Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal (medlem av Norgesdemokratene)
NRK meldte nylig at den norske tilstedeværelsen på Svalbard svekkes, og at lokalstyret i Longyearbyen nå ber regjeringen gripe inn for å styrke norsk bosetting. De peker på at færre nordmenn bor der fast, og at oppholdene er kortere enn før. Dette ses på som en mulig trussel mot norsk suverenitet og tilstedeværelse i nord. Samtidig fremstår dette som en merkelig kontrast til politikken på fastlandet, der et økende mangfold hylles som et ubetinget gode.
I Oslo og andre større byer ser vi i dag hvordan ungdomsgjenger. Svært ofte med utenlandsk bakgrunn, som utfordrer skolemiljøer, trygghet og orden. Dette er et reelt samfunnsproblem, men omtales sjelden som en «trussel mot suvereniteten» eller som et uttrykk for at mangfold kan ha negative sider. I stedet brukes ord som integrering, inkludering og «berikelse», som om det er tabu å koble mangfold med uro.
På Svalbard derimot, hvor tilstedeværelsen av russere og thailendere har vært en del av samfunnsbildet i mange år, tolkes et tilsvarende mangfold nå plutselig som en risiko. Hvorfor denne forskjellen?
Svalbardtraktaten gir klart uttrykk for at mennesker fra mange nasjoner har rett til å oppholde seg og drive virksomhet på øygruppen, så lenge norsk lov følges. Norge har full suverenitet. Men også en plikt til rettferdig behandling. Likevel opplever vi nå at særlig russisk nærvær på Svalbard problematiseres politisk. Dette har nok en klar sammenheng med krigen i Ukraina og et ønske fra vestlige myndigheter om å distansere seg fra Russland på alle fronter. Men russisk tilstedeværelse i Barentsburg er ikke ny, og den har i liten grad utfordret norsk kontroll.
Undertegnede er for å styrke norsk bosetting og aktivitet på Svalbard. Men ikke gjennom fryktretorikk eller demonisering av enkelte nasjonaliteter. Det å «spleise» sammen våre arktiske naboer inn i felles prosjekter, tror jeg vil styrke Norge sin posisjon til det bedre. Jeg ser verken russere eller thailendere som et problem. Tvert imot mener jeg det er på tide å tenke helhetlig og fremtidsrettet om Svalbard som samfunn:
- Styrk bosettingen med reelle insentiver: Skattefritak på lønn, pensjon og trygd vil kunne trekke flere nordmenn nordover.
- Nulltoleranse for kriminalitet, uansett bakgrunn, må ligge til grunn. Et samfunn bygget på respekt for loven.
- Tre hovedspråk bør gjelde: Norsk, russisk og engelsk. Det gir funksjonell kommunikasjon i et multinasjonalt samfunn og styrker det sivile fellesskapet.
- Eget flagg for Svalbard bør innføres, som symbol på fellesskapet der oppe. Jeg ser for meg et helblått flagg med øygruppen i hvitt i midten. Som en fredelig, arktisk fellesnasjon under norsk overhøyhet.
Svalbard har en helt unik plass i Norges historie og fremtid. Å styrke tilstedeværelsen der må ikke skje ved å svekke tilliten mellom arktiske folkegrupper, men ved å bygge et bærekraftig og inkluderende samfunn med tydelige rammer. Vi må tørre å være både pragmatiske og nasjonalt bevisste. Uten å forfalle til dobbelmoral.
Det er på tide å behandle Svalbard som en mulighet. Ikke bare som en sikkerhetsutfordring.
