Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg har nettopp lest gjennom Høyres partiprogram, der de som vanlig kommer med mange fagre løfter de aldri har tenkt å holde. Særlig fokuserte jeg på innvandringspolitikken deres, der de – som hvert fjerde år – lover strengere tiltak: rask retur av personer uten lovlig opphold, strengere krav til norskkunnskaper og kun mottak av kvoteflyktninger. Det høres flott ut, men vi har hørt det før, altfor mange ganger.
For det første er dette en valgbløff fra Høyre og deres innvandringspolitiske talskvinne, Mari Holm Lønseth. Dette er typisk, ikke bare fra Høyre, men også fra andre partier som vil lokke til seg stemmer fra naive velgere – eller «sammensurium», som Høyre visstnok kaller dem. Mange velgere bryr seg dessverre lite om fedrelandet og framtida.
Jeg har vært engasjert i politikken i mange år og vet at Høyre verken kan eller vil føre en strengere innvandringspolitikk. Dette bekreftet Erna Solberg under en paneldebatt på en sikkerhetskonferanse i München i 2020, flankert av daværende statsminister Justin Trudeau og Østerrikes forbundskansler Sebastian Kurz. Hennes ord der har brent seg fast i minnet mitt, og jeg vil aldri tilgi henne for dem. Hun bandt Høyre til en globalistisk innvandringspolitikk. Etter hukommelsen sa hun, på engelsk: «Folk har bodd i europeiske land i tusener av år. Men dersom vi tror på vestlige verdier, bør vi også tro at alle er like. Det betyr at man ikke har spesielle rettigheter fordi man har familierøtter på stedet, for eksempel fra Bergen, der jeg kommer fra.» Slik taler en ekte globalist, og for meg framstår Solberg som en forkledd sosialist. Som Norges statsminister erklærte hun at alle i verden har samme rett til landet vårt som nordmenn og samer. Ikke rart Høyre raser på meningsmålingene – Dagsrevyen meldte i dag at de kun ligger på drøyt 17 %. Det kan Erna Solberg takke seg selv for.
Ifølge Solberg har Høyre alltid hatt en streng, forutsigbar og rettferdig innvandringspolitikk. Men hun lurer ikke meg. Hvordan kan et av landets største partier, som nå trolig har sett sine beste dager, tillate at Norge rives i filler av masseinnvandring til en liten og sårbar nasjon med under fire millioner urfolk? Høyre har vært forutsigbare, ja – forutsigbart svake. Med støtte fra statsmediene og flotte valgløfter har de solgt oss inn i avtaler som Marrakesh-avtalen og ACER-innføringen, begge gedigne svik mot det norske folk, signert i stillhet. Her har også FrP og Sylvi Listhaug mye å svare for.
Når det gjelder en «rettferdig innvandringspolitikk», må man spørre: Rettferdig for hvem? Burde ikke politikken være rettferdig for landets opprinnelige innbyggere? I stedet møter vi krav og trusler om å innrette oss etter myndighetenes «nye herrefolk», med straffelovsparagrafer og overvåking døgnet rundt.
Jeg glemmer ikke Kjell Magne Bondevik, Norges verste statsminister hittil, som sammen med Erna Solberg utformet lover som fungerer som en økse mot vårt eget folk. Bondevik åpnet slusene for asylsøkere, noe som nær ruinerte landet, og innførte til og med omvendt bevisbyrde til fordel for innvandrere og importerte sosialklienter. I 2025 koster dette skattebetalerne nærmere 500 milliarder kroner årlig – en sum som bare øker, helt til statskassa og oljefondet er tømt.
Les mer: 26 år etter Norges aggresjonskrig mot Serbia: Bondeviks hykleri lever videre.
Ikke nok med det, men senere er det innført påbud og straffeansvar mot landets egen befolkning gjennom såkalte «hatparagrafer». Alt for å tvinge nordmenn til å tilpasse seg det fremmed-Norge som politikerne hyller, mens de inviterer verden til et «flerkulturelt himmelrike» der fremmede kulturer, språk og ideologier ønskes velkommen. Norge framstilles som et land der alle kan leve uten å jobbe, finansiert av NAV. Vår egen kultur, språk og kristne arv tråkkes ned. Det er til å gråte over.
Politikere og godhetsposører har byttet ut befolkningen med mennesker som ikke ønsker noe med oss å gjøre, bortsett fra å ta del i velferden vår. Om de ødelegger framtida for den etniske befolkningen, virker de likegyldige. De liker tydeligvis ikke sitt eget folk og ønsker oss kanskje ikke engang født. I deres øyne er vi «rasister», og de gjør det surt for nordmenn.
Jeg kjenner knapt igjen nasjonen vår. Hvor er vår plass og våre rettigheter? Hvor skal vi flykte når vold, knivstikking, voldtekter og kriminalitet øker i byene, og tryggheten og samholdet er borte? Unge mennesker forteller meg at det er håpløst å få barn i dagens Norge som etnisk nordmann i et lavlønnsyrke. Pengene strekker ikke til, og depresjon og angst vokser.
Når jeg møter en nybakt mor med barnevogn, sier jeg alltid: «Gratulerer!» Svaret er alltid «Tusen takk». Vi trenger mer støtte til norske småbarnsfamilier – økonomisk og med betalt permisjon. Men nå er barnetrygden høyere i Polen enn i Norge. Det sier sitt. Pengene som skulle gått til nordmenn, sendes i stedet til Ukraina for å finansiere krig. Det er en skam.
