Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Media mottar kompensasjon for mva, og mange får også produksjonsstøtte. NRK har kommet seg inn på skatteseddelen, og TV2 får direkteoverføringer fra staten. Formålet skal visstnok være å fremme ytringsfrihet og meningsmangfold.
En interesseforening som kaller seg Mediebedriftene skriver på sine nettsider:
Redaktørstyrte medier trekkes frem som en helt avgjørende kraft for å motvirke polarisering, desinformasjon og svekket tillit i samfunnet i Stortingets innstilling om ekstremismemeldingen. Komiteen understreker betydningen av at befolkningen får nyheter fra kilder som følger presseetiske prinsipper, og hvor innholdet blir faktasjekket og verifisert før publisering. I kontrast til de globale digitale plattformene, der innholdet ofte deles ukritisk og uten redaksjonelt ansvar, peker meldingen på behovet for et sterkt og mangfoldig mediemangfold i møte med det nye trusselbildet.
Man kan falle i undring over mindre. Hva som ligger i det nyspråklige ordet «redaktørstyrte» sies det lite om. Spør du meg, bør Mediebedriftene undersøke om polarisering og desinformasjon er bakt inn i medlemmenes artikler og programposter. Er ikke «redaktørstyrte medier» ivrige etter å utelate viktige faktaopplysninger? La oss se på noen hendelser fra de seneste tiårene.
På 1990-tallet kokte det over i konfliktene Tito hadde lagt lokk på etter 1945. I norske «redaktørstyrte medier» fikk «serbiske nasjonalister» skylden. Det var svært lite informasjon om de bosniske nazistene uttrykt ved SS-divisjonen Handžar eller den nazistiske Ustasja-bevegelsen i Kroatia. I liten grad ble det opplyst at mujahedin sloss sammen med bosnjaker.
Dessverre har vi også fått mangelfull og villedende informasjon om konflikten i Ukraina, som har pågått siden demonstrasjonene på Maidanplassen i 2014. For dem som søker faktasjekkede opplysninger, har norske «redaktørstyrte medier» neppe vært preget av presseetikk. Ukritisk formidles påstander om at pengeoverføringer fra Norge og Ukrainas snarlige inntreden i EU og NATO skal sikre freden. Lite stilles det spørsmål ved pengeoverføringene til en av Europas mest korrupte stater.
Når «redaktørstyrte medier» nevner NATO, nevnes ikke Tyrkia, NATOs nest største militærmakt, som ofte fører en politikk på tvers av NATOs. Atommaktene Frankrike og Storbritannia har befolkninger opptatt av konflikter der de har sine røtter, det samme gjelder Tyskland. Hvilke verdier er det «redaktørstyrte medier» kaller europeiske verdier når en økende befolkning har verdier fra samfunn vi i Europa kaller eksotiske?
Konflikten mellom arabere og jøder i Midtøsten har pågått siden Det osmanske riket gikk i oppløsning. Da Israel ble opprettet, var «redaktørstyrte medier» ensidig på Israels side. Etter Yom Kippur-krigen i 1973 har norske medier gradvis snudd 180 grader. Nå omtales konflikten som mellom Israel og «det palestinske folk», et begrep knapt kjent før PLO-charteret av 1964.
Norske «redaktørstyrte medier» formidler krigspropaganda fra PLO/Fatah og Hamas/Islamsk Jihad uten faktasjekking. Jeg har til gode å høre analyser om Det muslimske brorskapets påvirkning. I stedet hører vi at IDF dreper sivile, kvinner og barn, og angriper sykehus, skoler, barnehager og moskeer. Får mediene med seg at Hamas-krigere opptrer i sivile klær, gjemmer våpen i private hjem, sykehus, skoler og moskeer, og at krigere også er kvinner og tenåringer? Hvorfor utelater «redaktørstyrte medier» fakta som påvirker folks oppfatning av konflikten? Skyldes det en nymarxistisk ideologi i redaksjonene? Er det presseetiske prinsipper?
Presidentvalg i USA har vært en lekeplass for «redaktørstyrte medier». Obama helligkåres, Trump demoniseres. I «Dreams from My Father» (1995) redegjør Obama for sitt syn. Norske medier bør lese den og studere Angela Davis og hennes veileder Herbert Marcuse for å forstå polarisering mellom etniske grupper i USA. Hvorfor er mediene ikke kritiske til Norges støtte til Clintons fond, samarbeid med Gates, eller Obamas Nobels fredspris for svulstige taler?
På midten av 1970-tallet åpnet Europa for innvandring fra mislykkede samfunn, anført av medieyndlingen Olof Palme. I 1975 erklærte Sverige seg som flerkulturelt. Norske «redaktørstyrte medier» har fulgt svenske sosialdemokrater i tiår og støttet innvandringspolitikken helhjertet. Hvorfor debatteres ikke Flyktningkonvensjonens regel om repatriering, som de facto har vært suspendert i flere tiår?
I marxismen ses nasjonalstaten som roten til krig. Norske «redaktørstyrte medier» støtter denne tesen og hyller «minoriteters rettigheter». Vi ser en tribalisering av samfunnet, uttrykt ved ILO-konvensjon 169 og muslimske massebønner med politiske krav i det offentlige rom. Mennesker med avvikende seksualitet samler seg under eget flagg. Spør noen om hensikten, kan de vente seg hard medfart i «redaktørstyrte medier», som ukritisk fremmer særgruppers krav. Vil mediene støtte minoriteters krav til nordmenn med normalt seksualliv blir en minoritet?
Norske politikere fokuserer på hva som kan beskattes. Kanskje «redaktørstyrte medier» bør undersøke hva skattepengene går til? En besparelse på 6 milliarder kan hentes ved å redusere NRKs budsjett. Hva med en regel om at ingen i statsstøttede medier skal tjene over kr 700 000 årlig? Det kan også frigjøre arbeidskraft til andre yrker.
Les mer, for eksempel her:
1. https://no.wikipedia.org/wiki/Ustasja
2. https://no.wikipedia.org/wiki/13._Waffen-Gebirgs-Division_der_SS_%C2%ABHandschar%C2%BB
4. https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=tribalisering
6. https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/islam-net-pa-youngstorget-dette-er-farlig/o/5-95-2499237
