avliving kan forsvares ut fra dyrets helse, lidelsesgrad og utsikter, kontra alternativer som behandling eller omplassering.
Foreningen støtter sine medlemmers rett til å utøve faglig-etisk skjønn. Hvis en veterinær føler at et inngrep er uetisk, vil foreningen normalt støtte veterinærens integritet i å handle i tråd med sin samvittighet (innenfor lovens rammer). Når det gjelder farlige hunder, har Veterinærforeningen også vært involvert i debatten om hundeloven. Blant annet har de argumentert for at hundens atferd må vurderes helhetlig og at avliving skal være siste utvei. Presidenten i DNV har uttalt at avliving av hunder som utgjør fare, noen ganger er nødvendig, men at hver sak må vurderes nøye, og omplassering eller adferdstiltak bør prøves der det er forsvarlig. Dette samsvarer med intensjonen i hundeloven om forholdsmessighet og siste utvei.
Mattilsynet: Mattilsynet er tilsynsmyndighet for dyrevelferd og har egne retningslinjer for håndtering av blant annet farlige dyr. I saker hvor dyr må avlives av dyrevernmessige årsaker (f.eks. alvorlig syke eller skadede dyr), vil Mattilsynet ofte pålegge avliving og forvente at veterinær gjennomfører dette. Slike vedtak har veterinærer som regel ikke innvendinger mot, da det handler om å ende et dyrs lidelse i tråd med dyrevelferdsloven. Mattilsynets generelle veiledning understreker at avliving skal utføres humant og av kompetent person. De har også tydelige krav om metode: skudd mot hjerne, elektrisk apparat eller godkjent medikament, og at dyr ikke skal lide unødig i prosessen.
Når det gjelder politivedtak på farlige hunder, er Mattilsynet formelt sett ikke beslutningsmyndighet (det er politiet), men de kan være involvert rådgivende. For eksempel kan Mattilsynets veterinærer bistå politiet med å vurdere hundens atferd (helse som mulig medvirkende årsak, jf. hundeloven §18 bokstav f) eller med selve avlivingen om nødvendig. Mattilsynet har interesse av at dersom avliving skal skje, så skal det skje uten unødig stress eller smerte for hunden. Det betyr at Mattilsynet i praksis vil støtte bruk av veterinær og sedasjon fremfor at politiet skyter hunden, der det lar seg gjøre.
Et etisk aspekt som både Mattilsynet og Veterinærforeningen er opptatt av, er at avliving av et dyr bør begrunnes i nødvendighet. Begge vil si at unødvendig avliving er uakseptabelt. I tilfeller der en veterinær mener en hund kan omplasseres eller rehabiliteres, vil dette etisk sett være å foretrekke fremfor avliving. Veterinæren står da i en etisk skvis mellom lojalitet til etatenes vedtak og lojalitet til dyrets velferd. Retningslinjene fra DNV oppmuntrer veterinærer til å ta avgjørelser basert på dyrets beste interesse. Som Mattilsynet selv formulerer det: *“hensyn til dyrets velferd skal gå foran eiers interesse”* – og analogt kan man si at hensynet til dyrets velferd veier tungt selv når samfunnet har gjort et vedtak. En veterinær må balansere dette hensynet mot samfunnets behov for sikkerhet. Etisk praksis i Norge viser at mange veterinærer prøver å finne løsninger: I noen tilfeller rådgir de om muligheter for trening eller atferdsendring, i andre tilfeller aksepterer de avliving dersom hunden vurderes som uforutsigbar og farlig.
Bransjepraksis: Det er ikke uvanlig at veterinærer rådfører seg med kolleger eller med Veterinærforeningen i vanskelige saker. Kollegastøtte er viktig; avliving av dyr – selv når den er riktig – er en emosjonelt belastende del av jobben. Undersøkelser har vist at hyppige avlivinger kan tære på veterinærenes psyke. Derfor vektlegger etiske retningslinjer også at veterinæren skal ivareta egen samvittighet. Hvis en veterinær føler det “uetisk” å avlive en bestemt hund, regnes det som akseptabelt i veterinæryrket å si nei. En slik avgjørelse bør ideelt sett tas tidlig, slik at politiet vet at de må finne alternativ løsning. I sum oppfordrer etiske normer veterinærene til å *“gjøre det som er best for dyret”*. Hvis det i veterinærens øyne ikke er til hundens beste å bli avlivet (fordi hunden kunne hatt et godt liv videre), så vil etiske retningslinjer støtte veterinæren i å prøve andre utveier eller trekke seg fra oppdraget.
Rettsavgjørelser og forvaltningspraksis
Det finnes enkelte rettsavgjørelser som belyser problemstillinger rundt avliving av hund, om enn ikke direkte veterinærens reservasjonsrett. En viktig sak er “Bob-saken” (Høyesterett 2018) der eieren av rottweileren Bob bestred politiets avlivingsvedtak. I Høyesteretts avgjørelse kom det frem at Bob gjennomgikk både veterinærundersøkelser og adferdstester som “bekrefter at hunden ikke er farlig”. Det ble anført at *“etiske hensyn taler mot avliving av en frisk hund”*. Dette er bemerkelsesverdig da det viser at selv på høyeste nivå anerkjennes etikken: man bør ikke ta livet av et friskt dyr uten svært god grunn. I Bob-saken vant likevel staten frem; Høyesterett fant at vedtaket om avliving ikke var uforholdsmessig etter loven. Men saken illustrerer at veterinærfaglige uttalelser (om hundens helsetilstand og lynne) kan få vekt, og at eierens og støttespilleres etiske argumenter tas på alvor i retten.
Et annet eksempel fra praksis er saker der hundeeiere nekter å etterkomme vedtaket. Noen ganger har eiere “gjemt unna” hunden sin eller drøyd prosessen i håp om omgjøring. Dette setter også veterinæren i en skvis: dersom en eier kommer med en hund for behandling mens det foreligger et avlivingsvedtak, vil veterinæren måtte vurdere sin rolle nøye. Veterinærer har normalt taushetsplikt overfor klienter, men de kan komme i en lojalitetskonflikt dersom de vet at en hund egentlig skulle ha vært avlivet av myndighetene. Forvaltningspraksis her er uklar, men skulle en veterinær bevisst medvirke til å holde en “dødsdømt” hund skjult, kan det muligens bli et rettslig spørsmål (hindring av myndighetsvedtak). Slike tilfeller er ekstreme unntak. Som hovedregel vil veterinæren forsøke å holde seg på riktig side av loven, samtidig som han ivaretar dyrets velferd så lenge det er under hans omsorg.
Når politiet skal effektuere et vedtak, vil de ofte kontakte en veterinær de har avtale med (f.eks. en vaktveterinær). Forvaltningspraksis viser at de aller fleste avlivingsvedtak blir gjennomført uten større problemer. I noen tilfeller der det har oppstått kontrovers, har veterinærenes rolle vært å bekrefte hundens tilstand eller avlivingsbehov. For eksempel har politiet ved omtvistede vedtak kunnet lene seg på uttalelser om hundens aggressivitet fra sakkyndige (ofte veterinærer med etologi-kompetanse). Disse sakene tyder på at veterinærer kan bidra med sin faglige vurdering i prosessen (før vedtak fattes eller under en klagesak), men når vedtaket først er endelig, er veterinærens oppgave begrenset til selve gjennomføringen.
Det er verdt å merke seg at “reservasjonsretten” til veterinæren sjelden har vært tema i rettssystemet, antagelig fordi systemet finner praktiske løsninger. Om én veterinær takker nei, finner politiet en annen. Derfor finnes det få, om noen, rettsavgjørelser der en veterinær har blitt rettslig avkrevd å utføre en avliving mot sin vilje. Tvert imot vil nok en domstol ha forståelse for veterinærens etiske standpunkt, all den tid dyrevelferdslovens formål nettopp er å fremme respekt for dyrs egenverdi. Dersom situasjonen skulle tilspisse seg – for eksempel at ingen veterinærer i en region vil medvirke til avliving av en kontroversiell hund – har politiet siste utvei i sin egen makt: de kan la polititjenestemenn avlive hunden ved skyting. Dette skjedde i et dansk tilfelle (København, 2017) hvor politiet måtte avlive en hund selv fordi den utgjorde en akutt fare og veterinær ikke var tilgjengelig – et ytterpunkt man helst vil unngå av dyrevernmessige årsaker.
Sammendrag: En veterinær i Norge har ingen absolutt plikt til å avlive en hund pålagt avliving av politiet, spesielt ikke dersom veterinæren har tungtveiende etiske eller faglige motforestillinger. Relevant lovgivning (dyrevelferdsloven, hundeloven, veterinærloven) setter rammer der dyrets velferd og forsvarlighet er sentrale stikkord. Juridisk er veterinæren forpliktet til forsvarlig praksis, men ikke direkte underlagt politiets instruks. Veterinæren kan således nekte å utføre avlivingen, og dette anses akseptabelt så lenge vedkommende handler i tråd med etiske retningslinjer og informerer oppdragsgiver (politi) om sin avgjørelse. Etiske normer fra Veterinærforeningen og Mattilsynet støtter veterinærens rett til å prioritere dyrets velferd og egen samvittighet – avliving skal ikke skje uten god grunn. Samtidig må veterinæren respektere at politivedtaket er lovlig fattet; en eventuell nektelse fritar ikke hundeier eller politiet fra å gjennomføre vedtaket på annet vis. Oppsummert har veterinæren et handlingsrom til å reservere seg av etiske grunner, men da må politiet finne en alternativ løsning. Veterinæryrket verdsetter både liv og lidelsesminimering, og i gråsonene vil den enkelte veterinærs moralske kompass avgjøre om han eller hun medvirker til avliving ved politivedtak.
Kilder: Lovdata (dyrevelferdsloven, hundeloven, m.fl.), Mattilsynets veiledere, Den norske veterinærforeningens etiske retningslinjer, samt rettspraksis (f.eks. HR-2018-1727-A). )
