Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Vestens manifesterte forfall, eller det Qjonas kaller evolusjonens peak – Pride-togene som danser seg gjennom byens gater, med en Statsminister som spriker paraplegisk med bena i sprudlende glede, og viser hvor høyt han kan løfte dem – selv med klær på. – Jeg har gledet meg i mange måneder, sier han uvanlig entydende og klart, – og med den fengende musikken og synet av Raymond, blir det fristende å tenke dans – føyer han til der han leder sin fargerike flokk.
Nordmenn flest har for lengst akseptert at det fins menn som elsker menn, og kvinner som elsker kvinner – og trekker ikke engang på skuldrene av det faktum.
Før var det tabu, ulovlig og straffbart, og ble slått hardt ned på. Straffen for homoseksuell aktivitet har mildnet fra dødsstraff – via fengsel, bøter, til å bli lovlig – og ikke lengre forbundet med lovbrudd, og til det nå er blitt toppen av normalitet – og tildelt offentlig flagging med eget flagg, og egen festmåned i året.
Vi må ikke glemme at det var våre myndigheter som hele tiden, gjennom historien, har preket fasiten over hva som til enhver tid skulle være status på hvordan homoseksuell aktivitet til enhver tid skulle behandles – de samme som nå danser i spissen for en folkefest for homofile og lesbiske – og hvor de mest ekshibisjonistiske freakene i toget benytter anledningen til å virkelig få leve ut sine mest kinky fantasier der de flagrer med redskapene foran store barneøyne. Det er jo bare en fargerik fest for hele familien. Det er så moro at …
På samme måte som vi skjemmes, og rister på hodet, over våre forfedres myndigheters skamfulle, og brutale henrettelser av datidens homofile – og andre uskyldige – som myndighetene erklærte var hekser, og brente på bål, eller halshugde – til datidens folk forlystelser, vil våre etterkommere riste på hodet og skjemmes over hvor langt inn i galskapen pendelen svingte, før den forhåpentligvis vil stabilisere seg et sted midt mellom. Nå er pendelen like langt fra normalen, som da hodene rullet, eller ble satt på stake – og fremdeles leder myndighetene an i spissen for galskapen.
Barna vinker med fargerike flagg, og freakene svarer med kraftige hoftevrikk – slik at de kan vinke tilbake uten å bruke hendene – som er opptatt med flagg, dusker – og å holde parykken på plass. Håper de har dusjet og spylt redskapene, etter bruk, før vinkingen, slik at de ikke griser til bunadene til de stivpyntede og storøyde barna – som blir holdt opp av sine ansvarlige foreldre- slik at de skal få med seg alt.
Foreldrene kan slappe helt av, et barn får med seg alt. Problemet for en uutviklet barnehjerne, blir å tolke inntrykkene fra de voksnes aktiviteter som utfolder seg foran dem – og tydeligvis forventes, og vil være alle festers høydepunkt – når de selv blir voksne, samtidig som de ser på mor og far – og vet at noen lever som dem, som mann og kvinne – og lurer kanskje på om det fremdeles er lovlig.
Den lille gutten kan ikke si at keiseren ikke har klær på seg, for keiseren synes å være den eneste som har klær på – for Fyrsten vet at alt er et spill, og at myndighetene selv – også i vår samtid – lager spillereglene og sitter med regien.
Qjonas importerte muslimske terror-celler glimrer imidlertid med sitt like fargerike nærvær, og ser bare stadig gryende muligheter til å sette de vantro idiotene under administrasjon – mens landets myndigheter er opptatt med å lede an i masse-psykosen, og før vettet, sans, og samling vender tilbake – og samtlige lander med et plask i virkeligheten.
Stortingspresidenten holder seg klokelig borte fra Pride-toget, for han vil fortsatt leve etter overtagelsen – og de vil trenge tjenere som kjenner til landets administrasjon.
Selv opportunisten Qjonas blir nok tettere i stegene, og mer klirrende i ræv-klinkene, etter hvert som det blir ryddet plass til Pride-togets endestasjon. – Vi ble så lett revet med, vil han kanskje prøve som unnskyldning overfor landets nye Herrefolk, men siden låsen nå er skiftet – og hans nøkkel ikke lenger passer – og derfor ikke trengs, vil han nok havne i biologisk avfall – sammen med resten av landets opprinnelige befolkning.
