Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal (medlem av Norgesdemokratene)
Det skjer noe grunnleggende med Norge. Ikke med brå endringer, ikke med bråk og opprør – men med stillhet, bekvemmelighet og fornektelse. Vi bygger ned oss selv, og vi kaller det «fremskritt».
Vi river ned det som en gang gjorde oss til et folk: viljen til å stå oppreist, til å være uenige, til å verne om friheten og ansvaret. I stedet har vi lært oss å dyrke svakhet og ettergivenhet som dyd. Vi pakker inn passivitet i vakre ord som «toleranse», «inkludering» og «solidaritet», mens alt som lukter av selvhevdelse og nasjonal styrke stemples som farlig eller ekstremt.
Dette kunne vært et personangrep.Men vi holder oss heller til systemkritikk, en påminnelse om at det norske folk – gjennom sine stemmer og sin stillhet – har valgt en retning som svekker alt vi en gang stod for. Vi stemmer gang på gang fram pill råtne politikere og partier som leverer oss inn i overnasjonale avtaler, svekker vårt forsvar, undergraver vår suverenitet og gjør oss stadig mer avhengige av globale strømninger vi ikke kontrollerer.
De få lederne i verden som forsvarer sitt lands verdier, frihet og selvstendighet, blir av oss malt som djevler. Vi tåler dem ikke. Ikke fordi de truer oss, men fordi de minner oss på at vi har sviktet vår egen ryggrad.
Vi later som vi kjemper for fred, men godtar «snille kriger» og «menneskerettighetsbombing» så lenge det passer inn i vår selvgode fortelling. Vi snakker om ytringsfrihet, men den gjelder visst bare for dem som sier det «riktige». Vi tåler ikke lenger at noen går en annen vei enn oss. Vi krever underkastelse – og kaller det moral.
Norge fremstår i dag som et land som har resignert. Et folk som ikke lenger ønsker å overleve som noe eget, men som heller vil synke fredelig sammen i konsensus og komfort. Et folk som håner styrke og tilber svakhet – og som forventer at resten av verden skal gjøre det samme.
Jeg spør: Er dette det storsamfunnet vi ønsker å overlate til våre barn? Et samfunn uten retning, uten selvrespekt, uten vilje til å stå oppreist?
Det er fortsatt mulig å snu. Men det krever ærlighet. Mot. Og evne til å erkjenne at vi ikke lenger kan pakke feighet inn i fine ord og late som det er etisk overlegenhet. Først når vi tør å se oss selv i speilet – uten illusjoner – kan vi begynne å gjenreise noe ekte.
8 september kan vi si nei takk, til dette kollektive hærverket.
