Tyskernes ran av Stakraft

Av Kurt Guldvik, Oppdal

Det norske kraftsystemet er blitt kapret. Ikke med våpen, men med dokumenter, avtaler og unnfallenhet. Det som skulle være vårt felles arvesølv – vannkrafta – selges nå under markedspris til utenlandske statsforetak, orkestrert av ledere i Statkraft og velsignet av en norsk regjering som har glemt hvem de jobber for.

Midt i dette sitter en tysk mann ved navn Patrick Koch, leder for forretningsutvikling i Statkrafts tyske avdeling. Han er hjernen bak flere såkalte grønne kraftavtaler med tyske industrigiganter – inkludert Deutsche Bahn og Mercedes-Benz – der Statkraft leverer store mengder strøm over tiår, til priser som trolig ligger dramatisk under markedsverdi.

En avtale som lukter råttent

I april 2024 inngikk Statkraft en langsiktig avtale med Deutsche Bahn, hvor det skal leveres 19 TWh vannkraft over 10 år. Det tilsvarer nær ett års forbruk for 800 000 norske husstander.

Strømmen skal etter estimater selges for 20–30 øre/kWh – samtidig som spotprisen i Sør-Norge ofte har ligget på 2–4 kroner/kWh de siste årene.
Med andre ord:

Et mulig verditap for Norge på mellom 30 og 50 milliarder kroner.

Hvordan er dette mulig? Hvem godkjente dette? Og hvorfor fortsetter Patrick Koch å forhandle avtaler på vegne av norske interesser etter en slik fiasko?

Forretningssans eller bevisst svik?

Statkraft har forsvart seg med at slike PPA-avtaler (Power Purchase Agreements) gir «forutsigbarhet» og er «nødvendig for investering i grønn energi». Det er en absurd unnskyldning.
Ingen trenger å gi bort kraft til under en tredel av markedsverdi for å tiltrekke investeringer i dag. Vi er i et overopphetet strømmarked – produsenten sitter med all makt.

Likevel har Statkraft ikke bare gitt bort strøm til Deutsche Bahn, men også inngått lignende «grønne partnerskap» med Mercedes-Benz, Daimler Truck, OPTERA og flere. Prisene? Hemmelig.
Det gir oss bare én grunn til å mistenke hvorfor:

De er så pinlig lave at de ikke tåler offentlighetens lys.

Og som om ikke det var nok …

Statkraft har også kjøpt opp nedslitte tyske vindmølleparker som nå trenger oppgradering. Hvorfor? Neppe fordi de er lønnsomme. Tyskere selger ikke slike anlegg uten grunn. Det lukter overprising, subsidiekollaps og en dårlig deal signert med norske penger.

Man må spørre seg:

Betaler Statkraft overpris for å støtte tysk energipolitikk – på bekostning av norsk industri og husholdning?

Politikerne som lot det skje.

Disse avtalene ble inngått under Jonas Gahr Støres regjering, med Terje Aasland (Ap) som olje- og energiminister. Ironisk nok var det disse samme personene som året før sto på talerstolene og sa:

• «Vi trenger mer kraft, mer vind, mer havvind – for å møte fremtidig etterspørsel.»
• «Norge kan stå i fare for å mangle strøm.»

Og likevel – i det øyeblikket de vet det er knapphet på vei, signerer de fastprisavtaler til utlandet med ekstrem rabatt. Det er ikke inkompetanse lenger. Det begynner å ligne bevisst svik.

Hva bør skje nå?

Dette handler ikke bare om én mann. Patrick Koch er kanskje frontfiguren, men noen i ledelsen må ha godkjent det. Kanskje styreleder Anne-Karin Kolstad? Eller konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen? Kanskje departementet selv?

Vi krever:

1. Full gransking av alle PPA-avtaler siden 2020.
2. Etterforskning for mulig økonomisk utroskap eller korrupsjon.
3. Offentliggjøring av lønn, bonus og avtalevilkår knyttet til Koch og hans team.
4. Stans i alle nye utenlandsavtaler til norsk energibalanse er sikret.
5. Reforhandling av avtalen med Deutsche Bahn.

Dette er ikke lenger en energipolitisk sak. Dette er et nasjonalt ran.

Statkraft er vårt selskap. Vannkrafta er vårt arvesølv. Når strømmen selges for spottpris til tyske statsforetak – mens vi i Norge må skru ned varmen og kutte i matbudsjettet – da har noen gitt bort Norge.

Og vi har full rett til å stille spørsmålet:

Er Patrick Koch bare en elendig forretningsmann – eller er han bare den første vi ser i en kjede av korrupt, systematisk ressursutarming?

Krafta tilhører ikke EU. Den tilhører ikke Deutsche Bahn. Den tilhører folket. Og vi krever den tilbake.

8 september så er det fullt mulig og si nei til Stortinget sitt korrupte maktmonopol.

Jeg håper inderlig at folket tar ansvar snart og bruker stemmeretten sin riktig.