Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Kjetil Holmen
Norge er i ferd med å miste seg selv. Masseinnvandring fra Midtøsten og Nord-Afrika har forvandlet våre trygge skoler til slagmarker, våre gater til arenaer for gjengkriminalitet, og våre velferdsordninger til et bunnløst sluk.
Våre politikere ser en annen vei, mens norsk kultur forvitrer. Dette er ikke et varsko – det er en kriseerklæring. Nok er nok.
Norge, et land som en gang sto som et symbol på frihet, likestilling og fred, forvitrer nå under vekten av en naiv og uforsvarlig innvandringspolitikk. En politikk som, i stedet for å beskytte våre verdier, åpner dørene for kulturelle motsetninger så dype at de truer selve samfunnets sammenhengskraft.
De siste tiårene har landet vårt blitt vitne til en stadig økende strøm av innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika – en region preget av verdier og samfunnsstrukturer som står i direkte konflikt med det norske verdigrunnlaget.
Klanene vokser
Disse nye samfunnene bærer ofte med seg klanstrukturer, et system der lojalitet til familien og gruppen står over lojalitet til staten og fellesskapet. Dette legger grunnlaget for segregering, der minoritetsgrupper velger å bo sammen, handle sammen og leve på utsiden av det norske samfunnet.
Og segregeringen fører til mer enn bare kulturell avstand. Den gir grobunn for gjengkriminalitet, der unge menn som føler seg fremmedgjort fra storsamfunnet, søker trygghet i voldelige fellesskap.
Klaner og familiebaserte nettverk tar kontroll, ikke bare i bydelene, men også i kriminelle nettverk, der vold, narkotika og menneskehandel er hverdagskost.
Innvandringen fra MENA-land har også medført en massiv utfordring knyttet til utdanning og integrering. Mange av de som kommer, mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
De blir plassert i norske skoler, hvor lærerne må bruke mer tid på å lære bort det mest grunnleggende, mens norske elever blir satt på vent. Dette er ikke bare urettferdig mot de som allerede sliter med å holde tritt, men en direkte svekkelse av hele utdanningssystemet.
Men det kanskje mest alvorlige er den kulturelle bagasjen mange tar med seg – Islam. En religion som, når den praktiseres konservativt, er en ideologi som setter kvinner i en annenrangs posisjon.
Parallellsamfunn
I norske byer vokser det frem parallellsamfunn der kvinnene går tildekket, hvor de lever under patriarkalsk kontroll, og hvor tanken om likestilling er en fjern drøm. Kvinner tvinges inn i ekteskap, underkastes sosial kontroll, og døtrene vokser opp med klare grenser for hva de kan gjøre, hvor de kan gå, og hvem de kan omgås.
Og midt i denne utviklingen står det norske storsamfunnet – lamslått, taus, eller i verste fall heiet frem av de samme politisk korrekte kreftene som påstår å kjempe for frihet, likestilling og LHBTQ-rettigheter.
Det paradoksale er at de mest høylytte forkjemperne for toleranse og mangfold ofte er de som støtter mest opp om innvandring fra de mest intolerante kulturene. De marsjerer for frihet samtidig som de åpner døren for ideologier som vil knuse den.
Men volden stopper ikke ved skoleporten. Den sprer seg til gatene. Gjenger med bakgrunn fra MENA-land tar kontroll over bydeler, rekrutterer unge gutter til kriminalitet og lever av narkotikasalg, tyveri og vold.
Politiet er maktesløse – overarbeidet, underbemannet og ofte forsiktige med å gripe inn, av frykt for å bli anklaget for rasisme.
Dette er resultatet av en politikk der vi har vært mer opptatt av å være inkluderende enn av å være trygge.
Og alt dette har en prislapp. En svimlende kostnad som det norske samfunnet bærer – ikke bare i form av ødelagte liv, men også i rene kroner og øre.
Integreringskostnader, trygdeutbetalinger, kriminalitetsbekjempelse, økte helseutgifter og kostnader knyttet til spesialundervisning for elever som ikke behersker norsk.
Dette koster samfunnet enorme beløp som kunne vært brukt på norske pensjonister, helsevesenet, veier eller utdanning.
Vi betaler for å importere våre egne problemer. Vi har åpnet døren for grupper som ikke ønsker å tilpasse seg, men heller krever at vi tilpasser oss dem. Vi gir økonomisk støtte til familier som opprettholder en kultur som nekter deres egne døtre frihet, samtidig som vi ser bort når våre egne friheter forvitrer.
Vi er i ferd med å bli fremmede i vårt eget land, der parallellsamfunn vokser frem, og der islamske ledere krever særrettigheter mens de håner våre verdier.
Nok er nok
Vi kan ikke lenger ignorere den ubehagelige sannheten som har vokst frem foran øynene våre. Den norske innvandringspolitikken har vært en katastrofe.
En politikk som har kostet oss tryggheten i skolene, freden i gatene og milliardbeløp i utgifter. En politikk som har brakt med seg vold, kriminalitet og kulturell segregering – alt mens våre politikere har klappet seg selv på skulderen for sin “inkluderende” politikk.
Norge må sette foten ned. Det er på tide med en fullstendig innvandringsstopp fra landene som har vist seg å være kilder til de største problemene.
Det er på tide at vi slutter å være et sosialkontor for hele verden. Men enda viktigere: Vi må begynne å se på repatriering som et reelt alternativ.
For hvorfor skal norske skattebetalere fortsette å finansiere grov, importert kriminalitet? Hvorfor skal vi beskytte overgripere, voldsmenn og ekstremister som misbruker vår gjestfrihet og tramper på våre verdier?
Personer som begår grove seksuallovbrudd, voldtekter, vold og annen grov kriminalitet må ikke bare straffes – de må sendes ut av landet.
Vi har prøvd naiv godhet lenge nok. Det har kostet oss sikkerheten, samholdet og fremtiden for våre egne barn. Nå er det tid for en politikk som setter Norge først. Nå er det tid for å beskytte vårt land, våre verdier og våre borgere.
