Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Søndag for en uke siden gjennomførte Ukraina et enormt droneangrep mot russiske flybaser og bombefly. – Et historisk angrep uten sidestykke, kommenterer Nettavisen-spaltist og leder av norsk-ukrainsk venneforening, Jørn Sund-Henriksen.
Han føyer til at over 40 russiske bombefly skal ha blitt truffet i angrepet. Fly som ifølge den ukrainske etterretningstjenesten SBU verdsatt til over 70 milliarder kroner,.
– Dagen har både vært ydmykende og svekket Russland militært. Det de (Russerne) likevel må spørre seg er: Hva er det neste ukrainerne kommer med? skriver Sund-Henriksen videre.
– Tapene utgjør en så stor del av den operative flåten at det virkelig vil ha en effekt for russernes evne til å angripe Ukraina, sier forsker Lars Peder Haga ved Luftkrigsskolen.
Tja, mon det.
– Ukraina gjennomførte en briljant operasjon, planlagt og utført egenhendig av oss, meldte Ukraina-president Volodymyr (Sic) Zelenskyj i en oppdatering mandag kveld, melder Nettavisen.
Tja, igjen – mon det.
For det første er det ennå uklart hvor mange fly som ble ødelagt eller skadet, men vurderinger fra åpne kilder antyder et antall på 10–12, skriver Financial Times, og ikke alle kjøper at Ukraina utførte det så egenhendig som Zelenskyj vil ha det til. En av dem er Bård Wormdal – som har 35 års bakgrunn som journalist i NRK, og har skrevet flere bøker om sikkerhet og norsk-amerikansk etterretningssamarbeid, og mener til Nettavisen at han tror Norge, sammen med USA, var involvert i droneangrepet.
Søndag ettermiddag publiserte Wormdal på Facebook:
– Ukraina måtte ha nøyaktige posisjonsdata og andre data for i dag å kunne gjennomføre spektakulære angrep på bombefly på bakken på Kolahalvøya og andre steder. Jeg vil være svært overrasket om ikke norsk-amerikanske etterretningsanlegg i Øst-Finnmark og andre steder var involvert.
– Vi vet jo at norsk og ukrainsk etterretning har samarbeidet tett, blant annet når det gjelder når flyene har tatt av fra Olenja-flybasen. Når man skal gjennomføre en sånn spesialoperasjon, så vil man naturligvis være opptatt av å suge ut så mye informasjon som overhodet mulig på forhånd, sier Bård Wormdal til Nettavisen.
Og med dette som bakteppe skal Russland og Ukraina igjen møtes i Istanbul for runde to av fredsforhandlingene.
– Det er sannsynlig at russerne vil ta opp dette angrepet under forhandlingene. De kaller det jo for et terrorangrep, sier Kristian Åtland – Sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), til Nettavisen.
- Men er angrepene noe som gjør russerne hevngjerrige, eller er de blitt mer innstilt på fred?, spør Nettavisen.
- Det er et interessant spørsmål. Det er ikke enkelt å spekulere i, sier Åtland, men spekulerer likevel; – Det som er sikkert, er at Ukraina kommer inn i forhandlingene med økt selvtillit, sier FFI-sjefsforskeren. – De har nettopp vist at de har evne til å ramme mål dypt inne på russisk territorium, på en måte som er smertefull og har store konsekvenser for Russlands militære slagkraft og evne til å angripe Ukraina med luftleverte kryssermissiler. Og dette kan jo gjenta seg. Det kan godt hende vi får se flere slike angrep fra ukrainsk side, sier Åtland som har jobbet med Russland siden midten av 90-tallet, og kjenner godt til den russiske mentaliteten.
Russlands Pearl Harbor
Europas ledende nasjoner – England, Frankrike og Tyskland, kaller ukrainas famøse USA-støttede drone-angrep for Russlands Pearl Harbor, og Macron, Starmer og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz slafser sleivene sammen som sirkus-seler, så Kokain-støvet ligger som en sky rundt hodene på dem. Der fikk Putin.
De refererer stolt til det famøse Japanske angrepet på Amerika, i Pearl Harbor på Hawaii, men der stopper tankegangen og hukommelsen. De husker øyensynlig ikke hva som skjedde med Japan etter dette angrepet, men denne del av historien vil de antagelig bli påminnet.
Hvis de tror Russland vil si Oy, og glemme angrepet – bør de endre pensumet på krigsskolen. Det er ikke slik det fungerer. Dette er ikke et dataspill som de var med på å starte for eliten i Europas eller krigshisserne i USA, og det er jeg redd både de, EU-fansen på Løvebakken, og vi med – vil komme til å bittert erfare.
Verden vil virkelig bedras.
Det famøse angrepet skjedde to dager etter at USAs krigshisser Lindsey Graham var dratt tilbake til USA, fra sitt kos og klems møte med Zelensky i Kiev.
Mission completed.
Hotellregningen for Grahams opphold i Kiev viste US$ 411.634,- , nesten en halv million amerikanske dollar. Håper hotellet også fikk litt, i alle fall nok til å dekke de direkte kostnadene – hva nå hun eller han måtte hete, før den amerikanske senatoren fylte lommer og kofferter – og returnerte til de spente haners kontinent. Privat mission also completed.
Stormaktsspillet i Sør-Varanger
Men glem kald krig og atomkappløp. Nå er det kappløp til iskalde Arktis som gjelder, og i den eneste kommunen i Norge som grenser til en virkelig supermakt finner vi en avlegger fra Løvebakkens galskap.
Kina, Russland og USA posisjonerer seg til den dagen isen har smeltet og nye handelsruter åpner. I tillegg venter det enorme mengder naturressurser som kan utnyttes. Og midt oppi dette stormaktsspillet står en framfusende narsissist, som har bitt og sparket seg til ordførerposisjon – blant et folk som så kjedelig ofte tror kjeften speiler både intelligens og empati, og stemmer deretter. Eller en helt alminnelig småbarnsfar fra Skjervøy i Nord-Troms, som et henrykt Dagbladet skriver.
Mæland ser henrykkelsen og trykker på med at han uken før hadde samtaler med ambassadører fra Polen, Sverige, Danmark, Canada og EU. BBC var nylig på besøk, og før det slo The New York Times på tråden, forteller ordføreren.
Det skrives om nordlendingen og Kirkenes i hele verden, bedyrer han.
«Jeg har én leveregel: Livet blir betydelig enklere om du slipper å forholde deg til autoritære stater», proklamerer ordføreren, og føyer til at «Min jobb er jo å skape muligheter for mine innbyggere. Å holde orden i sysakene her lokalt».
– Det er mer oppmerksomhet rundt Kirkenes i internasjonale medier enn det er i norske medier, sier Mæland etter å ha ramset opp de ørten internasjonale avisene han har pratet med, og røper samtidig at hele intensjonen med sitt narsissistiske stunt handler om han.
Spørs om alle innbyggerne hans klarer å finne broen mellom alle hans sprikende utsagn.
Dagbladets utsendte embryo skjøv stolen sin litt tilbake, for å få avstand til dette kraftsenteret i Sør-Varanger, og lurte forsiktig på om all oppmerksomheten hadde skremt kjede-stativet.
– Jeg har et særskilt ansvar for den fjerde statsmakta. Rett over grensa her har de ikke pressefrihet. Så jeg stiller opp, sier Mæland – overbevist om at fjaset var både klokt og forståelig.
Medieoppmerksomheten tar han seg gledelig tid til, da han mener det er viktig.
Mæland er ikke en løs kanon på dekk, han er en løs kanon under dekk – i en kommune som sliter, men som samtidig har en unik geografisk beliggenhet, med en kommunegrense som er lik landets eneste grense mot en av verdens virkelig store Supermakter.
I tillegg har vi en felles historie hvor denne naboen kom over og kastet tyskerne ut av Øst-Finnmark. I prosessen og kampene mot tyskerne, mistet Russland mange mennesker, men kommunens nyvalgte ordfører – seks dager etter tiltredelsen – skulle ha seg frabedt at russerne kommer over for å minnes sine. Så han møter altså opp og drar vekk kransen russerne legger ned for å hedre sine falne – med begrunnelsen at den var for stor, og skygger for den norske kransen – som skulle legges ned samtidig i takknemlighet til Russland som frigjorde øst-fylket fra tyskerne høsten 1944.
Her burde ansvarlige steppet inn, tatt fra han tåteflaska – smekket en smokk i kjeften på han, og lokket han vekk fra området med koseprat – eller dratt han etter kjedet, hvis han ble gjenstridig.
Han påpeker at hans rolle er lokalpolitikk, mens han i handling prøver å drive utenrikspolitikk.
Det flotte ordfører-kjedet må ha villedet speilet, som så har villedet han til å tro han var valgt til Utenriksminister, og får han til å komme med uttalelser som det at han gikk til valg i Sør-Varanger på å kutte kontakten med Russland – og imponerer Dagbladet med at det tok han under en uke fra tiltredelsen til han var i ordkrig med Kreml i en høydramatisk krangel med Kremls utsending – som igjen førte til at Norges ambassadør til Russland ble kalt inn til Russlands utenriksdepartement for en real hårføner – som Dagbladet skriver.
– Jeg er i en kommune som sliter økonomisk og jobben min er lokalpolitikk, sier han og omtaler seg selv som «en enkel ordfører».
Han er kanskje en enkel ordfører, men Mæland kan avsløre at han har en «direktelinje til Utenriksdepartementet». I tillegg prater han jevnlig med PST, politiet og forsvaret, røper han – og skryter av at han får en betydelig støtte.
Med henblikk på landets nåværende ledelse, tviler vi ikke et øyeblikk på denne uttalelsen. Men vil minne han om at vi allerede har en utenriksminister som ser verden gjennom sosialistenes briller av bobleplast, og handler deretter – vi trenger ikke en til.
Vil også minne ordføreren om at Russland vil bestå, også etter at pitbullen er blitt en ynkelig Ivo Caprino-figur som håndmates med halal-rester fra dyr torturert inn i døden, eller selv prøver å få i seg litt semulegryns grøt – med grovt sugerør – akkompagnert av primat-hylene fra nærmeste minaret, i et land rasert av hans meningsfeller på Stortinget.
Russland vil ikke bare bestå, men hvis folket i Sør-Varanger begynner å velge voksen styring, som klarer å håndtere utfordringene fra skiftende nærings-drepende sosialistiske regjeringer i eget land – vil nok supermakten Russland forbli grensende til Sør-Varanger og Norge, og fortsette å gi kommunen unike muligheter til vekst og utvikling i en fredelig sameksistens. Minner om at problemene næringslivet i denne vakre kommunen møter, stort sett ligger i Oslo.
Når narsissisten, gjennom sine stunts, har fått innvilget denne sin søknad for jobb i et departement – og setter seg på flyet, bør Kirkenes få på plass en ordfører som har fått bukt med bleieutslettet, og som har interesser utover egen person, og som ikke bare har Sør-Varangers utfordringer i hodet – men også ser dets unike geografiske muligheter til vekst og utvikling.
Hele ordførerens hysteri, og skriket etter oppmerksomhet, minner om innsatsen som debattansvarlig kommentator i VG, Hans Petter Sjøli, utviste da han søkte jobb hos Qjonas gjennom en serie panegyriske artikler – med overskrifter som det virkelig dryppet av – «Gamechanger på tronen» og «Støres sylskarpe tropp». Men da han flesket til med «Arbeiderpartiets helt elleville uke» – hvor han blant annet beskrev Arbeiderpartiets fremgang på meningsmålingene som «en politisk flodbølge vi knapt har sett maken til», torde ikke Qjonas vente lenger på hva som ville bli det neste, så han ansatte han på flekken til Statsministerens kontor – og er ikke eventyret slutt, så er han vel der ennå.
