Fra Trotskij til trynefaktor

Av Johan Slåttavik, først publisert på Akroma.

Bak det offisielle narrativet om toleranse og fellesskap ligger en virkelighet preget av ideologisk ensretting og maktmisbruk. Det som kalles demokrati, rommer i praksis lite rom for uavhengighet og store konsekvenser for den som utfordrer det etablerte.

Jeg har aldri hatt noe problem med nominelle minoriteter som muslimer, eller med minoriteter som jøder, homofile og transpersoner. Ingen av disse har noensinne gjort meg noe galt. Det jeg derimot har hatt et vedvarende og dypt problem med, er Arbeiderpartiet og den nye «venstresiden» – en politisk og sosial klasse som i all hovedsak består av etnisk norske middelklassepersoner, preget av en slående mangel på selvrefleksjon, ærlighet og moralsk integritet.

Hadde jeg hatt muligheten til å bytte ut hele denne gruppen med muslimer, ville jeg gjort det uten å blunke. For muslimer flest er, etter min erfaring, ærlige mennesker med en oppriktig gudstro. Og det er noe jeg respekterer. De står i dyp kontrast til det verdiløse selvbildet store deler av den nye venstresiden har bygget sin identitet rundt.

Min egen historie begynner i juni 2011, da jeg mistet jobben min som følge av løgner fremsatt av en aktivist. Årsaken var et innlegg jeg hadde skrevet på min private Facebook-profil, hvor jeg uttrykte dyp misnøye med hvordan en alvorlig overgrepssak i Trondheim ble håndtert. En 14 år gammel jente hadde valgt å avslutte sitt liv etter å ha blitt overfalt og voldtatt av tre gutter – og systemet, politikerne og pressen forholdt seg unnvikende, stilltiende og feigt.

Det var i kjølvannet av dette at de politisk motiverte personforfølgelsene mot meg for alvor begynte. Bak kampanjene sto selverklærte «antirasister» som i realiteten opptrådte som ideologiske bøller og sosialt aksepterte mobbere – folk som skjulte sin maktbruk bak moralisme og tomme slagord.

Seks uker senere, den 22. juli 2011, befinner jeg meg et sted i Midt-Norge. Jeg står med malingsrullen i hånden, i ferd med å sette ny farge på et hus, da jeg hører nyheten på radioen: et massivt terrorangrep har rammet Oslo og Utøya.

Etter dette fikk personforfølgelsene mot meg – og mange andre som ikke passet inn i det ideologiske skjemaet til venstresiden – for alvor vann på mølla. Plutselig ble enhver avvikende stemme mistenkeliggjort, og et allerede trangt ytringsrom ble enda smalere. Det som tidligere hadde vært uenighet og misnøye med oppførselen deres, ble nå fremstilt som ekstremisme.

Terrorens århundre

Den mer overordnede historien starter selvsagt ikke i 2011. Den går langt tilbake – til Sovjetunionen, hvor den ideologien som i dag preger den nye venstresiden først ble formulert og satt ut i praksis. Det vi ser i dag er ikke noe nytt, men en videreføring av de samme tankestrømningene: klassekamp forkledd som rettferdighet, sensur forklart som «trygge rom», og maktutøvelse skjult bak språk om inkludering og toleranse. Mye er pakket inn i nye ord og moderne fasader, men kjernen er den samme – et ideologisk prosjekt som setter kollektivet foran individet, og partilinjen foran sannheten.

I Sovjetunionen var terror en del av systemet. Gravide kvinner ble fengslet uten rettssak, ofte fordi de var gift med «folkefiender». I arbeidsleirene ble de tvunget til tungt arbeid uten hjelp, og mange barn døde kort tid etter fødsel. Mødrene ble enten sultet i hjel, skutt rett etter fødselen, eller i noen tilfeller brutalt sprettet opp med bajonett. Dette var ikke tilfeldige overgrep, men villet og systematisk ondskap.

Pressen spilte en sentral rolle i å muliggjøre dette. Den frie pressen ble knust, og erstattet av et propagamaskineri som forsvarte forbrytelsene, demoniserte ofrene og hyllet overgriperne. Overgrep ble fortiet, omskrevet eller rettferdiggjort som nødvendige steg på veien mot «revolusjonens seier». Journalistene som ikke underordnet seg, ble fengslet, skutt eller forvist til Sibir. Mediene ble regimets talerør – og løgnen ble gjort til offisiell sannhet.

Den russisk-ortodokse kirken ble nærmest utryddet. Prester ble arrestert, torturert og henrettet i titusentall. Kirker ble sprengt eller omgjort til lagerbygg og ateistiske museer. Troende ble trakassert, og barn ble opplært til å forakte religion og angi sine egne foreldre. Å eie en bibel kunne være nok til å bli sendt i arbeidsleir.

Dissentere – intellektuelle, kunstnere, forfattere, vanlige borgere som våget å ytre skepsis – ble stemplet som sinnssyke og tvangsinnlagt. Der ble de dopet ned, utsatt for elektrosjokk og isolasjon. Andre ble sendt til Gulag, der mange døde av kulde, sult eller mishandling.

Sultkatastrofen i Ukraina, kjent som Holodomor, tok livet av millioner. Mat ble konfiskert med makt, landsbyer ble sperret inne, og folk ble nektet å forlate områdene. Familier spiste bark, døde dyr og i enkelte tilfeller sine egne døde.

Dette var ikke tilfeldige utskeielser, men del av en ideologisk politikk. Kommunismen krevde total lydighet, og de som ikke underordnet seg, ble knust. Den som ikke passet inn i systemet, mistet ikke bare jobben, men ofte friheten, familien og livet.

Ikke engang osmanerne eller Hitlers Tyskland utviste den samme kalde, systematiske inhumaniteten som Sovjetunionen gjorde. Der nazismen bygget på brutal raseideologi og det osmanske riket på imperiale maktstrukturer, var den sovjetiske volden drevet av en ideologisk overbevisning om at individet ikke hadde noen verdi utenfor kollektivets vilje. Lidelse ble ikke bare akseptert, men ansett som nødvendig.

Det er nettopp denne ideologiske arven dagens Arbeiderparti og den nye venstresiden i Norge bygger videre på. Selv om formene har endret seg, ligger det samme verdensbildet i bunn – en mistro til individet, et behov for kontroll over tanken, og en vilje til å undertrykke uenighet for det de kaller «fellesskapets beste». De har arvet språket, strategiene og maktlogikken, bare i en mildere, mer tildekket form. Men målet er det samme: full ideologisk dominans, uten rom for avvik.

Trotskijs ideologiske arv

Leon Trotskij spilte en sentral og aktiv rolle i å etablere og gjennomføre den tidlige sovjetiske terroren. Som en av hovedarkitektene bak bolsjevikrevolusjonen og grunnlegger av Den røde armé, var han både militær leder og ideolog, med en kompromissløs tro på revolusjonens nødvendighet, uansett hvilke menneskelige kostnader det innebar.

Under borgerkrigen etter 1917 ledet Trotskij kampanjene mot dem som ble stemplet som kontrarevolusjonære. Han organiserte massehenrettelser, brukte gisler som avskrekking, og beordret brutale represalier mot hele landsbyer som ble anklaget for å støtte feil side. Da matrosene i Kronstadt gjorde opprør i 1921, mange av dem tidligere støttespillere, var det Trotskij som ga ordre om å knuse oppstanden med våpenmakt. Resultatet var tusenvis av drepte og deporterte.

Han forsvarte også eksplisitt bruken av revolusjonær terror som et legitimt virkemiddel. Vold ble for Trotskij et pedagogisk og politisk redskap, nødvendig for å omskape samfunnet og omforme mennesket. Motstand ble ikke sett som en rettighet, men som en forbrytelse. De som sto i veien for revolusjonen, hadde ifølge ham ingen krav på medlidenhet.

Selv om Trotskij senere ble forvist og til slutt myrdet på ordre fra Stalin, var han ikke noe mildere eller mer humant alternativ. Han bidro tvert imot til å legge det ideologiske og praktiske grunnlaget for det totalitære maskineriet: volden, sensuren, undertrykkelsen og fornektelsen av individets verdi. Grusomhetene han sto bak var ikke tilfeldige overgrep, men systematisk ondskap i ideologisk drakt.

Det norske Arbeiderpartiet var i mellomkrigstiden sterkt fascinert av Sovjetunionen og den bolsjevikiske revolusjonen, inkludert de ledende skikkelsene bak den. Trotskij, som var blant revolusjonens mest sentrale og brutale arkitekter, ble i denne perioden ansett av mange på venstresiden som en visjonær og modig revolusjonær. Da han ble forvist fra Sovjetunionen av Stalin i 1929, søkte han tilflukt i en rekke land – og i juni 1935 fikk han innvilget politisk asyl i Norge av den sosialdemokratiske regjeringen under Johan Nygaardsvold.

Så stor var beundringen at Arbeiderpartiet lot ham bo på Utøya, en eiendom de eide og brukte som leirsted for partiets ungdomsbevegelse. Der bodde Trotskij sommeren 1935, omgitt av norsk natur og politiske sympatisører. Hans opphold på Utøya varte i omtrent to måneder, før han ble flyttet til et mer avsidesliggende sted i Hurum etter press fra Sovjetunionen og økende diplomatiske spenninger.

Det at en av hovedmennene bak den revolusjonære terroren, med ansvar for massakrer, undertrykking og utrenskninger, fikk bo på det som senere har blitt Arbeiderpartiets politiske arnested, er et historisk faktum med tung symbolikk. Det viser hvor dyp tilknytningen var mellom norsk sosialisme og den sovjetiske ideologien, også etter at de første grusomhetene var allment kjent. Trotskij ble aldri stilt til ansvar for sine handlinger, og i Norge ble han tvert imot behandlet som en æresgjest, på øya som i dag forbindes med «demokratiets forsvar».

Den ideologiske arven lever videre

At Arbeiderpartiet i sin tid hyllet Leon Trotskij og ga ham husly på Utøya, er ikke bare et historisk kuriosum – det sier noe dypt om partiets ideologiske røtter. For den samme mentaliteten lever videre i dag. Mennesker som våger å stille spørsmål ved makten, eller som ikke tilpasser seg den rette fortellingen, blir fortsatt møtt med sanksjoner. Ikke med gevær, men med sosial, økonomisk og profesjonell utestengelse.

Jeg vet det av egen erfaring.

I 2025 står jeg fortsatt med konsekvensene av forfølgelsene jeg ble utsatt for. Arbeiderpartiets sympatisører gjorde det tydelig at jeg som dissenter skulle knebles og straffes økonomisk. De ønsket at jeg skulle være arbeidsledig, marginalisert og fattig – en levende advarsel til andre som kunne finne på å si imot. Derfor har jeg, av ren nødvendighet, bygget opp min egen bedrift. Jeg jobber i dag med IT, og har etablert en virksomhet som gir meg både økonomisk frihet og uavhengighet – helt utenfor det systemet Arbeiderpartiet fortsatt forsøker å kontrollere.

Jeg liker å kunne ta meg fri når det passer meg. Det er en av de store fordelene med å stå utenfor systemet deres. Jeg reiser når jeg vil, jobber når det trengs, og lar ikke noen politisk korrekt personalavdeling fortelle meg hva jeg får lov til å mene. Motorsykkelen er min måte å komme meg bort på – ut av byene, ut av støyen, ut av kontrollen. På en av disse turene tok jeg veien forbi Tyrifjorden og stanset ved kaia til Utøya. Jeg stilte meg opp der med sykkelen og ble stående en stund i stillhet. Ikke for å minnes Arbeiderpartiets «martyrer», men for å minnes hva slags ideologi som har fått operere fritt i dette landet i generasjoner. Det var ikke hat som fylte meg der ute, men et klart blikk. Et blikk på historien, på hykleriet – og på mitt eget valg om aldri å bøye meg.

Ved Utøya-kaia er det en flere meter høy grå murvegg. Kald, massiv og iøynefallende, som et monument i seg selv. Den minner umiddelbart om sovjetisk arkitektur, med sin tunge, lukkede form og monumentale alvor. Den står der som et symbol. Uten at de kanskje selv forstår det, bærer veggens utforming et ubevisst og kunstferdig uttrykk for ideologien som ligger bak. Den er ikke bare en fysisk konstruksjon, men et speilbilde av det verdensbildet som fortsatt preger Arbeiderpartiet: kollektivt, kontrollert, følelseskaldt og totalt uinteressert i individet.

Veggen er et visuelt symbol på det grå og kalde samfunnet de ønsker å lage. Det er den veggen som møter oss alle.

Den gudløse religionen

Jeg tror, i likhet med mange muslimer, at det finnes en Gud. Jeg tror det er noe mer enn materie, makt og meningstomme slagord. Det finnes en høyere orden, noe som er hellig – og det er nettopp dette Arbeiderpartiet og den nye venstresiden alltid har hatt behov for å rive ned. De tåler ikke tanken på at mennesket ikke er sin egen autoritet.

Denne krigen mot det hellige har røtter langt tilbake. Allerede i 1923 gikk Edvard Bull d.e., en av Arbeiderpartiets ideologer, i bresjen for å reformere skolen i marxistisk ånd. I valgkampheftet Kommunisme og Religion skrev han at partiet skulle føre en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» og at man måtte «slåss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter».

For Bull var det ikke tvil: «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen … Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den.»

Dette var ikke løs tale. Skytset hadde han hentet fra sin egen doktoravhandling fra 1912, Folk og Kirke i Middelalderen, der han argumenterte for at kristningen av Norge i praksis hadde hatt liten betydning.

Bull forsøkte å omskrive både historien og samtidens virkelighet, slik at kristendommen kunne fremstilles som fremmed, undertrykkende og bakstreversk, akkurat slik marxismen ønsket å fremstille alt som ikke passet inn i deres materialistiske verdensbilde.

Derfor er det ingen overraskelse at Arbeiderpartiet, både før og nå, har bekjempet alt som minner om ånd, tro og evige sannheter. De vil ha et menneske uten røtter, en borger uten sjel, en befolkning som formes etter statens og partiets behov. Og for den som tror på noe mer, blir det etter hvert umulig å bøye seg for det systemet.

Det de står for, er i realiteten en gudløs religion. En ideologi forkledd som moral, med staten som yppersteprest og partilinjen som dogme. De forkynner likhet, men praktiserer maktkonsentrasjon. De taler om mangfold, men tåler ingen avvik. De lover frigjøring, men krever full underkastelse. Det er en tro uten nåde, en frelseslære uten tilgivelse, der den som en gang feiler eller tenker feil, aldri kan bli ren.

Denne sekulære trosformen har sine egne ritualer, sine egne bannbuller og sin egen inkvisisjon. Pressen fungerer som prekestol og PR-apparat, kommentariatet som menighet, og de digitale plattformene som tukt og disiplin. Det som startet med marxistisk teori i Europa, har i dag utviklet seg til en vestlig statsbærende ideologi, uten Gud, uten ydmykhet, og uten rom for det hellige.

Men i all sin aggressivitet avslører de også sin svakhet. For mennesket lengter etter noe mer. Etter sannhet, rettferdighet og mening. Etter det som ikke kan vedtas av komiteer, skrives i partiprogram eller avlyses med et klikk. De kan tvinge folk til å tie, men de kan aldri tvinge frem ekte tro. Det er derfor de frykter den som tror på noe høyere – for et menneske som bøyer seg for Gud, lar seg ikke bøye for dem.