Hvem stoler vi på når det er snakk om å vurdere hvilken informasjon som vi skal få overlevert? Vil ikke de aller fleste selv velge i all tilgjengelig informasjon, og ikke fra et forhåndsbestemt utvalg?
Dokumentet «Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030)» fra den norske regjeringen, publisert av Kultur- og likestillingsdepartementet, presenterer en femårig plan for å håndtere desinformasjon i det norske samfunnet.
Den mest sinnsyke uthengingen av unge menn jeg har hørt!
— Ask (@burlefoten) June 17, 2025
Unge menn, hold dere til partier godt ute på høyresiden som taler deres sak https://t.co/UMV0tmzSpo
Strategien tar sikte på å styrke samfunnets motstandskraft mot det som oppfattes som falsk eller villedende informasjon, samtidig som den understreker behovet for å bevare ytringsfrihet og demokratiske verdier. Dokumentet er skrevet på nynorsk og omfatter 40 sider med analyser, målsettinger og tiltak.
Bakgrunn og sammenheng
Strategien tar utgangspunkt i en bekymring for at desinformasjon undergraver tilliten til demokratiske institusjoner, svekker samfunnets beredskap og skaper polarisering.
Dokumentet definerer desinformasjon som «falsk eller misledande informasjon som blir spreidd med vilje for å skade eller manipulere» (s. 7). Eksempler inkluderer villedende narrativer om klima, helse, valg eller internasjonale konflikter.
Regjeringen peker på teknologiske utviklinger, som sosiale medier og kunstig intelligens (KI), som forsterkere av desinformasjon, og trekker frem globale aktører som Russland og Kina som mulige kilder til målrettede desinformasjons-kampanjer.
Strategien hevder at desinformasjon er en trussel mot nasjonal sikkerhet og samfunnets stabilitet, og at det kreves en helhetlig tilnærming for å motvirke dette.
Samtidig understrekes det at tiltakene ikke skal begrense ytringsfriheten eller føre til sensur. Likevel reiser strategiens tiltak spørsmål om hvordan myndighetene, ved å ta en aktiv rolle i å definere hva som er sant, vil utvide sin kontroll over informasjonsflyten og dermed påvirke befolkningens oppfatninger og handlinger.
Hovedmål og prinsipper
Strategien har tre hovedmål:
- Øke bevisstheit og kunnskap om desinformasjon i befolkningen.
- Betre evna til å avdekke og motverke desinformasjon.
- Styrkje samhandling mellom offentlige, private og sivile aktører nasjonalt og internasjonalt.
Prinsippene som skal styre arbeidet inkluderer respekt for ytringsfrihet, åpenhet, inkludering og kunnskapsbaserte tiltak.
Regjeringen understreker at de ikke ønsker å innføre statlig kontroll over informasjonsflyten, men heller fremme kritisk tenkning og motstandskraft. Likevel innebærer mange av tiltakene en aktiv rolle for myndighetene til å forme deres syn, noe som ,mange tolker som en indirekte form for kontroll.
Tiltak i strategien
Strategien lister opp en rekke tiltak fordelt på fem innsatsområder: bevisstgjøring, kunnskap og opplæring; avdekking og motverking; samhandling; internasjonal innsats; og forsking og evaluering. Nedenfor gjennomgås tiltakene med fokus på hvordan de kan gi myndighetene økt kontroll over informasjons-landskapet.
1. Bevisstgjøring, kunnskap og opplæring
Regjeringen ønsker å styrke befolkningens evne til å identifisere desinformasjon gjennom opplæring og informasjonskampanjer. Dette inkluderer:
- Skole og utdanning: Desinformasjon skal integreres i læreplaner, med fokus på kildekritikk og mediekompetanse. Lærere skal få opplæring i å undervise om desinformasjon.
- Offentlige kampanjer: Myndighetene vil utvikle kampanjer for å øke bevisstheten om desinformasjon, rettet mot både voksne og unge.
- Målrettet opplæring: Sårbare grupper, som eldre eller minoriteter, skal få spesifikke tiltak for å styrke deres motstandskraft.
Kontrollimplikasjoner: Ved å definere hva som utgjør desinformasjon i skoler og offentlige kampanjer, får myndighetene en plattform til å forme befolkningens forståelse av hva som er «sann» eller «usann» informasjon.
Skolebarn og voksne vil bli eksponert for myndighetenes verdensbilde, noe som kan redusere rommet for alternative perspektiver. For eksempel kan omdiskuterte temaer, som klimapolitikk eller vaksiner, bli presentert med en ensidig definisjon av hva som er korrekt, noe som begrenser kritisk debatt.
2. Avdekking og motverking
Strategien legger vekt på å styrke evnen til å oppdage og håndtere desinformasjon raskt. Tiltak inkluderer:
- Overvåkingssystemer: Myndighetene vil utvikle systemer for å overvåke informasjonsmiljøet, inkludert sosiale medier, for å identifisere desinformasjons-kampanjer.
- Fakta og motnarrativer: Offentlige aktører skal utvikle «fakta» for å korrigere desinformasjon og spre disse gjennom pålitelige kanaler.
- Samarbeid med plattformer: Regjeringen vil samarbeide med tech-selskaper som Facebook og Google for å fjerne eller nedprioritere innhold klassifisert som desinformasjon.
Kontrollimplikasjoner: Overvåking av informasjonsmiljøet innebærer en betydelig utvidelse av myndighetenes innsyn i borgernes digitale kommunikasjon. Ved å samarbeide med private plattformer kan myndighetene indirekte påvirke hvilket innhold som blir synlig for befolkningen.
Definisjonen av desinformasjon er ofte subjektiv, og det er uklart hvem som skal ha det endelige ordet når det gjelder å klassifisere innhold. Dette kan føre til at legitime ytringer, som avviker fra myndighetenes standpunkt, blir nedprioritert eller fjernet.
For eksempel kan kritikk av regjeringens politikk feilaktig bli stemplet som desinformasjon, noe som svekker ytringsfriheten.
3. Samhandling
Strategien legger vekt på samarbeid mellom offentlige myndigheter, private aktører, sivilsamfunn og akademia. Dette inkluderer:
- Koordinerings-mekanismer: Etablering av et nasjonalt samarbeid for å dele informasjon om desinformasjon.
- Tillitsbygging: Myndighetene vil styrke tilliten til offentlige institusjoner gjennom kommunikasjon og transparens.
- Samarbeid med media: Journalister og redaktører skal få opplæring i å håndtere desinformasjon, og mediene oppfordres til å støtte myndighetenes narrativer.
Kontroll-implikasjoner: Ved å koordinere aktører på tvers av sektorer kan myndighetene skape et nettverk som forsterker deres definisjon av sannhet. Media, som tidligere fungerte som en uavhengig vaktbikkje, blir trukket inn i et tettere samarbeid der de blir talerør for myndighetene.
Dette vil svekke mediemangfoldet og redusere rommet for kritiske perspektiver. Videre kan tillitsbygging tolkes som en strategi for å legitimere myndighetenes rolle som sannhetsformidlere, noe som gir dem større autoritet over informasjonsflyten.
4. Internasjonal innsats
Norge vil samarbeide med internasjonale aktører som EU, NATO og FN for å bekjempe desinformasjon. Dette inkluderer deling av beste praksis, utvikling av felles verktøy og støtte til globale initiativer.
Kontroll-implikasjoner: Internasjonalt samarbeid kan føre til at Norge adopterer strengere reguleringer, som EUs Digital Services Act, som gir myndigheter enda større mulighet til å regulere innhold på nettet. Dette kan harmonisere definisjoner av desinformasjon, men også begrense nasjonal autonomi og eksponere Norge for press fra større internasjonale aktører.
5. Forskning og evaluering
Regjeringen vil finansiere forskning på desinformasjon og evaluere tiltakenes effektivitet. Dette inkluderer studier av desinformasjonens spredning, effekter og mottak i befolkningen.
Kontroll-implikasjoner: Forskning finansiert av staten kan bli rettet mot å støtte myndighetenes mål, noe som vil begrense rommet for uavhengig forskning som utfordrer de offisielle syn. Evalueringer kan også brukes til å legitimere ytterligere tiltak, selv om de har utilsiktede konsekvenser for ytringsfrihet.
Kritiske refleksjoner
Strategien presenterer seg som et forsvar for demokrati og ytringsfrihet, men dens tiltak reiser flere bekymringer:
- Subjektiv definisjon av desinformasjon: Ved å ta på seg rollen som sannhetsformidler risikerer myndighetene å undertrykke legitime ytringer. Historisk sett har definisjoner av «falsk» informasjon variert, og det som i dag regnes som desinformasjon kan senere vise seg å være sant.
- Overvåking og sensur: Overvåking av informasjonsmiljøet og samarbeid med tech-selskaper kan føre til en chilling-effekt, der folk unngår å ytre seg av frykt for å bli overvåket eller straffet.
- Redusert mediemangfold: Samarbeid med media vil svekke deres uavhengighet, og føre til at alternative perspektiver marginaliseres.
- Maktkonsentrasjon: Ved å koordinere aktører på tvers av sektorer og definere sannheten, får myndighetene en betydelig makt til å forme befolkningens oppfatninger og handlinger.
Kilder: Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030), https://www.regjeringen.no/contentassets/3efc37e03b6747bfa0806b8df44fb466/nn-no/pdfs/strategi_desinformasjon.pdf[](https://www.regjeringen.no/contentassets/3efc37e03b6747bfa0806b8df44fb466/nn-no/pdfs/strategi_desinformasjon.pdf)
