Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Så kom det altså. FN-domstolen i Haag har levert sin «rådgivende» uttalelse. 140 sider med global maktarroganse og grønnklimaideologi – innpakket i juridiske fraser og moralske trusler. Dette er ikke en dom. Det er en plan. En plan for å få klørne i Norges oljefond.
Og hvem står fremst på FN-teppet og jubler? Jo – Christina Voigt. Jussprofessor, miljøaktivist og selverklært klimaekspert. En kvinne så langt ute i klimafanatismen at hun ikke lenger ser forskjell på rett og galt. Hun sto i salen i Haag og gispet av begeistring. Hun kaller dommen «historisk». Hun gløder av iver – ikke fordi hun er glad på Norges vegne, men fordi hun ser en mulighet til å binde Norge fast i en lenke av FN-regelverk og internasjonale klimadiktater.
Voigt smiler bredt når hun forklarer at denne uttalelsen – som ikke engang er bindende – likevel vil tvinge Norge til å etterleve den. Hun håper det. Hun ønsker det. Hun vil se oss betale. Og hun vet at Norges politiske ledelse mangler ryggrad til å si nei.
En råtten plan – med Norge som melkeku
La oss ikke late som dette handler om klima. Dette handler om penger. Store penger. Norges oljefond, nærmere bestemt. FN vet at de fleste oljeproduserende land aldri kommer til å høre på slike dommer. Russland? Kina? Saudi-Arabia? De bare ler. Men Norge? Norge er lettlurte. Norge vil alltid åpne lommeboka. Norge vil alltid bøye hodet for et grønt FN-stempel.
De vet at vårt politiske lederskap er svakt, karrierefiksert og mer opptatt av klima-selfies enn av norske interesser. De vet at statsministeren vår helst vil bli klimakommissær i FN. At AP og Høyre har solgt ut industrien vår og nå vil selge ut formuen også.
En nasjonal skam
Denne såkalte dommen åpner for søksmål fra andre land – fattige, vanstyrte regimer som ikke har klart å bygge opp noe selv, men som nå ser en gylden mulighet til å tømme Norges kasse. De kaller det «klimakompensasjon». Jeg kaller det hva det er: internasjonal utpressing med norsk bistand.
Og våre egne politikere står klare med penneknekk og åpen lommebok. Samme gamle partier. Samme gamle svik. AP, Høyre, Venstre, MDG, SV og resten av flokken jubler med Christina Voigt. De elsker tanken på å dele ut milliarder av dine og mine penger – til hvem som helst, bare de sier ordene «klima», «bærekraft» eller «rettferdighet».
Dette er krystallklart:
En stemme på disse partiene den 8. september er en stemme for å dele det norske oljefondet med resten av verden.
Det er en stemme for flere FN-lover over norsk suverenitet.
Det er en stemme for fortsatt nasjonal selvskading, underkastelse og plyndring.
Vi har ett valg – bokstavelig talt
- september er ikke bare et lokalvalg. Det er et skjebnevalg. For vårt land. For våre verdier. For våre barns fremtid.
Enten stemmer vi på de som setter Norge først – eller så lar vi svikerklassen selge oss ut én FN-rapport om gangen.
Valget er ditt. Og det haster.
Les også fra Kurt Guldvik: Oljefondet plyndres – og norske politikere leder ranet.
