Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal (medlem av Norgesdemokratene)
Som Uten Filter tidligere har skrevet om ble den demokratiske politikeren Melissa Hortman og hennes ektefelle er bekreftet drept etter et målrettet angrep i sitt eget hjem lørdag morgen i sitt hjem, fra Hennepin County, Minnesota, som ligger like utenfor Twin Cities, Minneapolis og St. Paul.
«Ingen skal måtte risikere livet for å engasjere seg politisk,» sier stortingspresident Masud Gharahkhani, etter den tragiske hendelsen i Minnesota . Han har rett. Det gjør det ekstra alvorlig.
Men hvor var denne empatien da Norge under ledelse av Jens Stoltenberg, med full støtte fra Arbeiderpartiet, kastet seg inn i bombingen av Libya i 2011?
Da var det nemlig et politisk attentat som ble gjennomført, støttet av vår regjering. Støttet av vårt Storting, vårt militærvesen, og våre verdier.
Resultatet?
Landets lederskap ble utslettet. En fungerende stat ble gjort til ruiner. Titusenvis av sivile døde. Libya, som før hadde det høyeste levestandarden i Afrika, ble kastet inn i kaos, borgerkrig, slaveri og islamistisk terror. Alt for å støtte en «opposisjon» som tilfeldigvis var mer vennlig innstilt til vestlige oljeinteresser.
Vi får stadig høre at dette ble gjort for å «beskytte sivile». Men de som faktisk ble bombet, drept, brent levende og begravet under ruiner. De var også sivile. Norske jagerfly slapp 588 bomber, og ifølge offisielle kilder fikk pilotene selv velge mål. Så lenge det kunne tolkes som «militære relevante». Det var ikke lenger snakk om å beskytte. Det var en krig for regimeskifte, og Norge var med på det hele.
Den virkelige hovedmannen bak dette politiske attentatet? Jens Stoltenberg.
Han ble ikke stilt til ansvar. Tvert imot. Han ble forfremmet til generalsekretær i NATO. Derfra kunne han fortsette å føre «verdikrig» med bomber og diplomatiske røyktepper.
Og mens Libya blødde, fikk Frankrike forbløffende lukrative oljeavtaler i det nye regimet. En tilfeldighet? Neppe. Den opprinnelige libyske lederen, Muammar Gaddafi, hadde lenge vært en torn i øyet på Vesten. Han ville ikke være en nikkedukke. Han ønsket selvstendighet, pan-afrikansk samarbeid, og kontroll over egne naturressurser.
Han ble fjernet. Ikke fordi han var et «monster», men fordi han var en trussel mot et økonomisk og geostrategisk spill der menneskeliv og nasjonal suverenitet teller mindre enn oljepriser og allianser.
Norge har blod på hendene. Arbeiderpartiet har blod på hendene.
Så neste gang noen i politisk ledelse uttrykker sin sjokk og avsky over politisk vold, bør de samtidig feie for egen dør. Det er ikke troverdig av Arbeiderpartiet å fordømme drap på politiske ledere hjemme. Vis man har støttet drap på politiske ledere ute.
For retten til politisk engasjement. Retten til å lede et land, selv om man er uenig med Vesten. Den må gjelde alle. Ikke bare de vi liker.
Og kanskje, når ettertiden skriver historien, vil den se 2011 ikke som et «intervensjonsår», men som det det faktisk var: et brutalt, kalkulert og vestlig ledet kupp. Med norsk signatur.
Skytingen utenfor Minnesota blir beskrevet som en mørk dag for demokratiet.
Var det politiske attentatet mot Libyas politiske leder. En seier for «demokratiet»?
