Oljefondet plyndres – og norske politikere leder ranet.

Av Kurt Guldvik, Oppdal

Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland – skulle være vår felles trygghet. En buffer for fremtidige generasjoner. En garanti for velferd, verdighet og nasjonal suverenitet i møte med økonomiske nedturer og eldrebølge. Men realiteten er at vi, det norske folk, trolig aldri vil få beholde det som vårt. Hvorfor? Fordi både ytre og indre krefter har bestemt at denne ufattelige formuen på over 19 900 milliarder kroner skal deles, tappes og spres – til alt annet enn det norske fellesskapet.

1. De fremmede interessene: Oljefondet som «verdens bankkonto»

Det finnes et stadig mer høylytt internasjonalt kor: Norge er så rikt – de har plikt til å hjelpe verden. Bak denne moralistiske fanfaren skjuler det seg harde realpolitiske krav om overføringer og ressurser:

• Klimafordeling: Rike Norge forventes å finansiere «det grønne skiftet» i fattige og klimautsatte stater – land som aldri har bygd opp noe tilsvarende selv. Oljefondet betraktes ikke som vårt, men som en rettferdighetens pengepott.
• Militær opptrapping: Norske politikere har allerede begynt å bruke fondet til å finansiere massiv våpenhjelp til Ukraina og styrking av NATOs beredskap. Det finnes nå aktører, både i EU og i Washington, som ønsker at Norge skal bære en større andel av Europas militære utgifter. Vi har pengene, sier de – og politikerne våre nikker.
• Multilaterale krav: FN, Verdensbanken og internasjonale NGO-er presser Norge til å bruke store summer på global «omstilling», kvinners utdanning, migrasjonshåndtering og humanitære fond. I realiteten: Norske penger som aldri vender tilbake.

2. De indre fiendene: Norske politikere som ikke føler eierskap

Verst av alt er kanskje ikke de utenlandske kravene – men våre egne selverklærte forvaltere som sitter på Stortinget. Disse har for lengst forlatt tanken om at fondet skal tjene det norske folket. I stedet drives de av ideologi, dårlig samvittighet og et desperat ønske om å bli likt i globale korridorer:

• Partier som vil redde verden før Norge: Arbeiderpartiet, SV, MDG og Venstre – alle har vært med på å omdefinere fondets rolle. Det er ikke lenger en pensjonsbuffer – det er et «verktøy for global rettferdighet».
• Klima som unnskyldning: Med klima som moralsk slegge, får de det norske folk til å fremstå som skurker og forurensere – og dermed forpliktes vi til å «gi tilbake». Gi, gi, gi – til alle andre enn våre egne.
• Den nye «sikkerhetspolitiske solidariteten»: Flere politikere, særlig i Høyre og Ap, mener vi må bruke oljepenger til militær opprustning – ikke bare i Norge, men også for hele NATO. Norske milliarder har allerede blitt brukt på våpen til utlandet, og mer skal det bli.

3. Manglende folkelig kontroll og eierskap

Spør deg selv: Når ble du spurt om hvordan Oljefondet skulle brukes? Aldri. Det finnes ingen folkeavstemning, ingen reell medbestemmelse. Fondet forvaltes av embetsverk og politikere som ikke står til ansvar i praksis, og befolkningen blir holdt på avstand med økonomiske teknikaliteter og PR-prat om «bærekraftig avkastning».

Det norske folk får smuler tilbake. Skattene går ikke ned. Sykehus legges ned. Eldre må tigge om plass. Samtidig ser vi oljepengene renne ut til alskens tiltak i Afrika, Ukraina, Midtøsten og Brussel.

4. Demografisk og ideologisk endring: Nasjonalt eierskap forvitrer

Det kommer en tid – og den er ikke langt unna – hvor flertallet i Norge kanskje ikke vil ha det samme båndet til den nasjonale arven. Jo mer sammensatt befolkningen blir, jo mer svekkes ideen om et felles eierskap til et nasjonalt fond. Når fellesskapet svekkes, blir det lettere å ta fra alle – og gi til hvem som helst.

5. Konklusjon: Et sakte ran

Det som skjer, er ikke et plutselig ran. Det er et sakte, målrettet tappesystem – hvor man kaller plyndringen for «solidaritet», og hvor de som protesterer blir stemplet som bakstreverske, nasjonalistiske eller «umoralske».

Men faktum gjenstår: Det norske folk er i ferd med å miste sin rett til fremtidig økonomisk trygghet.

Ikke fordi vi ikke har råd, men fordi de som styrer – og de som presser utenfra – vil ha sin del av kaka. Og politikerne våre? De skjærer i stykket kaka – med brede smil og internasjonale hedersmedaljer.

8. september har vi muligheten til å stemme bort noen av våre verste forrædere. Bruk den.