Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ferdinand Wyller, Kunstner og forfatter av boken «Ikke av denne verden» Les mer av Wyller på Uten Filter.
Den nye samtykkeloven sier at den anklagede i en rettsak må kunne forklare hva som tydet på at den andre samtykket til sex. Og var det et uttal «ja» der? Dagens lov handler om hva offeret eventuelt gjorde for å kjempe imot. Men foran dommeren blir det viktigste altså nå: har den tiltalte ordet i sin makt, og kan sannsynliggjøre frivilligheten? Det tryggeste blir selvfølgelig, om man ikke ønsker økonomisk ruin eller fengselsstraff, – å dokumentere hele seansen på mobilen. Alternativt skrive kontrakt i forkant. Man ønsker trygg sex.
Den sagnomsuste relasjonen mann – kvinne er rik og mangefasettert. Til grunn ligger ren biologi og seksuelt begjær. Dette har gjennom alle tider vært kanalisert, beskyttet, eller styrket, – av behovet for kjærlighet, trygghet, reproduksjon, trofasthet, tilhørighet, religion, slekt, skjønnhet, tradisjon, vennskap og varme. Men når denne kulturelle innpakningen rakner, blir det kanskje litt som med alkohol, – man får ren rølp; og ofte må da ordensmaktene gripe inn. Det som kunne ha vært så hyggelig, ender opp med en rettsak!
Spesielt det maskuline begjæret har fått frie tøyler, og rendyrkes gjennom digitale medier. Samfunnet oppmuntrer dette med den ene hånden, men slår ned med den andre. Mange kvinner kommer i forsvars-posisjon, og ikke få kjønns-relasjoner blir formelle og prestasjons-pregede. Lyst trives ikke under slike forhold. Et godt alternativ er imidlertid det frigjørende og tillitsvekkende «JA» som man kan gi hverandre i kirken foran alteret. Man lover å elske og å ære hverandre… Ikke nødvendigvis fullkomment dette opplegget heller, men tross alt bedre. Gradvis leies vi nå tilbake til tidligere tiders romantiske klokskap.
