Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han
Les mer:
- Suite no. 01
- Suite no. o2
- Suite no. 03
- Suite no. 04
- Suite No. 05
- Suite No. 07
- Suite No. 08
- Suite No. 09
- Suite No. 10
- Suite No. 11
- Suite No. 12
- Suite No. 13
- Suite No. 14
- Suite No. 15
Suite No. 06
Raimond, som blant vennene hjemme i Groruddalen bare gikk under navnet Ramondullah. Et navn Ahmed, en av hans fargerike venner hadde begynt å bruke, og som spredte seg raskt. Selv om han ikke selv hadde foreslått det – og at det hadde føltes litt uvanlig da, bar han det nå med stolthet. Også noen i Partiet var begynt å bruke dette navnet, for å vise at de satte pris på han.
Døpenavnet hadde en egen historie, interessant som et eventyr, og bakgrunnen hadde gjennom årene sivet ut, også til han.
Hans mor hadde visstnok vært på venninnetur i Portugal i sin ungdom, og på en sliten taverna i Porto hadde hun sklidd i flipfloppene og stanget hodet i brystet på stedets tilreisende adonis Ramon Diaz, en lykkejeger fra Brazil som hadde vært to år i Portugal nå og fordrev tiden med å finne noe å fordrive tiden med. Ramon hadde nå med et klask fått en potensiell inntektskilde i brystet, og satte opp sitt breedeste smil.
Fjorten dager senere kravlet hun fram og med utvidet portugisisk vokabular fant hun igjen vennegjengen, og tok seg heretter av all kommunikasjon med lokalbefolkningen på resten av ferien. Noen måneder senere, når lille Raimond kom skrikende til verden, ønsket mor å hedre minnet ved å kalle sin førstefødte for Ramon, men var usikker på hvordan hun skulle legge det fram for ektemannen. Først i kirken tok hun mot til seg, og bare skrev resolutt Ramon i prestens bok. Presten kikket, og prøvde navnet høyt for seg selv, i sine forberedelser.
— Hvaforno, sa faren og kikket over skuldrene på kona. — Ramon?! Han kikket på kona, som tydelig brydd grep kirkens penn med sin ledige venstre hånd, og skar inn en skjev strek midt i navnet. — Sånn? Hun kikket på sin mann. Han snudde boken og registrerte at streket var satt så hardt at det sto i arket under. Han la hånden på siden og presset arket ned, slik at det dukket fram en skjev blå strek i riften. Streken var skjev og tilbakelent, og passet liksom ikke inn, men faren lot den gi mening. Raimon leste han, fremdeles litt forvirret. De hadde begge, i alle sammenhenger fram mot dåpen, vært tydelig på at gutten skulle hete Raimond. Lettere irritert, og med et uutgrunnelig blikk på kona, tok han fram sin Parker fra innerlommen på dressjakken, og skrev en tydelig «d» etter navnet med sort blekk. — Nei, sånn! Han stakk pennen tilbake i dressjakken.
Presten hadde fått med seg den merkelige seansen, og gjentok forsiktig, og lettere forfjamset, navnet som etter hvert stabiliserte seg i boken.
– Raimond?! Han så usikkert på foreldrene som begge nikket bekreftende, den ene litt mer trassig enn den andre, så han fortsatte dåpen.
Så langt senere, når så kjælenavnet hans dukket opp, ble det mottatt med blandede følelser hos foreldrene. Men mor oppdaget til sin glede at i-en var borte igjen, og etter denne oppdagelsen ikke bare aksepterte hun det nye navnet, men tok det som en liten seier for minnenes melodi, og ropte Ramon når det var spise- eller sengetid, før hun krysset armene foran brystet og rugget fornøyd.
Raimond var en litt kantete gutt, men vokste opp til en pen ung mann. Med lyst krøllete hår over et mørkt sinn og blendende smil, ble han tidlig populær i vennegjengen. Men etter hvert ble det mørke sinnet vel dominerende, og ble hovedsakelig brukt til å holde noenlunde kontroll på egne roterende albuer. Dette gav han etter hvert litt avstand i vennegjengen, og han skjønte fort at han trengte et større miljø for å kunne være seg selv. Nordisk i utseende, men gjennom arv hadde han en medfødt knesvikt i møte med sydlandsk blod. Dette kunne gi han ustyrlige tics, som han med hell hadde klart å skjule som tilfeldigheter. Når han spaserte i gata hjemme i Groruddalen og ble passert av hastende nye landsmenn, så presset tungespissen seg alltid ut av munnen i en ukontrollert bevegelse. Han oppfattet det selv som veldig irriterende, men heldigvis passerte de raskt, og med ryggen til kunne de selvfølgelig ikke se det. Men dette var blitt lagt merke til, og de nikket og regnet han som sikker.
Ramondullah hadde senket armene etter ovasjonene på landsmøtet, og pratet og pekte for den lille delegasjonen han nå leide rundt i byen – og pekte på tiltenkte rømningsveier ment for etniske nordmenn, som prøvde å komme seg uskadet hjem etter mørkets frembrudd, slik at de var klare til å fungere dagen etter. De diskuterte heftig i den lille gruppen om vitsen med det hele, men Ramondullah mente at dette var et naturlig første trinn på en tretrinnsoperasjon, og at det var viktig for forståelsen i befolkningen at dette skjedde trinnvis. Gradvis kunne det virke litt ineffektivt, men styrt trinnvis ville det bli forholdsvis raskt å gjennomføre.
Trinn to, eller svensketrinnet — siden svenskene allerede hadde innført det, var at unge jenter sluttet å gå ut etter et satt klokkeslett i infiserte områder.
— Og trinn tre, spurte noen spent.
— Ja, i lengden går det ikke å holde dem hjemme under hele fritiden fra skolen, så de må få gå ut, men da må de i såfall akseptere å gå tildekket.
— Mener du med burka? tilhørerne måpte.
— Uff, du får det til å høres så forferdelig ut. Husk at millioner av mennesker er tvunget til å gjøre det allerede, og det er virkelig ikke så ille. Jeg har prøvd selv, og jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje vil bruke det mer permanent, når jeg går til kontoret for eksempel. Allah Akbar!
En liten pike med panikk i blikket krysset gaten like foran Ramondullah, men han var for opptatt med å studere kartet, til å ense henne.
En i følget snudde seg for å se hva som hadde skremt henne, og fikk akkurat et glimt av tre somaliere, som ropte til hverandre — iyadu waa xaggee?, iyadu waa xaggee?
De rygget da de så Raymonds delegasjon, og den ene knepte buksen igjen og sammen med de to andre forsvant de tilbake til det mørket de var av, og kom fra.
Stakkars pike, tenkte han som fikk det med seg, stakkars pike som ikke har lært at det er ingenting å være redd for. Hun hadde ennå ikke begynt på skolen, hvor det nå var satt inn hundre millioner kroner på landsbasis for å endre fordommene, som nordmenn har. Fordommer som mennesket har utviklet gjennom kanskje tusenvis av år, og som har vært et vesentlig bidrag til menneskets overlevelse fram til i dag, viste seg altså å ikke bare være overflødig – men direkte farlig nå for samfunnets videre utvikling. Så nå blir ungene heldigvis lært opp til å vurdere andre mennesker individuelt. Nå lærer de at det er Ahmed Mohammed, Ahmed Mohammed og Ahmed Mohammed, som er de skyldige i gjengvoldtekten, og ikke Ahmed Mohammed som sitter i varetekt og ennå ikke er dømt. Han sto da tross alt bare vakt.
Rørleggeren la fram tallene for kriminaliteten i Oslo, og kunne fortelle at kriminaliteten blant barn og unge hadde økt med tredve prosent, og at det i 2017 ble registrert nesten tretusen forbrytelser begått av personer i denne unge aldersgruppen. Frank mente de kunne utlyse en konkurranse hvor folk skulle gjette hvilke ungdommer det var snakk om, men Ingvart mente det i såfall ville bli en konkurranse hvor alle ville vinne, og at de like gjerne kunne dele ut premie til samtlige på forhånd.
– Det er de voksne på Stortinget som har skapt disse problemene, fortsatte Ramondullah.
– Det var da klare tegn på selvinnsikt fra det holdet, sa Ingvart, mens Ramondullah trakk pusten. – Hadde han strøket voksne ville det vært spot on.
– Men vi må huske at Oslo først og fremst er en trygg by, og at det er bare noen få hundre ungdommer som ødelegger for de andre, la Ramondullah til.
– Politiet kan hjelpe han med at det per nå er over tohundre yngel fra deres inviterte fanskap, som står for det meste av djeveskapet mot våre minste.
– Hvordan kan de ødelegge for andre, når det ikke er deres skyld. Frank ristet på hodet.
– Ja, det er samfunnet som sørger for at uskyldige kommer for nær gjengene, svarte Ingvart. Tror noe gikk galt da Ramondullah gikk opp de sikre stiene i Oslo, som vanlige folk skulle følge. Antagelig ble det for få stier, så de bør nok snevre inn de sikre områdene.
Stortingets presidentskap støttet ikke forslaget om å innføre betalingsparkering i stortingsgarasjen. Stortingets Presidentskap skriver i innstillingen at de støtter intensjonen om å bedre bymiljøet i Oslo, men at de selv ikke bør rammes av tiltakene. – Ingenting å gjøre med oss, direktivet kommer fra Kongen selv, sa de, og pekte oppover gata.
– Har lite tro på at direktivet kom fra Kongen, men på den annen side har vi et kongehus, som til tross for at det startet med en hedersmann, viser historien oss at selv hedersmenn har en tendens til å formere seg, og gi noen kinky forgreininger. Dette har ført til at de nok utviklet noen råteskader, også før den nye vinen behnet seg inn i polonesen.
Vi fikk en Prinsesse som skrevde seg ut av tittelen, inntok favorittposisjonen og lagde engler i snøen, hele året. Hun hadde gått fra den nye vinen til Kahlúa, og lå nå og kikket opp på himmelens planeter hvor hennes drøm hadde manifestert seg. Drømmen hun ventet på hadde gått fra ræv til rev, og forlatt Uranus til fordel for Venus, og fant overgangen både overkommelig og innbringende. Hun ventet nå bare på at han skulle nærme seg Jorden og gå inn for landing. Antagelig er hostemuskelen det eneste hederlige som er nedarvet etter bestefaren.
Tankene går til Frankrikes kronprins Ludvig, som tidlig på 1600-tallet, oppdaget at han kunne more de voksne ved å vise frem, eller leke med kjønnsdelene sine, foran dem – og hvinte av fryd når barnepiken strøk genitaliene hans, men ble sjenert og motvillig da han ble gift som 14-åring, og måtte nærmest tvinges til å gå til sengs med sin kone, den jevnaldrende spanske prinsesse Anna.
Ramondullah kikket på sitt vakre speilbilde. Han var ikke lengre Ramondullah – The Plummer, men King of Oslo. Han ble litt rød i kinnene og knakk litt i knærne. – Flatu Lens, sa han høyt mens han rettet seg opp – The King of Oslo! Han rettet på slipset, og skapte øyeblikkelig avstand til miljøet han nettopp hadde skapt. Han forlot rommet i hanemarsj, så ekkoet smalt i veggene.
– Jeg vil ikke inseminere på noe spesielt, sa den skriftlærde, men jeg ser ingen forskjell på Frp’s retorikk idag, og det som Hitler uttalte fra talerstolen i 1946, ropte han utover menigheten, og ventet med fremskutt hake på responsen. Her skulle de få se rørlegger som virkelig hadde vasket og spylt seg selv, og lot seg ikke merke med at Hitler var heller taus i 1946.
Med et patologisk oppblåst ego, synlig fra verdensrommet, svever han som en zeppeliner mellom Groruddalen og Rådhuset. Allah Akbar, og Ramondullah er hans profet. Oslo hadde fryktet Sultan i navnet, og fikk Sultan i gavnet, en kalif Wannabe.
Han praktiserer visdommen fra sine kollegaer blant Groruddalens imamer, og hever seg over de vantro kafferne. Men en av hans egne, Jallah Jallah Abdullah mener at han kan kalle seg hva som helst, inkludert Gud og keiser, så lenge det er under Allah og Profeten. Ramondullah rettet på hijaben, som hadde glidd ned over auan, og gikk inn på kontoret. Etter protester fra ukjente rundt seg, tok han av seg hijaben og oppdaget at det var staben. Han forsto da at det ble som om han skulle vandre rundt hjemme i Groruddalen uten hijab – helt feil.
Hans nye kjærlighet skvatt til da hun traff på han ute på gata, selv om hun var vant til litt av hvert fra mørket på Svalbard, hadde også hun vennet seg til å se han hjemme med hijab.
Ramondullah ville også lage riper i taket på Folkets Moské, og stilte i høye platåsko, uten at det hjalp. Men, okke som. Han satte seg på sitt høye øk, for nok en skrøpelig ridetur. I likhet med Qjonas har også Ramondullah en meget velutviklet svelgerefleks for alt eksotisk, inkludert kameler. Luggen var i grunnen det eneste lyse på gutten. Han var blitt fortalt at fødselen hadde stanset opp et øyeblikk, og lille Raimond hadde blitt liggende litt for lenge i klem med nesen mot mors fødsels-hemoroider. En opplevelse som skulle farge nesen hans, og prege adferden, resten av livet, og gav han en intens drive til å lete etter morsfølelsen hos nærmeste overordnede, uansett kjønn. Denne driven fulgte han selvfølgelig også inn i politikken, og var så sterk at ennå – selv etter flere år i NATO – rygger Jens inn til nærmeste vegg når han møter Ramondullah i korridoren, mens Ramondullah på sin side kjemper mot trangen til å gå inn i transe og gli ned i fosterstilling. Ah, hvor han savner mors trygge favn, men nå er det Qjonas som gjelder, og ifølge sine venner i Hamas er han mer forståelsesfull, og fryktelig snill og medgjørlig. Han ville aldri snu seg.
Det nærmer seg kommunevalget. Tankene går tilbake til valgkampen høsten 2015, hvor eiendomsskatt var det store temaet. De rødgrønnes eiendomsskattemodell i Oslo var sterkt omstridt, og debatten gikk høyt og lavt. Ramondullah la hodet på blokken og bedyret at han hadde full kontroll; «Jeg går til valg på dette, og spør byens befolkning om aksept. Det er ikke noe problem med å innføre denne modellen. Jeg har full kontroll. Eiendomsskatten vil bli innført, det vil bare ta litt tid å få det på plass.»
Da fasiten kom på bordet, viste det seg å være problemer med Oslo kommunes eiendomsskatt. Store problemer. Dullahen hadde ikke hatt full kontroll, tvert imot. Utskrivningen av eiendomsskatten 2016 ble stemplet ugyldig og Oslos eiendomsskattemodell på grensen til det lovlige.
AP hadde tatt en rødgrønn sjanse da de hasteinnførte eiendomsskatten i 2016. Hastverket gjorde at de etterpå måtte betale tilbake 177 millioner eiendomsskatt-kroner for 2017.
Jens jobbet nå fra det NATO han forbannet så sterkt i unge år, og prøver derfra å øke avstanden til Norge, slik at vi slipper den brysomme beskyttelsen. Allah Akbar. Han hadde som landets statsminister, og i ren sosialistisk ånd, måket ut flere hundre millioner skattekroner til Bill Clintons famøse fond – les lommer, etter først å ha tørket tårene etter Bills følelsesladede flere hundre tusen kroners tale, på slepent amerikansk, om diaré-utbrudd i Afrika.
Norge var nok et foregangsland, men det er lenge, lenge, lenge siden det, og gjentatte regjeringer har siden stavret seg gjennom myndighetenes korridorer, og pekt ut bastante retninger med medbrakt hvit stokk, og rasert det genuint norske, så hvis landet fremdeles betraktes som et foregangsland er det nok fordi landet følger, og betaler for andres ville ideer – og fordi målet har endret seg kopernikansk siden dessertgenerasjonen overtok.
Jeg tror vi kommer veldig langt med noen urokkelige verdier som høy moral, rettferdighet og frihet, kombinert med et avslappet forhold til virkemidlene – skrev Jensegakken, som Norges statsminister. Den militante pragmatikeren legger karrierer i grus for et større gode – sikre partiet, eller regjeringen, så lenge den ledes av APer. Etterpå feirer han med en elegant middag hjemme i statsminister-boligen, med innbudt pedofil AP-ordfører og hans offer.
Den profilerte AP-politikeren Khalid Haji Ahmed, som allerede var så husvarm at han ba de mannlige medlemmene av AUF om å ikke la seg suge av jøde-horer, for de ville få problemer med kuken. En uttalelse som sendte han til topps i AUF, før han ble minnet om at han egentlig het Khaled Ahmed Taleb og hadde løyet om det meste når han hadde søkt asyl, og likevel (Sic) fått avslag på asylsøknaden. Men han tok det ikke så tungt, det betydde bare at han ville bli opptatt med rettssaker resten av livet – betalt av han staten – i stedet for politikk, og ellers slapp å drepe en av konene for å få bli – noe som hadde utviklet seg til et modus operandi blant hans landsmenn.
Kontrollkommisjonens leder Martin Erdogan krevde at Ørna måtte inn på teppet og forklare seg mot kritikken i Riksrevisjonens rapport om manglende beredskap i eget land. Høyre prøvde å innvende at statsministerens kontor ikke var en del av Riksrevisjonens rapport. Men Erdogan sto på sitt.
Høyre og Frp gjorde det da klart at de ønsket å kalle inn også tidligere statsminister, Jensegakken. Erdogan ble nervøs og sverget ved Trygve Bratteli at det ikke var hans intensjon å lage politikk ut av dette. Qjonas kom her til unnsetning med sin erfaring, og sa at det holdt om statsministeren svarte skriftlig på de få spørsmålene som gjensto, og slik berget han ræva til Erdogan, som ble opptatt med en fruktkurv.
Erdogan kunne senere fortelle at fri innvandring over tid vil bli uhåndterlig, selv om landet var styrt av gode mennesker. Så spredde han edder og galle mot partier som ikke vil hjelpe til med å få landet reversert til samme nivå som de ekstremt kostbare turistene kommer fra, slik at de bedre føler seg hjemme — det ville være sann, hjertevarm og ekte solidaritet. Så når de har funnet seg til rette, kunne vi dra rundt og mate dem direkte, eller fortsette å subsidiere Reitan til å gjøre jobben.
Jeg tror ikke Martin Erdogan skal hoppe ned fra sitt lave esel, men finne løsninger som gjør at han kan rappellere etappevis. Nedstigningen vil nok likevel ta dagevis. Med et stort AP kan det være greit at vi også har partier som tenker på landets etniske befolkning. Han burde nok ha kjøretøy tilpasset skrevet, ikke kjeften, og satset på en dverg-ponni. Fra den ville han også ha bedre mulighet til å studere edderkopper på bakken, og minnes gamle dager — og finpusse oneliner’n “Vet du ikke hvem jeg er?”
Han hadde brukt metoden utallige ganger, både overfor undervisningsinspektører og NAV-ansatte, når han ville berge ræva til familiemedlemmer, men forventet respons hadde uteblitt. Mobbing etter Martin-metoden virket ikke lengre. Han hadde ikke fått med seg at verden var gått fra han, og at interessen for hans pondus og posisjon var blitt noe blassen og utvannet. Solidaritet i praksis — you can’t beat it!
Fiskeriministeren falt bort i unge armer, og reiste på kjærlighetsferie til Iran, men presiserte at det var Per Sprellemann som hadde vært i Iran på ferie, ikke fiskeriministeren, og at han der hadde forsøkt å dra i gang en protest mot arrangert ekteskap, men det hadde vært forbausende lite oppmøte så protesten ble avlyst.
– Lurer på hvem som fungerte som fiskeriminister, mens han deltok i Jakten på kjærligheten?
Selv kongens avdankede fylkesmann sugde seg fast i nærmeste ankerbarn, og ristet av glede. Han mente at istedenfor å sitte uvirksom i fengsel, kunne han heller bruke sine erfaringer til å gjøre nytte for seg, og foreslo seg selv ansatt for å skille de virkelige mindreårige asylsøkerne fra de falske, og sørge for at de klarte svenneprøven hans – før de kunne søke opphold.
– Vi må finne ut hvorfor norske kvinner føder så få barn, sa statsminister Ørna til Dagens Næringsliv. Hun mener det er vanskelig å forstå, på bakgrunn av at Norge har verdens beste velferdsordninger og så høy likestilling. Full barnehagedekning med billige plasser og lang foreldrepermisjon for både mor og far burde jo gi utslag i flere barnefødsler, men den gang ei. Det eneste svaret Ørna så langt ser, er å stimulere kvinner til å få barn tidligere i livet, som kunne gjøres gjennom en bedre studiefinansieringsordning.
KrFs forventede inntreden i regjeringen vil sette sterkere søkelys på familiepolitikken, men statsministeren er slett ikke overbevist om at økte overføringer til barnefamiliene er det som gjør susen. Økt barnetrygd er altså neppe svaret.
Ørna oppfordret alle til å snakke om dette temaet over julemiddagene. Samtidig ønsker hun en kunnskapsbasert debatt, for her blir det fort mye synsing. La oss derfor ta utgangspunkt i noen klare fakta. Kvinner får barn på senere tidspunkt i livet. I 1970 hadde en 30 år gammel kvinne fått 1,9 barn. I fjor var tallet nede i 0,9 barn. Både Sverige og Danmark har litt høyere fødselsrate enn Norge. Tyskland har rate på linje med Norge, mens Israel har det dobbelte.
Her er det også grunn til å heve blikket litt. Selv om det altså er fallende fødselstall i Norge, så er det jo ikke mangel på folk i verden. Samlet sett er det ventet at befolkningen på kloden vil vokse fra dagens åtte milliarder til mellom ni og ti fram mot 2050. Ørna slår klokelig fast at økt innvandring ikke er svaret på å møte fødsels-svikten i Norge. Det vil ikke være bærekraftig på sikt. Poenget er nemlig at mangel på barn i neste omgang fører til mangel på arbeidskraft i eldreomsorgen og gjør det vanskeligere å finansiere velferdsordningene i framtiden. Det blir samtidig flere eldre blant oss. Og så må vi ta inn over oss at oljens smøring av Norge kan være på hell. For å få Ola og Kari til å lage flere barn trengs det en annen form for smøring. Hun har satt, eller lagt ned, en arbeidsgruppe for å få svar på disse utfordringene. En vei å gå kan være å avkriminalisere voldtekter av etniske norske kvinner, samtidig som det strammes inn på adgangen til abort til å kun gjelde i de få tilfellene hvor overgriperen er etnisk norsk. Arbeidet her er allerede startet ved å nedprioritere etterforskningen i slike saker, til de av ofrene som overlevde både voldtekten og fornedrelsen, blir gamle og senile – og kanskje glemmer – etter prinsippet om at tiden leger alle sår. De som ikke overlevde representerer naturlig nok ikke lengre noe problem – for myndighetene, siden familiene tar kostnadene – både de emosjonelle og finansielle. Politiet leder an her. Ved å stoppe lekkasjen til pressen ved etterforskningen av fargerike voldtekter på etnisk norske kvinner og barn, forsøker de å ødelegge limet i folkets stereotypier.
Da hjelper det lite at Ørna, som selv brukte ungdommen på å trene seg opp på afrikanere, mener at hun kan vise hvordan det gjøres. Det viser seg at hun selv, i sin brunsttid slikket seg oppover Elfenbenskysten, hvor hun bokstavelig ble kastet glans over – og er nok litt farget av opplevelsen, og kan ha utviklet senskader.
De som føler ansvar, og er glade i barn og barnebarn, er engstelige – og mange angrer på at de valgte barn når de ser hvordan landet blir vanstyrt – og mer fra Brussel og Tyskland, enn fra Løvebakken. Ørna mener vi kan ta imot 30.000 flyktninger pr år i flere år, men er åpen for at det vil følge utfordringer, siden de ikke vil integreres – men ser ikke bort fra at noen av dem vil arbeide, iallfall hvis arbeidet blir godt tilrettelagt og inneholder et snev av kriminalitet.
Erna holdt pressekonferanse når Prince døde, og fortalte hvordan han hadde vært til stede i hennes liv – fra ungdommen av, men hvor var landsmoderen da vi virkelig trengte henne – da Bowie døde.
I Tromsø fikk Hjorten Über-samene til å rette kofta ved å selge byen billig. På denne tiden kunne du, på tur ned fra Tromsdalstinden, treffe på byens røde gammelordfører, som sto tvekroket i bratthenget og sa farvel til gårdagens kanapéer. Han hadde giftet seg ungt, og ikke tatt nok Møllers tran.
Krf vil øke barnetrygden slik at pakistanere får bygget skikkelige gjestehus i tilknytning til sine villaer i hjemlandet, når de besøker sine andre koner og familier. Som gode, jævlig gode kristne, er partiet eksperter på å kritisere andre, og som gode, jævlig gode kristne, lever de ikke som de prediker – men de tenker da også på alt.
Knut Arild ønsker seg til et større fellesskap med andre religiøse, men ble stoppet av partiet som fryktet Qjonas sterke sekt. Det kom da fram at partilederen hadde samme respekt for demokratiets spilleregler som idolet, og fant snart drivkraft til å forsterke splittelsen. – Eg har ikkje gått inn i politikken for å gjera det som er best for Norge, kunne han proklamere. Det går selvfølgelig en grense også for oss, fortsatte han, og sa at hans parti foreslår å øke avgifter for å betale asylregningen, og foreslår å starte med 2 øre per kilowattime på elavgiften.
Et MDG-topp-par kunne stolt fortelle, med krigstyper i riksavisen, at de hadde brukt påsken til å ta seksten togturer, for en ukes ferie i Barcelona – og alt for miljøet. En gladhistorie som gav bakgrunn til flere uttalelser som ønsket å bli uttalt – men ingen av dem var synonyme med miljøvern, og nok heller ikke godkjent av woke-bevegelsen.
Det ble ikke bedre av at de foreslo at folk skulle få ekstra fridager for å kunne bruke mer tid på å reise miljøvennlig, slik at de som ønsket en ferieuke i Barcelona kunne bruke arbeidstid til selve reisen. Partiet ønsker også å få plantet en kålåker i sentrum, som folk – med hjelm istukket kålblader – kan åle seg gjennom for å komme seg forbi innvandrergjengene. Selv hadde partiledelsen den fordelen at de kunne åle seg uten hjelm, perfekt kamuflert.
Som de svake mennesker vi er, har vi en tendens til å gjøre dumme ting hvis vi får anledning til det, sa MDGs Ramsus – og i kategorien «dumme ting», er å ta handletur i stedet for søndagstur. – Det var kanskje derfor Vår Herre ga oss et hint om hvilken dag vi skulle la være å jobbe, sa Ramsus. Av hensyn til de svake menneskene som har en tendens til å gjøre dumme ting, vil Ramsus parti som kjent utrede offentlig salg av cannabis, så lenge det ikke selges på søndager. Dessuten bør butikker holde stengt på søndager, og katter bør som sagt holdes i bånd, mente han.
Miljøpartiets grønne, og fargerike statsministerkandidat i Finnmark, Farid, satt og blåste i glørne på Steilneset. Han hadde kjørt flere lass med europaller og gammelt treverk han hadde samlet inn. Han ville lage et bål Vardø ikke hadde sett maken til siden kirken og myndighetenes utvalgte ledere hadde slepet de siste heksene fra fullstendig tilståelse i torturkammeret til retterstedet, med unntak for de som fikk skyldspørsmålet avgjort av det kalde havet i Varangerfjorden – der de uskyldige sank til bunns, og de skyldige ble lagt på bålet.
Tilståelsene ble mer og mer fargerike, og mer og mer høylytte etter hvert som torturmetodene ble mer og mer avansert. De forferdeligste pinslers grusomme skrik, lindret de geistliges fromme ører. Skrik som nesten overdøvde deres direkte konversasjon med Vår Herre, og forsikret dem om at de nå brola sin egen brede vei til Paradiset.
Med partiets sløve blikk hadde Farid gjennomskuet landets foreløpige siste heks, Sylvi. Han var så glad at han hadde fått dette ærefulle oppdraget fra Allah og partiledelsen. Han nynnet og danset litt rundt på neset, mens han stablet pallene på plass, og satte seg på huk og blåste videre i glørne. Han hadde laget et mini bål, for å gjennomleve hendelsen, før den store dagen. Foreløpig var han den eneste som viste at han hadde fått dette store oppdraget. Han hadde ennå ikke informert sin mer verdslige herre, Ramsus, om sitt guddommelige oppdrag, og måtte innrømme at han nøt å være den eneste som visste – og ville tøye denne følelsen til over helgen. Han kikket rundt seg. – Araberen er Finnmarks største sønn, sa han høyt til seg selv mens han stakk tomlene under bukseselene og gliste rått mot sydvesten. Det var nok slik aktor i saken på 1600-tallet, kongens fogd Nils Sørensen Fiil følte seg, når han majestetisk pekte på trollungen Mari Olsdatter og ville brenne den tolvårige jenta for hennes omgang med Fandens konster på Domen. Han likte følelsen, og var sikker på at Sylvi var like skyldig som lille Mari i 1662 – og har nok uvitende rett i det. Allahu Akbar.
Qjonas lille røde fjert, som sitter på Tinget støttet av en busslast av landets innbyggere, klarte å velte Justisministeren av taburetten – på en sak kjørt ut av alle proporsjoner, og som kommet fra et hvilket som helst annet parti ville ha vært den ikkesaken det var. Imponerende. Som Mao har også Qjonas sin egen lille røde.
– Et folkekrav at Sylvi må gå, sier fjerten, og myste mot den skarpe sola – og forbannet de som hadde røsket fra han hans nyervervede solbriller, mens han minnet om at han nå har støtte fra nesten to busslaster av landets befolkning. Den tause minoriteten har talt, sa han og pekte på bussene – som nå har større gjennomtrekk enn da den var tom. Stuntet halverte partiets ene prosent, men etter påfyll fra moderskipet var status Quo gjenopprettet, og han satt igjen med den eneste majoriteten av befolkningen i hans verden.
Senere ble han avbrutt midt i orgasmen over synet av fiendens etterkommer, og stivnet når Sylvi ble nestleder og ansvarlig for å hamre ut sitt partis innvandringspolitikk. Han ønsket endring. Men æres den som æres bør, det gjennomsiktige stuntet ville aldri gått hvis ikke landets ferd til Helvete var prioritet numero uno for lederen av Landets største muslimske parti ved siste valg. Vive la démocratie!
Men grep som bunner i taktikkeri, og ikke er genuine, har en lei tendens til å oppføre seg vel uavhengig av oppdragsgivers ønsker og velplanerade intensjon. Medel-Svensson har også en tendens til å la vilkårlige følelser velge myndighet, og fikk Teresa plassert i Qjons søsterparti, og hun kunne fortelle at det egentlig var Sverigedemokraterna som var skyld i deres katastrofale innvandringspolitikk; «for de brydde seg inte i vad vi tog för beslut. For å beholde makten handlet alt om å bekjempe Sverigedemokraterna, selv om det førte til at vi bedrev en ansvarslös och oregulerad invandringspolitik», la hun til.
Så neste gang fjerten går til speilet for å spørre hvem som nå er vakrest i landet, kan det være speilet gir han et såpass uventet svar at han må få med seg sjefen på ny søken i Facebook etter noe annet han kan bruke mot Frp. Kanskje en skrivefeil denne gangen, kravet er ikke så stort så lenge de selv, og deres logrende media, heldigvis avgjør hva som er viktig.
Hvis det finnes genetiske rester av ryggrad igjen i dagens befolkning, fra de som kjempet og døde for at vi skulle få fred i egen steinrøys, hvor vi kunne få utvikle et levelig samfunn for eget folk, så vil kanskje demokratiet kjenne sin besøkelsestid ved neste korsvei. Tankene bør virkelig gå til samtlige, fra Harald Hårfagre og fram til de ti-tusen tohundre og seksti-to Nordmennene – hvorav åttehundre og åttitre kvinner, som ble drept under siste krig, fordi de ville beskytte Fedrelandet, og til de som daglig kjemper for at de som kommer etter oss skal få samme mulighet til frihet som vi fikk. Ironisk – og typisk nok, kjempet de også for etterkommerne til våre Quislinger, Qjoner og røde fjerter, som enten av idioti etter forskrudd sinn, nå har snudd seg mot egne etterkommere.
Feiende påstander om fordelene ved demografisk og kulturelt mangfold, har blitt utbasunert fra minaretene landet over som et mantra. Fargerikt faenskap er tingen, roper de, berikende for samfunnet, skriker de, uten at noen har lagt fram et snev av bevis for å underbygge påstanden, og mer skremmende – uten at noen har etterspurt slike bevis … Hadde slike bevis kunnet oppdrives, ville vi vært tynget ned av bevismateriale. I stedet hører og ser våre øyne, og hører våre ører, det stikk motsatte.
Nøkkelordet blant talsmenn for multikulturalisme og globalisme ble «mangfold».
Vi vet hvordan kristne blir behandlet i muslimske samfunn, og hva vi har å se fram til;
Og vi kjenner muslimenes oppførsel i Vesten allerede, før de kommer til reell makt – og bare er velsignet av Qjonas og resten av Europas myndigheter;
Tilbake på kontoret holder Audun tale for sin velger. Han stiller seg opp mot velgeren, legger ene handa på skrivebordet, kremter, og begynner; — Jeg elsker dere. Elsker, og bryr meg om dere. Derfor mener vi også at loven må endres slik at det blir rom for tre foreldre i hver familie, og kanskje med tiden en hel bygd, og senere kan alle velge IQ, kjønn, hårfarge og størrelse på puppene. Mangfold er tingen, forsterket han. Her burde han vel også forklart hvorfor det er en fordel å ikke forstå naboen.
Formålet med slike taler, var å få følelsene fram, slik at folket ble grepet. Audun hadde lært et lite triks av Qjonas, som APen selv stadig brukte – med stort hell. Dette var da Audun var større og vennskapet sterkere, men trikset var så selvsagt og enkelt at han husket det godt. Det gikk ut på at når du ville fremstå emosjonell under talene, skulle du forsiktig lure den ene handa ned og slite deg selv i rævhårene til tårene spratt i øynene. Men dette krevde nitidig øvelse og praksis på forhånd – med forskjellige benklær, for ikke å bli lagt merke til. Så det gjaldt å øve foran speilet hjemme til trikset satt – slik at ingen fikk med seg bevegelsen. Det gjaldt å være forsiktig – og smidig.
Audun hadde øvd mye på dette. Dessuten var dette kun for velgeren – eller begge hvis det skulle bli flere – så han følte seg vel og avslappet.
– Jeg elsker dere, fortsatte Audun, med ferske nyutsprungne tårer i øynene, og ber dere tenke på de nødlidende i verden. Alle verdens nødlidende. – Tenk så på alle tomme fjøs og gardsbruk dere har sett, når dere har kjørt gjennom vårt vakre land. Tenk deretter på alle rasistene utenfor vårt parti, som sier at vi ikke har plass til noen millioner til. – Tenk på Syrerne, for et Syrisk helvete har de ikke laget for seg selv, og Somalierne – det er snart ikke en båt igjen i Rødehavet å kapre. Hva skal de leve av, jeg bare spør.
– Og båtflyktningene, jeg er så bekymret for båtflyktningene, presset han fram. Han krøp litt sammen, og tårene spratt enda mer i øynene. Han sendte en varm tanke til Qjonas for tipset, men tenkte han kanskje hadde overdrevet for han følte seg våt på beina.
– Rasistene sier at bare det at lykkejegerne betaler titusenvis av kroner for å komme seg til vesten, uten intensjon om å klare seg selv, burde diskvalifisere dem automatisk som flyktninger. De sier Vesten heller burde bruke sitt enorme apparat i utviklingslandene til å plukke ut de virkelige flyktningene som ikke kommer seg noen steder, men ofte lever forkortete liv under terror og traumatiske forhold der de er tvunget til å være, i stedet for å mate og huse de som stikker av – ofte etter at de har begått forferdelige forbrytelser mot eget folk. Men slik tenker ikke vi. – Vi vil hjelpe de etterlatte også, men først må vi hjelpe dem som ønsker å leve i et land som ikke straffer forbrytelser. Jeg kan love dere alle at de vil utvikle menneskelige egenskaper, bare de får komme til oss og blir gitt omsorg og tid.
– Hvordan vet jeg det? Blinket han retorisk ut i luften, så tårene spratt. – Fordi jeg har spurt dem, smilte han fornøyd, og tørket svetten av pannen, men med den andre hånden. For Audun er det viktigere å mene enn å gjøre, og han avsluttet med å informere om sin planlagte reise til verdens flyktningeleirer.
Det ble trampeklapp, og tilløp til hysteri hos velgeren.
– Syriske flyktningbarn drukner i Middelhavet, og da kan vi ikke tenke at krigen i Syria ikke er et problem for norske kommuner. – Det er en desperat situasjon i Middelhavet nå, og Norge må ta ansvar, forklarer Audun senere til NRK.
– Det står i avisa at det ikke lengre er folk over førti år i SV, hvis en ser bort fra ledelsen, sa Ingvart.
– Ja hvis det står i avisa så er det nok sant, mente Jan-Jan, men føyde til at det selvfølgelig kan være skrivefeil.
– Skrivefeil?
– Ja. Jeg var sikker på at det ikke kunne finnes folk over fire år i det partiet.
Etter et brutalt mord i Tromsø, kom SV raskt på banen og sa at man ikke kan dømme hele asylsøkeren for det som nevene, tennene og den ene foten gjorde. Det var tross alt med den andre foten, den som bare holdt balansen, at han hadde underskrevet søknaden om asyl, så søknaden burde innvilges raskt.
Men det viste seg at gjerningsmannen var utvist, og Politiet kunne ikke lengre finne han. Selv NAV har hatt et svare strev med å få utbetalt lønna hans i perioden.
Trine stiller spørsmål ved Regjeringens menneskesyn, siden de ber om folkeavstemming etter Qjonas famøse innbydelse til verdens flyktninger. Hun minner om at denne saken er for viktig til å la folket avgjøre, og dessuten har de allerede sagt sin mening gjennom stemmeseddelen, noe VG på lederplass sier seg enig i. Folkeavstemminger er for spørsmål angående EU og monarki, mens spørsmål rundt invadering av landet blir definert som en universell menneskerettighet, og derfor er opp til henne og ivareta.
— Sterkt, tenkte Ingvart, men måtte gi henne litt rett, siden det også speiler etniske nordmenn. Så lenge gleden over at naboen blir terrorisert er større enn redselen for at det skal ramme en selv, så heier de på myndighetene. Den importerte kriminaliteten rammer befolkningen som tilfeldig død, og folk flest aner derfor ikke det totale omfanget.
– Men nå er det ikke lengre spørsmål om det vil ramme en selv, men når – så vi får se ved neste korsvei om folket får ræva ned av sofaen og kommer seg til stemmelokalet, og håpe at sofaen fremdeles står der når de kommer tilbake. Ingvart sukket hørbart. Slik det er nå finner de parti-programmet som passer deres meninger – som hånd i hanske, men i stemmelokalet overtar feigheten – og de stemmer noe annet, av en utopisk redsel for å bli stilt til ansvar for sine meninger. Vi snakker om Stockholm-syndrom på steroider. Det er ganske utrolig at de som stemmer på mer fanskap, er de samme som glefser etter naboen når han kommer for nær.
Ser at Trine sier til Dagens Næringsliv at – «hovedregelen på Stortinget er at du aldri må følge logikken hvis du skal finne fram, men skiltene». Tenker det er et ganske utfyllende svar fra myndighetene. Som mutter Merkel er hun barnløs, og føler derfor et moderlig ansvar, og intens kribling for de som kommer.
De som surrer rundt med en Entourage av no-brainers og bevæpnede livvakter, ser ikke problemet med sin halseløse politikk – men dette kan, og vil, endre seg, og da nytter det ikke med en bygd av livvakter. Inntil da vil galskapen bare øke.
At Trine vil øke etterspørselen gjennom større innvandring, er forståelig, men egoistisk. Hele samfunn kan ikke reguleres etter lystene til Trine, Marie og Merkel, og bare fylle på til overskuddet når deres egne åpninger. Det synes som hun liker ordet islamofob, siden hun bruker det så ofte, og hveser homo, så det gir ekko i korridorene, til de som ikke vil rulle i graset sammen med henne.
— Ja, hun elsker alle ord som passer til personligheten. Derfor slenger hun om seg med ord som ender på fob, og elsker ordet måp.
— Hva kaller hun de som vil?
— Vet ikke, kanskje pervers?
— Eller ofre?
Klimaflyktninger må få komme til Norge, sier Trine, ellers blir jeg å gråte meg ihjel.
Vi skal ta vare på folk på flukt sier Venstre, de har bedre av å komme hit enn å kanskje måtte arbeide for maten i hjemlandet. Dessuten må det bli stans i bruken av midlertidig oppholdstillatelse for grunnløse asylsøkere, som tross alt er barn – selv om de i slutten av tyveårene føler de seg som barn og trenger derfor beskyttelse. Dessuten ønsker vi å stanse praksisen med å trekke tilbake flyktningstatusen, bare fordi forholdene i hjemlandet har bedret seg. Migrantene rapporterer jo selv, etter feriene i hjemlandene, at forholdene er like ille som da de forlot dem.
Bøndene merker også trykket fra importert muslimbesills
– Du har nok hørt om stuffed duck, Jan-Jan, men har du hørt om stuffed Passat. Ingvart hadde lest rapporter fra bondelandet.
Bøndene klager over alle lammene de mister på beite. Det viser seg at det ikke bare er ulv som tar lam. Også våre tidsinnstilte nye landsmenn kryper rundt i lyngen for å fange lam som de kan torturere tilstrekkelig til at de blir halal nok til å gli forbi fyldige lepper. Veiene fylles av brekende varebiler som haster fra grisgrendte strøk, fylt opp med kidnappede passasjerer som skal pines i hjel. De kjemper med rovdyr og ulykker om frittgående lam, og driter i at det gir ulven dårlig rykte. Allah Akbar. Myndighetenes arrangerer dessuten selv jakt på dyr de ikke liker, som gjennom deres famøse hi-jakt på jerv. Jervebestanden reguleres ved å jakte på en drektig jervemor fra helikopter, skyte giftpiler i henne slik at hun blir bedøvd og kan merkes med radiosender. Det er mye tøffere en dataspillene de bruker hjemme for å gi livet mening til Premier League starter, og det gjøres uniformert –
Deretter venter de til jervemor går i hi, og får valper. Når så valpene er født peiler de henne inn, og forstyrrer hiet slik at jervemor kommer ut. Nå gjelder det å ikke drepe jervemor, av hensyn til at en av jervungene kunne unnslippe nedslaktingen, og da trenger den mor. Myndighetene har stort hjerte for ofrene, når det er dyr det gjelder.
Jervemor trenger de ikke bry seg om under nedslaktingen, fordi hun vil aldri forlate ungene, og blir stående på litt avstand og se på at alle valpene blir behørig hentet ut, drept og slengt på snøen. Når så den siste er behørig drept er det endelig mor sin tur, og hun blir så skutt på kort hold.
Så gjenstår bare High Five, sigar og champagne.
Du skal ha lang utdannelse fra Veterinærhøyskolen, og mange grunner i hodet til å aldri tatt den utdannelsen – for å komme opp med en slik plan for å slakte prektige rovdyr, bare fordi den er skyldig i å være født.
- Eller smilende sett for mange filmer fra utryddelsesleirer.
- Hvilke pliktoppfyllende veterinærer føler de hever menneskets status med å delta i dette, mens de leende filmer massakren – og gjenopplever moroa etterpå, gang på gang, i lystig lag over en dry martini?
- Trodde det bare var forskrudde massemordere, og pyromaner som gjorde slikt.
- Vel …!
Myndighetene er raske på avtrekkeren når de erklærer at vår flora og fauna blir truet. De fortrenger våre egne, brøler de, før de trekker sine lange kniver og pesticider – og skyter fra hoften, enten det er vakre lupiner, stillehavsøsters, harlekinmarihøne, kanadagås, regnbueørret – eller Gud forby – en nydelig liten mårhund. Som med vår natur egne jerv og rødrev – annulleres siste rest av etikk rundt blodbadet, og selv fredningen når de føder og er mest sårbar, som ellers gjelder alt vilt – fjernes med et pennestrøk fra nærmeste skrivebord. Intet er så vakkert for jegerne som en forskremt og dødsdømt rev – hvor de kan lese av et sjel-drepende Hvorfor? – i øynene, før den blir revet levende i filler.
Tankene går til folket på Capri, og andre steder rundt Middelhavet, som fanger småfugler i nett strukket utover bakken, og binder dem fast etter føttene slik at de skal kvitre i skrekk, og slik lokke til seg artsfrender – som blir sittende fast flokkvis i utlagte nett. Lokkefuglene blir etter hvert utslitte, og sluttet å kvitre, men i sin visdom fant disse lokale heltene ut at hvis de da stakk rødglødende trefliser i øynene på de små fuglene, og blindet dem – ble effekten at de ikke sluttet å skrike før de falt om og døde av utmattelse.
I møtet med myndighetenes egne importerte avskum blir pesticider erstattet med en toleranse overfor muslimenes herjinger mot landets befolkning som er hinsides fornuft og forstand, og hvor galskapen toppes med goder våre egne landsmenn ikke har sett snurten av tidligere – og heller ikke vil oppleve selv, for de er skreddersydd avskummet og funnet på der og da – for dem – only. Den er skreddersydd for de som skal hjelpe Qjonas i prosessen med å få landet islamisert, og befolkningen utskiftet. Fra taburetten idiotene har plassert han på, kan han smilende kjøre ut sitt grenseløse nedarvede genetiske hat mot eget land, med maksimal effekt – og stadig prøve ut de mange triks og metoder han lærer av sine nye landsmenn. Villsvinene som har så høy verdi at de må vernes mot ofrene – etniske Norske kvinner og barn.
