Kjetterske tanker om myndighetene

Av Jerfr

Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han

Les mer:

• Suite no. 01
• Suite no. o2
• Suite no. 03

Etter kritikken om at de bare er opptatt av klimapolitikk, på bekostning av industripolitikk, parerte Qjonas med at de har, eller har hatt, en i ledelsen som har brukt vernesko, eller i alle fall har sett et par, selv om han måtte innrømme at det var lenge siden partiet fikk en veiarbeider på topp – det var vel i 1945, og etter å luket vekk inkompetansen og hans brukne gevær, kåret de han til statsminister.

Jeg tror på uuttalte intensjoner, drømmer og utopier, sa Qjonas. Jeg har avskrevet virkeligheten, og stemmer heretter Rødt, proklamerte han. Han fremsto som Torbjørn Berntsen, men uten flasset. Det var vel salig Oluf Palme som, i et tankefullt øyeblikk ytret at virkeligheten er sosialdemokratiets største politiske motstander.

Eliten utviser en avsky av bibelske proporsjoner mot folk flest, og slavene applauderer knestående, med hendene i været og tårer i øynene.

Problemet er ikke utfordringene han møter på sin ferd, men neuronenes feil-fyringer i hans eget hode.

«Han er en erklært hedersmann», sa Jan-Jan.

«Ja, vi får finne en tangklase og noen albueskjell, slik at vi kan pynte han og vise at vi setter pris på han», parerte Ingvart. «Det vil nok pågå slik til de store auan slipper balletaket på ledelsen, slik at de får ansiktsfargen tilbake og levner til igjen, før de blir skadet for livet. Ung vilje sliter i ubrukelige kropper.»

«Vårt mål er fortsatt sosialisme», sa Audun i Stortingets korridorer – så kampen mot hånden som mater oss vil fortsette med uforminsket styrke. Han var møkk lei de som messer om at vi er alle i samme båt. «Men likhet lønner seg», repliserte Qjonas, ristet på hodet, meldte seg inhabil – og søkte på flere jobber som værhane.

«Hvorfor står AP oppført med Facebook-administrator i Ukraina», spurte pressen.

«Huff», sier Qjonas, «hvordan fant dere … Jeg mener det må bero på en misforståelse, eller forsøk på sabotasje.» «Listhaug», mumlet han, «Listhaug.» Perpleks ble han stående en stund med halvåpen munn og som en høne blunke med ett øye i gangen, før han tok seg inn igjen. «Jeg er mer opptatt av moralsk godhet», sa han, selv om det ble sammenlignet med å ha en affære med en pornostjerne.

Et land kan ikke styres med følelser, eller av naive diplomater, men med fornuft og visdom, og i henhold til eksisterende lover, etikk og moral. Ved å importere no-brainers en masse øker risikoen for hele landet. Senterpartiet skal verne om alt norsk, sier de. Lykke til. A være god til å kjøre traktor betyr ikke at man er kapabel til å styre et land. Dersom ikke grensene bremser strømmen av bonobo-aper, får partiet en utfordring, men de blir vel snille, velger minste motstands vei og endrer heller alt norsk, slik at det norske blir en kuriositet. Demokratiet er basert på intellektuelle og velinformerte velgere, og de er i et bedrøvelig mindretall. Derfor forblir Demokratiet en utopisk ide, på linje med andre utopiske ideer, som kommunisme og sosialisme. Churchill mente at demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene, og støtter seg til Sokrates som sammenlignet samfunnet med et skip – og mente at det du trenger på broen er ikke et gjennomsnitt, men kvalifiserte folk. Libtardene prøver hele tiden å dekke over synden med falsk dyd, så Trine mente at Siv burde slutte å kalle snik-islamiseringen for snik-islamisering.

Men hva kan du forvente fra Stortinget. Fylt av delegater som har gått rett fra kuvøsen, via stjernestatus på Paradise Hotel for å vise fram bleieutslettet, før de glir ferdig kvalifisert inn i media eller politikkens utopi-side; for så å gi hele landet tilgang til sin opparbeidede viten og livserfaring. Selv ledelsen av justisdepartementet har problemer med å Tik Tokke seg inn i trygg naivitet, og de bruker det ikke for å holde seg orientert, men for å holde Kinas Kommunistparti orientert.

Sv sier de er enige om en radikal endring av Norsk abortpolitikk, men sliter med å forklare hva det innebærer. De vil sikre kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp slik at de kan drepe andre kropper fram til stadiet av for tidlig fødte. Et lite mindretall så med smale øyne bort på partilederen og foreslo grensen skjøvet til cirka 45 – 50år. Hans største bidrag til fellesskapet er at han tidlig lærte å spise selv. Retningen ble lagt av hans mor som kysset ham og sa han måtte suge, siden har han sugd seg opp og fram i fordelingspartiet.

President Reagan ble en gang spurt om hvordan han oppfattet libtardenes strategi for arbeidslivet og svarte at «hvis det beveger seg beskatt det, hvis det fremdeles beveger seg reguler det, og hvis det slutter å bevege seg – subsidier det.»

Erna gav 20 millioner i ekstra støtte til Kina, gjennom CCPs korrupte verktøy WHO, som i stillhet er blitt et privat selskap — eid av autisten Bill Gates, og styrt av Kina – som begge så muligheten til å drepe menneskeheten gjennom organisasjonen. Som hans kollega, kultlederen Jim Jones, vil Gates ha alle med seg når han går, unntatt de medskyldige kineserne selvfølgelig.

Lederen av WHO er, som Gates, heller ingen lege eller medisinsk ekspert. Han kvalifiserte seg for jobben da han som helse- og Utenriksminister i Etiopia dekket over tre koleraepidemier som rammet en rivaliserende stamme i Etiopia, og beskrives som en Ikke veldig etisk gentleman, og har ikke bedre kvalifikasjoner for å håndheve pandemier enn Hvermansen – men som Biden er han god til å lese tele-promter når han skal uttale seg, og Det Kinesiske Kommunistpartiet – som er veldig gode til å skrive tele-promter, så øyeblikkelig potensialet, og plasserte han i WHO, og nå sørger Vestens myndigheter – en gjeng av gråtende evnukker – for at denne slimposen gjennom Gates private selskap skal få kontroll med alle medlemslands helsetiltak. De vil overstyre medlemslandenes folkevalgte evnukker, og pålegge hvilke helsetiltak, vaksiner og karantener som skal gjelde, etter hvert som de utløser sine egne djevelinspirerte epidemier, og globale pandemier, for å få vekk noen milliarder brysomme mennesker. USA, under Trump, så galskapen og trakk landet ut av organisasjonen, mens Europas ledere logret så henrykt for WHO at de vætet taburettene.

Trudeau sier han støtter ytringsfriheten fullt ut, men at den må ha sine grenser. Det er som å høre vår egen Qjonas. Først omformer Myndighetene samfunnet til et helvete for sine innbyggere og fyller landet opp med døgenikter, etterpå klager de over at vesten ikke synes å se noen grunn til å reprodusere seg selv. Hvordan kan de forvente at vesten skal sette barn til verden i et rasert samfunn som får dem til å se fram til døden, og hvor myndighetene tillater masse-sterilisering gjennom suspekte vaksiner. Et samfunn styrt av myndigheter som i beste fall ikke aner konsekvensene av sine handlinger? Og hvor muligheten til å utvikle etikk og moral forblir et uforløst potensial som følger dem til graven. Landet har ikke myndigheter som verner eget land. Intet menneskeskapt er perfekt, heller ikke en utviklet styringsform. Vi priser demokratiet, og innbiller oss at vi vet hva vi priser. Demokratiet har utspilt sin rolle. Vi er prisgitt et Storting som er fylt av et tverrsnitt av befolkningen, så Gud, og snart Allah, hjelpe oss.

Ved utgangen av 2014 var det nesten 150.000 i Norge som hadde minstepensjon som eneste inntekt. Størrelsen på minstepensjonen var da kr 173 200, mens EUs fattigdomsgrense for Norge i 2014 var kr 216 000. Vi ser også at avstanden mellom minstepensjonister og lønnsmottakere øker og dette skjer i et av verdens rikeste land. Minstepensjonister er ikke bare de som har vært hjemmeværende, men også mange som har kombinert omsorgsarbeid med deltids stillinger i lavlønnsyrker. Unntaket er Qjonas venner blant somaliske voldtektsforbrytere, som blir møtt med fullt opptjent pensjon, og kan voldta inn i høy alder med akseptabel lønn.

Idag har alle muligheter til å følge med på hva som skjer i eget samfunn, og verden for øvrig. Det handler mest om vilje til å se forbi overskriftene i landets aviser. Det kan høres krevende ut, men når du forstår at det er ditt liv, dine barn og etterkommeres liv, og ditt lands skjebne myndighetene spiller terning om, blir det langt billigere å hoste opp litt bevissthet nå enn å vente på at konsekvensene skal treffe deg med full bredside. Du bråvåkner til hvor langt det løpske toget allerede har gått, og du tar deg selv i å begynne å brette opp ermene. Du oppdager at myndighetenes spill virkelig er et spill, og at det såkalte demokratiet har sørget for at aktørene ikke er et gjennomsnitt av befolkningen, men et gjennomsnitt av de mest selvsentrerte ekshibisjonistiske narsissistene i befolkningen. Det betyr at de sitter i sine posisjoner fordi de er store i kjeften – and not afraid to use it, eller har stukket seg ut på annen måte i lokalmiljøet. Når du så blander denne gruppen med de som er i myndighetenes korridorer på grunn av arv, slekt, venner et cetera – vel så får du den stuingen vi har, en blanding til forveksling lik det befolkningen i resten av Europa sliter med. I EU er det enda verre, for der er de folkevalgte rensket helt ut.

Folkevalgte i lokale myndigheter henger så med hvite knoker og klamrer seg til taburettene, og håper de henger fast til andre og større livsvarige privilegier kicker inn, og fanger dem opp. Dette gjør at de problemene de ropte høyest om, og skulle kaste seg over straks de var kommet i posisjon, er nå bare et fjernt og uklart minne. De kastet seg over dem, som lovet, men ikke for å løse dem – men for å slamre løs på dem så lenge som mulig. Hvis problemene ble løst ville de ramle ut av spotlight, og må produsere et nytt problem og ny grunn til å gape mot blits og mikrofoner, for å unngå å få spørsmål om hvorfor de sitter der de sitter.  Dette vet de er en spesielt krevende øvelse siden de også må konsentrere seg om å mene rett foran kamera, så de ikke får media mot seg, godt hjulpet av vissheten om at det media krever ofte er på tvers av kravet fra de som valgte personen inn.

De få ansvarlige blant UD’s embetsverk koker over, og gir politikerne skriftlige signal om litt av konsekvensene av deres håndtering av migrasjonsbølgen. Etter å ha pikket på utallige skuldre i nærmere tredve år, uten at de vi har gitt ansvaret har spurt dem nærmere hva de egentlig sier, forsøkte de å nå frontal cortex med et notat, som senere lekket ut og gav også vanlige folk et lite innblikk i spillet. Notatet varslet i klartekst det vanlige borgere har forstått i flere generasjoner. Her skriver de at påstanden om at folk flykter fra krig og fattigdom er feil, at de som kommer ikke gjenspeiler de som er mest utsatt, at migrasjonsstrømmen først og fremst skyldes dårlige levekår der de kommer fra. Levekår de selv har vært med på å utforme. Uansett hvordan man snur og vender på begreper, er og blir det økonomiske flyktninger som aldri burde vært sluppet inn, rett og slett fordi de ikke kvalifiserer — etter intensjonene i våre lover og regler, og fordi det ikke løser noen ting, men bare flytter problemene til Europa. Denne elven teller hundrevis av millioner mennesker, og det vil ikke være plass til dem i Vesten om vi så stabler i høyden. De kommer til Vesten for hjemme var det ingen som stakk mat i munnen på dem, tok tak under haken, og hjalp dem med å tygge.

I tillegg til å fungere som ren dødvekt i ethvert samfunn de kommer til, har de nå verdi for de islamske samfunnene de kommer fra, siden de nå er innenfor grensene til arvefienden – de vantro, og der de kan gjøre mest skade, lønnet av ofrene.

I Russland prater de om hvordan folket i Sovjet-tiden satt som fugler rundt i trærne, og lot seg mate av myndighetene. Ikke mye, og ofte ikke nok, men de overlevde på et vis. Etter Sovjetunionens fall ble folket fremdeles sittende i trærne, men nå var det ingen som matet dem lengre. Men i stedet for å strømme over til andre som kunne fortsette å mate dem, hadde de en stolthet i bunnen som reagerte på nyvunnet frihet – og som fikk dem ned av trærne. Nå er dette svære landet et vel fungerende og meget sterkt samfunn, og et samfunn som tar vare på egne innbyggere på en måte som vi i Vesten bare kan drømme om. Mens våre myndigheter lar følelsene styre fornuften, noe som selvfølgelig gir – og må gi – de merkeligste utslag, lar de fornuften styre følelsene, og gir folket en forutsigbarhet som hele tiden drar landet i riktig retning. Folket får tillit til ledelsen, og svarer med å beholde stoltheten og bidra til landets utvikling. Russland er selvfølgelig ikke perfekt, men det er sannelig heller ikke Vesten. Selv om det perfekte samfunn er målet, betyr ikke det at dette målet noen gang vil bli nådd av noe samfunn på jorden. Det er nok heller ikke hensikten. Det er heller veien mot målet, som er det virkelige målet, og det er til gjengjeld oppnåelig, nå og hver eneste dag. Avhengig av utgangspunktet, vil hvert land ha et eget utgangspunkt, og en egen sti mot det uoppnåelige. En sti som bygges og brolegges mens landet beveger seg framover.

Når libtardene og Globalistene prater om tilstrømmet folk fra Somalia, Eritrea, Nord-Afrika, Pakistan, Afghanistan og andre raserte muslimske samfunn, og sier vi må huske at de er et stolt folk – da kjenner jeg et presserende behov for å kaste opp, vannrett og med trykk. Det finnes ikke engang en skygge av stolthet i et folk som etter å ha rasert eget land, strømmer til fungerende land – og så begynner å dra kulturen og djevelskapen, som de påstår de rømmer fra – etter seg. De snille og gode libtardene, lot ikke fornuften stå i veien, og har i hele disse siste ødeleggende decennia forsøkt å latterliggjøre de som så hva Vesten risikerte. Skeptikerne, analytikerne og tenkerne lo ikke, men av hensyn til husfreden lot de libtardene få herje med fremtiden. Dette hensynet til husfreden burde de ikke tatt, men i stedet slamret galskapen over kjeften, øyeblikkelig, og heller tatt oppgjøret – der og da. Selvfølgelig skal somaliere slutte å være somaliere, pakistanere slutte å være pakistanere et cetera, straks de kommer for å bo i Vesten. De skal rett og slett gjøre det de begrunnet ankomsten med, og øyeblikkelig starte prosessen med å tilpasse seg det samfunnet de har valgt å tilhøre, slik at de blir en naturlig del av et fungerende samfunn. I stedet sitter de i Somalia og blir skolert i vestens velferdsordninger, og alle rettigheter, og hopper glatt over pliktene som må oppfylles for å vedlikeholde disse rettighetene – det skal andre ta seg av. Plikter, som gjør at hver eneste innbygger anstrenger seg, eller blir anstrengt, for at kabalen skal gå opp – hopper de glatt over. Slik kommer de over grensen, og krever rettigheter som den vanlige etniske nordmann ikke visste eksisterte – i tillegg til spesielle rettigheter som ikke eksisterte, men blir laget og tilpasset etter våre nye gjesters krevende ønsker. Igjen holder folket kjeft, for husfredens skyld, og lar naive sosionomer styre samfunnet.

I stedet burde vi snu faenskapet, og i stedet for penger heller gi dem et solid avtrykk de kunne sitte og gnikke følelser tilbake til når de landet der de kom fra, og hvor de som burde blitt hjulpet sitter igjen, ubemidlet og ute av stand til å reise noen steder. Slik det er nå, slik var det for tredve år siden, og slik har det alltid vært.  Forskjellen fra før og nå er bare at den globale kommunikasjonen er en helt annen enn tidligere, så nå vet de bemidlede hvor de mest naive holder til, og hvor de bør dra. Som svermer av snylteveps flyr de mot Europa, Canada og USA. I stedet for å sette i stand egne samfunn, plukker de ut allerede velfungerende samfunn, det vil si samfunn som kan holde dem oppreist og mate dem — til landet er utplyndret og likt det de kom fra – bare kaldere.

Et advarende notat, som det fra UD’s embetsverk, burde virke som en slegge på dombjella – selv på en slumrende politiker, men det viser seg raskt at de ville ikke enset det om de så selv hadde erstattet pendelen. Det eneste problemet de ser er lekkasjen av notatet, og kjører videre på autopilot og fortsetter å forstå på dagsnytt 18, og UD sitter igjen med et desillusjonert embetsverk som i misforstått og selvutslettende lojalitet ikke skriker enda høyere. Men hvem skal de skrike til? Media er sovnet forlengst og er bare opptatt av tette takrenner, store bryster, dildoer, og rasister som stiller spørsmål rundt den famøse innvandringspolitikken. De har klart å bygge opp en slik distanse til folket at de ikke lenger får solgt aviser.

Folket, som forventer å finne objektive nyheter i avisene og eventyr i gamle eventyrbøker, finner virkeligheten snudd – og blir forvirret. Nå må de selv gjøre journalistens jobb, og finne andre nyhetskanaler, og så skille fakta fra fiksjon og selektivt synseri. De folkevalgtes evne til å lytte til eget folk forsvant med bruset fra de første lønningene som folkets representant – og evnen til å kommunisere med folket forsvinner gradvis, men skremmende raskt. Etter en periode på tinget tørker amygdala gradvis inn til en tørr sviske, og erstattes av egosentrisk taktikkeri, hvor fornuften gradvis gir etter for intelligent-styrte følelser fra frontallappen – og intelligent empati får fokus, og rettes mot alle andre enn eget folk. Heretter må selv spørsmål om interne forhold på Ny-Guinea avveies i diskusjoner om infrastrukturen på Vestlandet, og vinkles etter muligheten for en ny periode på tinget. De oppfører seg som om de er valgt for å bli gjenvalgt, og ikke for å gjøre det de lovte før valget.

At migrantenes myndigheter har sviktet i generasjoner er ikke noe argument for at våre skal svikte nå. Tvert om. Det er nå våre valgte myndigheter må levere, og vise at demokratiet også kan fungere i dårlig vær. Men igjen, hvem er det vi velger inn, og hvorfor? De fleste representanter blir født inn i Stortinget, og resten kvotert inn fra landets kommunestyrer – etter en hakkelov som avgjør posisjonen. Derfra havner de på Stortinget og sitter med et ansvar de vet de aldri trenger å tynges av. Folket får i sannhet det de fortjener, og blir straffet – hardt. Det synes som om Europa er inne i et bisart kappløp med seg selv, og det store spørsmålet er om vi får på plass ansvarlige myndigheter rundt i de respektive landene før vi er doomed.

«Når jeg tenker på våre fire såkalte statsmakter, og hvordan de har utviklet seg, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på de fire søylene Englands store arkitekt, Christopher Wren, i sin tid fikk forklart at han måtte få på plass i sitt nybygde Guild hall i Windsor Castle», funderte Jan-Jan. Sir Christopher Wren var den største arkitekten i England i sin tid.  Han levde og virket i det syttende århundre, og fikk oppført en rekke monumentale bygg – hvor St.Paul-katedralen rager høyest på hans merittliste, og hadde ikke kongen satt ned foten – og skyldt på økonomien, ville hans planer for London etter den ødeleggende bybrannen i 1666, skapt et bybilde vi dessverre ikke får oppleve. I 1687 startet myndighetene opp byggingen av det vi idag kjenner som the Guild Hall i Windsor Castle. Arkitekten som startet arbeidet, døde bare et par år etter oppstarten og Wren ble anmodet om å ta over arbeidet. Noe han også gjorde, og fullførte med stil, men byrådet insisterte på at han måtte sette inn svære bærende søyler under det brede taket, for å sikre det fra å falle ned. Wren påpekte at grunnen til at han ikke hadde satt bærende søyler der, var fordi det ikke var nødvendig. Byrådet gav seg ikke, men påla han å få søyler på plass. Wren bøyde seg for overmakten, og plasserte fire svære søyler, som strategisk plassert kan beskues den dag i dag. Men han signerte med en liten hilsen til byrådet ved å la det gjenstå en åpning på et par centimeter mellom hver søyle og taket. Nå, flere hundre år senere, står søylene slik han bygget dem, fremdeles med et par centimeters klaring til taket.

Intensjonen bak disse søylene tenker jeg på når jeg ser og hører hvordan media har råtnet på rot, og ikke bare ramlet ut av sin viktige og essensielle rolle som folkets beskytter og den fjerde statsmakt, men sviktet når myndighetenes dresserte maktapparat presset dem, og de trengtes som mest. Med et fungerende og sterkt media i samfunnet, som fungerte etter intensjon og mandat, ville de ikke trengtes, men fordi de råtnet vekk – trenger ikke myndighetene lengre å strekke seg, og råtner med. Resultatet er det vi har.  Framtidens dom over nåtidens mediebilde kommer til å bli hoderystende knallhard.

Dagbladet nøster fram krigstypene og krever på første side, i knallrødt, at Fremskrittspartiets formann blir slaktet, intet mindre. Dagbladet stoler ikke på samfunnet, og ønsker å produsere egne nyheter for menigheten. Lurer på hvor de har planlagt og servere slaktet, og hvilke retter de vil lage. Stiler de mot Michelin guiden.

Det er mye snakk om muren mellom USA og Mexico – og fullstendig tystnad om årsaken til byggingen av muren – men Europa bør kanskje også bygge en mur – når far endelig kommer hjem også her, og setter en stopper for hjemme alene-festen som har fått herje fritt i så mange år. Det vil nok bli et lite opplett når himmelen fylles av knyttneve-langt skjegg og burkaer, før de lander på myke lepper i sine respektive hjemland. For de quislinger som følger med, blir nok landingen hardere. Feite komikere burde klare landingen bedre, og får da anledning til å livnære seg med kjeften der – det kunne nok bli en lærerik omskolering. Da er det viktig at de kjenner sin rett, og krever å få følge regler og kultur fra hjemlandet.

For de resterende Quislinger har vi murveggene på Akershus, hvorfra de kan bli sendt i møte med ekte nordmenn som brydde seg om fedrelandet. Muren kan nå danne en fin bakgrunn for de som har lokket og skreket til seg flest og størst kostnader for enkeltfamilier og samfunnet som helhet. Læringskurven her blir nok like bratt som for alt for mange av ofrene for deres gjerninger. Frustrerte fruer, av begge kjønn, som idag ikke blir straffet med annet en fete pensjoner. Snille politikere som, fra sine taburetter, har fått flere landsmenn mishandlet, voldtatt og drept – enn selv Rinnan og hans kumpaner klarte under siste krig. De er så snille at de opprettholder en jevn strøm av nye lykkejegere, sendt av bakmenn som blir feitere og feitere – og får nødvendig økonomi til å utvide praksisen.

I et fåfengt forsøk på å stoppe galskapen fra våre påtrengende gjester, som ikke vil la oss arbeide i fred for å skaffe dem mat på bordet, ble det plassert Merkel-klosser rundt om der hvor folk og familier ferdes i vår byer – i et omfang som gjorde at selv de mest idylliske gater så ut som kontinuerlige og uryddige byggeplasser. Det nytter lite å kle dem ut som Disney-figurer eller Lego-brikker, de er fremdeles solide tegn på Vestens dårskap. Det måtte da være bedre og velte dem vekk fra gatene, og heller stable dem på rekke langs landegrensene. Vi lever etter en myte om at de rettighetene vi har er noe som myndighetene gir oss, mens det er motsatt. Vi må kjempe fram hver eneste rettighet, som myndighetene kontinuerlig prøver å begrense. Derfor ønsker de stadig små terrorangrep mot befolkningen, for en skremt befolkning er mer medgjørlig og mottagelige for alt myndighetene finner på for å bekjempe den farlige ytringsfriheten.

Våre politikere har mer til felles med eget byråkrati og byråkratene i Brussel, enn med folket som valgte dem inn. Disse er glemt og kommer til å bli begravet swiftly with style, mens myndighetene synes mer bekymret for glasstypen som er brukt i det nye nasjonalmuseet. Det skal mange stortingsrepresentanter til for å sette sammen en hel ryggrad.

Det er når det røyner, og blåser storm i kastene, at vi virkelig trenger myndigheter som kan styre, og ikke minst verne fedrelandets ferd gjennom mange og komplekse nasjonale og internasjonale utfordringer. I stedet har vi fylt Løvebakken med umodne fjols, som kun har fokus på egen taburett i nåtid — og Facebook, og som med forvirrete blikk tar gjennomgripende avgjørelser etter ordre fra EU – eller bare videresender notat fra EU direkte til angjeldende departement, uten å ta blikket fra reality-showet på telefonen. Det ser ut til at vi nå må se til land vi ellers prøver å distansere oss fra, for å finne lederskap som fungerer, også i dårlig vær – når det kommer til å beskytte egne innbyggere mot ytre farer – og mot destruktive følelser innenriks, som uten egen fornuftsregulering blir som kreftceller i eget samfunn. Myndighetene er ute av stand til å skape, og ønsker bare å fordele, slik at de kan føle og leve. De har ikke engang forståelse for at noen må skape.

Nyvalgt partileder for SV uttalte fra talerstolen at hun så frem til å begynne å fordele, før hun kastet et drømmende blikk ut av vinduet.

SV-leder Kirsti Bergstø har dekket en av veggene på kontoret med en rekke avisutklipp med norske grundere, næringslivseiere og investorer
som mener det norske skattesystemet og -nivået står i veien for utvikling og vekst

I sin tale til landsmøtet, kunne hun barnlig fortelle landsmøtet at «Røkke, han ranet kysten og stakk av til Sveits, og han, han kan ryke og reis for min del», og hele barnehagen var fra seg av begeistring – og syntes hun var tøff. Nå gjaldt det å skatte i hjel de som skapte det hun skulle fordele.

Når hun blir gjort oppmerksom på at folkene hun har plassert på Skammens Vegg – eller «Wall of Shame», som hun kaller det, på klingende Finnmarks – er skaperne av veldig mange arbeidsplasser, trøster hun med at hun heier på alle som bygger bedrifter og samfunn – men at det betinger at de tar lunsjen med arbeidsfolkene.

Her viser Suovka’s store datter hva hun kan, når hun bare klorer seg ut av krattet – og viser oss samtidig noe av langtidsvirkningene av innvandring fra stammer som bare er opptatt av vårres folk, og vil sette skille mellom dem og Storsamfunnet, Norge, som forer dem.

Nå er det ikke alle der som er like lett å se for seg flagrende i lett til laber bris, men det er uansett bedre at de blir flyttet, og kan sitte fjernt fra Tinget, og drømme om sine avbrutte misgjerninger her, enn at hele landet sitter i et nåværende myndighetsskapt helvete, og drømmer om forgagne tider hvor myndighetene fungerte og beskyttet vekst og trivsel for land og folk.

Hun er dessverre ikke unntaket på Stortinget, når det kommer til å leve i en alternativ virkelighet. Derfor bør det snart flagre frustrerte fruer av begge, eller alle, kjønn fra Stortinget, slik at de lander på steder hvor de ikke kan gjøre skade – og hvor de kan fortsette Pokemon Go, TikTok, og Candy Crush – som de så hastig måtte forlate, mens de lader opp dildo-samlingen og drømmer seg nostalgisk tilbake til tider med makten og muligheten til å kjøre hele landet til Helvete.

Selv om vi lever i et skinn-demokrati, hviler det stadig vekk på demokratiske prinsipper, så uansett grad av tafatthet og feighet gir dette likevel befolkningen visse muligheter. Ved hvert eneste stortingsvalg har befolkningen muligheten til å påvirke vårt verktøy til landets beskyttelse – Storting og Regjering. Finn ut hvem som har programfestet følelser og hvem som har programfestet vett og forstand – og gli ned av sofaen ved neste korsvei. Ikke takk våre forfedre ved å la det bli siste korsvei, slik at de som gav livet for vår frihet ikke må fortsette sin hvile i muslimsk jord på grunn av vår dårskap. Ta makten tilbake fra rosa-bloggere, pilotfruer, komikere og premenstruelle journalister – som er imot krig og sånn, og bidra til å få mennesker på Tinget som kjenner landets begrensninger og muligheter, og som vil gjøre sitt beste for å manøvrere vårt lille skip ut av det livsfarlige farvannet vi er blitt styrt inn i. Det er bare de gangene politikerne blir tatt med buksene nede at sannheter siver ut, og de kjemper innbitt for å finne noen å peke på som de egentlige skyldige, for det kan umulig være dem selv – der de virrer rundt som Ai-regisserte roboter.

Man forstår at samfunnsbildet har endret seg når politiet må forklare selv akutte avgjørelser til de angjeldende, som i tillegg krever å forstå avgjørelsen. Politiet sukker, og i en sky av naivitet og misforstått snillhet uttaler ledelsen at pøbelens oppførsel kommer av generell høyere utdanningsnivå i resten av samfunnet. Av manko på smeder, blir det naturlig for våre myndigheter og skylde på bakeren.

Media og komikere harselerer ikke med Islam og deres sjefsnisse Muhammed, pussig, men vår kristne Gudstro elsker de å latterliggjøre – fordi de tør – og er dermed med på å regulere vårt samfunn. Selverklærte kunstnere, som ikke ville klare å identifisere kunst om de så stanget hodet i et kunstverk, senket en Jesus-figur i full størrelse i urin, og kalte det kunst. Se så modig jeg er, se hva jeg tør – provoserende kunst. Media var henrykt.

Vi ler med, men mer stakkato, for vissheten om at en større Gud gir mindre myndigheter og visa versa, ligger ubevisst i våre gener. Når troen på Gud minsker vokser landets myndigheter, og advokater og lovbøker blir tykkere og tykkere. Myndighetenes behov for eget folks blod og lidelse synes umettelig. Til den såkalte kunstneren sier vi – Senk Muhammed i urin, and we can talk.

Libtardene på venstresiden puster i glørne, samtidig som myndighetene og domstolene hjelper dem med å få sveiset fast lokket på trykkokeren. Media spiller på lag og klarer mirakuløst nok å finne en innvandret somalier som bare har voldtatt noen få barn – og som derfor blir kjørt fram som en solskinnshistorie, for vi må jo huske hans forhistorie fra landet han kom fra, og som må være sann – for han fortalte det selv.

Se på Tyskland. Tror du tyskerne har endret seg radikalt på sytti år. De går nå taktfast rundt i sin egen trykkoker og synger på the Great Pretender, mens øynene buler ut. Som autister er de uten humor, og tar alt bokstavelig. Hadde de hatt humor hadde de gjennomskuet Merkel-klovnen, og etterpå klasket henne tilbake til der hun kom fra, før hun gjennom Tysklands apatiske sel-klapping fikk ødelagt Europa.

Vårt eget Statistisk Sentralbyrå bidrar ved å skjerme oss for de verste tallene, med ren altruistisk omtanke. Når tallene likevel tvinger seg fram foreslår de å speilvende grafene, eller håper at befolkningen vil være så fremtidsrettet at de allerede nå har vennet seg til å lese fra høyre mot venstre, også grafer. Myndighetene vil ikke at folket lengre skal tro det de ser med egne øyne, men holde seg til narrativet de blir servert gjennom media. Så iherdig har de vært med å sveise fast lokket på trykkokeren, at de legger ikke merke til at kjelen nå rugger faretruende på platen, og at den forseggjorte og forsterkede sveisesømmen vil bli det eneste tilbake, der den lander sirklende hvor kjelen hadde stått. Da blir det ikke bare å si «uff da!», og skru tiden tilbake.

De som ivrer mest for multikulturisme og fargerikt faenskap, er samtidig veldig opptatt av at folket ikke skal fornærme hverandre. De ønsker at alle skal bo sammen, men helst ikke snakke sammen, for hvis de åpner kjeften kan de fornærme noen – for hva som er fornærmende i en kultur trenger ikke være det i en annen. Så tanken er at dersom du ikke forstår naboen er sjansen stor for at du sier noe fornærmende, så da er det best å holde kjeft. Tror folket ville være mer tjent med myndigheter som verdsatte tankene til den lille mannen fra Kaliningrad høyere enn visdomsordene og erfaringene fra Paradise Hotel og Naked Attractions.

Et samfunn hvor få skal yte over evne for at de mange skal ha noe å høste og fordele, er ingen varig løsning. Det vil snart gjøre noe med humøret til de få, viljen og etter hvert evnen, til de har fått nok og flyr landet – mens de maktesløst bivåner samfunnets ferd inn i en sosialistisk hverdag hvor ingen sår og alle skal høste.

Det var dette som skjedde i Venezuela, de amerikanske demokratenes Shangri-la.  Velgerne der fortsetter å stemme sosialistisk fordi de har hørt at de da får fri skole og fritt helsevesen, og tenker ikke på at dersom ingen betaler for moroa, vil alt ikke bare være fritt, men også ikkeeksisterende. Der sloss de nå om alt, selv toalettpapiret, og har fri skole – som ikke eksisterer, og fritt helsevesen – som heller ikke eksisterer.

Vi lever i en myndighetsskapt virkelighet, med myndighetsskapte problemer, og dersom vi fortsetter å fylle løvebakken med tomme dresser er det ikke lenge før de blir erstattet av turbaner og heldekkende burkaer. Se for deg når turbanene og de svarte postkassene kommer ut fra kongen og presenterer seg. Regner med at navnet på representantene blir skrevet over brevsprekkene, slik at vi vet hvem som, antagelig, befinner seg inni. Mens et samfunn aldri kan få nok kultur og sivilisasjon, som lyser produktivitet, overdriver vi heller satsingen på dannelse – som er en tilegnelse, en teknikk. Våre myndigheter idag er ikke bare dannede og spesialutdannede idioter, men også den ynkeligste av alle barbarer – den dannede barbar. Og dette er samfunnets ledesauer, på vei mot klippekanten med bølingen halsende etter.

Velferdsstaten blir et Ponzi-scheme, et pyramidespill som etter hvert vil ende som alle Ponzi-opplegg når pengestrømmen inn avtar, og tragedien kommer, og den vil komme prompt. Da nytter det lite med rett til pensjon når kassa er tømt av dårene på Tinget, som viser seg å være valgt inn av de samme dårene som nå etterspør pensjonen. Da nytter det lite å hoppe på gravene til de som forrådte landet, det vil bare øke sulten. Landet vil nå være fallitt og både Erna og Qjonas long gone. Myndighetene har for stort behov for å vifte med nasjonens penger, og styrer etter prinsippet om at etter oss er der intet, og den siste som forlater må huske å slukke lyset. De trenger ikke skjule sitt fårete smil i begravelsen til ofrene for sin politikk, for de er ikke lengre selv til stede – og slipper å face the music.

Vi kan ikke kritisere myndighetene, valgt av folk flest, for å oppføre seg som folk flest, men vi kan kritisere velgerne for å velge inn representanter etter størrelsen på egoet og kjeften, og tro blindt på at disse størrelsene speiler forstanden. Representantene selv skjønte raskt det åpenbare misforholdet, og ba om tålmodighet. En livbøye ble kastet ut, uten forankring og uten åpning for kroppen som skulle berges – men kastet som livbøye for kasteren.

Myndighetene mener at vi alle bør bidra til globaliseringen ved å pakke vekk våre tradisjoner. Look to Sweden, sier de, som har kjent sin besøkelsestid og tilpasset seg en mer islamsk hverdag. De har fjernet nesten alle offentlige juletrær, og ape-sikret de gjenværende med et tykt titan-dekke – for å forhindre primatene i å klatre i dem, i en akutt indusert khat-ruset hjemlengsel.

Folket har fått inn med teskje, og endelig oppfattet, at deres såkalte valgte myndigheter nå ser på de som valgte dem – som dem, og heller vier seg med en sjanglende Junker og en knusktørr gøyse i Berlin. De hopper gjerne, men krever at ordren kommer fra en ekte byråkrat. Slik bærer demokratiet selv i seg frøet til egen destruksjon. Noen få gule vester og bråkende traktorer har vist hvor skjør makten til etablerte myndigheter er, når de over tid gir fan i eget folk. Smilene blir fårete, og begynner å stivne, etter hvert som de ser ansvaret begynner å komme farlig nær den makten de har misbrukt. Fransk politi tar av seg hjelmene når de ser at det er naboen, og eget folk, de er satt til å slå i hodet. De vil selvfølgelig stagge opprør rundt omkring, men den etablerte eliten er nå fullstendig klar over at når det virkelig gjelder vil lojaliteten ligge hos eget folk, og at de derfor må fare meget varsomt frem med bruken av politi og militærvesen – så våpenet mot folket ikke blir en boomerang. Eller gjøre som nazistene før krigen, og England i dag, bruke soldater og politi fra en del av landet til å trakassere andre deler, for å unngå at de skal møte naboen.

I Europa er det den hvite arbeiderklassen, som betaler myndighetenes idioti – gjennom å bære størstedelen av skattebyrdene samtidig som det er de som får sine barn og kvinner voldtatt, maltraktert og drept av myndighetenes frislipte og statslønnede importerte primater. Ufaglærte og usiviliserte lømler og døgenikter fra Afrika og Midt-Østen, blir statslønnede voldtektsforbrytere og barneranere, med fullt opptjente pensjoner. Kriminelle fyller opp, og vandrer inn og ut av våre fengsler. Skulle de bli utvist, har myndighetene rutiner i NAV som finner måter å få overført lønna deres til Somalia Inc.com. Skulle lønna utebli, er det bare å returnere og plassere sugerøret på nytt.

Fra Kongo fikk vi, gjennom en lege og nobelprisvinner fra landet, høre at der foregår en utstrakt voldtekt av barn. Han fortalte hvordan skrikende spebarn blir voldtatt i filler av grupper av muslimske helter, foran øynene på foreldrene, og når døden har befridd dem, og de fem siste heltene er ferdig med likskjendingen – er det foreldrenes tur. Han fortalte, som eksempel, om en av de siste massakrene i Kongo, som han var tilkalt til som lege, om et toårig pikebarn som fikk revet av de få klærne hun hadde på seg, før hun med rustne spikre regelrett ble spikret fast på et bord. Spikrene ble slått gjennom håndleddene. Deretter holdt to stykker føttene hennes fra hverandre mens hele banden voldtok henne. Skrikene bryr de seg ikke om, og før de tre siste er ferdige kan de også slippe føttene. Barnet er allerede dødt. Så dreier de fokuset over til foreldrene, som allerede er halvdøde av smerter fra synet de ble tvunget til å se på, og hakker dem i stykker med macheter, til de blir liggende mens kjøttets siste krampetrekninger skvulper i hver sin blodpøl. Banden fortsetter så hoiende ferden nordover mot Libya og Middelhavet, og mot Europas kyster, hvor også norske husmødre venter på heltene med håret oppsatt i en knute i nakken – og myke ulltepper. Det er tross alt slike gutter gamle Norge vil ha.

Dette er et senario som ville få Qjonas til å masturbere i timevis på altanen i Kilsund, med sultent blikk på svømmende ærfugler – til ofrenes skrik fra skjermen han ser på blir overdøvd av måkeskrik, og han kunne toe sine flekkede fingre, og haste til nærmeste talerstol og beordre henting av flere overgripere for å plassere i en overklasse over eget folk. Det er et hykleri av bibelske dimensjoner satt i system, som burde gi enhver anstendig sivilisasjon problem med å puste – men se hvor snille vi er.

Tror ikke mødrene til disse torturerte barna skriver under på det, og ofrene selv som bare så vidt hadde begynt å bevege armer og bein i fri luft, kan selvfølgelig ikke skrive under på noe som helst. Men deres historier er så grusomme at de har ingen interesse. De treffer utenfor skylappene, styrt av vestens myndighetsstyrte medier, som Gro klager over at de ikke kontrollerer fullstendig. Gro Nordmann er enda bitter etter at hennes skatteunndragelse ble avslørt, til tross for at hun heldigvis var over loven og slapp represalier som ville knekket Kari og Ola Nordmann.

Alle revolusjoner er startet av aggressive minoriteter i befolkningen. Jakobinerne, Bolsjevikene og Maoistene – var alle i minoritet. Folket bivånet i stillhet, og sa disse ville bli spist av sin egen galskap, og det ble de. Deres budskap ville bli tynnet ut, og det ble de. De vil ende opp suicidal, og mange ble, men mange nok holdt ut og vant. Nettopp fordi den tause majoritet ikke viste muskler til å sette dem på plass — av feighet og frykt.

Venstresiden har under tredjedelen av folket, men de har posisjonert seg slik, og gapt så høyt, at de dominerer læringsanstaltene, mediene og holder trådene til Hollywood og alle dets dresserte celebriteter. «I de blindes land er den enøyde konge”, sa Mark Twain – som mente at det var lettere å lure folket, enn å overbevise dem om at de har blitt lurt – «It’s easier to fool people, than to convince them that they have been fooled.» Alt som trengs for at ondskapen skal overleve, er at gode mennesker forblir fullstendig passive.

Verden lider mye, ikke på grunn av onde mennesker, men på grunn av at de gode holder kjeft.

Scenen er nå satt for en revolusjon som vil skake hele den vestlige verden. Til tross for at den burde vært unødvendig, har våre myndigheter vært så udugelige at den nå synes uunngåelig – og denne gangen blir det vekk fra bolsjevismen og teknokratstyrt kommunisme. Europa er låst med regjeringer som ikke sitter fordi de er best til å styre landet, men fordi de bruker alle midler – lovlige og ulovlige – for å forhindre folket i å komme opp med alternativer som lytter til folket – i å komme til makt. Folket rister unisont og daglig på hodet – men står maktesløse overfor myndighetenes maktmisbruk – enn så lenge.

Vårt eget Storting er fylt av marionetter som henger i tråder fra fordrukne byråkrater i Brussel, og plasker rundt i etterlatenskapene fra Tysklands mest nedbitte negler, og styrer etter direktiver fra EUs brungule fingre. Skulle disse fingrene bli opptatt med hverandre, fordriver våre myndigheter tiden med dataspill mens de venter på neste direktiv, som de kan gi fart og tre over hodet på eget folk.

Samfunnskontrakten mellom generasjonene gikk ut på å ta vare på landet vi arvet, og levere det videre i bedre stand enn vi overtok det. Nå er situasjonen den at vi leverer landet videre i verre tilstand enn vi overtok det, og enda mer tragisk – vi overleverer det ikke engang til egne etterkommere.

Politiet er på saken

Politiet ser veldig alvorlig på hatefulle ytringer mot muslimene i AP, mens hatefulle ytringene mot Frp og Listhaug kommer inn under ytringsfrihet, hun er da tross alt ikke muslim. Politiets talskvinne sier de må ta saken alvorlig, ikke fordi den er alvorlig, men fordi de har fått den lagt på sitt bord av media, og signaliserer derved kriteriene politiet jobber etter. Politiet nekter media å beskrive de mange voldtektene som skjer, da det er rasistisk, men som et ledd i å bli tatt mer seriøst, har Politiet nå åpnet for at hårfargen på gjerningspersoner i voldtektssaker kan beskrives, og det ser mørkt ut.

Når politiet gjør noe er det noe annet de ikke gjør, det er hele tiden snakk om prioriteringer. Hvis man for noen år siden sa at politiet i England ville møte opp under lokale messer i kirken, for å stoppe messen og jage folk hjem, ville du bli sett på som gal. Under pandemien skjedde det. England og Canada slåss da om de mest bisarre angrepene på kristendommen, i sterk konkurranse med Australia og Østerrike. For tiden leder alle fire.

Det ser ikke ut til å plage politiet nevneverdig når de leder an i justismord heller, hverken når det skjer – eller i årene etterpå. Vi ser det i utallige saker; Fritz Moen, Liland, Birgitte Tengs med flere. I samtlige saker vred og vendte de på beviser og datoer, og godtet seg som spydspiss for lynsjemobben mot uskyldige. Det er så man undrer seg over hva politiets utdanning består av. Etter avisoppslagene er det mest treningssenter, sosialt samvær, flasketuten peker på – med og uten flaske, mot mer eller mindre frivillige kollegaer.

314 ansatte i politiet her hjemme rapporterte inn sex-trakassering på jobben, inkludert sjefen for alvorlig kriminalitet i Oslo-politiet, som selv hadde opplevd det som ung etterforsker.

I avhør er middelalderens torturmetoder erstattet med psykologisk strekkbenk, hvor det handler om å bli best i avhør – ikke målt etter antall skyldige, men etter antall tilståelser.

Hvor mange Tengs-fettere har vi, eller Fritz Moen’er. I sistnevnte sak gav politiet han førligheten tilbake i en ubrukelig arm, flyttet et døgn på vitalt tidspunkt – for å få dratt han ut av sitt vanntette alibi, og voilà – morderen er tatt, og etaten kunne sole seg i blitzregnet, og legge ut i det vide og brede om resultatet av den suksessfulle taktiske etterforskningen. I årene etterpå trer psykologien inn, og de forsvarer på sin hals, og til sin egen død, egen fatal avgjørelse back when – og ligger ikke bekymret våken og tenker på den uskyldige som ikke fikk fred før han ble begravet.

I Birgitte Tengs saken kom tunnelsynet på plass igjen. Hår fra parykk funnet på offeret, og dna fra en underlig skrue som likte å valse rundt med parykk og dameklær, og med en fyldig historikk av voldelig utslag mot kvinner. Næh, da var tanken på en woke trans-hare som tilfeldigvis hadde hoppet rundt i området mer tenkelig. Dna fra skrullingen på offeret, ble plutselig ikke lengre betraktet som like sikkert som Dna fra gjerningsmannen. Næh, trans-haren kunne ha strøket seg til leggen på begge to. Full frifinnelse. Mistenkte hadde advokater, så tanken gikk øyeblikkelig til erstatning. Næh, sa domstolen, det får da være måte på, og uttrykte slik sin egentlige mening. Tre ganger Næh, og så gol hanen.

I Tina Jørgensen-saken sørget politiet for at det biologiske materiale fra funnstedet ble kasta i søppelet – i en uløst sak. Selv legfolk må pusse brillene og lese en gang til, men saken får ingen konsekvenser for geniet som sørget for at det skjedde, bare et uffda – og en bekymret mine i avisa som lyver om at nå har de lært at det er dumt å kaste bevismaterialet i pågående saker – i søpla. Selv Hvermansen, med dårlig folkeskole, ville betenkt seg før han kastet åstedsmateriale fra en uløst drapssak.

I en nyere sak fra Hamarøy i Nordland sliter politiet med en drapssak, men klarer ikke å finne liket. De ble tipset om en forseglet fryseboks på bunnen av fjorden i det aktuelle området. Den ble avfotografert, og bildet viste at den var solid forseglet med vaier og tau, der den lå på dypt vann. Bildet ble publisert i avisa, og beskrevet som mistenkelig og interessant, og politiet rykket øyeblikkelig ut og sikret funnet. Nope!

De vurderte den avis-publiserte saken i et par måneder, og kom etter hvert til at fryseboksen var såpass mistenkelig at den burde heves og undersøkes. De satte så himmel og Forsvaret i bevegelse, for å hente den opp, men mirakler over alle mirakler. Boksen var forsvunnet, og de var ikke i stand til å finne den selv med Forsvarets avanserte undervanns leteutstyr.

Skapte forsvinningen røre hos politiet, og pinlige spørsmål? Næh. De som hadde forseglet og dumpet fryseboksen der, ville vel aldri brukt månedene fra den ble oppdaget og kom i avisa, og fram til den ble letet etter, til å flytte den – ville de? Næh. Folk gjør da ikke sånt. Så da var det enklere å løse mysteriet ved å erklære fryseboksen irrelevant for saken, og hadde antagelig ingenting med forsvinningen av den savnede å gjøre. Case Closed.

«Kanskje du også er et offer?»

Under politiets første avhør av det tobeinte perverterte monsteret som hadde vært på ferde i Baneheia-saken, klarte en lokal helt fra politiet å ytre disse bevingede ord til barnemorderen, som med svingende pupiller øynet en formildende omstendighet, og øyeblikkelig grep agnet fra det dinglende snøret. Når denne etterforskeren vandrer til fjolsenes evige Utopia bør dette utsagnet, som har gjort ubotelig skade for så mange, ikke minst overfor han som uskyldig ble sittende over tyve år i fengsel på strengeste vilkår, hugges inn i vedkommendes gravstein.

Legfolk, ja selv rørleggeren i APe, hoppet nok i stolen over slik toskeskap.  Vi kunne her konstatert at de ansvarlige i politiet har mistet kontakten med virkeligheten, men i likhet med våre politikere kan heller ikke de miste noe de aldri har hatt.

Nysjefen for Kripos, heiser opp armene i pur glede, reiser seg i ballettskoene og vil heller snakke om migrasjonen til vesten, som hun mener er langt mer berikende enn belastende for et samfunn.

«Integrasjon?»

«Ja, det er også selvsagt viktig», sier hun, og veiver fram en opptrent profesjonell rynke plassert i linsehøyde. «Men da er det mer bekymringsfullt at folk kan si hva de vil uansett hvor dumt det er, men nå må jeg danse», sa hun, og begynte å hoppe opp og ned.

Politiet over there

Etter at fadesen med den ledende brannetterforskeren John Orr i Glendale brannkorps i USA ble avdekket, falt brannstatistikken i området med over 90%.  Han hadde oppnådd det han ønsket. Hans forbløffende evne til å finne hvor brannen startet, gav han stadig forfremmelser og aktelse, og ledende stillinger blant brannetterforskerne, som han foreleste for om sine brilliante taktiske evner til å lokalisere utgangspunktet for brannen.

Den etterfølgende etterforskningen kom til at han alene hadde startet tusenvis av branner i området, og de materielle skadene etter hans lek med fyrstikker, for å styrke egoet, var astronomiske — i tillegg til at fire mennesker ble drept, derav et lite barn og barnets bestemor, som var på handletur i et varehus som Orr tente på.

Et lite fingeravtrykk avslørte han, og snøballen begynte å rulle, og fra han ble arrestert i 1991 har han kun hatt en liten celle til disposisjon for sin trang — og slik forblir det nok, til han går tilbake til muld, med plenty tid til å tenke over sine hyss.

FBI gjennomførte etterpå en begrenset studie på tvers av syv amerikanske stater og en kanadisk provins, som viste at han ikke var alene. Det nedslående resultatet ble at studiet kunne identifisere 75 brannmenn som var ansvarlige for 182 branner — og dette i en studie som bare omfattet syv stater.  Motivene til disse brannstifterne varierte, men FBI rapporterte om spenning og ønsket om heltestatus – som drivkrefter.

Nyhetene forteller at mange av ofrene i de mange partnerdrapssakene her hjemme hadde vært i kontakt med politiet på forhånd – bare for å bli sendt hjem med to dispril, og beskjed om å hvile til det gikk over. Hvor mange John Orr er det i det norske politiet. Hadde et fingeravtrykk, som løste saken i Glendale, blitt funnet i Birgitte Tengs-saken – hvor Dna ikke var tilstrekkelig, hadde det det nok blitt omtalt som poteavtrykk, og tilskrevet trans-haren.

Folket har fylt Stortinget med følelsesfulle barn, som uten oppdragelse forblir i trassalderen. Hver kveld når jeg legger meg ber jeg til Gud og takker for at jeg fikk vokse opp i frihet og trygghet, iallfall fram til nå, og deretter ber jeg han se til våre myndigheter og tilgi dem, og gi dem tilbake sansene, først og fremst syn og hørsel, samt empatien og ansvaret for eget folk.

Selv Trine og Marie har gått fra å føle seg plutselig og økende ettertraktet, proporsjonalt med den økende innvandringen, til en begynnende realitetsbasert skepsis. De vet at en psykopatisk overgriper alltid vil slå til igjen og igjen, til han blir fysisk stanset. Det er som behovet for å gå på toalettet – du kan fortrenge det for en periode, men før eller siden må du dit.

Globalistene vil ikke bare holde folket fattig, men også begrense antallet, for å høyne tilliten til den stadig minkende pengemengden blant vanlige folk, til de blir sittende igjen med The tyranny of a small minority.

Globalistene har, over flere tiår, planlagt drap på milliarder av mennesker. Derfor kriger de nå mot bøndene, som gjør det mulig for milliarder av mennesker å ha noe å spise, og derfor bygger milliardærene Luxus-bunkere til seg selv, hvor de tror de kan overleve det Mayhem de planlegger å utløse, eller uvegerlig vil komme.

Den norske regjeringen, med Qjonas i spissen, er som barn, og dilter etter. De liker å leke med ilden. Det er patetisk. Farlig patetisk. Realiteten over tid har lært oss at hvis en av våre politiske ledere beveger leppene, så er det for å lyve – eller for å slikke seg til en høyere taburett.

Bindingen mellom de som har ansvaret for landet og de som føler ansvar for landet må gjenopprettes. Før hadde vi også myndigheter som holdt helvete med befolkningen, men de forsøkte iallfall etter beste evne å styre til det beste for folket, og sørge for at landet var beskyttet. De var stolte av sitt land. Nå har vi myndigheter som gjør to ting på en gang, raserer landet, samtidig som de holder helvete med den etniske befolkningen. Våre politikere synes fylt med en aggressivitet mot sitt eget begredelige jeg, og paret med dødsfrykt blir alle handlinger destruktive mot eget samfunn. Som sektledere føler de en slags trygghet i at resten av samfunnet går til helvete sammen med dem. De blir ikke så alene, iallfall ikke før de er ankommet ukjent terreng, og møter eget granskende blikk. Da nytter det lite å lete etter noen å skylde på, eller gjemme seg bak — for der er ingen andre.

De skapte selv innvandrerkrisen, for makten over andre økte – og med den følelsen av å leve. Derfor vil de ikke løse kriser, men holde dem på et meget stressende nivå – på grensen til utslettelse, men glemmer at de ikke har kontroll med de mange bieffekter – og konsekvenser over tid. Det er dette som blir vårt endelikt – og farvel til Norge, slik vi kjente det.

Vi kan ikke ha over 50 000 innvandrere som passivt hever trygd, sier arbeids- og sosialministeren, men sørger samtidig for at vi får det. De sår, men ønsker ikke ansvar for grøden. At det er flere pianister i Kina som spiller Grieg enn det er mennesker i Norge, sier mye om vår store komponist, men det sier også et og annet om landet vårt. Vi trenger en ansvarlig leder som tar ansvar, og ikke bare skyver det nedover til den enkelte kommune og den enkelte skole. Politikere og toalettpapir har en ting felles. De bør begge skiftes ut regelmessig, og av samme grunn – og ikke bare gjenbrukes som idag.

Det hjelper ikke hvilket parti som vinner valget dersom de ikke verner om det norske i Norge. Vi kan ikke åpne dørene for utlendinger og gi dem makt til å styre landet. «Det er farlig å si det, men det er sant», hevdet «Snåsamannen» som var bekymret for samfunnsutviklinga. «Vi lever i ei tid som til slutt vil knuse mange», sa han. Han var bekymret for eget folk.

Vesten har sluttet å tro på noe som helst, og har ikke lengre vilje til forsvar – for det er ikke lengre noe å forsvare. Vi har ingen verdier, som er verdt å forsvare. Vi leser i avisen at nå er det helt unødvendig å gifte seg – for par kan sikre seg gjennom kontrakter, til rettigheter som ellers ville komme automatisk gjennom giftemål og ekteskap – som nå skal reduseres til en jordisk kontrakt, og kjemisk renses for sitt virkelige innhold – og slik klargjøres for fyldige lepper og knyttnevelangt skjegg.  

Muslimene, tomme i skallen og blindet av troen på sitt fjas, får fritt leide til en honning-kake, som etter deres syn bebos av feiginger som ikke lengre forsvarer seg.  Myndighetene overser også det faktum at innvandrerne, som alle mennesker med lav IQ, demoniserer fjolsene som de raner og lurer, i prosessen med å rettferdiggjøre sine handlinger og oppførsel. Vesten er så feig og dum at de ikke forsvarer seg, og derfor fortjener de å bli voldtatt. Med folk som lar sine myndigheter, ustraffet, kjøre egne land til helvete, må vi si oss enig. I stedet for å rive egne myndigheter i fillebiter, og ta opp kampen, bøyer vi heller nakken for krumsabelen – og sier at dette fortjener vi.

Sivilisasjonen er en uskrevet forpliktelse mellom de som er døde, de som lever nå, og de som ennå ikke er født. En forpliktelse som har gått gjennom generasjoner, siden landet ble dannet, og hvor du forplikter deg til å kjempe for å overholde denne uskrevne avtalen – for hvis ikke er du med på å rasere alt du burde elske og verdsette, og som er lagt i dine hender av dine forfedre som kjempet og døde for å kunne overlevere det til deg.

Ha alltid i tankene de som ble torturert til det ugjenkjennelige – og drept, av forræderske landsmenn på Victoria Terrasse, under siste krig, fordi de forsvarte sitt folk, og ikke tro at friheten nå viderefører seg selv. Det er verdier som aktivt og kontinuerlig må forsvares, nå mer enn noensinne. Verden er blitt dramatisk mye mindre enn den var, og mer fiendtlig og tett på. Svake myndigheter har allerede bidratt til en betydelig rasering som krever å bli ryddet opp i. Folket må bli flinkere til å stemme inn folk som rydder og har mot til å gjøre landet upopulært utover landegrensen og tåle kritikk fra all verdens libtarder, og fra globale korrupte organisasjoner som FN, EU, WHO og deres underorganisasjoner – og ikke som nå gi etter for narsissister og diplomater som gråter og kjefter for sine taburetter. Samtlige organisasjoner under FN-paraplyen ledes av hyklere, enten det er Guterres, Ghebreyesus, Egeland, eller hvilken som helst annen i ledelsen, som bare har det til felles at de er korrupt to the core, og kan vise frem rynker i panna foran kamera. De har tilranet seg jordisk makt, men er uansett ikke annet enn fiender av menneskeheten.

Ikke gi videre til våre etterkommere slummen i Sør-Sudan, og som er ugjenkjennelig fra det vi selv fikk overbrakt, bare fordi vi ikke bryr oss om våre etterkommere. Myndighetenes grenseløse ondskap og naivitet sliter landet i stykker, og er en hån til våre forfedre som kjempet med livet som innsats for å bevare det for oss. Myndighetene har emosjoner så det holder, men mangler fornuften som ville innlemmet eget folk i emosjonenes nedslagsfelt. Ikke la vår generasjon bli det svake ættleddet som viste seg å ryke når det røynet, og i ferd med å servere våre etterkommere en forstad til Somalia med rasert velferdssystem. Hvis det er riktig at valgte politikere er mer intelligent enn Hvermansen, burde dette snart gi seg utslag på Stortinget og i Regjering. Vi har ikke lengre myndigheter, men en gjeng av dresskledte gnomer som ruller rundt i et gjørmebad av en identitetspolitikk vi aldri har sett maken til.  De sitter og gaper med påholdne kjever, som spydspisser for interessegrupper som konkurrerer i en transelignende dans hvor det gjelder å skrike høyest, for derigjennom få gjennomslag for sine særinteresser – blottet for hvordan dette vil påvirke samfunnet som helhet. Konsekvensanalysen har trukket seg tilbake, og er igjen blitt bare nok et fremmedord som ingen lenger ser gagn i, og ikke lenger aner hverken hva det betyr, eller vitsen med en slik analyse siden vi i utgangspunktet likevel vet alt. Alle leker med sitt, mens landet får seile sin egen sjø. Vi er en sørgelig rase, som synes å ha klart å snu evolusjonsprosessen.

Når folket lar seg påvirke så sterkt, og svelger rått det som blir servert av kyniske fjols, og ikke engang prøver å finne ut hva som er fakta – minner store sosiale plattformer og kjøpt media oss om samfunnenes egentlige gjennomsnitt og faren med demokratiet. Når vi ser og hører libtardene i myndigheter og media, bivåner vi effekten av manglende barneoppdragelse gjennom de siste generasjonene. Hvis du overværer en som skryter av at han eller hun er en ekte Sekstiåtter, så bær over med dem. De har mistet evnen til å se fare før den rammer dem personlig. Rammer den naboen, eller endog kona ved hans side, er det tilfeldig – og ikke så mye for dem å bry seg om. Situasjonen er altfor alvorlig til at folket bare kan sitte og kritisere idiotene som ødelegger Vesten. Hvilket folk er vi blitt? Klokken er fem på tolv i alle henseender, og valget er enkelt, og valget er nå. Om folk har sørget for å skaffe seg reell oversikt over det som skjer, eller lar seg mate gjennom pipetter med redigerte nyheter fra våre riksaviser, så føler de uansett og ubevisst at dette går til helvete. Så enten legger vi oss på rygg og overlater ubevæpnete barn og barnebarn til en zoologisk hage, og sammen med spennende dyr i alle varianter, eller vi vender blikket for alvor mot egne overløpere, som lar dette skje mot eget folk. Det blir mye manglende barneoppdragelse å ta igjen, men problemet forsvinner ikke ved passiv kollektiv måping og lamslåelse – men kun gjennom resolutt handling. Ansvarlige ser hvor det bærer hen, og svarer med å sette færre barn til en slik verden, for de vet at det nye verdensbildet er menneskeskapt og derfor utopisk. Så grip stafettpinnen, og bli aktiv i bergingen av et Europa hvor folket fremdeles kan se mening i å sette barn til verden.