Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Vi lever i demokratier som på papiret hyller folkets makt. Likevel virker det som om det er en dyp uro hver gang folk faktisk forsøker å bruke denne makten. Når folk protesterer, organiserer seg, stiller spørsmål – eller, Gud forby, ønsker mer direkte innflytelse – da begynner varsellampene å blinke. Som om det å gi folket reell makt er å leke med ilden.
Men hvorfor?
Er det fordi folket ikke er «kompetent» nok? Fordi «folk flest» ikke vet hva de gjør? Eller handler det egentlig om noe annet – at folkets vilje ofte utfordrer interessene til dem som allerede sitter trygt med hånden på rattet?
Erfaringene fra COVID-19 burde være et tankekors. I en krise som angikk absolutt alle, ble makt samlet hos svært få. Beslutninger ble tatt bak lukkede dører, uten bred offentlig samtale, ofte med dramatiske konsekvenser for folks liv, helse og frihet. Noen spørsmål fikk ikke engang stilles. Og når folk faktisk begynte å spørre – enten om tiltak, bivirkninger, prioriteringer eller økonomiske interesser – ble det raskt stemplet som «konspirasjon», «antivitenskapelig» eller «farlig».
Men var det egentlig så farlig å stille spørsmål? Eller var det bare farlig for makta å måtte svare?
Når kriser oppstår, burde det ikke være en påminnelse om hvor viktig det er å involvere folket – ikke en unnskyldning for å omgå dem. Vi trenger mer åpenhet, mer innsyn og mer reell folkemakt, ikke mindre.
Så igjen: Hvorfor er det så farlig at folket bestemmer?
Eller rettere sagt: Hvem er det farlig for?
