Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han
Les mer:
- Suite no. 01
- Suite no. o2
- Suite no. 03
- Suite no. 04
- Suite No. 05
- Suite No. 06
- Suite No. 08
- Suite No. 09
- Suite No. 10
- Suite No. 11
- Suite No. 12
- Suite No. 13
- Suite No. 14
- Suite No. 15
Suite No. 07
Begrepet som kommer når jeg tenker på Myndighetenes handlinger og aktive rolle til Europas egen undergang er:
Suicidal Empati
En altfor stor andel av såkalte hjelpearbeidere er egentlig forferdelige mennesker, som ustraffet får leve ut sin perversitet med full lønn og under dekke av statusen som organisasjonens symboler gir dem overfor menigheten hjemme, som salig lukker øynene, sukker, og gir penger til symbolene — og føler seg øyeblikkelig mer verdig for Paradiset. Behovet for kjøp av avlat er ikke gått av moten. De som slik lever ut sine drifter ved å la det risle over sine lommer til de som media peker på som trengende, i stedet for til eget folk og egne etterkommere – er altfor ofte rike og hvite liberaster som får utløsning, ofte bokstavelig, ved å delta deilig passivt i et system hvor etikk og moral er tungt kompromittert av mottakerne – som svarer med sitt gospel til donorene om global oppvarming, mens de bøyer knærne mot Globalismens runde kinn.
De med hjerte og hjerne på plass rømmer Globalistenes åpne soning – hvor de tidligere hadde tilbudt sin støtte, etter hvert som de skjønner bildet, og ikke lengre klare å lyve til seg selv sannheten om hva de representerer.
Å hjelpe er en vanskelig øvelse, og bistand og suksess er, som hovedregel, uten forbindelse.
For å berge jordkloden fra et klima som myndighetene sier Norge har brakt ut av kontroll pøser myndighetene ut hundrevis av millioner kroner til Brasilianere, som så reiser til Amazonas og omfavner trærne – måler dem opp, og sender målene til universitetsutdannede klima-eksperter. Uansvarlige myndigheter tisser så i buksa av henrykkelse hvis idiotiet blir nevnt av verdens klimanisser i media, og Norge internasjonalt blir omtalt som et foregangsland.
Jeg trodde først det var en Brasiliansk sekt, når jeg leste om det, men det viste seg å være godt avlønnet personell, som målte omkretsen på trærne, og sirlig griffla ned de nøyaktige målene.
– For å hugge dem ned
– Nei, for å ikke hugge dem ned
– Spørjetekn, sa ansiktet til Frank
– Det viste seg at lille snille Norge hadde, og fremdeles overfører flere hundre millioner norske kroner, årlig, for denne registreringen.
– ??
– For at trehuggerne i Brasil skulle skyve dem bak i køen, og foreløpig hugge andre trær. Dermed oppnår Norge at disse trærne på andre siden av jorda foreløpig blir stående litt til, og Brasil tjener flere ganger på de samme trærne. Men til gjengjeld har de lovet å skryte av Norge i ulike sammenhenger, og slutte å kalle oss idioter – iallfall offentlig, mens de konsentrerer seg om naboskogen – enn så lenge. Vi har tydeligvis midlene, men ikke vettet til å styre dem. I tillegg har våre myndigheter patologiske forpliktelser som blinder både myndigheter og befolkning.
– Bare til Kongo alene gir Norge 400 millioner kroner hvert år til bevaring av regnskog. Milliarder til bevaring av fjerntliggende regnskog, som raseres av lokale myndigheter. Dette burde få dem til å slutte å rasere skogen, slik at den jevne strøm av bistand i hundremillionersklassen, rett i lommene, kunne stoppe opp, men det ser ikke ut til at de lærer – så Norge må nok straffe dem med bistand.
Fiske-prosjekt i India, hvor julenissen Norges kloke koner i løvebakkens korridorer, fant ut at kysten trengte større båter, for å rekke lengre ut i havet etter større fangster. Slik skapte de lokale Nessekonger, som nå bare trengte en brøkdel av mannskapene som tidligere var engasjert i det lokale fisket, og slik brødfødde sine familier.
De som nå disponerte disse nye båt-gavene fra snille Norge, hadde nå større og bedre båter som straks begynte å fangste på fiskestammen som tidligere hadde vært base og pool for den mer kystnære fisken, og bemannet dem med noen få fiskere, gjerne tilreisende. Med sine nye, raskere og bedre båter begynte de nå også å levere fangstene langt hjemmefra — til priser lokalmarkedet ikke kunne betale, og slik skapte de hungersnød i bygdene som ble rasert.
Men dæven så fint det så ut fra skrivebordet til kjærringene i hovedstaden, som hadde lagt ned så mye livserfaring fra Paradise Hotel i prosjektet.
Det sies at veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner. For Norges vedkommende ser det ut til at den samme veien er asfaltert med flyplass-tykt lag av naivitet. Et skoleeksempel på hvordan våre myndigheter styrer etter følelser, og følelser alene. Og følelser kommer som kjent før vi har fått tenkt oss om.
GBN melder at Scotland er så bekymret for miljøet, at de nå feller 15,7 millioner trær for å gi plass til vindmøller. Ettusen syvhundre trær hver eneste dag, og Afrika er full av rustne traktorer, gitt av store norske hjerter – og som nå blir ivaretatt av varmt fuktig klima.
Flyktninghjelpen har tapt minst 10 millioner kroner i Sudan, viser en rapport organisasjonen har oversendt til Utenriksdepartementet. Sammen med tolv andre internasjonale hjelpeorganisasjoner fikk Flyktninghjelpen inndratt sin tillatelse til å operere i Nord-Sudan i mars dette året, etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte arrestordre på landets president Omar Hassan al-Bashir. Flyktninghjelpens utenlandske ansatte fikk på kort varsel ordre om å forlate landet, bare to av lederne fikk bli igjen for å avvikle virksomheten. Men for å få utreisetillatelse måtte de først betale lukrative sluttpakker til 108 lokalt ansatte, skriver bistandstidsskriftet Development Today. Flyktninghjelpen fikk også besøk av sikkerhetspolitiet som tok beslag i 18 biler og kostbart kommunikasjonsutstyr til en verdi av mellom 6 og 8 millioner kroner, går det fram av en rapport hjelpeorganisasjonen selv har oversendt til Utenriksdepartementet. Landets sikkerhetspoliti beslagla også sensitive dokumenter om ansatte, slik at de kunne dra på hjemmebesøk for trakassering og avstraffelser, samt innhente prosjekt-dokumenter fra Flyktninghjelpens kontor – hvor de ifølge rapporten opptrådte svært truende overfor de ansatte. Hjelpeorganisasjonen innrømmer overfor UD at dokumentene burde ha vært oppbevart på en tryggere måte. – Vi trenger en bedre forståelse for hvor sensitiv slik informasjon kan bli, og hvordan vi kan beskytte den bedre, sier Flyktninghjelpens kommunikasjonsdirektør.
– Nei, du sier ikke det.
Utenriksdepartementet har alt refundert deler av tapet Flyktninghjelpen led i Sudan, og norske skattebetalere kommer trolig også til å ta resten av regningen, skriver Development Today. Frafjord sa åpent at hjelpen til Sudan var til hjelp til landet – først, etterpå ble det verre enn noensinne.
– Sier meg enig med den amerikanske evangelisten i at “the best way to help the poor is not to be one of them”.
Norsk hjelpearbeider i Tanzania mente at Norge bør stoppe all u-hjelp.
Bistandspenger bidrar bare til å opprettholde et gjennomkorrupt samfunn, mener Tone, som har arbeidet syv år i Tanzania. Hun mener kirken får for stor andel av bistandsmidlene, og kan fortelle at i landsbyen Marangu ser kirken renere og penere ut enn kjøkkenet på sykehuset. Selv kom hun til Tanzania for syv år siden som idealist på jakt etter noe meningsfylt å gjøre. Hun hadde jobbet som hjelpepleier på sykehus og 15 år i Røde kors. Hun hadde vært nestleder i Buskerud Arbeiderparti, og medlem av landsstyret. Der hadde hun kjempet for å øke Norges bistand til utviklingsland. Etter årene i Tanzania har hun fått et annet syn. – Jeg mener Norge bør stoppe all bistand i flere år, for å tvinge folket i Tanzania til å tenke selv. Ingen fattige vil merke forskjell, men mange storfolk vil måtte selge dyre biler. En stor del av bistandspengene fra Norge går rett i lommene til dem som har mest fra før, sier hun. For å få utført noe som helst i Tanzania, må det betales under bordet, og alle norske organisasjoner «betaler gladelig noen hundre dollar ekstra» for å få ting gjort, påstår hun. Dermed bidrar de til å holde korrupsjonen gående. I 2006 forsvant laboratoriesjefen med alt utstyret hun hadde fått fra Norge, og driver nå en privat klinikk i byen Arusha, og tjener gode penger.
Hun kan videre fortelle at nesten all bistand i Tanzania gis via kirken, og det er ingen organisasjon som er mer korrupt enn dem. I løpet av syv år har jeg opplevd kirken som totalt ansvarsløs. Den har ingenting med religion å gjøre, sier hun, og det som kanskje har opprørt henne mest av alt, er ordningen med «sitting allowances», altså styrehonorarer. Av sykehusets omtrent 15 styremedlemmer er alle, bortsett fra to – prester. Distriktspastoren i Kilimanjaro er styreformann. De møtes fire ganger årlig. Da hun jobbet ved sykehuset fikk de sine dollar-bunker for hvert møte, og hun påstår at en betydelig andel av bistandsmidlene til Afrika, går til slike «sitting allowances». Hun viser Aftenposten flere kritiske artikler om fenomenet skrevet av journalisten Young Kimaro i avisen Daily News. – På sykehuset dør pasientene fordi vi ikke har penger til medisiner. De ansatte på sykehuset får ikke lønn. Disse prestene har godt lønnede jobber, og krever likevel høye styrehonorarer, forteller hun.
Norsk bistand, you can’t beat it.
David Livingstone, misjonæren over alle misjonærer, klarte å få omvendt og døpt en stykk afrikaner til den rette tro – en stammehøvding, på alle sine år, der han svimet rundt i Afrikas jungel – drevet av indre patologiske demoner – bare for å oppdage at selv den ene omvendte mistet taket i troen da han oppdaget at det innebar at han bare kunne ha en kone.
Norge må ta ansvar for 600 000 klimaflyktninger. Ifølge autist og venstresidens mentalt psyke svenske klimaekspert Greta, vil 150 millioner mennesker bli klimaflyktninger innen 2050. Norges pengebinge gjør at vi må ta et stort økonomisk ansvar, mener også Atle i Kirkens Nødhjelp. – Alle de 600 000 kan ikke komme hit på en gang, men Norges innvandrings- og flyktningpolitikk må blir rausere, slik at den også omfatter de som sitter på ræva, og som nå flykter fra varme sitteplasser. Vi mener også at det må konkrete penger på bordet, sier generalsekretær Atle til Dagbladet. Tre milliarder i året, foreslår han, og disse pengene må komme på toppen av bistandsbudsjettet og i tillegg til annen finansiering. – Pengene bør gå til konkrete tiltak der klimahysteriet rammer hardest, til Al Gores menighet, flomsikring, nye inntektsveier og vannforsyning, sier han, og de bør settes inn før sitteplassene i Afrika blir for varme til å sitte på.
– Hetebølgene viser at klimaendringene er reelle, vrinsker klima-tsar Kerry, som støtter seg på den svenske klima-autisten.
– Nei sier NOAA, USAs eget offisielle organ som følger med klimaet og verdenshavene, og legger til at USAs hetebølger var mye varmere tidligere.
– Men Great Coral Reef på østkysten av Australia blir bleket av all klimaoppvarmingen, og minsker i omfang, sier Tsaren.
Det viste seg også å være feil, De siste tre årene har Great Coral Reef økt kraftig i omfang.
– Men hva med alle orkanene som herjer nå, låter det gjennom muleposen.
– Nei, de er ikke verre enn tidligere.
– Men hyppigere.
– Nei dessverre, heller ikke hyppigere.
– Men alle vet at havet har steget.
– Nei, havnivået er på samme nivå som før.
– Men, men, varmen ødelegger alt.
– Vel, du ser selv at grøntområdene er frodigere for hvert år, og at verdens ørkener gradvis minsker.
– Men det må da finnes bevis på klimaendringene, selv om jeg ikke selv har sett dem?
Muleposen på den hesten bør strammes, før Nobelkomiteen gir han flere priser for sine plansjer og fjolleri. Heia Norge.
Qjonas er den eneste ansvarlige statsråd som aktivt har prøvd å belære Nobelkomiteen om hva som er rett og galt, sett fra Ape-nes synspunkt, men uten at de lyttet til Oraklet fra Kilsund. Han slet med å overbevise dem om at det er forskjell på Carls kandidatur til Nobelkomiteen og Jaglands kandidatur på ettervinteren 2009. Han vred seg som seg selv etter han fikk presset Jagland inn i komitéen, til tross for at fjolset satt på Stortinget.
– Ja, men han var på vei ut, sa Qjon.
– Ja, men han var stortingspresident, repliserte programleder i Politisk kvarter.
– Man vil blokkere for en vararepresentant, mens altså stortingspresidenten ble innvalgt til komiteen, av de samme som nå sier at det bør være avstand mellom Stortinget og Nobelkomiteen, kom det fra Frp.
Man kunne høre lyden av jackpot.
Qjonas forsøkte seg med at dette var uheldig, og at man nå må forsøke å skape ryddigere forhold. Han gjentok at Jagland gikk av på høsten, da et nytt Storting ble valgt.
– Men han satt formelt til 1. oktober, minnet programlederen om, og Jagland er fortsatt i dobbeltroller. Han ble jo valgt til generalsekretær for Europarådet, fortsatte hun.
– Det er komiteens ansvar, svarte Qjonas og følte seg presset til å ta ytterligere en Qjonas.
– Men dere støttet hans gjenvalg, kontret Lilla.
Noen av journalistene i Politisk kvarter hadde gjort hjemmeleksen sin og lot ikke Ap og venstresiden få sitt sedvanlige frikort. Uvant.
Nå er det Carl I bråk skrev mediene, men føyde til at venstresiden skjuler seg bak formalia, men ser man på hva som har vært godtatt tidligere, er det kun ett motiv som gjenstår – at man ikke tåler tanken på at Hagen skal sitte ved Nobelkomiteens bord. Nobelkomiteen er blitt en klubb for de pene og anstendige. Nåværende sekretær Olav, kompromitterte sin stilling da han gikk kraftig ut mot Hagen. Han hadde ingen problemer med koblinger mellom det politiske Norge og Nobelkomiteen så lenge det dreier seg om de APene menneskene.
Det sier noe om at friskt blod trengs. Verden er i endring. Brexit og Trump er realiteter. Men den vil ikke venstresiden og Norges establishment ta inn over seg. De turer frem som før og minner stadig mer om et l’ancien regime – som tiden har løpt fra.
– Noen snakker som om AP nå har funnet på å plutselig stå for en streng innvandringspolitikk fordi de er redde for Frp. Men vi har ikke funnet det på. Vi har stått for det lenge. Og det handler ikke om Frp. Det handler om god sosialdemokratisk politikk, og om å respektere våre internasjonale forpliktelser, sier APe-lederen.
Arbeiderpartiet er ikke lenger ørnen i norsk politikk, fastslår FrPs Siv, som mener partiet for tiden minner mer om en struts.
Det har igjen vært en massakre utenfor Mogadishu. Norske myndigheter, med Pompel og Pilt i spissen, kommer raskt på banen for straks å finne de som sto bak og få dem til Norge, før de blir fengslet eller straffet for sine ugjerninger.
Hvis Afrika ønsker vekst burde de starte i det små ved å legge vekk geværene, og hente jordhakka.
Andre innvandrere, som har vist menneskelige trekk over flere år i landet, sier de fortviler over sine tilbakestående landsmenn og kvinner. De mener våre myndigheter bør ta affære, slik at ikke bonoboene sverter de få som forstår begge begrepene – både plikter og rettigheter – og integrerer seg uten problemer.
Det er nok fånyttes å håpe at myndighetene skulle gripe inn mot et ønsket problem, men de burde siden de er de eneste i vesten som kan trakassere sine underdanige medborgere ustraffet.
På samme måte kan man ikke klandre bavianer for å fortsette å oppføre seg som bavianer, selv om de har passert en landegrense. De som ropte på dem, og hjalp til med å frakte dem hit, må stilles til ansvar. I stedet for å rette baker for smed bør vi stille til ansvar de som fyller landet med fargerikt faenskap. Deretter, når kranen er skrudd til, og ansvarlige myndigheter er på plass, blir problemet mindre og håndterbart, samtidig som fedrelandet gjenskapes. Det er naiviteten til libtardene og feigheten til våre såkalte konservative myndigheter, kombinert med et tafatt og måpende folk som ikke orker å kjenne sin besøkelsestid, som har ført til islamiseringen av vesten.
Finn ut hvem du er, og vær slik – sa Pindar.
Brunei innfører sharia i strafferetten, og åpner dermed for en rekke fysiske avstraffelser ved brudd på islamsk lov, som dødsstraff og steining for homofili og ekteskapsbrudd, men muslimene sier at Islam foreløpig gir unntak for Europa – til de har fått bedre grep om de vantro.
Myndighetene har gradvis dreid fra å beskytte landet mot angrep, til nå å beskytte angriperne mot Norges etniske befolkning. En absurd dreining, og et direkte resultat av det organiske avfallet som besitter myndighetenes taburetter. Det sies at et land får de myndigheter de fortjener, og vi gjentar det til det kjedsommelige når vi ser i nyhetene hvilke problemer andre land påfører seg selv, før vi rister på hodet og går hver til vårt. Tiden er overmoden for å gå til speilet og gjenta mantraet til oss selv, og til eget land, før vi rister for mye på hodet. Vi lever tross alt i et demokratisk land, sier vi, før vi nikker fornøyd – og tror folket bestemmer. Vi forstår ikke at demokratiet er en illusjon, en mental konstruksjon som lik pengenes verdi ville blåse bort med vinden i det øyeblikket mange nok forstår at det er en illusjon.
Å tro at folkets stemme betyr noe som helst, og at den vil legge noen som helst verdi eller betydning til myndighetsutøvelsen i landet, er rørende naivt. Samtidig er myndighetene avhengig av at folk flest tror på illusjonen, og ikke på egne øyne og fornuft. Ikke bare myndighetene, men hele samfunnet, er avhengig av at den demokratiske illusjonen består. Den gir folket en følelse av medbestemmelse, og virker stabiliserende. Hvis majoriteten av folket tror at demokratiet fungerer, og oppfører seg som om det fungerer – vel så fungerer det, selv om det er mer av en utopisk mental konstruksjon enn et politisk system.
Folket må begynne å se det de ser, ikke det de blir forklart at de ser, og nettopp derfor er ytringsfriheten et så viktig hjelpemiddel.
Vi vet at den store majoriteten av velgere rett og slett er sørgelig naiv, og for lite informert, til å kunne bidra med å se landet som helhet, men til tross for dette faktum er det likevel bred aksept for dagens valgsystem. Folket stemmer som om de er eksperter på å forutse og forutsi fremtiden, og i trygg forvissning om at de har full oversikt over landets forsvar, helsebudsjettet, samt våre utdanningsinstitusjoner. Folket stemmer på sine kandidater, og uavhengig av hva de finner på er vi enige i deres utspill. Er vi enige i deres avgjørelser, vel så er vi enige, og er vi ikke enige i deres avgjørelser – så går vi i vårt lønnkammer og rasjonaliserer oss frem til enighet. De vet nok best. Igjen lever vi i en hallusi-nasjon, og hvis den gjennomsnittlige ignorante velger skulle komme ut av hallusinasjonen, og bruke sin stemmeseddels reelle rolle i utformingen av landets fremtid, og ta ansvar, ville landet nærme seg et reelt demokrati. Selv om demokratiet er en av de sterkeste mentale konstruksjonene vi har laget, er det langt fra den eneste.
Innenfor det moderne valuta- og pengesystemet, ser vi det samme. Pengene er i utgangspunktet ikke verdt mer enn papiret det er trykket på, men massenes tro på pengenes verdi – gir dem verdi. Konstruksjonen er så sterk at selv om vi vet at det er slik, holder vi på troen som gir pengene verdi – og sørger for at systemet fungerer. Det nye nå er at myndighetenes arroganse overfor eget folk, begynner å bli for påtagelig. Den likheten som de prediker gjelder for hele landets befolkning, og som de ustanselig fremhever, begynner å slå sprekker og bare være noe de preker om. Det gjengse inntrykket blir at noen tydeligvis er likere enn andre.
Yuri kunne da fortelle, til de som ville lytte, om hvordan Sovjetunionens etterretningsorganisasjon opererte i Vesten, og om hvor grundig og langsiktig deres innsats var mot andre land. Vi liker å se på mennesket som en utrolig komplisert og intrikat mekanisme, som det er umulig å lage en komplett psykologisk profil på. Det vil alltid komme overraskelser. Det er selvfølgelig sant, men samtidig viser både fremveksten og resultatene fra de mange profileringsredskapene som blir brukt ved ansettelser, og organisering av arbeidsgrupper, at mennesket samtidig er såre enkle – og du trenger bare en grovsortering for å kunne høste effekt. Yuri kalte det KGB da drev med for psykologisk krigføring, og fortalte om hvordan organisasjonen hadde utviklet en metode som kunne forandre både tenkingen og adferden til et helt folk, og gjennom dette skape en uoversiktlig kaos – som varte i generasjoner. Hva som skjedde i dette indre kaoset hadde de mindre kontroll med, og derfor mindre interesse i. Deres interesse lå mer i å sitte på sidelinjen og observere — og avvente.
Dette kjøret gjør at befolkningen i det angrepne landet, til tross for enorm mengde informasjon om hva som skjer, er blitt satt ut av stand til å ta fornuftige avgjørelser for seg selv, sin familie, sine lokalsamfunn og sitt land.
Sovjetrusserne, spesielt på denne tiden, var aldri så interessert i konsekvensene av det de fant på. Kunne de sende en rakett til en annen planet, bemannet eller bedyret, så gjorde de det, og når den var vel av gårde så satte de ned en kommisjon for å finne ut om det kunne la seg gjøre å returnere fra den samme planeten, som en helt ny problemstilling. De bygde atom-ubåter og atom-kraftverk, som skulle stå til evig tid. Hvis konstruksjonene viste tegn til å ikke holde ut til evig tid, vel så fikk de sette ned en kommisjon og drøfte materialtretthet generelt og nedsmeltinger og eksplosjoner spesielt. Igjen som helt nye problemstillinger. Felles for de fleste slike nye problemstillinger var at Vesten måtte pikke dem på skulderen og gjøre dem oppmerksom på at de satte hele kloden i fare. Da kunne Vesten aller nådigst få hjelpe til, med sin teknologi – dersom de først betalte for oppryddingen, og de visste at det skulle alltid mange trillebårlass med grønne sedler til før noen sedler rakk fram til selve oppryddingen, noe a la norsk bistand og uhjelp.
Vel, Yuri fortalte om KGBs master-plan, som var delt opp i fire trinn, eller steg. Det første trinnet startet med en ideologisk undergraving som de kalte Demoralisering, og som var det mest tidskrevende steget. Det var også dette steget som krevde størst innsats, og som ifølge han krevde over åtti prosent av deres totale innsats på feltet. Denne demoraliseringen foregår helt åpenlyst, og har ikke mye James Bondsk over seg. Yuri mente at alle som fikk bananene ut av ørene, og skylappene skjøvet diskret til siden, ville legge merke til, og både se og forstå det som foregikk. KGB hadde god tid, og prosessen med å demoralisere et land kunne ta femten til tjue år, og grunnen var at det trengtes såpass lang tid for å bearbeide, eller utdanne, en generasjon av studenter i landet som skulle bearbeides. Ideologien, marxist-Leninismen – som var gjeldende i det gamle Sovjetunionen, ble pumpet inn i hodet på minst tre generasjoner av amerikanske eller Europeiske studenter. Det eneste som kunne ha stoppet den samfunnsødeleggende virkningen av et slikt kjør, ville være hvis det ble møtt av landets eget sterke verdisystem, med solide basis-verdier krydret med patriotisme. Verdier som nå bare er svake minner i vesten, og som vi har kastet på sjøen for lenge siden. Det er mangelen på disse, våre egne nedarvede verdier, som gjør at vi nå hjelper muslimer med å bære store tunge macheter inn i landet. Allahu Akbar.
Da intervjuet med Yuri ble gjort i 1985, mente han at det første trinnet, demoraliseringsprosessen, i praksis var over – og, la han lakonisk til, med en suksess som selv Andropov og hans eksperter bare kunne ha drømt om. Tragedien for det angrepne land, og suksessen for aggressoren, ble ikke mindre av at nyttige idioter i det angrepne landet sto for mesteparten av arbeidet som ble gjort mot eget folk – muliggjort av libtardenes mangel på egne moralske standarder.
At de etterpå forstår hva som foregår, og hva de var med på, har ikke lengre betydning. For en person som er demoralisert betyr ikke fakta noe som helst, og ikke lengre noe de er mottakelig for. De er hjernevasket. Yuri mente at selv om de ble tatt med til Nord-Koreas konsentrasjonsleirer, ville de ikke tro det de selv så. Prøv å presentere fakta og logikk til en venstrevridd libtard, og du vil forstå hva han mente.
Etter Krisen kommer så siste trinnet – Normalisering, som så vil vare på ubestemt tid fremover, og innebærer en periode med endring i landets maktstruktur. Normalisering er her et kynisk uttrykk hentet fra Sovjet-propagandaen, og fjernt fra betydningen vi legger i begrepet. Da Sovjetiske stridsvogner rullet inn i Tsjekkoslovakia i -68, gikk Bresjnev fram til murkanten på Den røde Plass og beroliget med at «Nå er situasjonen i Tsjekkoslovakia normalisert».
Det var denne prosessen Yuri advarte mot i -85, og som ville slå ut i full effekt hvis vi fortsatte å kaste egen kultur og egne verdier på båten, og besette myndighetenes taburetter med nyttige idioter som ikke ville se noen krise før de fikk panneluggen frisert av marxist-leninistiske stikkflammer, og benytter ventetiden med sine brukne gevær, og ved å klappe eget forsvar og egne grenser flate. I denne såkalte normaliseringens tid vil myndighetene love alt for ingenting. Alle skal få alt, og ingen skal gi, eller yte. Ved å love Paradiset på jord til alle, destabiliseres økonomien, stopper alle frie markeders markedskonkurranser opp, og myndighetene blir et gigantisk monstrum. Et enormt myndighets-kompleks fylt med diktatorer som prøver å overgå hverandre i å love all slags gratis varer og tjenester. Om disse lovnadene blir oppfylt eller ikke, er helt uvesentlig.
Yuri nevnte Walther Mondale som en av datidens mest nyttige idioter i USA. Ikke overraskende var han også på vår skryteliste over norskættede idioter over there, sammen med Karl Rove. Det er nok heller ikke overraskende at hans hjemstat – det norske Minnesota, også er Somaliernes hovedstad i USA – med en tetthet av somaliere som bare overgås av Somalia. Nordmenn er snille. Uansett hvor vi er vinner vi alle konkurranser hvor det gjelder å kaste egne verdier lengst. Allahu Akbar!
Allerede da pekte Yuri på hele venstresiden i USA, med sine professorer og vakre sivilretts-forkjempere, som en bunch av nyttige idioter. Nyttige idioter som ville ende opp som fornærmede nyttige idioter, når de blir røsket fra oppnådd makt når de ikke trengs mer. De nyttige idiotene som overlever, vil så i neste omgang bli de bitreste fiendene til styresettet de arbeidet så hardt for å få innført. I tillegg til at historien vil gjenskape dem som tennisballer, og behandle dem accordingly.
Akkurat dette skjedde da i Nicaragua, hvor mange av idiotene som unngikk fengsling dannet geriljaer og grupperinger mot de valgte Sandinistene. I Grenada ble den nyttige idioten Maurice Bishop henrettet, og erstattet av en enda mer ytterliggående Marxist.
I Afghanistan ble den nyttige idioten President Taraki drept i et kupp i egen gruppering, ledet av Hafisullah Amin, som karet seg opp på presidenttaburetten – bare for å bli skutt ned igjen og erstattet av KGBs neste puppet Babrak Karmal.
I Bangladesh ble landets grunnlegger og president i en årrekke, Sheikh Mujibur Rahman, drept av sine egne Marxist-Leninistiske kamerater – til tross for at han hadde gått fra flat til enda flatere for Sovjet – og ble raskt erstattet.
Så det positive er at holdbarheten på nyttige idioter synes veldig kort, og at best før-merket på kvitskjorta konsekvent bør erstattes med holdbar til. For når behovet for nyttige idioter er over, og de i stedet for forventete medaljer og posisjoner – selv får en hard militærstøvel i ræva, så testikler og andre løse deler flyr veggimellom, vil han-hun-hen forstå – men da vil det også være for sent. De vil prompte bli klargjort for en meget forutsigbar masse-arkebusering, som fortjent, men akk så for sent..
Med dette som bakteppe bør dagens bilde gi kuldegysninger langt oppetter veggene. Klokken er utvilsomt fem på tolv i alle henseende, dersom vi ønsker å bestå som En nasjon vi er, og det er høy tid for å pusse støvet av våre egne verdier, og gjøre dem gjeldende for alle som vil, og som gjør seg fortjent til, å få være innenfor vårt lands grenser. Resten bør ut med en hastighet som kan så tvil om Einsteins påstand om lysets hastighet som absolutt, og dersom deler av Løvebakken følger med i dragsuget – so be it. Landets ve og vel kommer først.
Vi må anerkjenne det kulturelle angrepet mot den vestlige sivilisasjonen, og forstå at det nå gjelder våre verdier, opparbeidet gjennom slit og tårer over flerfoldige generasjoner – fra før vikingtiden og fram til de vi kjenner navnet på og kan se fotografier av i dag. Velferdssamfunnet vi har i dag kom ikke flytende på en fjøl, men er sloss for – grått og strevd på plass. Med de utfordringer vestens nasjoner står overfor i dag, og med de umodne suppehodene som besitter ledelsens taburetter ser vi hvilken skjør konstruksjon dette er, og hvor lett vi kan bli kastet århundrer tilbake til stadiet våre angripere befinner seg på.
Våre myndigheter sier vi må være åpne for endring, ellers vil vi stagnere, for det har EU, Bill Gates, WHO og FN fortalt dem. Derfor kjører de på, og som de libtarder de er, uten tanke på detaljene og konsekvensene av sine handlinger – før de treffer dem i nakken.
Å slippe inn horder av folk som hater oss som pesten har alt med endring og regress å gjøre, men lite med progresjon og forbedring. Vi bør være opptatt av å bevare verdiene, tradisjonene og institusjonene som har gjort dette landet velstående. De som argumenterer heftigst for endringer, forstår ikke at djevelen ligger i detaljene, og vil dukke opp som konsekvenser. For våre myndigheter vil dette være uante konsekvenser for landets innbyggere, men noe de kan leve med. De bygger opp til en eksplosjon og kulturkrig som uvilkårlig vil komme, og uvilkårlig vil ha uante konsekvenser. Når folket endelig føler varmen, og forstår at vi står overfor en islamsk invasjon, like virkelig som et plutselig angrep fra en fiendtlig nasjon, og at det nå handler om nasjonens overlevelse, vil reaksjonen komme – og det vil ikke bli vakkert. Da blir det «Kjemp for alt det vi har kjært, dø om så det gjelder». For vi hverken kan eller vil miste de hardt tilkjempede verdiene som tidligere generasjoner har kjempet så hardt for å kunne videreføre til oss – sin etterslekt. At invasjonen er iscenesatt og regissert av ego-drevne landsforrædere blant våre egne myndigheter, vil da bare bli bensin på bålet.
Inntil da tolererer vi, rister på hodet av galskapen, smiler når våre verdier blir latterliggjort av latterlige fjols på ymse scener, og somaliske flagg dukker opp på Nasjonaldagen – men når vi er alene søker vi etter det Norske. Selv på kolonialbutikken griper vi etter det som er norsk-produsert, for vi søker kvalitet og det ekte.
Jugoslavia var engang et land som et titalls etniske grupperinger kalte sitt hjemland, enten de ville eller ikke, og hvor bare en av tjue personer på forespørsel svarte at de var Jugoslav. Dette kan gå der trussel og vold er myndighetenes blankslipte verktøy mot landets befolkning – men selv der, bare for en tid. Så eksploderte det da også, og eksperimentet endte i et Ragnarok like før årtusenskiftet, hvor etthundreogfemti-tusen mennesker ble massakrert over en fireårs-periode. Vi prater ikke om senmiddelalderen, men starten av nittennitti-tallet, i nær fortid. Jugoslavia, hvor Stoltenbergene sugde til seg nektar og bedyret at vinduskarmene var fulle av blomster, og vennen Tito ikke styrte – men bare regulerte. Vel mennesker har en tendens til å dø, en vane også diktatorer har omfavnet – om noe motvillig, og også Tito fulgte trenden. Jugoslavia ble da ikke bare delt i to, men i mange – og merkelig nok omtrent like mange som antallet etniske grupperinger. Ett Jugoslavia ble Bosnia-Hercegovina, Slovenia, Kroatia, Montenegro, Serbia og Makedonia, og fire år senere slet Kosovo seg løs fra Serbia etter nok en krig.
Akkurat som tyske og belgiske kolonimakter støttet den mindretallige tutsi- stammen i Rwanda, holder våre myndigheter sine beskyttende armer rundt elven av tilstrømmende Allah-fanatikere til vårt fedreland, og lager en spesielt beskyttet overklasse av dem, i en slik grad at etniske nordmenn snart ikke kan åpne kjeften mot galskapen uten å bli rasiststempelet eller det som verre er, av de som skulle beskytte oss. Hatet fra egne myndigheter mot vanlige etniske nordmenn begynner å bli påtrengende, og kan føre til at nålevende kan komme til å oppleve at rasiststempelet får positivt fortegn i egen befolkning.
For omtrent tredve år siden var grensen i Rwanda nådd, og landet eksploderte. Nærmere en million mennesker ble massakrert i løpet av hundre dager. Det store flertallet av ofrene var fra Tutsi-minoriteten som, ved hjelp av Tyskland og Belgia, dominerte over majoriteten i landet. Den store majoriteten, Hutuene, fant seg i det – til de ikke lengre fant seg i det. Det hadde vært et forvarsel rundt 1960, hvor Hutuene ville rette opp galskapen, og samtidig slite seg løs fra kolonimaktene gjennom en revolusjon. En revolusjon som da fislet ut i stadige lokale oppgjør, med hundretusener av ofre på begge sider, fram til Tutsiene drepte Hutuenes første lovlige valgte President i nabolandet Burundi, og helvete virkelig brøt løs.
Hva var så de store kulturforskjellene som skilte diss folkegruppene, og som umuliggjorde en fredelig sameksistens? For en utenforstående er dette nærmest et umulig spørsmål. Både Hutuer og Tutsier snakker samme språk, deler samme kultur, og bor i de samme områdene. Det var bare Hutuene og Tutsiene som gjensidig kunne peke ut hverandre. Belgia måtte innføre obligatoriske identitetskort, med informasjon om etnisk tilhørighet, for å klare å skille dem fra hverandre. Belgia favoriserte deretter Tutsi-mindretallet, og styrte landet gjennom dem.
Her i landet favoriserer myndighetene Islamister, som bobler av hat mot både landet og vår kristne tilhørighet, og setter munnkurv på landets etniske majoritet – som ikke bare er nektet å forsvare seg, men hvor myndighetene også har tatt fra dem retten til å si hva de mener. Her i landet trenger vi ikke lommelykt for å finne kulturforskjeller på høyde med Glittertind, både med og uten snø, så når kommer eksplosjonen. Vi er tilsynelatende blitt et passiv-aggressivt folk, der vi vandrer rundt med knyttede never, dypt i bukselomma – og lar oss herse med av våre myndigheter. Men under det passive lokket ligger arven etter vikingene, og hva om lokket glir av, eller blir fjernet av at no er det faen meg nok, og aggressiviteten blir den dominerende egenskapen.
Minner igjen om at det er den konstante overhengende faren for et massivt opprør mot myndighetene, som får et demokrati til å fungere.
Mot kriminalitet sitter El Salvador på løsningen. Look to El Salvador, og deres President Nayib Bukele. Derfor blir de også fortiet av vestens medier. Når du ser hvordan de snudde landet fra et av de mest voldelige til et av de fredeligste på jorden, på noen få år, blir du ikke bare imponert, men også trist når du skjønner at den kriminaliteten vi har i Vesten er en villet tilstand som våre udugelige myndigheter ikke har noen planer om å gjøre noe med. Siden det handler om stakkars forbrytere som har hatt en vanskelig oppvekst, gir de heller hele befolkningen en vanskelig hverdag, slik at de bedre forstår vår importerte overklasse. Dette er absurd.
Hvis det må bli like ille i Europa som det var i el Salvador, før folket våkner, så Gud hjelpe oss. Og selv da har vi ingen garanti for at det dukker opp en Nayib Bukele her for å redde oss?
Men dansegulvet til vestens myndigheter begynner å snevres inn. Etter hvert som logikken begynner å presse på, og peker på samfunnets manglende moral, logikk og fornuft, snevres stegene inn og det blir mindre og mindre rom for polonesen.
Myndighetene sier at historie er noe vi hadde, og er ferdig med, og ikke noe vi skal lære av. Er det dette vi ønsker? Et legitimt spørsmål i etterdønningene etter myndighetenes galskap. Det er også dette vi må spørre oss selv når vi sier stakkars til døgenikter med store øyne som ber om å få bli, huset og foret – og hvor de samme store øynene blir smale striper, straks vi er lurt, svarer ja og har sluppet dem inn.
Vi nøyer oss heller ikke bare med å svare ja, men grupper av lokale helter ser det som sitt livs oppgave å hjelpe avskummet med å ødelegge landet. For å dekke over sin egen begredelighet, og få fokuset vekk fra egen smerte et øyeblikk, selger de glatt landets framtid. Ikke bare kjemper de for at disse tidsinnstilte utgiftspostene skal bli værende, men hjelper til slik at all kulturell ballast blir med på lasset, slik at de virkelig får med seg alt de sier de rømte ifra. De rørte lite på ræva der de kom fra, og her trenger de ikke røre seg i det hele tatt. Med hjelp av lov-nisser som vrir den store røde boken for å danne kunstige korridorer, hjelper vi dem å omgå de lover som dekkes utmerket av lovens intensjon, men ikke klart nok av lovens bokstav.
Ser at ikke bare Jens og Gro, men også Qjon stikker frem sin spisse ræv og ymter at dagens ledelse bør ikke være valgbar, men evig, og at selve demokratiet ikke bør være så rigid at det ikke kan tøyes litt. Spesielt er de oppgitt over den over-informasjonen som nå kommer ut til folket, og irettesatte landets myndighetsstyrte medier som velvillig spiller seg selv ut over sidelinjen, og nøyer seg med annonsebaserte nyheter og stengte kommentarfelt.
Selvfølgelig har vi ytringsfrihet, og skal fortsatt ha ytringsfrihet – det er jo en av bærebjelkene i ethvert demokrati. Bred enighet på Tinget. Men det får nå være måte på. Det gikk bra når vi bare var vantro, men nå … Uten kontroll kan jo hvem som helst si hva som helst, og det er ikke samfunnet tjent med, mente de, og de kappekledte nikket og sto klar til å håndheve det motsatte av både lovens bokstav og intensjon. Etniske nordmenn hadde ikke kulturen som unnskyldning, og måtte på med sensur-masken, slik at raseringen av samfunnet unngikk motsvar.
Dermed tar vi bedre hensyn til våre nye landsmenn, og det er jo et flott formål. Nye landsmenn, som også er kappekledte, skyter ræva til værs og kaster seg mot Mekka i ren eufori over å ha fått tak i styrestikka til folkets ytringer i sitt nye hjemland. Leve naiviteten, sier de innenfor Moskeens solide vegger, hvor bare Allahs utvalgte kan høre dem – samt landets nyttigste idiot i AP som kan legge vekk motorsagen et øyeblikk, kle seg anstendig, og gli ned i fylkesmann-posisjon, som han i utgangspunktet er uverdig til som vantro, men som hemmelig konvertitt har gitt han så mange følsomme opplevelser i moskéens mørke siderom når han var innom som snarest og fikk sine direktiver, støtvis. Gruppevis av muslimer smiler hånlig til denne vantro, som fysisk ikke har annet enn synlig filtrum til felles med imamer og Mullah Krekar.
Katastrofen i Jugoslavia startet ikke i vår tid. Det var gammelt regnskap som ble gjort opp. Tilbake i det fjortende århundre strømmet muslimene over grensen til serberne, og under dekke av sin fredens religion og med blankslipte sverd overrumplet og angrep de serberne, og før serberne endelig fikk samlet seg ble de slaktet ned på Kosovo Polje. Det sies at en hel generasjon serbere i våpenfør alder ble slaktet ned der og da, og etterlot noe i folkesjela som ulmet i generasjoner før det nå eksploderte og svermen av muslimer begynte å flagre andre veien, i et antall så du så vidt kunne skimte sola gjennom knyttnevelangt skjegg og fyldige lepper.
Med denne fasiten i fanget, som omfavner begynnelse og slutt på slike eksperimenter, og det mellomliggende helvete for folket det går ut over, hakker likevel Qjonas sin spisse ræv opp på talerstolen for å bygge en ny start på samme eksperiment i vårt eget kjære Fedreland.
Takket være at slike som han kommer i posisjon, kan muslimene nå – her i Vesten, begynne i det små. Som små statsfinansierte terrorceller glir de rundt i gatene og trakasserer etniske nordmenn. De fortsetter så til gruppevoldtekter av barn på vei til eller fra skolen, som altfor ofte etterfølges av barnets selvmord, som myndighetene sier er totalt urelatert til massevoldtekten som gjerningspersonene ble frikjent for på grunn av bevisets stilling og gjerningsmennenes hudfarge og religion. Rettssalene forstyrres bare av de frikjentes latter, og myndighetenes taktfaste forståelse.
Men det monner liksom ikke, så de sper på med massakrer på rock-konserter eller angriper redaksjoner hvor vestens siste journalister arbeider – mens de venter skulende og intense til de blir mange nok til å ta resten. I deres forskrudde sinn vil de ikke gi seg før det bare er NAV igjen av det gamle Norge, da de er overbevist om at NAV er en uuttømmelig kilde, på siden av – og uavhengig av landet. Ikke ulik tankene til mange av de fargerike som jobber der. Imens får de kare til seg de resterende fortrinn, øremerket kravlende krevere fra det store utland.
Et absurd forslag fra lokale myndigheter om gratis kjøreopplæring til innvandrerne, dukket opp i media. Gratis førerkort. En absurd forskjellsbehandling, og et forslag som medførte hakeslipp over hele landet. Haken var nesten nådd brystet da det kom beskjed om at lokale helter allerede hadde innført det i sine respektive kommuner, og haken kunne fortsatte til den klasket mot brystkassen. Selvfølgelig.
Og like selvfølgelig var det etniske norske nisser som sto bak galskapen. De forsvarte seg med at de hadde hørt rykter om at eldre folk som levde alene og noe avsides, levde uten frykt, og ville gjøre noe med det – ved å øke mobiliteten til de unge mennene. Lediggang er roten til alt ondt, sa de, og siden vanlig arbeid var imot muslimenes religion, kunne de begynne å kjede seg i byens gater. Kanskje kunne tiltaket ta litt av trykket vekk fra voldtekter og ran av barn, og heller flytte oppmerksomheten over på våre eldste, som kanskje bodde avsides og følte seg ensomme. De så på det som et kinderegg av et tiltak, et plusspluss tiltak, fullt på høyde med å rette opp stakittgjerdene innvandrerne presenterte for våre tannleger, og som de hadde rasert med khat-gnaging. Staten tok regningen, slik at de kunne bite i nye forsyninger. For etniske nordmenn er tannbehandling nå så kostbart at det er bare norske minstepensjonister som må bære kostnaden selv.
Bystyret i Haugesund valgte å bosette 65 ekstra lykkejegere, i tillegg til de 125 som de da hadde avgjort å ta mot. Rådmannen i kommunen foreslo at kommunens eldre kunne plasseres på dobbeltrom, for å gi plass, og mente at dersom kommunen i tillegg stengte sykehjemmet Vardafjell i opptil fire år, kunne det hjelpe på å bremse byens budsjettunderskudd. De eldre som bor der idag ville i så fall bli overført til andre sykehjem. Dette betyr i praksis at alle disse må finne seg i å dele rom med andre eldrehjembeboere.
Jeg er villig til å ofre trygghet og velferd for nordmenn, for det er ikke bare mine barn som skal ha det bra. Når millioner av mennesker er på flukt, er 130 flyktninger et mikroskopisk tall, og da hjelper det på at vi selv får det litt jævligere. Venstres Ulla Nordgarden ble veldig opphisset i et bystyremøte i Drammen i går, med tanke på alle de enslige asylguttene.
Det hele startet da FrP argumenterte for å begrense antall flyktninger til Drammen, med fokus på den økonomiske bærekraften og minnet om at Oslo kommune allerede gikk med 85 millioner i minus på de flyktningene de allerede hadde bosatt. På samme måte koster et mottak av 130 flyktninger i Drammen store summer. FrP kan ikke være så uansvarlige at vi ikke prøver å stoppe dette, og påpekte at det i alle andre sammenhenger alltid er spørsmål om hva ting koster, bare ikke når det er snakk om å ta imot flyktninger. Da er kommunen helt ukritisk.
FrP-politikeren fikk tilsvar fra norsk-tyrkiske Øzbal fra talerstolen. Øzbal beklaget ironisk at han og familien hans har kostet kommunen over 45 millioner kroner siden de kom til Norge. I motsetning til beklagelsen var nok summen tilnærmet ekte. Han hadde tatt seg fri fra sitt fysiske og psykiske terror-regime som rektor på Spikkestad skole.
Barna på Vestlandet ble nektet å synge Deilig er jorden.
– Ja, prostitusjonen har mange ansikter. Noen gjør det for penger, andre av redsel, og noen for å vise sine opphøyde verdier, hvor snille de er.
– De må være veldig snille!
– Ja, vi snakker her om Alltruisk kjærlighet – på steroider!
– Men, hva med barna, og alle foreldrene som vil at barna skal få oppleve det samme som de fikk oppleve.
– Vel, Alltruisk kjærlighet bør ikke rettes mot eget folk, for det skaper forskjeller. Johannes så strengt på Frank. – I tillegg skaper den uro i den daglige trakasseringen av naboen.
– Du sier noe, Frank sippet til den varme kaffen. – Deilig er jorden, nynnet han lavt. De skulle hatt en smekk!
– Nei Frank, ikke smekk, men smokk – og stryk på kinnet. Johannes sukket. – Tenk å få kjørt ut all innestengt ondskap, og alle hevntankene mot eget folk ustraffet – forkledt som nestekjærlighet. Det må gi dem noe. De som tar slike avgjørelser har ikke lengre et ungdommelig sinn å skylde på, men får plutselig moderlig smil om munnen og med smilet foran seg ruster de fast i et stadium hvor de bare hører englesang, og denne tilstanden vil følge dem til graven. Her har de noe felles med islamistene, ved at de tror på sitt eget idioti. Det er kanskje derfor de forstår islamistene så inn i det idiotiske. Allahu Akbar.
Professor Valerie M. Hudson ved Texas A&M universitetet i USA, har forsket på konsekvensene av manglende kjønnsbalanse i samfunnet i over 20 år.
– Verden ser til de nordiske landene som likestillingens høyborg, sier hun. Derfor blir det helt ubegripelig at deres politikere virker som de ikke forstår konsekvensene av en slik enorm endring av kjønnsbalansen i samfunnet som immigrasjonspolitikken deres fører til. Disse endringene vil ganske sikkert påvirke kvinnene i samfunnene deres negativt, og kan utslette over hundre års hardt arbeid for likestilling, sier Hudson til VG, og kan videre opplyse at de nordiske landene vil møte noe alle med normalt vett har forstått for lenge siden, at overvekten av mannlige migranter vil ødelegge våre likestilte samfunn.
Ubegripelig? Det skal mer til for å komme ut av blindsonen til våre folkevalgte politikere. Dette skal jo være mennesker som ikke har spesielt tungt for det heller. Saken er jo den at de ikke vil forstå. Skal man bli kjent med omgivelsene så er det nødvendig å ha et åpent sinn. Å ville se ting for det det virkelig er. Mange av idealistene tror, feilaktig, at det er de som har slike åpne sinn. Men de tar sørgelig feil. De aller fleste som kommer er menn, uansett hvor mange bilder av kvinner og barn som mediene greier å trykke i sin iver etter å vekke sympati og medfølelse.
Den amerikanske professoren forklarer behjelpelig: – I samfunn med mye høyere andel menn enn kvinner, ser vi flere tilfeller av voldskriminalitet, tyverier, lovbrudd mot kvinner og menneskehandel med kvinner. Vi ser også at kvinner i disse samfunnene opplever sin mulighet til å bevege seg i det offentlige rom som begrenset fordi det utøves mer kriminalitet rettet mot dem, forklarer hun. I Sverige var det ved utgangen av 2015 123 menn mot 100 kvinner mellom 16-17 år. I Kina var de tilsvarende tallene 117 menn mot 100 kvinner. – Jeg har studert kjønnsforskjeller i Asia i 20 år, og kjønnsfordelingen i denne gruppen er verre enn noe jeg har sett i Asia noen gang, påpeker Hudson.
Det Kinesiske myndigheter brukte flere tiår på, gjennom å drepe pikebarn og tvungen abortering av jentefostre på grunn av ettbarns-loven har altså Sverige greid på kort tid bare ved å naivt åpne sine grenser, til tross for viten om at det ikke kan eksistere noen form for meningsfull likestilling i et samfunn der kvinner ikke kan bevege seg fritt i det offentlige rom, sier professoren.
Allerede på 90-tallet kom BRÅ ut med en rapport om utenlandsfødte og deres barns kriminalitet. Den fikk enorm oppmerksomhet i den offentlige debatten, men ble samtidig kneblet av de etablerte mediene. Personer med opprinnelse fra Algerie, Libya, Marokko og Tunisia var ti ganger oftere dømt for seksualforbrytelser enn gjennomsnittet. Også når det gjaldt ran og voldskriminalitet og de fleste andre kriminelle handlinger, var gruppen av utenlandsk opprinnelse overrepresentert med god margin.
Siden den gang har BRÅ kommet ut med samme type rapporter ved et par anledninger, som påpeker det samme.
Til de som kommer med alle disse merkelige og klønete forsøkene på alternative forklaringer på denne overrepresentasjonen; For eksempel at man ville være mer tilbøyelig til å dømme ikke-svensker i retten eller at det alltid er usikkerhet med statistikk, pleier jeg bare å si dette:
Besøk din lokale domstol og se på skjermen ved inngangen, det såkalte Target, hvor du vil se navnene på de tiltalte, den aktuelle forbrytelsen og rommet der hoved høringen skal holdes.
Og hvis du gjør det, helst et par ganger, og kan komme tilbake til meg og se meg i øynene med en rett rygg og fortsatt hevde at du ikke tror det er sant med overrepresentasjonen, kan vi ha en dypere diskusjon. Inntil da har jeg ingen utveksling med deg og vil fortsatt bare føle forakt for din urealistiske holdning.
Jeg baserer jo dette resonnementet på at jussen har vært min hovedarena i 20 år, og at jeg har jobbet med straffesaker og kommersielle tvister i mange, mange år – og så stort sett vært i retten hver uke og sett på akkurat disse målene.
Svensker er svensker. De vet at dersom de ikke stopper galskapen blir de en minoritet i Sverige allerede om femten til tjue år, men de trøster seg med at de blir den største minoriteten. Hvilket trøkk det vil bli mot Norge når svenskene har kjørt Sverige til et islamsk helvete, kan vi bare tenke oss. Trykket mot Danmark har allerede startet.
Svensk politi kan nå melde om en ny trend blant sine inviterte. Kriminelle legger nå ut navn på personer de ønsker drept, på sosiale medier, med prislapp opp mot en million svenske kroner, for å få mindreårige innvandrer-yngel til å utføre drapet. Beskyttet av loven kan de ikke straffes på grunn av sin lave alder. Påtalemakta i Sverige viser til at et hundretalls barn under 15 år er mistenkt for innblanding i drapsplaner, og at det kan dreie seg om drap som er gjort, eller drapsforsøk. Hanna Paradis ved Nationella operativa avdelinga (NOA) sier at strategien fra de kriminelle er uhyre effektivt og brutal, og sier at i noen tilfeller kan det gå bare timer fra et drapsoppdrag er lagt ut, til drapet er gjort.
At det skal være nødvendig å ha en professortittel for å bli sitert i avisen med slike selvfølgeligheter er skremmende. Ikke rart at eliten ikke vil høre på oss, vi er jo ikke professorer. I sin beundring for profesjonen har VG atter en gang greid å trekke frem sin yndling Hylet Eriksen. Skal man kommentere en professor så trenger man sin egen professor, ikke sant? Hylet synes ikke det er så viktig hvem som bor i Norge. – Her er det en uhyre interessant spenning mellom ulike syn på kjønn, sier han. Hylet viser igjen at han ikke tror at en innflux av Vesten-hatere forandrer Norge og befolkningen på en måte som gjør mange nordmenn både mismodige og sinte. Det er ofte de samme som støtter homofili og feminisme, som også støtter omfattende innvandring, til tross for at mange innvandrere ikke er nordeuropeere, og negative til homofili og uforstående overfor nordisk feminisme. Løsningen ligger, ifølge han, i å gjøre familiegjenforening lettere, ettersom gutter og menn gjerne er de som blir sendt i forveien. Logikken er ikke så utviklet hos libtardene at de trenger å frykte for å snuble i den.
Asyladvokaten sier norsk asylpolitikk er mer effektiv med APene ved roret – fordi de jobber mer i det skjulte. Norske politikere overbød hverandre i å kritisere den danske begrensningen som ble vedtatt i det danske Folketinget, og som det infantile media var raskt frempå og kalte smykkeloven. Så ble de tatt på sengen av et rundskriv fra UDI som de rødgrønne innførte i 2008 da Jensegakken var statsminister, og Knut justisminister. Mens den danske loven sier at hver asylsøker kan beholde verdier for inntil 10.000 kroner, står det i rundskrivet fra APs UDI at asylsøkere med mer enn 5000 kroner i formue eller eiendeler skal miste ytelser.
Er innvandrere mer kriminelle enn andre, her som i nabolandene? Alle vet, men hva viser tallene. Statistisk sentralbyrå er i ferd med å pådra seg et offentlig image som en politisk korrekt sannhetsfornekter. Mens SSB tidligere har gitt fakta som underbygger at hver ikke-vestlige innvandrer på lang sikt har kostet velferdsstaten 4,2 millioner kroner, vakte det oppsikt da den nye direktør Christine ved tiltredelsen sa at de nå skulle forske mer på hvor mye innvandrere bidro med positivt, som krever betydelig mindre innsats. Hun innrømte at de satt på statistikk over innvandrere og kriminalitet, men dersom de skulle takket ja til et oppdrag om kriminalitet blant innvandrere i tillegg, ville de tastetrykkene gått på bekostning av de andre prosjektene – selv om fordelene ikke ville trenge kalkulator.
Det var, og hørtes ut som en syltynn forklaring. Ved utgangen av 2014 hadde Statistisk sentralbyrå 883 årsverk, og det viktigste strategiske hovedmålet er at «SSB skal være samfunnets fremste fakta leverandør». Tallene fra 2011 tyder på at landbakgrunn har mye å si for kriminalitet, og sammen med Justisdepartementet håper de på en annen virkelighet hvis de bare lukker øynene – hardt, og avventer lenge nok.
Eksisterende tall fra 2011, da byrået enda fungerte, tyder som sagt på at landbakgrunn har mye å si for kriminalitet, og det er merkelig at Statistisk sentralbyrå og Justisdepartementet ikke ble enige om å fortsette prosjektet etter 2011, men heller ville avvente til direktøren fikk lengre pannelugg.
Elin mener Christine er på innvandringspolitisk korstog, og at den ferske direktøren er så positiv til innvandring at hun svekker tilliten til byrået hun leder. I sin nye jobb som sjef i SSB skal hun være garantist for de objektive fakta. I sin prognose over konjunkturene kunne byrået melde at flyktningene kan dempe konsekvensene av eldrebølgen.
– Antagelig gjennom å drepe dem ned, mente Ingvart, og ristet sørgmodig på hodet.
Bård fra DN kikket på sin varme kalkulator, og lurte syrlig på hva direktøren støttet seg på når hun sier at flyktningstrømmen kan bidra til å dempe konsekvensene av den kommende eldrebølgen, og påpekte at SSBs egen forskning ikke gir belegg for å hevde det.
Ole fra Finansavisen, som også var kommet til at 1+1=2, ba om et såkalt profilintervju med direktøren. Hun svarte ja, men ba om en oversikt over hva han skulle spørre om. Det fikk hun, og sa – nei, og avlyste møtet samme dag med begrunnelsen at han var «for saksorientert». Direktøren sendte etterpå et svar per epost, uten mulighet for oppfølging.
Det var Ole, som brukte SSBs egne tall til å lage en hel artikkelserie hvor han beregnet kostnader i 2012. En artikkelserie som møtte bred anerkjennelse, også fra SSBs egne forskere. Meyer sa også nei til Dagsnytt 18, etter at Førsteamanuensis Espen på BI hadde hevdet at hennes syn på innvandringens positive virkning på økonomien var direkte misvisende. Hun måtte dessverre mate katten, og kunne ikke møte til debatten.
Victor støttet kona så godt han kunne, for hva er vel hensynet til eget land mot en saftig, og dryppende våt Grandiosa – hjemmelaget. Men han måtte innrømme, iallfall for seg selv, at de stadige støtteerklæringene tok på – og i det siste hadde de vært så ofte at det holdt på å gå koldbrann i de stive hvite fingrene som han holdt krysset bak ryggen for å skjerme den mentale helsen. Kjærligheta er, som Vågan synger, kraftig kost.
Det siste vi trenger i dagens innvandringsklima er å miste tilliten til Statistisk sentralbyrå. Kanskje høyrekvinnen egentlig ikke er interessert i statistikk? Knappe fem uker etter tiltredelsen, skrev hun i Dagens Næringsliv at innvandringsstatistikken er mangelfull. Den er nemlig ikke positiv nok, slik hun ser det. Fordi regnestykkene er konsentrert om det økonomiske, og virkningene på offentlige finanser, og sier ingenting om de indirekte effektene av innvandring, som at Norge kan bli et mer innovativt og vekstkraftig samfunn, skrev hun.
Forskerne oppsummerte slik:
• I snitt er 6,1 prosent av befolkningen uten innvandringsbakgrunn tatt for noe kriminelt, mens Afrikansk bakgrunn troner med 20%, og Øst-Europa midt mellom.
Samlet sett er hyppigheten til å motta sosialhjelp fire ganger så høy blant innvandrere som den er blant nordmenn. Og det er de som står lengst fra arbeidsmarkedet som har høyest sosialhjelphyppighet. For afrikanske innvandrere ligger den på 17 prosent, opplyser Åsholt, hvorav den største gruppen er somaliere, så følger eritreere og afghanere. Oppløftende tall, når man samtidig vet at antallet permanente oppholdstillatelser hvert eneste år er større enn fødselsoverskuddet, og en slik oppholdstillatelse er en forutsetning for å få innvilget statsborgerskap, og innvilgelsesprosenten ligger hvert år på over 90 prosent, viser tallene fra Utlendingsdirektoratet.
Vårt Land skriver at en Oslo-moské har innvilget sharia skilsmisser, selv om fylkesmannen nektet å godkjenne den sjiamuslimske forsamlingen i Oslo som brukte islamsk lov. Moskeen forpliktet seg til å etterleve norsk lov, men brøt selvfølgelig løftet. Ifølge Vårt Land søkte Det Norske Imam Ali Senter i 2010 å bli registrert som offentlig godkjent trossamfunn, for å få utløst offentlig pengestøtte. Moskeen ble etablert i 2004 og er hovedsakelig for sjiamuslimske iranere. «Imam Ali Senter har imamer fra Iran som fremmer holdninger vi ikke ønsker i Norge. En imam i denne moskeen som jeg snakket med, fortalte at den iranske opposisjonen var sionistisk infisert. Han brukte som eksempel at når kvinner bestrider menns rett til å slå sine koner, var det jødisk infiltrasjon,» forteller en av kildene til NRK. Selvfølgelig var det jødenes skyld. Moskeen, som ligger på Hellerud, øst i Oslo, klaget i 2012 på avslaget om registrering – og lovet bot og bedring:
Vi har tidligere ikke oppfattet det helt klart at våre vigsler/skilsmisser er i strid med Norsk Lov. Vi beklager at vi ikke tidligere har oppfattet Fylkesmannen tydelig nok. Vi har derfor stoppet all virksomhet vedrørende vigsler og skilsmisser med virking fra mottak av vedtaket.
En imponert Fylkesmann omgjorde vedtaket, slik at de kunne få sin millionstøtte fra fjolsenes pung. Etterpå gikk han ut for å lete etter en UFO som var observert i nabolaget.
På hjemmesiden til Imam Ali Senter beholdt de sine lenker til iranske sider med antisemittisk innhold, siden de ikke følte de kunne selge sjelen helt, og siden det ikke forhindret statsstøtten. Ali Reza Moaddeli, styremedlem i moskeen, avviste kritikken, og føyde til at Holocaust dessuten aldri hadde funnet sted, og at 9/11-terroren ikke ble utført av muslimer. Allah Akbar.
Flere personer er skadet og ti personer er pågrepet etter masseslagsmål på Forus Akuttmottak natt til torsdag, skriver Stavanger Aftenblad.
Under paroler som «Godhet er greit» og «Ikke bryt folkeretten» samlet hundrevis av demonstranter seg til fakkeltog i flere norske byer i kveld. Demonstrantene tok til orde for en mer human asylpolitikk og protesterte mot den omdiskuterte asylinstruksen.
Integrering
Den tidligere lederen av Equality and Human Rights Commission, Trevor Phillips, sier at de muslimske lokalsamfunnene i Storbritannia skiller seg ut fra de andre samfunnene.
Vi må akseptere at muslimene ikke vil integrere seg på samme måte som andre, sier han. Phillips mener at det er respektløst å forvente at de muslimske lokalsamfunnene vil forandre seg. Vi må akseptere at de ser verden på en annen måte, og heller prøver å endre vårt terreng etter deres kart. Allahu Akbar.
Her følger et utsnitt fra muslimenes kart, som viser deres behandling av kristne, straks de får mulighet.
https://twitter.com/AzatAlsalim/status/1947932965255688428
Myndighetene lytter tydeligvis til han, og England leder nå an i lemen-løpet mot avgrunnen.
Vi må gi han rett i at en kultur som sier en ting, fordi det føles godt, men mener noe annet, kan ikke være lett å integreres inn i. Europeiske fjols rives med av å fremvise sin egen godhet og mottar migranter med festopptog på togstasjoner den ene dagen, før migrantene noen måneder senere, når fjolsene har gått hjem for å hylle hverandre på Facebook for sine edelmodige og uselviske handlinger, møter virkeligheten. Da ramler stillaset sammen, og det patetiske skiltet med Årets Borger faller ned, og treffer dem over nakken. Det føltes absurd, men godt og inkluderende – å bli hyllet som representanter for det nye Norge, selv om de ikke ante hva de skulle hylles for, for så å bli forlatt i snøskavlen.
Alt dette hykleriet kan man lese ut av Charlie Hebdos tegning av Aylan Kurdi. Det er derfor den gjør vondt. Asyl-komedien viser seg i den vanskelige 3.akten, å gå over til tragedie.
Andrew Weber arbeidet med Blair, og innrømmet at Blair åpnet grensen til England, og en innvandring som ikke har vært under 100.000 årlig siden han kom til makten, og er nå på en halv million årlig.
Vestens myndigheter lot seg blinde av frigide Merkels brede ræv og knitrende tørre åpning, og sammen med sine lakeier i media fordømte de vår kultur nord og ned. Vi trengte påfyll fra det vi hadde evolusjonert fra. Avstanden var blitt for stor, og det var vår skyld, som ikke ventet på neandertalerne. Folket i Europa lyttet beskjemmende, og langsomt begynte de å føle seg som svin, og mistet troen på seg selv, sin tro, sine tradisjoner, og til og med sin legitimitet.
For en tid ble innvandring tillatt – til og med oppmuntret, takket være den europeiske forpliktelsen til multikulturisme, som Dr. Gad Saad kaller «Suicidal Empati».
Eksperimentet gikk ikke bra. Før dette blomstret Europa, men akkurat som alle andre menneskelige eksperimenter, som kaniner og padder til Australia, u-hjelp til Afrika, og omfavnelse av trær i Brazil, og penger til Clintons, gikk også dette til helvete. Vår massive import av fargerikt fanskap har nå også gjort landet til eksportør av samme fanskapet. En fargerik Norsk statsborger ble arrestert og tiltalt for terrorisme i Spania, skriver avisene. La meg repetere – Norge er altså nå blitt eksportør av islamsk terrorisme i Europa. Det er så Qjonas må skifte truse av ren glede, eller fjerne den helt før neste Pride-markering, for å glede fremmøtte barnefamilier.
I løpet av 2015 økte Tyskland og Sverige sine befolkninger med to prosent på ett år, og det var ikke med kremen av menneskets rase, men bunnfallet. Et bunnfall fra en degenerert religion – påfunnet over et par sandaler, og som hater Vesten som pesten – for vestens suksess, fram til Muhammad i 2017 ble det mest populære guttenavnet i Storbritannia – oppkalt etter nissen de hadde med på lasset.
Selv globalistenes lakeier i EU og blant Europas myndigheter, begynte å få hjemlengsel til Gode Gamle Europa, og lederne i Storbritannia, Frankrike og Tyskland begynte å få store problemer med å peke på verdien av multikulturisme, og innrømmet – men bare for seg selv – at de nå bare så kostnader og problemer, både kulturelt og økonomisk. Selv Angela Merkel tunge øyelokk holdt på å dekke munnen og kvele surstoffs-tilgangen da hun dramatisk kunngjorde at multikulturalismen hadde mislyktes. Nå forsøkte de å flytte isfjellet fra Titanics kurs ved å be fanatiske islamske terroristemner og Vest-hatende innvandrerne om å assimilere og omfavne vestlige verdier. Hvis det skjedde, resonnerte europeiske regjeringer, kunne alle de økonomiske kostnadene, selv terrorhandlingene, bli oversett – ikke av folket, som følte dem på kroppen, men av myndighetene – som før. Ideen var splendid – i teorien, og bak skrivebordet, men ute i frisk luft traff sollyset galskapen – og den famøse innvandringens konsekvenser.
Myndighetenes hjemmealene-fest har gått hardt utover alle land, og kanskje hardest utover Tyskland og Sverige, som med sine døddrukne naive myndigheter, konkurrerte om å forråde fedrelandet – for å berge taburettene. Medel-Svensson var begynt å tenke, og falt ut av partiboka etter hvert som vettet inntok skallen.
Så slo rasjonalisering av galskapen inn, og vi fikk vite at invasjonen av millioner av det myndighetene antok var legestudenter fra Midt-Østen og Afrika ville utgjøre en netto økonomisk gevinst for Europa.
I Storbritannia viste en studie at over en 15-års periode tok migrantene ut over 95 milliarder Engelske Pund mer i tjenester – enn de puttet inn i form av skatt. Dette burde ikke komme uventet på myndighetene. Når migrantene kommer til et land hvor de hverken kan språket, eller har etterspurte ferdigheter, vil det selvfølgelig ta lang tid før du kan bidra – og dette nedslående tallet betinger at de vil bidra. Hvis du i tillegg er kommet til ditt fiendeland, som du overhodet ikke ønsker å integreres i, kan du i alle fall bidra med vold og jævelskap – og det er det vi ser i hvert eneste land i Europa som islam har lagt sin elsk på. Vi får en overdimensjonert sosialtjeneste, som i tillegg blir stadig skjevere på bekostning av etniske nordmenn. Lykkejegerne har plutselig krav på ytelser, og størrelser på ytelser, som etniske nordmenn bare kan drømme om, og riste på hodet av. Vanlige nordmenn begynner å fundere om de må reise via Afrika, og møte opp på Gardemoen uten papirer og med gebrokkent språk, for å få samme ytelser.
Ved å stemme inn på Stortinget det rølpet vi har i dag, graver vi vår egen grav. En graven som etter hvert vil befinne seg på muslimsk territorium.
Tenker våre forfedre, som kjempet og døde for landet vårt, vil stirre inn i våre tomme øyehuler og spørre hva i helvete vi holdt på med.
Folk blir sjokkert når de våkner, og innser hvor lett det er å forvirre folk, selv såkalte eksperter. Alt du trenger å gjøre er å plante et frø av tvil, og jobben er gjort, og den beste måten å gjøre det på er å gi folk motstridende signaler.
Få dem til å stille spørsmål ved det de vet, ser og hører – samtidig som du kommer med falske påstander som nesten ikke kan skilles fra fakta. Disse er manipulasjonens bestevenner, og store fiender av klar tenkning og resonnement.
Så hvis du vil være i stand til å tenke klart – noe som er et must hvis du vil komme videre i livet – må du lære å oppdage og nøytralisere åpenbare manipulasjonsforsøk.
Angela Merkel, med Øst-Tysklands tørreste organ, kunngjorde i 2015 at Europas grenser, både ytre og indre, var oppløst, og at det nå var fritt fram for hele hennes slekt – all verdens apekatter – til å invadere Europa.
I pur glede begynte Qjonas å danse. Som en synestetiker danset han seg gjennom korridorene på Stortinget til tonene fra portrettene og maleriene av fortidens fjols, etter hvert som han passerte dem, og til den friske gløden fra parketten. Slik trener han daglig på sin signaturdans til neste Pride- demonstrasjon, hvor de igjen kan vise fremmøtte barn forskjellen på mannlige og kvinnelige fjols.
Sist han danset i Pride-paraden hadde han ikke funnet Pride-banneret, så han fant fram bildene fra coloskopien han hadde mottatt gjennom sine mer private interesser, og hvorfra han hadde tatt vare på noen praktfulle fargebilder av en irritert anus, som han hadde tenkt å få overført til veggtapet for bruk på hytta i Kilbotn. Han hadde tatt med seg noen av disse kopiene som sitt private bidrag til Pride-paraden, men til tross for at de var fulle av smak, falt de ikke i smak hos komiteen, så han måtte legge dem vekk.
