Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Kan du matche min glød, mitt raseri mot marxismens selvdestruktive ideologi?
La oss ta tyren ved hornene: Marxismen er ikke bare en feilslutning, den er et moralsk og intellektuelt svik mot menneskehetens essens. Den lover likhet, men leverer lik i hauger. Den lover frihet, men smir lenker av kollektivistisk tvang.
Susan Sontags sitat – “The white race is the cancer of human history” – er ikke bare en akademisk provokasjon; det er giftpilen skutt rett inn i hjertet av vestlig sivilisasjon, som marxister som henne både forakter og parasitterer på.
Hyklernes maskerade
Sontag var en mester i å bade i vestens goder, mens hun spyttet på dens fundament. Hun nøt friheten til å skrive, tenke og provosere, men kalte selve sivilisasjonen som ga henne den friheten for kreft. Dette er marxismens kjerne: hykleri forkledd som intellektuell dyd. De radikale tolkningene av Marx’ tankefeil selges som akademisk gull, men er i virkeligheten intetsigende ekko fra en mann som aldri forsto menneskets natur.
Marxismen appellerer til narsissister som finner et marked i å forkynne selvpisking og kollektivt selvmord, mens de selv nyter cappuccinoer i vestlige kafeer. Det er en ideologi for dem som vil føle seg moralsk overlegne uten å løfte en finger for å bygge noe av verdi.
Elitens lange marsj
Akademia, media, byråkratiet, eliten, politikken – er gjennominfisert av denne ideologien.
Hvorfor?
Fordi marxismen er en parasitt som trives i institusjoner der makt og innflytelse kan kapres uten motstand. Den lange marsjen gjennom institusjonene, som Rudi Dutschke proklamerte, er fullført.
Politikken er nå marxismens endelige trofé.
Fra universiteter til nyhetsredaksjoner pumper eliten ut en suicidal fortelling om at vesten må ødelegge seg selv for å sone sine synder. De importerer kaos – ja, til og med islam som en koloniserende kraft – ikke av naivitet, men som en bevisst strategi for å rive ned det som fungerer.
Hvorfor?
Fordi makt over ruiner er lettere å gripe, enn makt i en sterk, selvsikker sivilisasjon.
Livets etikk mot dødens dogme
Søker vi livet eller søker vi døden?
Svaret er krystallklart: Marxismen, nazismen, og ja, også den ekspansjonistiske og koloniserende islamismen – er alle varianter av dødens etikk.
De deler en felles tråd: fornektelsen av individet, fornektelsen av livet som mål i seg selv. Human etikk – forankret i negative rettigheter, frihet fra tvang, retten til å leve og skape – er søken etter livet.
Marxismen, med sin kollektivistiske galskap, krever at vi ofrer oss selv på fellesskapets alter.
Resultatet? 100 millioner lik under Lenin, Stalin, Mao.
Konsentrasjonsleire, reskoleringsleire, sultkatastrofer – alt fordi ideologien ble prinsipiell, systemisk, og til slutt uunngåelig.
Historien har ingen kurs, det er individet som har makten
Historien er ikke en uunngåelig strøm. Den formes av oss – av hva vi tenker, sier, og gjør. Hver akademiker som hyller Marx, hver journalist som fordreier sannheten, hver politiker som selger ut nasjonen, legger et fundament for fremtiden.
Når “kunnskap” hevder at det ikke finnes apartheid mot hvite i Sør-Afrika, eller at folkemord er en myte, er det ikke bare løgn – det er en aktiv handling for å undergrave livet selv. Det er marxismens etikk: døden som mål, forvirring som metode.
Valget er ditt
Så hva velger du? Å søke livet – å forsvare frihet, fornuft, og en human etikk som løfter individet? Eller å la marxismens gift fortsette å forgifte alt vi har bygget?
Du har makten. Vi har makten. Men makten krever mot – mot til å kalle en spade for en spade, til å stå opp mot elitenes selvdestruktive dogmer, og til å velge livet over døden.
Hva sier du? Skal vi kjempe for livet, eller la marxistene lede oss til graven?
Søke livet eller søke døden, av Sindre Rudshaug.
