Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det har blitt den norske maktelitens yndlingsknep: å trekke «internasjonale forpliktelser» opp av hatten som unnskyldning hver gang de vil presse gjennom politikk som svekker nasjonal suverenitet, rammer vanlige folk og fremmer globalistiske interesser. Enten det gjelder EØS, ACER, migrasjonsavtaler, klimapolitikk eller woke-ideologi – så pekes det mot et uklart og udefinert «internasjonalt ansvar» som regjeringen visstnok ikke har annet valg enn å følge.
Men dette er selvsagt ikke annet enn et politisk narrespill – og et særdeles råttent et. For sannheten er at disse såkalte «forpliktelsene» i all hovedsak er selvpålagte. De er underskrevet av nettopp de samme partiene og politikerne som nå later som de er bundet på hender og føtter. De har forhandlet, tilrettelagt og signert disse avtalene med åpne øyne – bak lukkede dører – og deretter bruker de dem som skjold for å slippe å stå til ansvar overfor folket. Det er som å grave sin egen felle, for så å hevde at man «ikke hadde noe valg» da man trådte i den.
Dette er ikke demokratisk styring – det er politisk svindel. Det er en hersketeknikk pakket inn i diplomatiske formuleringer. Et kupp mot folkestyret, der politikerne først bestemmer internasjonale avtaler på vegne av nasjonen, og deretter gjemmer seg bak disse avtalene når kritikken kommer. I realiteten fratar de folket enhver reell medbestemmelse. Det norske Stortinget er blitt en gummistempel-fabrikk for globale direktiver.
Men dobbeltmoralen blir virkelig uutholdelig når man ser hvordan dette regimet plutselig ikke bryr seg nevneverdig om internasjonale forpliktelser – når de selv blir avslørt og dømt.
Norge har tapt en rekke saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Sakene gjelder brutale og umenneskelige inngrep gjort av barnevernet mot utsatte familier. Barn revet bort, ofte på sviktende eller ideologisk grunnlag. Dommene mot Norge er klare og skarpe: myndighetene har krenket grunnleggende menneskerettigheter.
Og hva gjør makten? Beklager de? Gransker de? Holder de noen ansvarlige?
Nei. De trekker på skuldrene, som om dommene bare er symbolsk kritikk fra en virkelighetsfjern domstol. Plutselig er «internasjonale føringer» ikke så viktig lenger. Plutselig vet Norge best selv. Det er uhyggelig. Og det avslører hvor lite disse politikerne egentlig bryr seg om internasjonale avtaler. For dem er det bare et verktøy, et påskudd – et maktmiddel de bruker når det tjener deres agenda.
Vi må heller ikke glemme at dette systemet – denne arrogante maktkulturen – har dype røtter i vår historie. I over 100 år har den norske staten forfulgt og ødelagt livene til dem som sto lavest på rangstigen. Tatere. Samer. Fattige nordmenn. Barn ble bortført, tvangsplassert, fratatt foreldre og identitet. Det var ikke tilfeldige feil. Det var statlig politikk. Et kaldt, brutalt maskineri styrt av det samme politiske etablissementet som i dag hevder å representere det «opplyste og inkluderende» Norge.
Men det er bare en ny overflate. Kjernen er den samme: En maktelite som forakter sitt eget folk, men som kler seg i fine fraser om menneskerettigheter og bærekraft. I praksis fortsetter de å splitte familier, uthule rettssikkerheten, selge ut nasjonal kontroll og undergrave grunnleggende verdier – alt mens de smiler og peker mot internasjonale “forpliktelser” de selv har diktert.
Det norske folk må våkne. Vi har å gjøre med et regime som ikke lenger styrer for oss, men mot oss. Som misbruker både internasjonale og historiske referanser for å frikjenne seg selv fra ansvar. Som håner rettsdommer og rettssikkerhet når de selv står for fall. Som selger land og folk i bytte mot prestisje og posisjoner.
Dette er ikke lederskap. Dette er forræderi – og vi bør kalle det nettopp dét.
