Til tross for at geopolitiske spenninger øker globalt, og Russlands aggresjon og nærvær i nordområdene blir stadig mer truende, velger Forsvaret en alarmerende nedgang i operativ kapasitet.
Norge mener de skal kunne delta i et angrep mot Russland, eller forsvare seg mot russisk aggresjon. Likevel ser det ikke ut til at politikerne ønsker å bygge opp et forsvar som lenge har ligget i ruiner.
Spesialstyrkene, selve ryggraden i Norges evne til å håndtere akutte sikkerhetstrusler, er rammet av en krise som ikke bare er økonomisk, men også ledelsesmessig.
🗣️Vi kan gi bort 85 milliarder til Ukraina, men vi kan ikke finansiere vårt eget forsvar!
— Ekstremisten™️ 🎭🏴☠️ (@Ekstremisten) May 29, 2025
Vi er styrt av idioter!
Det er på tide å sette Norge først!
Stem @Norgesdem !https://t.co/1jd940gm0Y
En fersk sak fra VG avslører at marinejegerne, en av Forsvarets mest elitepregede enheter, har fått ordre om å pakke sammen øvelsene sine i Ramsund og returnere til basen utenfor Bergen. Dette er bare toppen av isfjellet i en serie hendelser som peker på en dyp systemsvikt i det norske forsvaret, der forsvarssjef Eirik Kristoffersen bærer et betydelig ansvar.
En nasjon i fare: Forsvarets svekkede tilstand
Norge, med sin strategiske plassering i nord og lange kystlinje, har alltid vært avhengig av et robust forsvar for å sikre nasjonal suverenitet. Men i 2025 er situasjonen dyster. Budsjettkutt, manglende investeringer i moderne utstyr og en økende byråkratisering har svekket Forsvarets evne til å møte dagens trusler.
Marinejegernes abrupte tilbaketrekking fra Ramsund er et symptom på en større krise. Ifølge kilder i Forsvaret, sitert av VG, er beslutningen tatt på grunn av økonomiske begrensninger og behovet for å «omprioritere ressurser». Men hva slags signal sender dette til en nasjon som forventer at spesialstyrkene skal være operative 24/7/365, som en kommentator på Facebook treffende påpekte?
Spesialstyrkene, inkludert Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando (FSK), er ment å være Norges spydspiss i krisesituasjoner. Enten det er snakk om terrorbekjempelse, spesialoperasjoner i utlandet eller forsvar av kritisk infrastruktur i nord, er disse enhetene avgjørende.
Likevel har vi sett en gradvis nedbygging av deres kapasitet. Øvelser avlyses, utstyr forfaller, og rekrutteringen sliter. I en tid der Russland øker sin militære tilstedeværelse i Arktis, og hybridkrigføring blir stadig mer vanlig, er det urovekkende at Norges eliteenheter settes på sidelinjen.
Eirik Kristoffersens rolle: Ledelse eller obstruksjon?
Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har vært en sentral figur i denne utviklingen. Siden han tok over som forsvarssjef i 2020, har han vært omdiskutert. Kristoffersen har ofte framstilt seg selv som en pragmatisk leder som må balansere budsjettbegrensninger med operative behov.
Men kritikere, inkludert flere offiserer som har uttalt seg anonymt til mediene, mener han har vært en brems i moderniseringen av Forsvaret, særlig når det gjelder oppstarten av den nye innsatsstyrken som skulle styrke Norges evne til å møte moderne trusler.
Den nye innsatsstyrken, ofte omtalt som en hybrid mellom spesialstyrker og konvensjonelle enheter, ble først foreslått i 2021 som en del av en større omstrukturering for å møte asymmetriske trusler.
Ideen var å skape en fleksibel, høyteknologisk styrke som kunne operere i gråsonen mellom krig og fred, med fokus på cyberkrigføring, spesialoperasjoner og rask respons.
Men fire år senere, i 2025, er styrken fortsatt ikke operativ. Forsinkelser har blitt forklart med «kompleksiteten i oppbyggingen» og «ressursmangel», men mange peker på Kristoffersens ledelse som en hovedårsak.
Ifølge en rapport fra Aftenposten i 2024, har Kristoffersen gjentatte ganger nedprioritert finansiering til den nye innsatsstyrken til fordel for andre prosjekter, som oppgraderinger av fregatter og F-35-fly. Mens disse investeringene utvilsomt er viktige, hevder kritikere at de har gått på bekostning av spesialstyrkenes beredskap.
En tidligere offiser i MJK, som uttalte seg til Forsvarets Forum, beskrev situasjonen som «en strategisk katastrofe». Han påpekte at Kristoffersen har vist en manglende forståelse for spesialstyrkenes unike rolle i moderne krigføring, og at hans fokus på konvensjonelle kapasiteter har svekket Norges evne til å møte hybride trusler.
Ramsund-saken: Et varsku om dypere problemer
VG-artikkelen om marinejegerne i Ramsund er et krystallklart eksempel på hvordan kortsiktige økonomiske beslutninger undergraver Forsvarets operative evne. Marinejegerne, som er spesialtrent for operasjoner i kyst- og arktiske miljøer, var i gang med en viktig øvelse i Nord-Norge da ordren om å avslutte kom.
Dette er ikke bare en logistisk ulempe; det sender et signal om at Forsvaret ikke prioriterer beredskap i en region som er stadig mer strategisk viktig.
Russlands økte aktivitet i Barentshavet og på Svalbard gjør det uforståelig at Norge velger å svekke sin tilstedeværelse i nord.
Kilder nær Forsvaret, som har uttalt seg til Nettavisen, antyder at beslutningen om å trekke marinejegerne tilbake kan være direkte knyttet til Kristoffersens strategi om å konsentrere ressurser på færre, men større baser.
Dette står i kontrast til tidligere praksis, der spesialstyrkene hadde en mer desentralisert tilnærming for å sikre rask respons over hele landet. Kritikere mener dette er en feilprioritering som reduserer Norges evne til å reagere raskt på trusler i nordområdene.
En konservativ bekymring: Nasjonal suverenitet i fare
For et konservativt publikum er denne situasjonen dypt urovekkende. Nasjonal sikkerhet har alltid vært en hjørnestein i konservative verdier, og et sterkt forsvar er en forutsetning for å bevare Norges suverenitet.
At spesialstyrkene, som marinejegerne, nå må avbryte øvelser på grunn av økonomiske kutt, er et svik mot denne grunnleggende prinsippet. Det er også et svik mot soldatene selv, som har viet livet sitt til å forsvare landet, bare for å bli møtt med utstyr som ikke fungerer, kansellerte øvelser og en ledelse som tilsynelatende ikke forstår deres betydning.
Dessuten er det et spørsmål om tillit. Hvordan kan det norske folk stole på at Forsvaret er i stand til å beskytte landet når eliteenhetene sendes hjem fra kritiske øvelser?
Hvordan kan vi stole på en forsvarssjef som prioriterer byråkrati og kortsiktige sparetiltak over langsiktig beredskap? For konservative velgere, som ofte ser på et sterkt forsvar som en garanti for nasjonal stolthet og sikkerhet, er dette en uakseptabel utvikling.
Veien videre: Handling snart?
Situasjonen krever umiddelbar handling. For det første må Stortinget ta grep for å sikre økte bevilgninger til Forsvaret, spesielt til spesialstyrkene. Økonomiske kutt må reverseres, og det må investeres i moderne utstyr og tilstrekkelig trening.
For det andre bør det vurderes om Eirik Kristoffersen er rett person til å lede Forsvaret i en så krevende tid. Hans manglende evne til å få den nye innsatsstyrken på beina, kombinert med beslutninger som svekker spesialstyrkenes beredskap, reiser alvorlige spørsmål om hans lederskap.
Til slutt må vi som nasjon stille oss spørsmålet: Hva slags forsvar ønsker vi? Et forsvar som knapt klarer å opprettholde grunnleggende operasjoner, eller et forsvar som er rustet til å møte fremtidens trusler med styrke og selvtillit?
For et konservativt publikum er svaret klart: Norge trenger et forsvar som er sterkt, uavhengig og klart til å forsvare nasjonen – uansett kostnad.
