Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jean-Yves Le Gallou
1.) Legitimitet
En europeisk identitet forankret i historie og genetikk.
Europa er europeernes kontinent. Europa ble befolket for 40.000 år siden, da jeger- og samlerfolket ekspanderte. Vi, dagens europeere, bærer på de samme genene som parietalkunstnerne i Lascaux-hulene i Frankrike, Altamira i Spania, Hohle Fels i Tyskland eller Fumane i Italia. Denne første bosetningen ble delvis endret, særlig i Sør-Europa, da anatolske bønder ankom for 8000 år siden. Den ble deretter supplert av Yamnaya-folket, et jeger- og samlerfolk fra de pontiske steppene, for 5000 år siden. Denne folkevandringen brakte med seg de indoeuropeiske språkene vi fortsatt snakker i dag gjennom deres greske, romerske, keltiske, germanske eller slaviske grener, samt en kosmogoni og sosial struktur, tredelingen, som har formet den europeiske sivilisasjonen kontinuerlig, også etter kristningen (oratores, bellatores, laboratores).
Jeg nevner dette kort for å bekrefte en åpenbar sannhet: Den store antikken som ligger til grunn for europeernes bosetting i Europa – 40.000 år for det genetiske kjernesubstratet, 5000 år for den kulturelle identitetens kjerne og 2000 år for den religiøse tilhørigheten.
Et truet urfolk
Dette er avgjørende. I en tid da internasjonale konvensjoner beskytter «urfolk» som indianerne i Amazonas, melaneserne og stillehavsvalisierne, er det på høy tid å forsvare europeernes – Europas urbefolkningers – rett til å beskytte sine forfedres landområder. Retten til å forsvare sin etniske og sivilisatoriske identitet, retten til å nekte invasjon av befolkninger fra andre steder. Ja, FNs erklæring om urfolks rettigheter (2007) må også gjelde for europeere, som trues av en overveldende bosetterkolonisering.
2.) Nødvendighet
En pågående demografisk undergang
Som sådan er remigrasjon legitim. Den er også uunnværlig, rett og slett for å hindre undergang og unngå at europeerne blir en minoritet i sitt eget land.
I Frankrike hadde vi lenge en indikator på andelen ikke-europeiske befolkninger blant de fødte: screening av nyfødte for sigdcellesykdom, en sjelden genetisk sykdom som kan ramme befolkninger fra Afrika, Maghreb, Karibia, Latin-Amerika eller Sør-Asia. I 2000 ble 20 % av alle nyfødte i Frankrike screenet for denne sykdommen. I 2022 var tallet 40 %. Og i 2024 nådde det 100 % … fordi myndighetene bestemte seg for å «knuse termometeret» og screene alle for å unngå – slik de hevder – «stigmatisering»! Likevel, hvis dagens trender fortsetter, vil nyfødte med europeisk opprinnelse være i mindretall på franske fødeavdelinger innen 2035 eller 2040.
Alarmerende prognoser
For å vurdere konsekvensene av innvandringen kan man bruke andre beregninger for å ekstrapolere veksten i den ikke-europeiske befolkningen av utenlandsk opprinnelse i ulike vesteuropeiske land. Med dagens tempo vil europeere bli en minoritet i enkelte land innen 2060, for eksempel i Sverige.
Dette fenomenet har to årsaker:
– Den økende tilstrømningen av ikke-europeiske utlendinger;
– Mye høyere fruktbarhetstall blant ikke-europeiske kvinner, særlig blant nyankomne.
Selv uten nyankomne vil de ikke-europeiske fremmedbefolkningene vokse på grunn av deres interne demografiske dynamikk.
Hvis vi ønsker at europeerne – Europas urbefolkning – skal forbli herrer over sin egen skjebne, finnes det ikke noe annet alternativ enn remigrasjon.
3.) Mulighet
Fasthet og gradualisme
Remigrasjon er legitimt, uunnværlig og – i motsetning til hva dommedagsarkitektene på ytre venstre og de skremte moderate hevder – mulig.
Men hvordan? Ved å gå gradvis frem.
Begynn med å utvise ulovlige innvandrere og kriminelle. Hvorfor begynne med dem? Fordi, som den franske forfatteren Renaud Camus, som skapte begrepet «Great Replacement», med rette observerte, kriminelle er kolonisatorens væpnede fløy. Å nøytralisere og utvise dem gjør alt annet mulig.
Deretter må vi deportere dem som utelukkende lever av sosiale ytelser og velferd. Dette rammer mange i våre sjenerøse velferdsstater. Det er heller ingenting i veien for å nekte fornyelse – eller til og med tilbakekalle – oppholdstillatelser som uoverveid er gitt til statsborgere fra de minst ønskelige landene.
Det siste og mest følsomme spørsmålet gjenstår: Hva skal vi gjøre med ikke-europeere som har vært her i to eller tre generasjoner? Dette er spesielt ømtålig i land som Frankrike, Belgia, Storbritannia eller Tyskland, der noen har fått vertslandets statsborgerskap.
Det bør skilles mellom tre kategorier:
– De som ikke er assimilert og viser fiendtlighet mot vertslandet;
– De som, selv om de ikke er assimilert, respekterer vertslandets skikker, menn og kvinner;
– De som er fullstendig assimilert.
Å utvise de fiendtlige – blant annet ved å frata dem en nasjonalitet de misbruker – må være en prioritet. Deres fiendtlighet gjør også dem til kolonisatorens soldater, som må avvæpnes gjennom nådeløs undertrykkelse av deres kriminelle, uavhengig av nasjonalitet.
Omvendt fortjener fullt assimilerte etterkommere av utlendinger den nasjonaliteten de og deres foreldre har gjort seg fortjent til.
Dette er de store linjene i en politikk for europeernes gjenerobring av Europa.
4.) Den europeiske union og suverenitet
Europeiske identitære, foren dere!
Et siste punkt fortjener oppmerksomhet: Den europeiske union. Mange av oss er, helt legitimt, tilhengere av suverenitet. Men det ville være feil å tro at EU er eneansvarlig, som om Macron var bedre enn Delors eller Merkel og Merz bedre enn von der Leyen. Ideologisk sett er de de samme!
Land som Frankrike, Nederland og Storbritannia førte en innvandringsvennlig politikk lenge før EU ble involvert. Faktisk så tidlig som på 1970-tallet, mens EU først fikk myndighet over innvandringen på 2000- og 2010-tallet. EU kan være en akselerator, men det er ikke årsaken. Sveits, Norge og Island står overfor lignende innvandringsproblemer til tross for at de ikke er EU-medlemmer. Og Brexit har langt fra forbedret, men snarere forverret situasjonen i Storbritannia.
Dette skyldes ganske enkelt at dommere, med eller uten EU, har tatt makten i alle landene våre. Gjennom generelle prinsipper, internasjonale konvensjoner og rettslige oppfinnelser har landene våre gått fra en rett til innvandring til en rett til innvandring – fra et system som prioriterer nasjonens allmenne interesser til et system som utelukkende fokuserer på migrantens interesser. Vi ser dette i omformingen av Frontex fra å være et grensevernbyrå til å bli et mottaksbyrå for migranter.
Vi må endre paradigmet, gi borgerne suvereniteten tilbake, hevde de europeiske folkenes rett til å bevare sin identitet, ta makten tilbake fra dommerne og etablere en rett til remigrasjon.
Men ta ikke feil: Et slikt arbeid vil ikke lykkes i ett land alene. Det vil bare være mulig hvis det går en bølge over hele kontinentet. Europeerne må gjenvinne sin identitet. Dette er en viktig kamp, som i Frankrike ledes av Iliaden-instituttet, i Italia av Aeneide-instituttet og i Spania av Karl V-instituttet. Denne gjenerobringen er avgjørende. Europeiske identitære, foren dere!
—
Denne er utgitt først på engelsk her.
