Kjetterske tanker om myndighetene

Av Jerfr

Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han

Les mer:

• Suite no. 01
• Suite no. o2
• Suite no. 03
• Suite no. 04

Suite No. 05

«Det er for lite folk ute i distriktene», leser Sigurd høyt fra avisen

«Ja, i motsetning til muslimene satser vi på kvalitet, ikke kvantitet», repliserte Ingvart, og tok en liten slurk av sin varme frokostkaffe.

«Akkurat som med innvandringen, er nok også det en villet politikk», sa Jan-Jan.

«Jaa», sa Sigmund, og dro litt på det. «Du mener våre myndigheter ikke vil ha folk ute i distriktene?»

«Vel, villet politikk er kanskje ikke helt korrekt.» Jan-Jan rettet seg selv. «Villet konsekvens av den bevisstløse politikken som føres, vil nok bli mer korrekt.»

«Hm», Sigmund ventet.

«Se nå bare her», Jan-Jan slo ut med handa og førte armen fra ende til ende over bygda. «Hvor mange av disse husene står tomme», sa Jan-Jan retorisk, og konstaterte fakta, og både Sigurd og Sigmund måtte bare nikke seg enig. «Husene blir kjøpt opp av folk bosatt i byer, rundt om i landet – pusset opp og lagt ut på Airbnb eller andre mer private kanaler – og derigjennom leier dem ut til turister – og dreper bygdene, for å tjene penger. Fortjenesten gjør at de glatt overbyr lokale ungdommer, som ønsker å flytte ut av barndomshjemmet, men ønsker å bli værende i bygda – men nå ikke kan betale prisene som utleierne kunstig har sendt i været. Den gamle rytmen, som holdt liv i bygdene er blitt forstyrret av dette, barnehager og skole forsvinner, og bygdene dør ut med de siste etniske innbyggerne. Bygda blir en spøkelsesbygd. Folket blir utskiftet, akkurat som landet, og fylles av fremmede. Fremmed for bygda, mange fremmed for landet, og alle fremmed for hverandre.»

«Sant, sant», understreket Ingvart.

«Ja visst faen er det sant». Jan-Jan kikket ut over den tomme bygda, «og på landsbasis er det like ille. Skulle du være så uheldig at du må en tur til Hovedstaden, må du raske med deg en lommeparlør slik at du kan kommunisere med innbyggerne – og skulle du være så heldig å treffe på en ekte landsmann, må du sette tann for tunge slik at du ikke i nostalgisk glede utbryter Dr. Livingstone formoder jeg.

«Det er dette jeg mener med konsekvensene av en bevisstløs politikk.» Men det er prisen for det vi kaller demokrati, når det er styreformen i land som ikke er klare for demokrati – som vårt, understreket han.

«Jeg trodde demokrati var peaken av styreformer», sukket Ingvart.

«Det er nok også det, kanskje, hvis folket er våkent og passer på.» Jan-Jan kikket på han. «Men slik det er i vårt kjære Fedreland er det blitt slik at apatiske velgere sender apatiske representanter til Stortinget, overbevisst om at de da automatisk ville få utdelt vett, forstand, og omsorg for eget land. Vi lever ennå i tåken om at den vår Herre har gitt et embete, har han også gitt forstand, og hører ikke at vi derved setter oss selv i vår Herres plass, som har plassert dem – og det er vel en i overkant ambisiøs tankegang. – Da er det nok mer sannsynlig at ryktet har sivet ut fra Stortingets egne korridorer, og som vi klamrer oss håpefullt til når vi bevitner uforståelige avgjørelser, selvmotsigende handlinger, og en forskjellsbehandling av bibelske dimensjoner mellom håndteringen av myndighetspersoners lovbrudd – og det de kaller vanlige folks forseelser.»

De klarer ikke å skjule gleden over at kveget synes å stemme på galskapen uansett hva de gjør med Fedrelandet, og øyner håp om at apatien vil vedvare til deres egne importerte stemmekveg er mange nok, og de etniske blir irrelevante – og ikke trengs lengre.

Media hjelper til så godt de kan. Registrerer at også Frithjof – i landets siste avis, har tatt til gata, og viftende med Pride-flagget – prøver å heie dem over målstreken.

«Ja, det synes som folket i hele Europa er handlingslammet», sa Ingvart.

«Handlingslammet – definitivt, men det forunderlige er at det brede lag av folket er ikke dummere enn at de vet nøyaktig hva som foregår. Jan-Jan lente seg fram. «Når du prater med folk forstår du raskt at de mer eller mindre, er veldig oppdatert på myndighetenes galskap» «De mener både sterkt og høylytt om myndighetenes millionoverføringer til Hamas og andre terrororganisasjoner, hvorav mange er i nærmeste Moske, og om deres stadige innblandinger i andre lands konflikter – hvor Pompel og Pilt, med rød nese og Norske pekefingre mener i hytt og pine – mens de skyver bunker med Norske kroner foran seg for å få oppmerksomhet. Konflikter de i utgangspunktet ikke har noe med, men som de tror vil stoppe hvis de klarer å kile noen Norske Bunader mellom partene. Det er til å bli kvalm av.»

«Men folket holder kjeft», sa Sigurd, og skjenket glovarm kaffe i halvtomme kopper – bare Ingvart rakk å drefse siste rest utover gresset, før han rakk fram koppen for påfyll.

«Ikke bare holder kjeft», repliserte Jan-Jan, «men de hoster seg til valglokalet og stemmer på de samme personene som de idiotiserte i private samtaler.» «Folket i Vesten oppfører seg som om de er kollektivt havnet i den nevrologiske tilstanden som innen medisinen beskrives som Locked-in syndrom, hvor personen er fullstendig bevisst, kan se, høre og tenke, men er ute av stand til å bevege seg eller snakke. De blir skjøvet inn i stemmeboksen, og blunker seg til mer av den galskapen de vet vil rasere Fedrelandet.» «De leser og nikker til partiprogrammet til ett parti, føler det setter ord på det de selv mener – men stikker inn i båsen og stemmer på et annet.» «Forklar det, og du er god», la han til.  

«Men… Men det er jo galskap – det du beskriver», sa Sigmund.

«Vel, kanskje fordi det er nettopp det det er», sa Jan-Jan stille.

«Kanskje vi har fått syndromet innsprøytet allerede, rundt Covid-hysteriet», foreslo Ingvart. «Eller …?»

«Jeg vet at tilstanden kan fremkalles medisinsk, og også gjør det – ved prekære behov. Sykehus kan bruke neuromuskulære blokkere for midlertidig lammelse, ofte i forbindelse med anestesi og intubasjon – og tilføre pasienten stoffer som blokkerer signalene mellom nerver og muskler, noe som fører til fullstendig immobilitet, mens pasienten fortsatt er bevisst.» «Men i vårt tilfelle er det nok mer slik vi er – blitt!» påpekte Jan-Jan. «Det er definitivt ikke slik vi var», understreket han. «Det virker som vi ikke tålte å få det bedre, men råtnet på rot, i et selvindusert fengsel», sukket han.

«Vi har utviklet oss til folk som burde bli satt under administrasjon, og jeg frykter at det er akkurat det som vil skje med vårt kjære folk og land, og Europa med. Enten vi vil eller ikke. Det store spørsmålet blir hvem som kommer til å sitte i den administrasjonen.» Jan-Jan sukket igjen.

«Men, men?» Sigmund prøvde å starte på en uttalelse, men bet seg i leppa, og så trist utover fjorden.

Vi får se, sa Jan-Jan rolig. «Kanskje vi trenger mer strabaser, eller en krig, for å våkne?», spurte han retorisk ut i luften. «Og kanskje er det nettopp det vi får», fortsatte han kryptisk.

De ble sittende litt stillere enn vanlig, og bare tenke over tingenes tilstand.

«Men … Men hva er alternativet?» undret Ingvart.

«Alternativet til hva?», undret Jan-Jan.

«Til demokratiet»

«Tja, si det. Thats the question – som salige Shakespeare sa.” Jan-Jan reiste seg, og strakk litt på bena. «Det er nok ingen styreformer som fungerer uten en dyktig los på broen, og i et demokrati er det Folket selv, som er losen på broen. Hvis ikke Folket er våkent, og konstant justerer siktet på myndighetene – nytter det ikke hvilken styreform du har. Når media – som skal representere folket, og være folkets representant – losen om du vil – på broen, svikter så totalt som de gjør i hele Europa, og med en så måpende og apatisk ledelse vi har bemannet Storting og Regjering med – er det ikke rart at det går til helvete – og foreløpig på første klasse»

«Selv Sokrates advarte mot demokratiet som styringsform, og sa at dersom du bemanner et svært skip, som skal ut i til dels ukjent farvann – plukker du ikke ut mannskapet, offiserene og skipsføreren fra et tverrsnitt av befolkningen, slik vi gjør i det vi kaller demokratiet – men plasserer offiserer på broen etter kvalifikasjoner. Det er ingen forskjell på den innvelgelsen til myndighetenes taburetter som skjer i vestens demokratier, og ansettelser etter sosialistenes DEI-prinsipper, og resultatet er like fatalt for samfunnet.»

«Han sa det vel ikke nøyaktig slik, og i alle fall ikke på norsk?» Sigmund ville bidra, og klasket all sin klokskap på bordet.

Ingvart rullet med øynene.

Men Jan-Jan så overbærende på kameraten. «Nei, han sa det definitivt ikke på norsk», sa han mildt. Det var bare en parafrasering av innholdet, essensen, av det han sa. Ofte er det slik at man parafraser kjente utsagn, som gjør at de smaker bedre, både i munnen og ørene – og blir sittende som faktiske utsagn, uten at det gjør noe – siden de beholder intensjonen, og bare gir det bedre form. Selv Churchills berømte utrykk I sin første tale som Statsminister i Underhuset, «I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat.», er ofte pyntet litt på når det gjengis – og selv om vi oppfatter det som suget fra hans eget bryst, var nok utsagnet inspirert av tidligere, lignende uttrykk fra historien. Innen musikken sies det ofte litt flåset at det er intet nytt etter Mozart, og at all musikk senere har hentet et snev av inspirasjonen fra Mesteren.» «Kanskje med unntak for Björk, Sex Pistols og Olga Marie Mikalsen», føyde han til.

«Også Churchill advarte mot demokratiet, og sa den var den verste styreformen vi hadde hatt, med unntak av alle de andre vi hadde prøvd.» «Jeg parafraser», føyde Jan-Jan til, og kikket på Sigmund.

«Det hjelper ikke på at media – i Vestens demokratisk samfunn, har valgt å fratre sin viktige rolle», sukket Ingvart.

«Media, hvilket media?», sa Jan-Jan oppgitt. «Media skulle være en av demokratiets pilarer, og folkets pekefingre inn mot myndighetene – men det er lenge, lenge, lenge siden det. Der kan du virkelig snakke om DEI-bemanninger. De har bemannet seg så langt vekk fra objektiv sannhet, at folket har sluttet å både kjøpe og lese aviser, så de samme avisene er nå helt avhengig av økonomisk støtte fra de samme myndighetene som de skal holde i ørene. Bukkene dilter etter havresekken, så den pilaren må vi konstatere er ramlet, og etterlater en krakk med tre ben – som ikke tålte mye turbulens før den veltet – og derfor er landet blitt liggende, veltet.»

Folket føler at noe er riv ruskende galt

Folket føler ubevisst at noe er fullstendig riv ravende galt, og ubevisst velger de bort å få flere barn som de frykter myndighetene vil bruke som target practice for nye landsmenn, hvor de må vandre rundt som forsvarsløse offer, og foreldrene har ikke engang får lov til å kritisere de som trakasserer dem, langt mindre forsvare egne barn. Voldtektene, barneranene og drapene på etniske nordmenn rammer de tusen hjem som naturlig død, og hver familie må slite med sine tragedier. Ved å binde opp og skjule statistikker, og sensurere resultater, blinder myndighetene folket fra den fulle grusomme oversikten over mengden, og den krystallklare årsaken til faenskapen. De fyller landet med små dødsskvadroner, og så forundres de over hvordan unge jenter og gutter kan forsvinne sporløst.

Norske gutter er individualister og har ikke det samme behovet som våre nye landsmenn til å konstant kjenne lukten av hverandre, og derfor vandrer rundt i gatene som flokker av hyener, med nesen konstant vandrende fra ræv til ræv på kameratgjengen, for å holde bondingen ved like. Nordmenn er individualister som liker å bevege seg fritt og ofte alene, men Myndighetene har vanskeliggjort denne praksisen, da den stadig blir truet av importert biologisk materiale. Vi kan stadig lese om unge norske gutter, som på veien hjem etter festlig lag på byen, plutselig fikk en lei tendens til å kaste seg utfor bruer og ned til den sikre død i frosne elveløp. Da likene ble funnet, foretok politiet sine undersøkelser. De fulgte slepesporene tilbake fra bro-gelenderet og helt til der de startet – en femti seksti meter unna, og hvor de ofte fant den ene eller begge skoene og deler av klærne. Avisene kunne berette at grupper av mindreårige barn i tjue-tredveårsalderen var observert i nærheten, men politiet ville ikke gå ut med nærmere beskrivelse av disse potensielle vitnene, opplyste bare at de var en sårbar gruppe. Presset ytterligere kunne de nevne med sammenbitte tenner at hudfargen var kanskje mer offwhite, enn etnisk norsk.

Deretter ble familie og venner informert om at deres smilende og humør-fylte sønn og vennenes midtpunkt, dessverre hadde falt i dype tanker på hjemturen og gjort selvmord. Etter sjokket, kunne foreldrene trøstes med at det mest sannsynlig hadde gått fort. Etter politiets mening hadde han plutselig blitt helt krakilsk, revet av seg sko og klær – før han slepte seg selv etter nakken over en strekning på omtrent femti meter, for deretter å kaste seg selv over gelenderet og ned mot is-svullene i elveløpet – og omkommet umiddelbart, antagelig. Etter kloremerkene på gelenderet kunne det se ut som han, i siste øyeblikk, hadde kommet på andre tanker – men at det dessverre var for sent, og taket glapp.

Politiet hadde fått tak i tolker, og holdt på å avhøre de fargerike vitnene, men foreløpige svar var at ja, de hadde vært der, men ikke sett noe, ikke engang broen. Det vil si de hadde sett broen, men de visste ikke at det var en bro.

Myndighetene var opptatt med komitéarbeid rundt nye bomringer, og hadde ikke mulighet til å kommentere enkeltindividers brutale møte med Qjonas importerte framtid. Byråkrater som har sittet katatonisk overfor etniske nordmenn, og nøye vurdert om det var mulig å unngå å hjelpe, påholden, som om det var egne penger – velter nå ut stønad til kostbare tidsinnstilte turister over en lav sko, for å hjelpe dem over de traumatiske avhørene.

Migrantene sender barna til slekt i hjemlandet for å bli torturert til ekte muslimer, uten at noen vantro hører skrikene, mens de selv sitter på en stadig bredere ræv og kan legge barnetrygden til de øvrige ytelsene, så de har til nok khat til neste forsyning, mens de fortsetter å utvikle stadig nye måter å bite hånden som mater dem.

Skulle de bli arrestert og dømt for sine voldtekter og drap, vel så opplever de at de blir utsatt for Vestens demokratiske spilleregler og flyttet fra én fri leilighet til en annen. For en som kun viser initiativ når det dreier seg om jævelskap, må det føles underlig å komme til en verden som straffer med slike goder. Skulle de oppleve noe krenkende, vel så lar de en tåre falle til jorden, og naive vantro løper hverandre ned i sin iver etter å rette opp fadesen – før de så gråtkvalt vitner i etterfølgende rettssak, hvor de ofte starter med å beklage egen eksistens. Myndighetene utviser en naivitet som det er vanskelig å se for seg kan være lovlig.

Siden ingen migrerer til et muslimsk land, vil behovet for å søke beskyttelse i vesten stå på til kassen er tom, og det ikke er noen vantro tilbake for å fylle den. NAV blir et fremmedord, og de som allerede er kommet til landet vil nå være i flertall, og raidet mot resterende verdier til gjenværende vantro vil ta til for alvor. I kjent modus operandi for islamistene vil de ta over og legge brakk, som i Libanon – som engang var et blomstrende kristent land, men som etter at den islamsk invasjonen hadde passert ti prosent ble et helvete for de kristne – og geiter med lange øyenvipper. Allah Akbar.

Så gjenværende etniske nordmenn, våre levende yngste – og våre etterkommere går en helvete i møte – før vi er radert helt ut. Det er vi som må flykte til fjells når landets nye burkakledte myndigheter begynner å lete etter kristenmanns blod. En jakt på en bred vei som allerede er brolagt av våre egne valgte myndigheter. Som dresserte jakthunder for islam startet de med å jakte ned Israel og ytringsfriheten. Israel fordi de bærer vår felles jødisk-kristne arv, og ytringsfriheten fordi den har en lei tendens til å beskrive hva folket ser, og er som fartsdumper å regne for Islamsk overtakelse av vesten.

Vi har fått et samfunn hvor rørleggeren kommer til åstedet, mens politiet ennå vurderer om de virkelig trenger å rykke ut. Var det ikke bare et mord på en landsmann.

Under en biljakt hadde den jagede bråstoppet og rygget på politibilen. Politimesteren mente, under den etterfølgende rettssaken, at her måtte det reageres spesielt strengt, siden det var et angrep på deres egne.

Statens Kontrollverk reiser rundt i grupper for å beslaglegge pensjonisters sildegarn, satt utenfor egen stø, mens delvis bemannede tollstasjoner sitter og plukker toppen av isfjellet av renskåret torske-filet som profesjonelle turister fra Baltikum, Polen og Tyskland ruller over grensen i tonnevis, fra egne oppkjøpte fiskebruk langs kysten. Resten av torsken, størstedelen, ble kastet på havet. Men dette var ikke norske pensjonister, så da blir det noe man må regne med.

Våre eldre har i årevis måtte betale for opphold og mat på institusjoner, ved å bli trukket i trygd eller pensjoner, uten at media på noe tidspunkt har påpekt at de blir ranet. Men når velholdne og velfødde migranter må ta av medbrakte formuer for å betale deler av egne utgifter, våkner redaksjonene og slår opp SMYKKERAN, over hele forsiden.

Hvilket land kan Europeere reise til og stille oss opp på grensen og be om visa-kort, leilighet og lønn.

Myndighetene gir dispensasjoner i kjøreopplæringen – til våre nye landsmenn, og fyller veiene med kamikaze-piloter. i tillegg inviterer de utenlandsk tungtransport til å forsyne seg av lovlydige borgere. Med røde fordrukne blikk og finslipte sommerdekk glir torpedoene rundt i distriktene og fyller opp sykehus med hel og halvdrepte nordmenn og kvinner, og alt for at de som driter ned fjordene, og ødelegger dem for generasjoner – ikke skal få slakk i fortjenesten. Det blir langt å ro etter mat for de få som overlever galskapen, og må legge nytt grunnlag for landet.

Norge bruker mest penger per elev i grunnskolen og har flest undervisningsansatte per capita enn noe komparativt land, men scorer likevel nær jumboplass på PISA-undersøkelser. Svaret du får høre er at det trengs mer penger, selv om problemet åpenbart er av organisatorisk art.

Samme i helsesektoren, hvor vi stadig hører hyl om ressursmangel selv om Norge har dobbelt så mange sykepleiere og 50% flere leger per capita enn Finland og Danmark uten at vi har noe bedre helsetjenester. Også her er problemet åpenbart av organisatorisk art. Det er en grunn til at myndighetene opererer med tregangen av Finlands budsjett, til tross for samme folkemengde, og grunnen vises ikke i tilbudet til befolkningen. Er det dunsten av råolje fra Nordsjøen, som lammer oss fra å ta tak i problemet.

De organisatoriske problemene strekker seg over hele Norges offentlige sektor. Fordi vi enn så lenge har oljepenger til å dekke inn denne håpløse ineffektiviteten er det ingen politikere som tør å gjøre noe med problemet, siden de vet hvor upopulære de vil bli. Bare når FrP og Høyre kuttet en så meningsløs og upopulær ordning som skattefogdordningen var det opptøyer foran stortinget i ukesvis. Ingen tør tenke på hva som kunne skje om de ville forsøkt å effektivisere NAV, helse eller utdanning.

Viktig at mindretallet får komme til med sine innvendinger. At de får ytre seg, og bli hørt, sa Churchill, og at myndighetene har påpassere – kan vi føye til.

Et annet mysterium er hvorfor praktisk talt alle tjenestepersoner hos UD og relaterte myndigheter har vært så til de grader selvutslettende på nasjonens vegne, at det knapt har satt søkelyset på det skandaløse faktum at politikerne ikke tar hensyn til hva landet trenger, men slipper tankeløst inn de som banker på – innenfra, og gjerne etter arrestasjonen for sine første forbrytelser på norsk jord. Hvordan kan det være at å komme til Norge er gjort så lukrativt at vi nå tar imot dobbelt så mange flyktninger enn Danmark, Sverige og Finland til sammen.

Etter hvert som juristene i UDI får erfaring og full oversikt over gangen i bistandsmidler, slutter de, og danner private konstruksjoner som effektivt kan melke systemet de kjenner så godt.

UDI estimerte at det i 2014 bodde femtisekstusen papirløse mennesker i Norge, innvandrere uten lovlig opphold. Det er omtrent samme antall som det er innbyggere i Kristiansand. Hvis tallet ti år senere skulle bli gjort kjent, måtte folket antagelig trengt kjevekirurg for å klare å lukke kjeften, og fortløpende kognitiv terapi for å se på ansvarlige myndighetspersoner uten hat i blikket – så følgelig blir ikke disse tallene offentliggjort.

Heller motsatt. Fagsjefen i region- og mottaksavdelingen i Utlendingsdirektoratet sa til Dagsavisen at «jeg forstår ikke hvorfor de med kapital til å investere ikke melder seg på. Nye asylmottak er sikret drift og god inntjening i årevis fremover. Dette er en bransje i vekst hvor det er gode muligheter til å tjene penger».

I motsetning til oljenæringen, vil denne heller ikke ta slutt, iallfall ikke før vi får ansvarlige myndigheter – og det ser jeg ikke i overskuelig framtid. Ikke før det er for sent, anyway. Vi må opprettholde høy innvandring, ellers kan mange jobber i UDI ryke. Myndighetene tar virkelig landets framtid på alvor.

Sivert ville kjøpe seg sjark, og kontaktet Innovasjon Norge for råd, og hjelp til finansieringen, men det var vanskelig. Han prøvde da med en ny vinkling, og sa at sjarken skulle være med i Arctic Race, og det gjorde dem litt mer interessert, men etter å ha tenkt seg om vendte de likevel tommelen ned. Men Sivert var ikke kjent for å gi opp lett. Han stilte med en tredje søknad, og denne gang gjorde han dem oppmerksom på at han hadde aner i Syria, på morssiden og gjennom Sigurd Jorsalfar. Dette var et argument de vanskelig kunne overse, så de sendte det til politisk behandling. Med denne bakgrunnshistorien ønsket AP at han skulle få støtte. SV begynte å gråte og stemte også ubetinget for, mens Trine forsåvidt støttet, men ønsket protokollført at hun syntes det var rart. Høyre mente imidlertid at forholdet rundt Jorsalfars hoftevrikkinger i Syria, og linken til Sivert, måtte bevises først, men SV, MDG og Rødt mente det var allerede bevist og derfor unødvendig, Sivert hadde jo sagt at det var slik – og de kunne ikke ha strengere krav til dokumentasjon til etniske nordmenn enn de allerede hadde til nye landsmenn.

Skal du vite hvordan norske myndigheter egentlig er overfor landets etniske befolkning, er det bare å ta kontakt med en etnisk norsk som har hatt med Statens Innkrevingssentral og gjøre, hvis de overlevde og er i stand til å prate.

Groruddalen

Thorbjørn føler seg utenfor på sine eldre dager. Han satt stort sett hjemme nå og skrev på 1.Mai-taler som ingen lenger ville høre på. Han skriver om fellesskap og solidaritet, og om hvorfor AP er de eneste som kan skape en slags balanse i samfunnet. Men det fordrer at de andre kjenner sin besøkelsestid, og selv forstår at de ikke vet sitt eget beste, og fremdeles er villige til å lytte blindt til uerfarne fjellfolk. Han tar igjen et oppgjør med grådighetskulturen som rir landet som en mare, og som gjør det nødvendig med en ren hinderløype av kostbare forordninger og direktiver, slik at EU likevel kan detaljstyre Norge til tross for at folket to ganger har nektet myndighetene å legge landet på rygg og servere Brussel folk og land i et oljefat.

Han er bekymret over at folket er så opptatt av sjølråderetten, til tross for at myndighetene konstant prøver å prate vett i velgerne, uten at de klarer å trenge gjennom. Det må da være bedre å overlate landet til profesjonelle byråkrater i Brussel, eller Strasbourg, som har bedre kjennskap til de reelle behovene til fisker Hansen, eller iallfall de behovene fisker Hansen eller Jørgen bonde burde ha. De har også styrken som ligger i å ikke være folkevalgt, og null reell arbeidserfaring. Siden de ikke har fått prøvd seg på å skape noe som helst, stiller de unbiased, og kan helt objektivt vurdere klart ethvert tiltak som skal innføres i medlemslandene. Nå er vel heller ikke representantene på vårt eget Storting og Regjering direkte folkevalgt, men sterkt preget av arv, innavl og miljø, og brorparten er foreløpig hemmet av sin norske etnisitet – enn så lenge, og har derfor problem med å opprettholde den rene objektivitet som kreves i et samfunn som skal ta større og større ansvar for resten av verden, og vil derfor ha tungt for å forstå at grensene må vekk. Men AP-Regjeringen er seg sitt ansvar bevisst, og sørger for en viss innblanding av landets fremtid – og hvorfor ikke begynne med Stortingspresidenten, som øyeblikkelig blir en av følket, og derfor ufiltrert kan la innvandrerens mentalitet sive ut i hverdagen.

Velferdsstaten er et rasistisk begrep, og en egoistisk idé i forhold til globale utfordringer. Nordmenn må ikke være så opptatt av Velferdsstaten at de blir fremmedfiendtlig, og ikke klarer å ofre den på Globaliseringens alter. Terror blir skapt av folk som føler seg utafor, og selv om det er et hundretalls millioner av dem er det bedre at vi tar dem hit og stryker dem over kinnet, enn at de skal gå og vansmekte i eget land, kanskje usikker -og full av hat mot Vesten som har fått til så irriterende mye mens de var opptatt med å slå hverandre i hjel, undertrykke sine kvinner, og skremme vettet av husdyrene.

Med trette øyne prøver proletaren å kjempe videre for at Norge skal bli med i et EU som skal bli globalt, for å få bekjempet fremmedfrykten. Hva er der å frykte? Selv er jeg gammel, og har fått surfe gjennom livet på krumme rygger, så jeg frykter intet, tenker Thorbjørn. Vi var unntaket, og sørger nå for å forsterke dette unntaket. De som kommer etter oss, kan ikke forvente å trekke samme lodd i livet. Vi fikk livet servert på sølvfat, og fikk nyte en opptur for landet som var fantastisk, men vi innser nå ved livets utgang at det blir feil når man får noe man ikke har arbeidet og slitt for, så av hensyn til våre etterkommere pakker vi nå ned sølvfatet, og plasserer det under oss i kista. Vår tid er over, og hva er der å frykte.

Framtidige generasjoner må selv sørge for sin egen lykke, slik som generasjonene før oss også måtte. Kjemp for alt som du har kjært, fordrer at du har noe kjært, så når det kjæreste du har er deg selv – er det, i livets høst, følgelig ikke så mye mer å kjempe for. Historien vil gi oss rett. Allahu Akbar.

Enig med Qjon i at landet ikke bør ta inn flere enn ti-tusen muslimske lykkejegere i slengen, og at vi heller fortsetter med å konsentrere oss om kriminelle unge menn som har nødvendige ressurser, penger og vilje til å komme seg hit selv.

Siden vi ikke kan ta inn alle samtidig, letter vi iallfall trykket på de reelle flyktningene som er igjen og ikke kommer seg noen steder. Kanskje de får en lettere hverdag hjemme – med færre kriminelle. Vi må kunne leve med at det er unge mannlige, og ikke minst muslimske, asylsøkere som dirigerer Europas asylpolitikk, og bestemmer hvem som skal bo hvor. Ved å la de få kjøre ut sin strategi, er vi med å gjøre dem mer medgjørlig, og desto lenger har vi en slags sikkerhet for egne borgere – iallfall noen steder, mens innvandrerne får stillet litt av sin misunnelse etter hvert som de får overtatt landet, med påstående eiendommer.

Vi må huske at vi har ønsket dem velkommen. Lederen for vårt daværende største politiske parti sto på talerstolen og ropte gråtkvalt på dem, og lokket med alle godene som alltid hadde vært så vanskelig tilgjengelig for etniske nordmenn – siden det ellers ville være så uansvarlig politisk og ville skape slike enorme forskjeller i sosialdemokratiet, dersom de ble brukt på nordmenn. Så da kan vi ikke nå overrekke Lottogevinsten, og så plutselig kreve at de må yte noe til gjengjeld. For de unge mennene som kommer er Vesten rene foryngelseskilden. Selv menn på rundt tredve utvikler melketenner og blir tynn i målet i møte med norske myndigheter, som heldigvis er forståelsesfulle til forandringen, og plasserer dem i barnehager hvor de kan leke voksne leker med våre små barn, til de får oppholdstillatelse og kan få sine egne sønner over til landet på familiegjenforening.

– Verden sånn jeg kjente den forsvinner, var av de kommentarene fra nabolaget, som falt kameraten tungt for brystet. Dette var på den tiden han hadde adresse i Groruddalen og levde i det reiret partiet har bygget der. Som den trykkokeren og observante samfunnsborgeren han var, kom Thorbjørn likevel med noen freudian slip.

– Nok innvandrere på Grorud, slevjet leppa fra Grorud til Dagbladet, som hadde lest Aftenpostens intervju med mannen. Han kom her med krasse uttalelser om nabolaget. Han kunne opplyse at det gikk nemlig en grense for hvor mange innvandrere Groruddalen kunne ta imot, og den grensen syntes han begynte å bli nådd. – Jeg vet om folk som vil flytte fordi Oslo kommune fyller hele blokker med asylsøkere og flyktninger. Getto er et negativt ord, men veldig mange innvandrere har flyttet til Groruddalen, Vi må bare innrømme at kulturkonfliktene begynner å bli merkbare, sa Thorbjørn allerede i 2001, og mente man måtte sørge for en større spredning i byen for å unngå getto-tilstander. Til Aftenposten kunne han opplyse at kulturkonflikter mellom innvandrere og nordmenn er en viktig grunn til at folk vil bort fra dalen.

– Mange innvandrerfamilier er ikke interessert i kontakt med nordmenn og holder seg for seg selv. Vi har nok vært litt blåøyde og trodd at de ville innlemmes, og at integreringen skulle gå lettere enn den har gjort. Vi har nok også gått litt for langt i å tolerere for mye fra innvandrernes side. Innvandrere kan ikke alltid møte nordmenn som prøver å ta opp konflikter – med at de er rasister, sier den tidligere stortingsrepresentanten.

Shahbaz, som har møtt som vararepresentant på Stortinget i denne perioden, er bestyrtet over Thorbjørns uttalelser. – Det er for meg helt uforståelig at han tar opp dette nå. Jeg skjønner ikke at han har behov for å ta den (Sic) opp midt i valgkampen. Det er ikke lett å se hva han vil oppnå med å fokusere saken slik i mediene. Det er veldig trist. Jeg hadde ikke forventet slike sannheter fra en seriøs AP-politiker, sier Tariq. Også Muhammed Muhammad Muhammed støtter kritikken, og finner uttalelsen sårende.

Thorbjørn, som er født og oppvokst i Groruddalen, løste problemet ved å flytte fra sosialistenes reir, og bosette seg i Blaker året etter.

– Hadde han fått nok?

– Neida, det viste seg at flyttingen ikke hadde noe å gjøre med at stedet var blitt ubeboelig for etniske nordmenn.

– Ikke?

– Nei, i likhet med oss andre dødelige blir heller ikke han yngre med åra, og det viste seg at han på sin, gjennom åra, milevise vandring mellom kjøkken, stue og arbeidsrom hadde skvulpet så mye kaffe på dørstokkene at de este ut. Etter hvert fikk han større og større problemer med å forsere dem, og til slutt var eneste løsningen å flytte – og da til et strøk av byen hvor leilighetene var uten dørstokker.

Thorbjørn hadde hatt litt betenkeligheter med den nye ledelsen. Han ville foretrukket en ledelse som pratet med a-endelser, og korte setninger, og at elitistene i ledelsen forble bak tomme kjeledresser.

Nå har Qjonas allerede tatt hintet, og pålagt at alle arbeidere skal få utdelt arbeidsklær, for lettere å skille dem fra partiledelsen.

Thorbjørn bivåner Qjonas, og gremmes over språket, men håper snekkerne likevel forstår han. Han vet at mannen har lest seg opp om proletarer, og gjennom rollespill og dansing i Pride-tog sammen med rørleggeren har han vist at han behersker arbeiderbevegelsen. Ellers bør ledelsen korte ned setningene til nivået som medlemmene forstår, selv om jeg ser utfordringene med økt innvandring og stadig synkende IQ.

Thorbjørn brummer som vanlig i sitt manglende skjegg, og med rynket panne har han klasket inn stemmeseddelen av sedvane, selv om noen hadde flyttet den helvetes urnen så jævlig langt til høyre – slik at han måtte strekke sine trette lemmer vel langt – for å nå den.

Det er intet suspekt med at folk ønsker seg til land med gode velferdsordninger, fungerende NAV-kontor, og naive myndigheter – det vil antagelig vi også gjøre når vi har kjørt eget land til helvete, men problemet for oss blir å finne slike land.

Han mintes fornøyd tiden da han som saksordfører var med på utformingen av den første stortingsmeldingen om innvandring, som kom allerede i syttifem.

– Nå kan folket nyte ettervirkningen av det vi la til rette for, og glede seg over et fargerikt faenskap, jeg mener mangfold, som var utenkelig for få år siden. Nå kan de gå på verandaen og strekke seg, mens de nyter synet av moskéer som dukker opp som paddehatter rundt i det ganske land, og eksotiske flagrende gevanter og tildekkede ansikter på hvert gatehjørne, eller i entreen på uventet knivbærende hjemmebesøk – når du sover som best. Det gjør meg stolt, og skyldes ene og alene arbeiderbevegelsen. Punktum.

– Dessuten må Partiet kjempe mot den privatiseringen av naturressursene i Norge, som foregår over en lav sko.

– Men dette er vel noe AP selv har vært med på?

– Ja, men det var Jens, og jeg var ikke enig.

– Han er også tilfreds med bevegelsene til nevøen i byrådet, og mener Raimondullah er, og alltid har vært, et nyttig verktøy for våre nye landsmenn.

– og kvinner?

— Me Too, nikket Thorbjørn.

Æresmedlem Thorbjørn inntar scenen.

– Hold kjeft og betal skatt, og gjerne i motsatt rekkefølge, piper det fra en av åpningene i den gamle sekken. Stein Rik har rømt landet, men hva betyr vel det. Han ønsker ikke å bidra til felleskassen, og vil ikke bli savnet. Qjon smiler, der han favner om rosene som skal overrekkes etter redningsaksjonen.

At nevnte Stein Rik har bidratt med tusenvis av arbeidsplasser, og blant annet gjennom svære bidrag også har overført over hundre millioner norske kroner til forskning på kreft, kommer det ikke et ord om over de kjøttfulle leppene. Det virker som at det kun er bidrag i form av kjefting, krav, og fordeling som teller for en ekte sosialdemokrat, og at de ikke vil ha så mye snakk om skaping av verdier – men betrakter det som noe som bare er der.

Millionverdiene partilederen arvet, og sitter på, blåser han vekk – og vil ikke kommentere. Svada, sier han. Dette er penger familien hans har tjent på lovlig vis.

• Lovlig?
• Ja, det var fullt lovlig mellom 1940 og 1945, da de tjente dem, og etter krigen vekslet de dem raskt tilbake til Norske Kroner, siden Tyske Mark var så uglesett etter krigen. Du må huske at den familien ivret etter å være med motstandsbevegelsen, med Gutta på Skauen – men de var så ille plaget med gnagsår at de måtte finne på noe annet. Og det gjorde de.

Fra å slenge med leppa selv, ble han litt trett der han stavret seg opp på de skrå bredder, og lot heller partiledelsen slenge med den. De er mer oppdaterte, nikket han – og kan nå fortelle at minusene han tidligere så, angående utviklingen i Groruddalen, egentlig var plusser – men at han hadde sola i øynene, og så ikke så klart.

– En er dessuten nødt til å se uttalelsen i den tidsperioden det var, sier Thorbjørn, og kan fortelle at det noen ganger oppstår situasjoner man ikke kan forutse. Dette var tross alt for flere dager siden.

 Groruddalen idag er selvfølgelig blitt enda verre, men han insisterer nå på at han ikke ville hatt noen problemer med å bo der, hvis det ikke hadde vært for de hersens dørstokkene.

Det kunne se ut som flyteevnen var gått helt ut av leppa. Trykket var borte, og han blir egentlig ikke helt overbevisende som livbøye. Det syntes som han hadde evig nok med å karre seg selv i land, men ikke før han fra scenekanten hadde kritisert Sylvia, og beskyldt henne for å drive med hatretorikk — og minner om at det driver døde barn rundt i Middelhavet.

Det første var nytt, og det siste trenger han ikke å minne oss om, til det har vi journalister i knebukser som messer om og lever av, og slik sørger for stadig påfyll av nye barn. Disse barna er ikke de eneste som er drept av snille politikere og journalister i vesten, som går på gehør og ikke ser veggen før de hører den.

– Jeg minnes en historie om et ektepar som var på sightseeing i Yellowstone nasjonalpark, og som kom kjørende til parkvokterne med en forskremt bisonkalv som de hadde stuet inn i bilen. De hadde støtt på den i parken, og siden den var alene og sikkert ensom — ville de hjelpe den. Parkvokterne forbannet idiotene, og prøvde fånyttes å finne flokken som kalven tilhørte. Enden på visa ble at kalven måtte avlives.

Det er nok altfor mange slike snille ektepar blant vestens myndigheter og redaksjoner, som slik derfor vil sørge for at mengden av flytende døde barn i Middelhavet opprettholdes.

– Hvorfor tror du Thorbjørn tok dette hallingkastet på sine gamle dager.

– Aner ikke, kanskje fordi han føler seg gammel nå og visste at det kun var ekko igjen i Qjons lager av avlatsbrev, og ingen vits å vente på slike.

– Tja, kan være. Avlatsbrevene er nok erstattet forlengst med sølvpenger. Det er kravet om at individers personlige idealisme skal omgjøres til et nasjonalt prosjekt som blir problematisk. Det er ingen ting i veien for at du som enkeltindivid kan hjelpe andre mennesker. Problemet oppstår når moralistene og aktivistene mener at deres personlig idealistiske prosjekt skal bli nasjonens anliggende. Det er nettopp det de gjør ved å fordømme alle som prøver å komme med motargumenter. Mediene er heller ikke til stor hjelp når de også satser på de mest tårevåte historiene, uten å gå grundigere til verks. Det hadde ikke tatt livet av disse moralistene å ta seg en pust i bakken og muligens vurdere konsekvensene av sine handlinger.

Yngve var også forbanna, og ingen kan være så påtatt forbanna som han. Gjennom en giftig sky av røyk hytter han med tre pekefingre, og gjentar igjen at han er forbanna. Som et gammelt tysk ølkrus sitter han stadig på sidelinja, og slamrer med lokket i takt med Internasjonalen. Som en sinna vær prøvde han å skremme folk over til Qjon, men folket gjennomskuet væren, som framsto mer som kastrert, og med mindre testosteron enn en gjennomsnitts søye. Høylytt banning og slamrende lokk hadde ikke forventet virkning lengre. Merkelig tenkte han. Det virket før, og dessuten hadde han trent hjemme på sin egen skygge, men den vek heller ikke unna når han gikk truende mot den, måtte han innrømme for seg selv.

Men han samlet seg, og slamret videre. — Det er ingen som gir så mye som nordmenn under store kriser, hostet han, og da tenker vi ikke på oss sjæl, men på hvordan vi skal hjelpe våre medmennesker. Men i skjelvingen i kjevepartiet hans, som har forbannet så mye og så mange -som ikke er, eller har vært, enig med han, ligger vissheten om at det er nettopp for oss sjæl at vi har hjulpet andre. Men i stedet for å ta inn dette faktum, slamrer han videre. Han har ridd på rå bannskap og saftige meningsløse karakteristikker av meningsmotstandere gjennom et par generasjoner nå – og når han nå nærmer seg sin egen måneferd har han fremdeles bare dette signatur-nummeret å vise til.

— Det må gjøres på gamlemåten, sier han, og glemmer at det som eventuelt skulle gjøres på gamlemåten — er ikke lenger problemstillingen. Klovnenes tid er forbi, nå er det alvor, og ansvarlige må på banen for å rydde etter slike som han, og ta vare på hans etterkommere. Det bør han ikke forbanne.

 – Våkn opp! glefser han, så nærmeste journalist må ta av seg brillene og pusse dem, før han fortsetter. –  Vi må finne tilbake til den norske folkesjela. Guttungen på stranda vekket oss, og da må pinadø all fornuft legges til side. Selv om han var kastet på havet av sine egne, for å oppnå det de kom for — fri tannbehandling, må vi ikke la dette faktum stoppe tåreflommen. Da nytter det ikke å stirre tomt på en tv-skjerm, men igjen reise oss og vise solidaritet og vilje til å gjøre det samme med våre egne. I stedet for å vokte landegrensene, burde vi gråte mer. Bare gråte!

– Fulgte du saken på nettet?

– Nei, jeg har ikke internett. Vil ikke ha det heller. Bruker gamlemåten, og går på gehør, styrt av følelser, som en ekte arbeiar skal.

Valget nærmet seg, og Qjon mobiliserte alt som kunne trekke og dra velgere tilbake. Han fikk jekket Thorbjørn opp på scenen, og fikk øye på Yngve like foran scenekanten, hvor han sto og kikket drømmende mot taket. Yngve prøvde først på sin modus operandi, å glefse seg for egen maskin opp på scenen, men tiden hadde løpt fra han. Qjon vinket på noen som grep han i nerkjeften og løfte han opp på scenen. Det gikk bra, men anstrengelsen på kjevemusklene etter å ha fått kjeften tvunget igjen såpass lenge gjorde at han heretter lespet hver gang han skulle si solidaritet, så det ble ikke så mye han fikk sagt. Han satte seg skuffet i en stol på scenen mens han forsøkte å rette opp den midlertidige skaden på skaperverket, og ble sittende mens han prøvde å få fart på lokket igjen. Han hadde funnet på et nytt slogan, fadderen til jævelskapen, og håpet han hadde fått farten opp til han skulle til Levanger og bruke det. Publikum tok han etter hvert for å være en kunst-installasjon, og ristet på hodet over kunstnerens smak.

Med ømme kjevemuskler slevjet han seg bort til Kameraten og slengte ekstremitetene rundt han med et stort og kraftløst smil. Dette skal vi klare, glefset han utmattet. – Skal det bli noe fres må vel vi trø til, – som vanlig. Han gnikket knokene på venstrehånda vennskapelig mot brystet på Thorbjørn, som smilte fånyttes mot kamera.

– Skulle ikke Gerhardsen også være her, mumlet han og pekte bort i hjørnet av scenen hvor det hadde vært klargjort for den gamle høvdingen. Qjon hadde selv skrevet ut de nødvendige tillatelsene for å bruke Gerhardsen i innspurten mot valget, og de hadde hatt en prøveoppstilling. Idéen var at de skulle sette han sammen, og montere han på scenekanten, så pynte brura til gammel storhet før de ved hjelp av Ivo Caprino-teknikk skulle få han til å favne med begge armene, mens svake høyttalere skulle hviske “kom innvandrere – kom til meg”- på norsk, urdu, swahili og somalisk.  Men noe gikk galt under monteringen. Gerhardsen ble mer og mer lik Trygve Lie, og uventede vindkast gjorde innbydelsen tvetydig. Dessuten begynte lyden å skurre, samtidig som synkroniseringen mellom lyd og bilde haltet. 

De hadde febrilsk forsøkt å gjenskape mannen, men vondt gikk til verre, og han ble bare mer og mer ugjenkjennelig. Til slutt var det bare hatten som forble intakt, så de måtte legge verket tilbake i eska der de hadde hentet det. Griske mente de kunne sette hatten på en stol på scenekanten, og skrive “Gerhardsen støtter vår linje” på bremmen – samtidig som de spilte av samme beskjed over høyttalere – i loop, men Qjon skar til slutt gjennom og viste sedvanlig ubesluttsomhet – og uttalte et høyt og antagelig nei til hele idéen. Det fikk klare seg med rasket som var igjen.

– Jeg har sett Gro i bikini, skrøt Qjon fra scenekanten – og smilte svakt. Hun er det mektigste jeg har sett. Vel han burde vite, som har vært på safari. Gro selv brydde seg ikke, hun gikk ufortrøden videre i ring rundt kjøkkenbordet og klødde seg i hodet over hvordan landet kunne få Frp i regjering. Hun fikk ikke stoppet kløingen, og med fare for at Regjeringen skulle bli langvarig hadde hun vært og fått tilpasset en mer kløsikker parykk. Alternativet var å senke ene skulderen, og klø seg nærmere vettet – eller kanskje hun kunne begynne å klø hunden.

Gro kan ikke forstå at Erna lot Sylvi få trosse reiseforbudet, og lot henne dra til Stockholm. Erna burde forstått fra avisenes skriverier at hun hadde ønsket et slikt forbud, og respektert det – hun var da tross alt Gro, selv om hun ikke var statsminister lengre. Erna svarte ikke, men henviste til Gros solide erfaring med å lede en regjering bestående av flere partier.

— Du gjør oss stolt hver gang vi ser deg på tv, sa Helga til Qjon på partiets landsstyremøte, og knep knærne sitrende sammen. Hun hadde tatt en Hollande og proklamert med sammenbitte tenner på partiets menighetsmøte i Vadsø at den nye regjeringen må svertes. – Og her er det viktig at alle deltar, la hun til. – og viktigere enn at vi kanskje er enig i det Regjeringen kommer med. Svertingen må gå foran alt. Etterpå var hun ikke like sikker, når hun skulle forklare utsagnet til pressen. Her skyldte hun mer på at hun i det siste hadde vært plaget av at ting bare glippet ut av kroppens åpninger, når hun minst ventet det. Men hun var likevel overbevisst om at medlemmene var så oppegående at de forsto at det med svertingen var bokstavelig, og dessuten at det måtte gjøres skikkelig og redelig, slik at partiet framstår konstruktivt – og redelig. Nyvalgt nestleder forsvarer henne, og poengterer at Helga tross alt bare talte til sine egne.

Storskog

Helga hadde vært på hytta i Tana da hun våknet av en svak buldring, som bare ble sterkere og sterkere. Tordenvær? Merkelig, tenkte hun, og kikket på den grønne keramikk-klokken på veggen som viste syv. Det er for tidlig mumlet hun, og snudde seg mot veggen for å sove videre. Men i stedet for å dø hen bare økte buldringen. Snart begynte syltetøy-glassene i skapet på kjøkkenet å klirre svakt. Disse glassene var av ulik størrelse, farge og form, og ble brukt som vannglass på hytta.  Nå hadde de tydeligvis funnet hverandre, og begynt å danse sammen. Fargerikt fellesskap, tenkte Helga og satte seg opp. Hun tok på seg joggedrakten, og trakk på seg de grønne jaktstøvlene ved ytterdøren, og stakk hodet ut i den kjølige ettervinteren. Hytta lå bare femti meter fra veien, som etter en slak sving ved hytta, strakte seg vestover så langt øyet kunne se. Der var det intet, men mot øst så hun en sort bråkete masse som nærmet seg. Hun ble stående med munnen halvåpen mens hun bivånet uhyret som nærmet seg. Massen var nå kommet så nær at hun så at det var mennesker som kom gående, i hele veibredden, masse mennesker. Er det 17.Mai, tenkte hun, men husket at den hadde vært. Dessuten var ikke 17Mai-togene i Tana av slik størrelse, selv om de kunne være like fargerike. Hun var nå lys våken, og etter hvert som folketoget nærmet seg gikk hun opp mot veien for å høre hva som sto på. Var det et gigantisk demonstrasjonstog, eller? Hun ble stående i veikanten, mens folkemengden nærmet seg. Nå hørte hun på språkmylderet at det ikke var nordmenn, og heller ikke folk fra bare ett annet land. Da de passerte slo de ikke ned farten, men bare kikket på henne og fortsatte marsjen. Det var en babelsk forsamling, og det blinket i aktive iphoner fra gestikulerende armer.

– Hva? – Hvem? Helga hadde tusen spørsmål, men ingen å spørre. Kunne de ikke norsk, eller? Plutselig så hun to ansikt hun hadde sett på kaféen i Varangerbotn, og som utvilsomt var norsk. Hun viftet med armen, fikk øyekontakt, og vinket dem til seg. – Dere er norske? Spurte hun for sikkerhets skyld. – Jada, svarte damen.

– Hvem er dere, og hvem er disse menneskene, og hva er det som skjer? Helga slo ut med hendene, i forbauselse.

– Nei, ka som skjer …? Det vet jeg ikke helt. – Jeg var på hytta i Neiden når de kom gående forbi, tre i bredda og i en lang rekke. Det var sent i går kveld, og jeg syntes så synd på dem at jeg kastet jakken på meg, og gikk for å følge dem. Mannen min ble litt overasket over min reaksjon, men jeg syntes jeg måtte. Jeg klarte ikke lengre å se på det. Jeg kjente at jeg ville bli kvalm hvis jeg ikke hjalp til. I rekka traff jeg så Eirik, ute i samme ærend.

Helga så på Eirik.

– Ja jeg heter Eirik, men siden jeg bruker all min våkne tid helt uselvisk på å assistere og avhjelpe ulovlig innvandring kaller folk meg bare for Junior – for å skille meg fra en gammel slektning.

— Men? Men? Helga var målløs, og snudde seg mot kvinnen. — Hva heter du?

— Jeg heter Merete, er førtiseks år, gift, men jomfru, og kommer fra Kirkenes. Hun tørket en tåre fra kinnet. — De sier de har gått helt fra Storskog, fortsatte hun og hulket høyt.

— Men? Plutselig samlet informasjonen seg i hodet på Helga, og hun husket Qjons tale på landsmøtet. Det var rett og slett konsekvensen som kom marsjerende. – Fa..rao!, utbrøt hun, men tenkte noe helt annet. – Men hvorfor gråter du, og hvorfor synes du så synd i dem? Undret hun.

– Sa jeg det ikke? Merete så troskyldig på henne. — De gikk jo tre i bredden!

– Hva!? Måpte Helga, før hun kastet seg rundt, og stormet tilbake til hytta.

Mannen, og bilen, ville ikke ankomme før dagen etter, men hun var ikke rådløs. I stedet for å gå inn i hytta, strenet hun over mot snøscooteren, som sto parkert på to europaller ved hytteveggen. – Nøklene? Hun gikk inn i hytta og reiv nøklene til snøscooteren ned av veggen, så yamaha-merket på nøkkelknippet bøyde seg, før det gav etter og fulgte med nøklene. – Mobilen, mumlet hun rasende, og hentet den fra nattbordet og strøk på dør.

Snø-scooteren startet på andre forsøk, til tross for at den hadde stått ubrukt i nesten fire uker, og med et vræl vrengte hun scooteren ned av pallene så bordbiter føyk. En sky av lyng og småstein sprutet bakover på den bare marka, mens farten økte faretruende.  Merete, som hadde gått videre, snudde seg og fikk med seg litt av spetakkelet. I de verste humpene kunne hun se de grønne jaktstøvlene som gaselle-horn mot himmelen, før snøscooteren hadde kommet seg på riksveien hvor den snart forsvant i en sort sky av asfaltbiter og brent tjære.

Neste dag ropte Helga med krigstyper fra lokalavisa i Vadsø at Regjeringen måtte våkne, og sette inn direktefly fra Kirkenes til Kabul. Hun hadde fått med seg at Qjons lokking hadde blitt hørt helt fra Afghanistan, Irak, og hele Midt-Østen. Og ikke bare der, men helt fra Somalia og Eritrea kom det enslige små gutter i tredveårsalderen, kun utstyrt med iPhone, barbersaker og et unisont og iboende rungende islamsk hat. –  Je Suis Syria, Je Suis Jonas! ropte de og veltet inn over grensen, mens de holdt fram billetten – et flott bilde av Qjonas, som naken med motorsag, i regnværet ved hytta i Kilbotn, var blitt et forbilde – og en de kunne kjenne seg igjen i.

–  Få dem ut, NÅ! Tordnet hun i avisen, før hun konkluderte i intervjuet at Regjeringen tydeligvis var handlingslammet. — At ingen er utvist ennå, er ikke til å tro, føyde hun til i harnisk. – Det er åpenbart at flertallet av dem som kommer over Storskog, ikke har behov for beskyttelse. Da må avslaget gis så raskt som mulig i Kirkenes før de så settes på et fly ut av landet, sa Helga. Hittil i år har 3578 asylsøkere tatt veien over grensen på Storskog i Finnmark, og Ingen er utvist.

– Det er ikke til å tro, spyttet hun. Nå må det bli slutt på seminaret i regjeringen. Det beste for flyktningene selv, kapasiteten i mottakene, bevaringen av asylinstituttet og signalet til omverdenen er direktefly fra Kirkenes til Kabul, skingret hun.

– Men det er vanskelig å lande med charterfly i Kabul uten landingstillatelse?

– Da får man sette dem på rutefly. Selve transporten er det mulig å finne praktiske løsninger på hvis man vil. Poenget mitt er ikke at det måtte gå direkte fra Kirkenes til Kabul. Hvis Justisdepartementet hadde satt på flere saksbehandlere, flere i Politiets utlendingsenhet og mer bruk av 48-timersregelen, hadde transporten ut vært det minste problemet, sa nestlederen.

– Hvis vi skal ha kontroll på asyltilstrømningen, er det viktig å prioritere dem som skal returneres, raskest, for det er da vi sender signalet om at det ikke er formålstjenlig å reise til Norge og søke asyl hvis man ikke har beskyttelsesbehov.

UDI bekrefter overfor DN at ingen av de 3578 asylsøkerne over Storskog er blitt returnert eller vedtatt utvist.

Alt startet med at Qjon syntes det hadde vært for stille, for lenge, på vår nordligste grenseovergang, og pragmatisk grep han muligheten.

Enhver utlending som bare klarer å få tak i en sykkel, kan fritt ta seg over fra Russland ved Storskog, der norske myndigheter bukker dem inn og forsyner dem med mat, penger, husly og chartrede fly til lett spredning over landet.

Tolker ble tilkalt og kunne fortelle at de søkte asyl, og spurte etter visa-kortet og nøkkelen til leiligheten.

De norske grensevaktene hadde ikke vært forberedt på denne bølgen av asylanter som veltet inn over grenseovergangen mot Russland. De hadde fått med seg Qjons lokking fra partiets talerstol, men den enorme responsen var likevel uventet.

– Deres vakt, deres vakt, deres vakt! Dette skjedde på deres vakt! Qjon var selv på tur til Kirkenes med fly, og satt og planla pressekonferansen, som senere gikk ut over hele landet.

– De som har kjørt noen ganger til Murmansk og tilbake til Norge vet hvordan pass og bilder blir studert ved flere sjekkpunkter på turen, og selv en mus skal ha problem med å passere uten nødvendige papirer

– Putin burde ikke straffe befolkningen for våre myndigheters naivitet, inkompetanse, og idiotiske framferd i utenrikspolitikken – og slik legge til rette for lokale russiske myndigheter til å komme til raske penger ved å la menneskesmuglere kanalisere lykkejegerne gjennom Russland, når deres uttalte mål var bare bruke Russland som vei til Storskog, og Norge. Sukket Ingvart. – Selv om det er forståelig, slik norske medier og myndigheter omtaler vår store nabo i øst, la han til.

At dette skulle skje uten russiske myndigheters velsignelse er utenkelig, og faller på sin egen urimelighet. Sjekkpunktet ved Teriberka – midt mellom Murmansk og Norskegrensen, er regnet som inngangen til militært sensitivt område, og alle som har kjørt strekningen fra Kirkenes til Murmansk noen hundre ganger, og opplevd den nitidige granskingen av pass og visum papirer – hver eneste gang, og under skarpt lys, ofte så grundig at snørret må tørkes av visum og pass før det pakkes vekk – vet at du skal ha god og lovlig grunn til å reise inn i området, og enten være bosatt der, eller ha tillatelse til å passere – på tur til Norge.

Så når tusenvis av lykkejegere og slabbedasker fra Midt-Østen og Afrika blir sluppet gjennom, så vet man også at mange offentlige russiske tjenestemenn har fått sitt årvåkne blikk tynget av bunker med grønne dollar-sedler, både når bølgen kom inn – på ferden gjennom landet, og når den rullet på nyinnkjøpte sykler inn i Norge.

Det var midt på vinteren, og bitende kaldt, men de som kom var godt forberedt og hadde kledt seg skikkelig for barskt klima, det var Nike, Louis Vuitton, Tiffany og Burberry – så langt øye rakk i det arktiske tussmørket.

Siden det ikke var lov å gå fra Russland til Norge, løste lokale russiske myndigheter som nevnt problemet ved å gjøre butikk på å selge sykler til de langveisfarende, og ved å ta ågerpris fikk de også avhjulpet dem med toppen av de svære og tunge bunkene med dollar de ellers måtte drage på – og snedig gjemme for Norske blikk. Deretter ble de kjørt til siste sving med lastebiler, og satt av. Så rullet de selv over grensen, akkompagnert av Russiske latterbrøl.

Så slik kom de. Leiende på hver sin funklende nye sykkel, som norske myndigheter heldigvis fikk destruert etterpå, så de ikke havnet på norske hender – mens de burde destruert dem før syklisten gikk av. Mange kom trillende med barnevogner, fulle av barn. I noen vogner viste det seg at det ikke var barnet som satt der og pludret, men kona til han som trillet.

En tannlege fra Irak kom over med sine to yngste koner, og syv av sønnene. Han hadde betalt syttitusen dollar for reisen og begrunnet ferden med at en pasient hadde uttrykt sinne mot han. Nå ville han vite hvor han kunne hente visa-kortet han visste de ville få utdelt, for de var både sultne og tørste, og de ønsket å spise før de ble vist til leiligheten. En handlekraftig, og autodidakt tannlege, det er hva landet trenger.

Samtlige, av de tusener som kom syklende over Storskog, er ikke på flukt, men på jakt – og burde øyeblikkelig utstyres med Chicago-tøfler, unisex modell, størrelse stor, og slippes av i god avstand til laksemerdene langs kysten. Alternativt et grundig tak i et par hårfester, og så kaste dem så langt at de nakne leppene ikke slafser i bakken før de er over Midt-Østen, Afghanistan, Eritrea, Somalia, eller der de respektivt hører hjemme – og vil komme ned som sur nedbør. Svermen av kostbare turister på hjemtur vil nok kunne oppfattes som en solformørkelse over de områder de flagrer over, men det vil være forbigående.

– Vi anser Russland for å være et trygt land, sier presseattaché ved den russiske ambassaden i Oslo til Nettavisen, og mener det er viktig å huske at personene som rullet over grensen ved Storskog ikke søkte asyl i Russland, og de fleste hadde gyldige tillatelser for opphold i Russland. Mange av dem har bodd i Russland over år, og bare hengt seg på bølgen, og er heller ikke akkurat asylsøkere, legger han til.

Bourai fra Syria sier de i utgangspunktet hadde valgt Russland fordi det skulle være trygt, men at han likevel følte seg utrygg, og får støtte av en forståelsesfull Trine. Hva som er grunnen til at de flyktet til Norge i nå, vil han ikke forklare av frykt for å få bråk med russiske myndigheter hvis de blir sendt ut av Norge. Det Russiske visumet til den ene av hans sønner, går ut allerede om fire måneder. – Det eneste jeg kan si er at jeg er redd mine to voksne sønner skal bli sendt til militæret i Syria når visumet deres går ut i Russland. I tillegg er det en annen, spesiell årsak, som jeg ikke kan fortelle, sier Bourai, som betegner årsaken som et sikkerhetsproblem. Majed Andar og familien har ett år på seg i Russland før visumet deres går ut hvis han blir deportert.

I en gruppe islamske turister fra Afghanistan og Irak, som kom syklende over grensen ved Storskog, kom en enslig mann trillende på en barnevogn. To politimenn, som sto og fulgte gruppen med øynene der de nærmet seg, kikket på hverandre.

– Hvis dette også er en barnebrud, må det være ny rekord. Det hadde vært tilfeller hvor et barn trillet banevognen, som viste seg å inneholde barnets barn, men dette ville vært rekord.

De gikk bort for å undersøke nærmere, og det viste seg til deres lettelse, ifølge mannens eget utsagn, å være hans egen sønn på atten måneder som var i vogna. Senere kunne han fortelle at på grensen inn til Russland måtte kona inn i en hule for et privat ærend, og plutselig kom det en svær sten og la seg foran inngangen. Han hadde blitt så skremt at han grep sønnen og stakk.

– Hjalp du henne ikke, spurte betjenten forskrekket.

– Nei, jeg ble for redd, men jeg lot vår datter være igjen for å hjelpe henne, siden det ikke var folk i nærheten.

Betjentene kikket på hverandre. – Hvor gammel er din datter?

–  Å, hun er stor. Hun var tre år, men ser ut som fire. Onkel pleide å spøke med at hun er gifteklar, men selv vi vet at det er ennå et par år til det.

Betjentene kikket på hverandre, før de overlot til tolken å forklare prosedyren videre.

Politimennene var ikke før kommet seg etter sjokket før de gikk rett inn i en ny ankommet gruppe, og her ble de vinket bort til en politibetjent som sto foran et umake par. En voksen mann og en pike som klamret et lite barn til brystet.

– Nei, sukket den ene betjenten, før de strenet bort til paret, hvor tolken kunne fortelle at mannen presenterte seg som en syrer på tjuetre år, og at hun var hans fjortenårige kone. Barnet var deres felles barn på seksten måneder. Dessuten var hun nå gravid med nummer to.

–  Utrolig, tenkte betjenten – før han ba dem å sette seg og vente litt. Deretter ringte han politiet på Kirkenes og fortalt at han hadde et kriminelt tilfelle, med en syrer og hans barnebrud, om de kunne ta seg av saken og forfølge den videre – siden det åpenbart stred mot norsk lov. Det lokale politiet kom og hentet den lille familien, med en voksen og to barn, for å avklare situasjonen. Politiadvokat Herstad kunne ikke se problemet. Klart ulovlig etter norsk lov, ja – men dette var syrere, store kulturforskjeller, annen kultur, kultur …

Også landsdekkende Dr. JurMedFysser hadde kommet på banen, og med snille ansikter kunne de også stemme i mantraet – kultur, kultur, kultur …

Etter at media presenterte den famøse avgjørelsen over forsidene, kom politiadvokaten tilbake til spaltene med nye uttalelser. Med lidende ansiktsuttrykk og mørke solbriller kunne han fortelle journalistene at det var kommet nye momenter, og at han derfor hadde bestemt seg for at norsk lov ennå burde gjelde i Norge, så han hadde bestemt seg for å etterforske saken. Han unnskyldte seg med at han nettopp var kommet fra ferie, og hadde ikke vært helt klar over at han var i Norge nå. Under hele samtalen gned han seg intens over sin ømme ræv, hvor de nye argumentene hadde truffet, mens tårene ennå rant fra de mørklagte øynene etter blikket han hadde fått fra seksjonslederen for barnevernet hos Fylkesmannen i Finnmark.

Ikke bare lar vi disse stakkars barna, som har valget mellom å gifte seg som ni-åring med sin femti år eldre onkel, og lide seg gjennom et miserabelt liv – eller bli drept av egne brødre på oppdrag fra egen far – hvis de ikke gjør det – men vi heier når de kommer over grensen.

Myndighetene skylder på domstolene som gjør som myndighetene vil, og pisker etniske pedofile nordmenn, og sender dem i en mørk kjeller for sine umoralske, straffbare og helt-bort-i-helvete – gjerninger, samtidig som de forklarer at vi må bøye oss for kulturen og tillate pedofili dersom du er muslim. For likevel å gjøre noe, legger de en norsk naivitet på bordet, og gir det umake paret separate leiligheter – med felles inngang. Søtt.

Tenker mange pedofile vurderer den fredselskende religionen, for så å returnere for å få leve ut sine perversiteter i åpent lende, med myndighetenes velsignelser.

Innvandrerkvinner som forsvarer hijab og behandlingen de utsettes for under Islam, må lide av kollektiv hybristofili, det samme som de kvinner som sender frierbrev til pedofile og mordere de aldri har møtt. Et slags utvidet stockholmssyndrom.

Vi burde sende Qjonas til et av sine muslimske drømmedestinasjoner, hvor han kunne rope på gratis mat og hus. Han ville nok fått både kjeften og noen av sine våte og mer kinky drømmer oppfylt – men tror han måtte se heller langt etter gratis mat og forpleining, for ikke å snakke om lønn for å holde helvete med vertsfolket.

Kort tid senere hadde APs pipe i nord fått en annen lyd. Etter at Regjeringen hadde stablet på plass en avtale med Tyrkia, hvor igjennom de fleste hadde kommet, og begynte å returnere urettmessige asylsøkere dit, kom Helga i avisa igjen. Denne gangen hadde hun tenkt seg bedre om, og ikke minst på sitt eget mantra fra årsmøtet til Vadsø Arbeiderparti – hvor hun med trutmunn og røde friske kinn hadde poengtert at det viktigste var tross alt å sverte den sittende regjering, og påpekte hvor viktig det var at alle bidro til dette viktige arbeidet i solidaritetens ånd. Man bør leve som man lærer, minnet hun seg selv om, før hun skjøt ut et par bremseraketter, justerte siktet, og endret strategi.

Hun var nå veldig skeptisk til en forhastet retur av pakket, og stilte nå spørsmål vedrørende de borgerliges planer om å returnere lykkejegerne til Tyrkia. Hun kunne fortelle at i likhet med tusenvis av andre nordmenn – som reiste dit hvert år, hadde også hun vært der, og etter utallige besøk mente hun å ha belegg for å hevde at det var et uutholdelig sted. Men hun måtte innrømme for seg selv at hun noen ganger hadde lagt ferien til Kappadokia – hvor hun kunne ligge på rygg og følge de svære oppblåste ballongene som ble som små fargerike egg, før de ble prikker og forsvant mot den skyfrie blå himmelen i bakgrunnen. Hun merket at hun etterpå følte seg meget bedre forberedt til møtet med partiledelsen i Oslo. I det siste hadde hun også sett partiets største øyne ligge å stirre i luften, så kanskje hun også hadde oppdaget teknikken.

– Hva vil egentlig møte dem der tordnet hun. Sammen med tusenvis av nordmenn, som årlig drar til Tyrkia på ferie kan jeg skrive under på at landet overhodet ikke er trygt for mennesker.   – Det er tydelig at den borgerlige Regjeringen er handlingslammet, avsluttet hun.

Erna ristet litt oppgitt på hodet. – Jeg aner fortsatt ikke hva Ap mener. Debattene indikerer at når Qjon blir utfordret på det, er svaret ikke hva han vil stramme inn, men hva han vil myke opp, og det uroer meg at heller ikke han er sikker på hva Partiet mener.

Det var ikke rart statsministeren var forvirret, men heldigvis dukket Helga opp på Dagsnytt 18 og avklarte at Ap er for det de er for og mot det de er mot.

Senere ble det kjent at Norge og Tyrkia var blitt enige om en avtale som åpner for retur av flyktninger uten beskyttelsesbehov – det vil si samtlige. En avtale som også kunne få store konsekvenser for personer som er innvilget asyl i Norge, men som ikke har fått permanent opphold, dersom regjeringens forslag om å stramme inn på familiegjenforeningsreglene blir vedtatt.

Mange av de syriske flyktningene som tidligere hadde løyet seg inn i Norge, hadde nettopp sine familier i Tyrkia. Nå risikerte disse, selv om de var innvilget opphold i Norge, å kunne bli henvist til Tyrkia for familiegjenforening. Arbeiderpartiet mener regjeringen har tilbakeholdt opplysninger om at asylsøkere kan bli sendt til Tyrkia hvis de søker familiegjenforening. Det sier innvandringspolitisk talsperson i Ap Helga til Aftenposten. I tråd med tidligere signaler kommer stortingsflertallet til å si nei til det kontroversielle forslaget om innstramminger i asylpolitikken. Verken Ap, Sp, Venstre eller KrF har tatt endelig stilling til innvandringsministerens 40 forslag til innstramminger, men alle partiene varsler allerede nå at de vil sette foten ned for flere av forslagene, skriver Klassekampen.

– Vi er skeptiske til forslag som svekker innvandringen, og forslaget om å stramme inn reglene for familiegjenforening er et sånt forslag, sier Venstres innvandringspolitiske talsperson. Regjeringen foreslår at asylsøkere heller må få opphold og heve trygd i fire år før man kan søke om familiegjenforening. Så sent som mandag gikk Griske ut mot forslaget, av redsel for at det kunne ramme han selv. – I praksis vil dette forslaget bety at flyktninger må vente mye mer enn fire år på å få familien sin til Norge.

Brochmann-utvalget leverte sin utredning om velferd og innvandring, som konkluderte med at innvandrerbefolkningen har for lav yrkesdeltagelse til at landet kan opprettholde velferden slik vi kjenner den.

APs innvandringstalsmann, Helga, kom igjen og mente med store overskrifter at integreringen i all hovedsak har lykkes i Norge. Når hver ikke-vestlig innvandrer i snitt koster velferdsstaten 4,2 millioner kroner, er det rett og slett rasistisk å hevde at integreringen i Norge i ikke har lykkes. I morgen legger regjeringen frem sin integreringsmelding. Arbeiderpartiet har allerede kvesset klørne, og uttrykker bekymring for at regjeringen tar et hvileskjær i integreringsarbeidet. – Integrering i Norge har i all hovedsak lyktes så langt, men det er ikke en selvfølge at det skal fortsette å gjøre det, sier hun til Nettavisen.

AUFs syriske leder har skarpe prioriteringer i en kritisk tid, og vil at alle jenter skal få gratis bind og tamponger. Men skjønner ikke hvorfor vi skal stoppe der? Alle trenger mat, drikke, toalettpapir, tannbørster, barbersaker et cetera. – Jeg støtter ikke Israels okkupasjon, ulovlige bosetninger, og at palestinere i Israel blir urettferdig behandlet – men selv om jeg er opplært til å hate jøder mener jeg at problemet er regimet som undertrykker og okkuperer, ikke menneskene som bor der. Alle vet at hvis Israel ikke eksisterte ville palestinerne gå rundt i området og leie på hverandre. Tilbake i Syria gikk jeg på kristen skole, og det var først da jeg kom hit til Norge, og norsk skole, at jeg fant ut at det vi hadde lært i historietimene i Syria var feil.

• Han har utvilsomt potensialet til å bli en ny Qjonas.

– Jobben i AUF kommer i første rekke, og jeg lever her og nå for å legge grunnlaget for de som innvandrer etter meg. En av mina mange drømmer er en dag å kunne bli statsminister. Men jeg tenker ikke på det hver dag. Nå har vi Qjonas som leder og kandidat, og han har lært meg mye om å legge til rette for innvandring. Så lenge slike som han fungerer bør vi ikke presse fram flere endringer i vår politiske ledelse.

– Da vi flyktet fra Syria var vi ikke i tvil om at min fars liv sto i fare. Noen hadde hørt han prate morsmålet, og rapportert han, og vi visste da at han kom til å bli dømt til døden. Så vi fattet derfor en rask beslutning om å legge på flukt. Nå ble det plutselig en ulempe at vi var velstående, for familien eide flere butikker og vi kunne umulig ta med oss alt. Jeg var elleve år, og måtte legge igjen to gitarer og alle lekene, og var rasende, og dette syriske raseriet ble alt jeg fikk med meg. Når man flykter, har man gitt opp alt. Det siste noen vil, er å legge på flukt og la familie, venner og eiendeler være igjen. I voksen alder har jeg forstått at de som rømmer fra kone og barn egentlig gjør det for at kona og barna – som blir igjen, skal få større frihet, og da er det viktig at de som har stukket av får beskyttelse, selv om de i sin iver prøver å fremstå som barn. Vi må se stort på det, og forstå at de gjør det for å speile egne barn, og da bør samfunnet svare med språkopplæring – til de som velger det, integrering og jobb – for de som vil det, skolegang, hus, telefon og kredittkort – og helst i motsatt rekkefølge – nettopp fordi det er samfunnets oppgave.

Etter ankomst til Oslo, etter en tilværelse mellom ulike asylmottak i landet, fikk jeg endelig innvilget politisk beskyttelse og kunne begynne å sprute parfyme i luften hjemme. Vår familie har alltid vært glad i feiringer, og feirer så mange høytider som mulig. Til jul serveres det både pinnekjøtt og ribbe, hvis julaften faller på en torsdag, når Allah sover. Den opprinnelige planen var å flykte til Hellas, men der var risikoen for å måtte begynne å tære på familiens egen formue så stor at vi fortsatte til Sverige. Men selv svenskene skjønte at vi ikke var reelle flyktninger, så da reiste vi videre til Norge. Min far hadde hørt at der forfordelte myndighetene innvandrere, og hadde godt utbygde og bemannede pengeutleverings-automater, som fungerte fra du ankom – alt tegn på et tilstrekkelig naivt demokrati til at de ikke kom til å sende oss tilbake. Dessuten hadde de slått Brasil i VM.

– Det er nok mange som blir overrasket over at en som er en så intelligent politiker på venstresiden, som jeg, bruker så mange timer i uken på tv-underholdning, men jeg bare simpelthen elsker de norske verdiene som gjenspeiles i Charterfeber, Paradise Hotel og The Kardashians, og har ledd og grått meg gjennom alle ni sesongene og firehundreogtrettiseks episodene av Paradise Hotel. Jeg vet jo at det antagelig er deler som redigeres, og kanskje regisseres, men jeg liker at det tross alt er ekte mennesker og ekte historier, ikke ulikt slik det er på Stortinget.

Jeg er ikke religiøs, og tror ikke på noe, men jeg utelukker ikke at det finnes en gud eller skaper, så jeg heller mot at jeg er agnostiker, og mener at mennesker bestemmer sin egen skjebne. Men jeg er veldig glad i å lese om andre religioner, og respekterer andres tro. Dessuten har jeg vært Head Banger, er flink til å reparere sykler – som jeg kjøper, demonterer, fikser og selger, og mener jeg har mye å bidra med på Stortinget.

– Jeg blir rasende når jeg ser nynazister demonstrere allerede, bare seks år etter 22.juli-massakren. Jeg er for ytringsfriheten, men tolker den slik som vår store leder, og mener at vi aldri kan akseptere at nynazister får si sin mening. Vi kan derimot, som alle andre, både marsjere og tale vår mening helt fritt. Vi må huske at det aldri var meningen å gi disse ytringsrett når ytringsfriheten kom inn i lovverket. Vi skal være forsiktig med å si hva som skal være lov å ytre, fordi det for noen kan være fristende å ytre ulovlig i ytringsfrihetens navn, og dette må vi passe på, sier han entusiastisk.

– Vi må huske at 22.juli var ikke en gal manns verk, men en materialisering av en hat-ideologi som tilfeldigvis kom gjennom han. Selv var jeg da tusenvis av kilometer unna, og kunne ikke redde situasjonen. – Jeg kunne ikke skjønne at dette skjedde i mitt kjære Norge, som jeg kanskje skulle til. Det var ingen tegn på at frustrasjonen over landets innvandringspolitikk hadde nådd slikt nivå – ennå.

Når jeg ikke ser på Paradise Hotel pleier jeg å gå rundt i ring på minnesenteret på Utøya – i dyp sorg og fortvilelse, og gråte over maktesløsheten over alt for strenge landegrenser som forhindre millioner fra å komme hit. Hadde det ikke vært for den jævla rasistkjerringa i FRP, ville alt vært enklere.

– Du tør å kalle henne det?

– Ja, og det har jeg gjort før, fra talerstolen – la han til.

– Dessuten har hun sagt at jeg har påstått at «Frp jublet når barn drukner i Middelhavet.»

– Har du sagt det?

– Selvfølgelig ikke. Kjerringa lyver.

– Hvorfor anmelder du ikke henne for å fare med løgn?

– Jeg kunne gjort det, men feig som hun er kommer hun da sikkert bare dragende med vitner, og så blir det bare rot. Men hun bør likevel slutte, og tenke på alt hatet mot meg som hun aktiverer med slike utsagn – helt uavhengig av om hun kan dokumentere det eller ikke.

– Så hun kommer i konflikt med ytringsfriheten? – Iallfall balanserer hun på grensen, det er tross alt mot meg hun har ytret det.