Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal (medlem av Norgesdemokratene)
Vi har nådd et punkt i Norge der aviser og TV-kanaler knapt lenger driver med journalistikk. I stedet er de blitt misjonærer for en klimareligion som krever stadig mer dramatikk, stadig høyere avgifter og stadig nye offergaver fra vanlige folk. Bare se på værkartene deres: Før var sommer i Spania gult og varmt. Nå er det blodrødt og flammende, med store fareskilt som om Europa står i brann. Slik holder de liv i frykten, for da er vi lettere å lokke til å godta hva som helst — også neste runde med klimamål og avgifter.
Samtidig sitter politikere fra de store partiene og nikker alvorlig mens de planlegger flere CO₂-avgifter, mer nettleie, mer byråkrati. «Vi har det jo så godt i Norge,» sier de, og glemmer helt at mange nå må velge mellom mat og strøm. For dem er klimareisen et vakkert eventyr. De elsker å reise til Brussel og New York for å klappe hverandre på skuldrene, mens eldre og barnefamilier i Oppdal, Trysil og på Sunnmøre sitter og fryser i trekkfulle hus, redde for neste strømregning.
Det er nesten rørende å se hvor blanke øynene blir på enkelte toppolitikere når de får snakke om «omstilling» og «ansvar». Det er som å høre prester i en kirke — bare at prekenen handler om CO₂, elsertifikater og FN-rapporter, ikke frelse. Pressen stiller gladelig opp som menighet. De maler værkartet rødere enn helvete og trykker opp nye skrekksaker hver gang temperaturen bikker 30 grader i Madrid, som om det aldri har skjedd før i historien.
Hva har skjedd med å ta vare på sitt eget folk først? Hva har skjedd med å bruke våre fantastiske naturressurser til å sikre lav strømpris, trygg industri og stabile arbeidsplasser? I stedet jages industrien ut av landet, mens vi importerer de samme varene med høyere globalt utslipp, og klapper oss selv på skuldrene fordi vi «tok ansvar». Det er som å sulte seg i hjel for å imponere naboen.
I mellomtiden sitter folk flest hjemme med en haug strømregninger som en gravstein over økonomien. Små bedrifter vurderer å stenge dørene. Barna lærer å ta kortere dusjer, ikke fordi de bryr seg om EU-direktiver, men fordi foreldrene ikke har råd. Og alt dette mens klimapolitikere smiler bredt over champagneglass i Brussel og snakker om hvor «grønne» vi er.
Dette er ikke lenger ansvarlig politikk. Det er en sekt. En sekt som hyller sine egne dogmer, som forlanger stadig nye ofre, og som feirer seg selv i internasjonale klimapaneler. Og pressen, som burde stille kritiske spørsmål, oppfører seg i stedet som korister i dette grønne evangeliet.
NorgesDemokratene sier klart: Ja til miljøvern og fornuftig klimapolitikk — men nei til å ødelegge vår egen økonomi, industri og folks hverdag for å tilfredsstille klimaeliter og byråkrater i EU. Norge skal selvsagt bidra til et bedre miljø, men ikke på en måte som skyver gamle Kari ut i kulda og unge familier ut i økonomisk utrygghet.
Den 8. september er det opp til deg. Vil du ha flere avgifter, dyrere mat og strøm, mer klimapatos og flere blodrøde værkart — eller vil du sende et klart signal om at dette grønne sirkuset nå må ta slutt.
