Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Høsten er her. For tusenvis av unge nordmenn er det tiden for å ta fatt på høyere utdanning – en tid som burde preges av håp, muligheter og ny start. Men hva møter dem? En virkelighet der 6200 studenter i Oslo står i boligkø, bare ti dager før semesterstart. Én av fem får studentbolig – resten må ut på det nådeløse private leiemarkedet, der hybler leies ut for prisen av en bruktbil i måneden.
Vi har altså en regjering som i årevis har visst om denne krisen, men som likevel står handlingslammet. De kommer med små drypp av «fremskritt» – som 1100 nye studentboliger – samtidig som gapet vokser. For å nå målet om at 20 prosent av studentene skal få bolig, mangler det over 12.000 enheter. Det er ikke et mislykket prosjekt. Det er en bevisst prioritering. Og det er et svik.
Men hva gjør staten i stedet? Jo, den bruker våre skattepenger på å importere utenlandske studenter – som i mange tilfeller får både gratis utdanning, stipender og subsidierte boliger. I fjor rapporterte universiteter om internasjonale studenter som okkuperte studentboliger samtidig som norske studenter sov på sofaer, i telt og i bilen. Hvorfor? Fordi norske myndigheter har blitt så opptatt av å posere internasjonalt at de ofrer sin egen befolkning i bytte mot applaus fra Brussel og New York.
Dette er ikke solidaritet. Det er ikke nestekjærlighet. Det er ikke rettferdighet. Det er forakt mot egne borgere. Og det er systematisk.
Når staten prioriterer fremmede over egne barn, da har vi et moralsk sammenbrudd. Hva sier det om oss som nasjon, når vi tvinger våre egne ungdommer til å ta opp enda mer studielån for å betale skyhøy husleie, mens vi samtidig dekker kostnadene til studenter fra andre kontinenter? Dette er ikke bare feil – det er ondt.
Og vi vet hvorfor det skjer:
Det er viktigere for eliten å være «inkluderende» på den globale scenen enn å ta vare på sitt eget folk. De vil være verdens snille onkel – men for å få det til, må de sparke sine egne barn ned trappa. Dette handler ikke om uflaks eller «utfordringer». Dette handler om politisk vilje. Eller rettere sagt – politisk forakt.
Jeg spør:
- Hvor mange av dagens studentboliger går til utlendinger?
- Hva koster det norske samfunnet å gi dem bolig, utdanning og tjenester?
- Hvorfor blir dette ikke åpent diskutert, når norske unge sover i bil?
Det som provoserer meg mest, er arrogansen fra ledelsen. De tror virkelig at ved å vanstyre sitt eget folk, fremstår de som gode mennesker. At ved å vise forakt for sine egne, blir man moralsk høyverdig. Dette er den samme mentaliteten vi ser igjen og igjen – i helsevesenet, i eldreomsorgen, i boligpolitikken: Norske liv teller mindre enn politisk korrekthet.
Jeg skal si det rett ut: Jeg har ingen lojalitet igjen for dette lederskapet. Jeg føler ingen forpliktelse til å «stille opp» når de ber om dugnad. Jeg ser på dem som fiender av det norske folk. Og jeg mener det er på tide at flere tør å si det høyt.
For mens eliten applauderer seg selv i FN og EU, forfaller nasjonen innenfra. Våre barn kastes ut på gata, mens regimet sminker seg med godhet for internasjonale likes.
Nok er nok.
