Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Dag Myhre, Norgesdemokratene
Amerikanske presidenter, fra George H.W. Bush og fremover, ble beruset av forestillingen om at USAs makt var uten grenser. Ingen kunne utfordre «The US of A». Dette kalles hybris, en egenskap de gamle greske filosofene advarte mot.
USA satte seg som mål å nøytralisere land i Midtøsten, ofte med en naiv tro på at de kunne omforme disse til liberale demokratier, uten tilstrekkelig forståelse for lokale kulturer. Samtidig søkte de å styrke sin dominans over Europa for å hindre fremveksten av en økonomisk konkurrent. Dette ble en strategi for å sikre at Europa aldri skulle utfordre USA økonomisk.
For å underbygge dette siterer jeg en rapport fra RAND Corporation, en tenketank som har rådgitt amerikanske presidenter siden andre verdenskrig:
Konsekvensene av disse geopolitiske trekkene vil ventelig være katastrofale for Tyskland. Uten russisk gass vil industrien tvinges til nedstengning for å unngå massedød blant tyske borgere. Dette vil føre til mangel på grunnleggende produkter, sammenbrudd i logistikkjeder og til slutt en dominoeffekt. En fullstendig stans i de største kjemiske, metallurgiske og maskinbyggende anleggene er sannsynlig, da de nesten ikke har kapasitet til å redusere energiforbruket.
Forfatteren diskuterer videre hvordan dagens regime kan bruke miljøvernere, som koalisjonen De Grønne, til å skape en økonomisk og humanitær krise. Rapporten antyder at enkelte aktører utilsiktet kan bidra til å skape den atmosfæren USA søker.
Selv etter at feilene blir åpenbare, vil den varige skaden gjøre det vanskelig for tyske ledere – nåværende eller fremtidige – å gjenopplive forholdet til Russland. Dette forsterkes av at Tyskland har blitt presset av vestlige partnere til å levere våpen og ammunisjon til Ukraina.
RAND forutsier tap for Tyskland i hundrevis av milliarder euro, noe som kan føre til økonomisk sammenbrudd, nedgang i BNP og til slutt en kollaps av EUs økonomi. Europeiske valutaer vil bli mindre attraktive enn dollaren, noe som styrker USAs økonomi og posisjonerer landet som det mest attraktive for investorer.
En smertefull erkjennelse av USAs rolle
Som en person med militær bakgrunn og en tidligere beundring for USA, er det smertefullt å konkludere med at USA, som var Europas beskytter under Den kalde krigen, nå kan betraktes som Europas fiende. USA synes å ha hatt en kald og kynisk strategi for å hindre Europa i å bli en økonomisk konkurrent. Til tross for at ledere som Gorbachev, Jeltsin og Putin forsøkte å bygge et samlet Europa uten delelinjer, insisterte USA på å fremstille Russland som en fiende.
Dette ble understreket gang på gang av både østlige og vestlige ledere, men USA hadde andre planer: Ingen europeisk makt skulle utfordre dem. Med Russlands naturressurser og Europas industrielle kapasitet kunne Europa blitt en reell konkurrent. Krigen i Ukraina og saboteringen av Nord Stream passer inn i dette bildet. Jeg tviler nå på om USAs motiver er idealistiske, eller om de primært forsvarer sin dominerende posisjon fremfor frihet, demokrati og menneskerettigheter.
Ekspertkritikk mot NATOs ekspansjon
Denne politikken har møtt sterk kritikk. Ambassadør Jack F. Matlock, som tjenestegjorde i Sovjetunionen, advarte i sin tid:
Jeg anser administrasjonens anbefaling om å ta inn nye medlemmer i NATO på dette tidspunktet som misforstått. Hvis det godkjennes av det amerikanske senatet, kan det gå ned i historien som den mest dyptgående strategiske feilen siden Den kalde krigens slutt.
George Kennan, arkitekten bak containment-politikken, kalte NATO-utvidelsen «en strategisk feil av potensielt episke proporsjoner». Thomas Friedman, en ledende utenrikspolitisk kommentator, beskrev det som «det mest dårlig utformede prosjektet i etterkrigstiden». Senator Daniel Patrick Moynihan advarte om uforutsette konsekvenser, og historikeren John Lewis Gaddis bemerket at nesten alle eksperter var enige om at NATO-utvidelsen var dårlig timet og dårlig egnet til etterkrigstidens realiteter.
Les hele artikkelen her: MSN – The U.S. Made a Huge Mistake.
En ny geopolitisk virkelighet i Europa
Med en ny administrasjon i USA endres dynamikken. NATO, som alltid har fulgt USAs linje, henger ikke lenger med. Norge og NATO har gjort Israel – Midtøstens eneste demokrati og en militær stormakt – til en fiende. Russland, vår nabo med 5000 atomstridshoder, som forsøkte å bli en del av et sivilisert Europa, er nå også en fiende. USA, vår tidligere beskytter, fremstår som en motstander.
Europa, og særlig Norge, viser en bemerkelsesverdig evne til å skape fiender. Vårt forsvar er neppe rustet for denne virkeligheten, og ironisk nok må vi kanskje stole på Sveitsergarden – eller håpe på at Paven, som nå oppfattes som «amerikansk», kan hjelpe oss.
Refleksjoner over et svik mot idealene
Som en som har møtt sovjetiske bombefly utenfor Nord-Norges kyst og var villig til å ofre livet for landet, er det ikke lett å akseptere denne utviklingen. Men kunnskap om det geopolitiske spillet har endret mitt syn. Verden er ikke lenger svart-hvitt. Som ambassadør Michael McFaul sa: «Russland var ikke skjebnebestemt til å komme i konflikt med Vesten. Det som har skjedd, trengte ikke å skje.»
Hvem bærer skylden? RAND-rapporten, «Extending Russia: Competing from Advantageous Ground» fra (2019), som de benekter ektheten av, ser ut til å beskrive nøyaktig den politikken USA har fulgt siden 1990-tallet. Mot advarsler fra diplomater, historikere og politikere har USA fortsatt en provoserende NATO-utvidelse, som ødela muligheten for et skjørt demokrati i Russland. Alt faller på plass, men det er nesten for opprørende til å tro.
