Torbjørn Egner og Islam – to sider av ondskapen

Av Mara

Les Jerfrs serie «Kjetterske tanker om myndighetene» på Uten Filter.

Den verste nordmann i nyere norsk historie er ikke Vidkun Quisling, ei heller politikerne Landsmorderen, Ørna, Qjon, Gruvegangdverg eller Mustasjemannen, selv om de aspirerer høyt.

Torbjørn Egner og hans livsfilosofi

Den verste nordmann gjennom alle tider er antagelig Torbjørn Egner. Han gjorde det som var strategisk riktig for en som ønsker å påvirke, ved å rette seg mot barna; han oppdro flere generasjoner av barn, til å tro at alle mennesker er like inni selv om de er forskjellig utenpå; å tro at bare man er snille mot de slemme, så blir de også snille, slik Kasper, Jesper og Jonatan ble sosialiserte; å tro at man kan endre naturen til mennesket, slik Reven ble overbevist om ikke å spise kjøtt.

Dette påvirket den norske befolkning til å ønske at de var best i klassen når det gjaldt sivilisasjon, og sivilisasjon i deres øyne hadde med omsorg, velferd og forståelse å gjøre. Og det var det om å gjøre å være best på, så alle kunne se hvor godt vi hadde det i Norge.

Følgelig må skolen dra med seg de som ikke er skoleflinke, selv om de ikke lærer noe. Pytt pytt, vi fjerner karakterkravene og tillater bråkmakerne. Alle skal med, og alle blir automatisk gode og snille som Reven og Bamsefar og dyktige arbeidere som Kasper og Jesper og Jonatan etter hvert. Vi må bare være tålmodige og unnskyldende så går det sikkert bra.

I tillegg til å arbeide i NRKs barneprogrammer fra 1946 av, laget Egner sitt eget leseverk for folkeskolen, og det ble benyttet over det ganske land fra 1950 til langt utpå 70-tallet. Her kan vi virkelig snakke om gjennomindoktrinering av snillismen.

Luthersk kristendom

Ikke at Egner var alene om oppgaven: Ifølge den norske Lutherske kristendom kan du ikke gjøre noe for å bli frelst og komme til himmelen. Guds nåde, gitt oss alle i dåpen, er tilstrekkelig. Ingen gjerninger er nødvendige. Derfor kan den såkalte norske kirken gi synds-asyl til alle slags merkverdige legninger. Alle blir frelst likevel, alle skal med.

Det noe merkverdige i det hele er at den norske gudfryktighet hvor gjerninger spiller en rolle, ble bevart ganske så lenge etter reformasjonen: det meste av befolkningen var sannsynligvis skap-katolikker helt frem til Hans Nielsen Hauge ankom med sin heller reformerte forkynnelse. Katolikkene legger vekt på at kristenlivet simpelthen fordrer gode gjerninger, mens de reformerte forkynner at Gud rett og slett belønner gode gjerninger, spesielt om du arbeider i ditt ansikts sved.

Avlatshandel og stemmeseddel

Men den norske gudfryktighet ble transformert gjennom Arbeiderpartiets kamp for proletariatet til en forventning om at politikerne skulle sørge for de gode gjerningene, og så skulle alle få det godt, om de bare stemte AP. Dette er simpelthen avlatshandelen om igjen, hvor du ved å gjøre noe nærmest magisk blir belønnet storlig for det. Der folk før kjøpte avlatsbrev brukte de nå stemmeseddelen.

Religion er ikke bare viktig, den er det viktigste av alt

Religion er en modell av virkeligheten, på godt og vondt. Den hjelper til å forklare det uforklarlige og fortolke alt som skjer. Religionen forteller hvordan livet og samfunnet bør være, hvilket medfører moral. Disse modellene er forskjellige, og moralen til forskjellige religioner er ekte forskjellig. Nei, menneskene er ikke like, og de vil ikke det samme, selv om media vil ha oss til å tro det.

Etter som religion forteller hvordan man ønsker samfunnet, er det religion som er pådriver for politikk. En påstand som at man skal betale skatt etter evne er 100% religiøs, og det samme gjelder en påstand som at all skal motta hjelp etter behov. Ren religion, ren dogmatikk.

Fordi Arbeiderpartiet spesielt og de sekulære mennesker i sin alminnelighet ikke synes om kristendom og moralisering, har de simpelthen greid å avskaffe religion som begrep for de aller fleste. Spør et menneske i dag om religion og han vil f. eks. si at han ikke er religiøs, hvilket betyr at han ikke har annet enn et knippe ugjennomtenkte fordommer om religion i hodet, som han stort sett forbinder med kirkegang og salmer og sanger for et lite mindretall som man aksepterer så lenge de ikke forstyrrer andre. For husk Egners ord, nå opphøyet til det norske folks trosbekjennelse: Man skal ikke plage andre, man skal  være grei og snill, og for øvrig kan man  gjøre som man vil.

Egners plagesang

Definisjonen av hva som er å plage, ligger hos politikerne. Man plager per definisjon ikke folk ved å pålegge dem å betale skatt. Man plager per definisjon ikke bedriftseiere ved å pålegge dem å betale formueskatt. Og så blir man overrasket – og moralsk forarget – når bedriftseierne flytter.

Arbeiderpartiet er ikke det eneste partiet som er sosialistisk i Norge; Kardemommeloven er simpelthen sosialistisk i sitt grunnsyn og har influert samtlige stortingspartier. Det eneste syndige er å plage andre, og for øvrig kan man gjøre som man vil.

For sosialister er det sivilisasjonen som er syndig, ikke menneskene

Ifølge Jean-Jacques Rousseau, sosialismens tankegangs grunnlegger, er naturfolk ikke syndige. Synden kom inn i verden med sivilisasjonen. Følgen er at jo mer sivilisasjon, desto mer synd.

Synden fører ifølge Rousseau til ulikhet mellom menneskene, og denne gir seg uttrykk i at underutviklede land ikke har skyld i situasjonen sin selv. De er alltid ofre for de mer siviliserte land som har utnyttet dem.

Rousseau og hans sosialistiske kumpaner har simpelthen laget sin egen modell av virkeligheten, som forklarer og fortolker og moraliserer akkurat som kristendommen og andre religioner. De erkjenner ganske enkelt ikke at sosialismen også er en religion. Den er ikke bare en ideologi, selv om den fordrer å være bare det. Sosialismen deler ut synd og skyld så det står etter, og dekker seg under sin egen moralisme hvor alt som skjer forklares helt annerledes enn hva andre religioner gjør.

Dermed er det alltid synd å påpeke at disse mindre utviklede folkeslagene gjør noe galt. De kan jo ikke det ifølge sosialistisk tankegang, for der er det jo bare kapitalister som er syndige. De mindre utviklede som vitterlig gjør noe galt, gjør det bare av uvitenhet og har egentlig ikke skyld i det, og må derfor fradømmes enhver konsekvens som norske innbyggere godt vet hva er. Dessuten vil de jo bli snille så snart de har skjønt at det er til det beste for alle.

Sosialisme – et kristen kjetteri

Sosialistene har altså en forklaringsmodell, en religiøs forklaringsmodell, som gjør at de ikke under noen omstendighet kan akseptere at mindre utviklede folkeslag kan gjøre noe galt. Deres egen modell forteller dem at de er de mest moralske av alle når de kan bringe omsorg, velferd og forståelse til de mindre utviklede. Det er derfor de drives av et sosialistisk moralbud: Du skal ikke plage de underutviklede, du skal være grei og snill mot dem – og for øvrig kan du gjøre hva du vil. Derimot har de et annet moralbud: Du skal gjerne plage kapitalistene, for verdiene deres tilhører de fattige – per definisjon – og sosialistene forvalter alle verdier og deler ut etter forgodtbefinnende.

Sosialisme kan slik sees på som en avledning av kristendommen, det som kalles et kjetteri, hvilket er definert som å ta en delsannhet fra en religion og opphøye den til hele sannheten. Kristendommen har flere moralbud som sosialistene har arvet, som det å gjøre godt mot sin neste. Men kristendommen vet også å ta sine i forsvar mot de ugudelige, hvor sosialistene tydeligvis holder ut hva det skal være om det er de mindre utviklede som gjør ugagn: Da legges skylden et annet sted. Dessuten sier kristendommen at du ikke skal begjære din nestes eiendom eller noe som hører din neste til. Dette budet avvises av sosialistene; de begjærer så visst alt de ikke har som andre har. For tenk hvor mye godt de kan gjøre for andres midler om de bare får kloa i dem!

Islam

Muhammedanismen er også opprinnelig et kjetteri fra kristendommen: Det tok dogmet om Guds allmakt og opphøyet det dithen at Gud er så allmektig at det er umulig å skjønne hvorfor han gjør det han gjør. Derfor er Islam uten teologi: Ikke bare kan man ikke skjønne seg på Gud, men man skal ikke engang forsøke. Islam er også uten filosofi, fordi filosofi bare kan føre galt av sted, og til frafall.

Dette har ført til at muhammedanere er fatalister; de tar mot det de får, for det som skjer er Allahs vilje. Men muhammedanerne er også overtroiske: De tror at når land som Saudi-Arabia, Irak og Iran har enorme oljereserver, så er dette også Allahs vilje, og han har begunstiget disse landene.

Islam oppsto ikke i noe vakuum. Det utviklet seg i Arabia av flere årsaker, hvor den viktigste var debatten om hvorvidt Jesus og Den Hellige Ånd var Gud eller ikke. Denne debatten startet tidlig i kristendommens historie, og allerede på kirkemøtet i Nikea ble ikke-treenigheten til Arius avvist. Likevel har ikke-treenighet vært diskutert på sidefløyene til kristendommen opp gjennom hele historien og til i dag, og populariteten har bølget opp og ned, som f. eks. med Jehovas Vitner og unitarene for over hundre år siden.

Det berømte utsagnet: Det finnes bare én Gud: Allah, og Mohammed er hans profet, kan forstås ut fra denne striden om treenighet eller ikke. Det som egentlig sies er: Det finnes bare én Gud – ikke tre! – og Mohammed er – kun – hans profet.

Dermed kommer spørsmålet om Mohammed opp. Husk at inntil utpå 600-tallet ble arabisk skrevet uten vokaler, og Mohammed ble skrevet mhmt eller mhmd. Dette ordet, mhmd, betyr «den som er verdig lovprising», og har ifølge religionsforskere vært benyttet på Kristus. Dermed blir utsagnet enda tydeligere: Det finnes bare én Gud – ikke tre – og ‘den som er verdig lovprisning’ – Jesus Kristus – er – kun – hans profet.

Koranen

Selv om Islam er monoteistisk så det holder, og ser på den kristne treenighet som en voldsom blasfemi, så holder religionen sin hellige bok Koranen så høyt at man kan snakke om Koranen som en egen guddom. Den er i alle fall guddommelig og skjenket ned fra Himmelen på det hellige sråk arabisk.

Det finnes imidlertid forskere som har slått fast at koranen ikke opprinnelig er skrevet på arabisk, men på syrisk; at mye av det er et gammelt syrisk skrift. Mye av det som står i koranen på arabisk er simpelthen uforståelig, så oversetterne gjetter på hva ordene kan bety. Drar man inn syrisk blir det mening i slike ord. Et velkjent tema er de 72 jomfruene som skal møte de troende i himmelen. Når man leser dette på syrisk finner man at de 72 jomfruene egentlig er vindrueklaser, et gammelt kristent motiv.

Muslimene holder koranen for å være feilfri, og vil ha seg frabedt at det finnes forskjellige utgaver eller rettere avskrifter – hvilket det likevel gjør. Selve boken er noe merkelig og forvirrende, men de som bedriver tekstkritikk offentlig har blitt så utsatt for trusler at de må gå i skjul.

Bruken av termen ‘den som er verdig lovprisning’ finnes kun fire steder i koranen, og er da en term, ikke en person. Det er da heller ikke så merkelig, siden Mohammed angivelig mottok boken ferdigskrevet fra Himmelen. Mohammeds liv er i første rekke beskrevet i Hadithene, en samling eventyr av mer eller mindre tvilsom art, som ble samlet inn lenge etter at den historiske Muhammed var vekk. Disse lå til grunn for å lage en biografi om ham hundre-hundreogfemti år etter.

Det er vanskelig å si hvorvidt Mohammed faktisk har levd ifølge biografien, altså hvorvidt det finnes noe som helst holdepunkt for noe som helst av det som fortelles om ham. Dette er selvsagt også anatema, altså et forbudt tema for muslimer. Islam er svært bokstavtro, og gitt at Allah ikke er mulig å forstå seg på, så må man kun akseptere alt man fortelles.

Islams bildeforbud er også beslektet med både jødedommen og anti-idol-retninger i kristendommen. Delvis går dette på at man ikke skal lage bilder av Gud fordi han er for ‘stor’ til å bli fanget i et bilde, og delvis går det på at man ikke skal lage en avbildning for å tilbe denne, istedenfor å tilbe selve Gud. Også kristendommen har hatt sine perioder med ikonoklasme, som da nordmenn etter reformasjonen gikk til angrep på kirkene og ødela både Mariabilder og religiøs kunst generelt. Det er også mulig å se på Islam som en reaksjon mot hinduismen, hvor det er enormt med avbildninger av diverse guder og gudinner.

Det utvalgte folk

Siden Allah er så opphøyet og eneveldig, må han følges slavisk og ukritisk. Til gjengjeld blir da muslimene hans utvalgte folk. Som utvalgt folk kan ikke muslimene omgås ikke-muslimer, de vantro. Men – og her er et overordentlig viktig Men – som det utvalgte folk har muslimene rett til å kreve tributt av de vantro. Da araberne begynte å myldre innover nord-Afrika og la landet inn under seg, krevde de at de vantro skulle omvende seg til Allah. De trengte ikke, da de kunne komme unna ved å betale tributt. Samt at den eldste datteren i huset skulle sendes til sultanens eller kalifens harem og den eldste sønnen i huset sendes til sultanens eller kalifens livgarde. Det sier noe om den kristne tro at så mange fant seg i å bli utnyttet av muslimene heller enn å gi opp sin kristne tro.

Islam er på en måte et demokratisk samfunn. Alle er på sett og vis like; derfor betaler ingen skatt. I Pakistan er det 2% som betaler skatt, og det er de kristne. Det utvalgte folk skal selvsagt ikke være nødt til å betale skatt.

Derfor er det ikke noe hos muslimer som f. eks. kommer til hovedstaden og kjører drosje, som forteller dem at de må betale skatt. Det er jo unaturlig for dem. De synes virkelig ikke at de skal pålegges de samme regler som de vantro, og vil selvsagt unngå det så godt de kan.

Tributt

Det utvalgte folk har selvsagt rett til å kreve tributt av de vantro. Derfor kommer muslimer til Europa og forventer at de skal få bolig og trygd. Det er jo bare deres soleklare rett! Og takknemlighet kommer ikke på tale; den går i så tilfelle til Allah som har sørget så vel for sine.

Siden muslimer føler seg som det utvalgte folk, og da spesielt araberne, er de også rasister så det holder. De ser ned på de vestlige rasene, og er så stolte over hvem de er, at de gjerne dominerer andre rundt seg, og stolthet kan være berusende, særlig på yngre muslimer. De elsker å vise at det er muslimer som har makten, og at de vantro skal være underdanige, og slike muslimske ungdommer blir nok dopamin-avhengige av å dominere i tillegg.

Kjønnslivet

Man kan ikke komme fra at muslimene er utrolig opptatte av to ting: kjønnsliv og ære. Det er inngrodd i dem at mennene skal beskytte familiens kvinner fra andre menn – og så kan man jo lure på om dette er noe som de kristne burde innføre nå som muslimene ligger på lur som alminnelige predatorer. Men dette at kvinner ikke kan se på andre menn og heller ikke kan giftes med diverse angitte slektninger, har ført til at søskenbarnekteskap har blitt vanlige, og norm, blant muslimer, fordi hadithene ikke eksplisitt forbyr søskenbarn å gifte seg.

Det er ingen ting som forbyr muslimske menn å kaste seg over vantro kvinner for å tilfredsstille seg. Det har ingen sammenheng med ekteskap å gjøre. De har rett til det fordi de er herskerklassen. De er dessuten uforstående til at de vantro faktisk lar kvinnene gå rundt og friste dem.

Innavl

Men søskenbarnekteskap er rent genetisk ikke bra. Muslimer tror ikke på Darwin og evolusjon og genetikk. De er jo utvalgt av Allah, for søren. Men her skjer det at disse ekteskapene fører til opphopning av uheldige gener, og det holdes stilt om alle misdannelser og andre følger av innavl – eller gen-sammenfall som det så pent heter. Personer med slike misdannelser blir holdt stille om, da det er Allahs vilje som har skjedd, og det er gjerne slike som kan opprette familiens ære om de blir martyrer. Det er ikke uten grunn at muslimer har lett for å bli selvmordsbombere.

Innavl fører ikke akkurat til en høyning av intelligensen i befolkningen, snarere tvert om. Så de som innbiller seg at de er guds utvalgte folk, briljerer ikke akkurat innen vitenskap, filosofi (som jo er forbudt) eller kunst. Billedkunst er stort sett forbudt og for de mest fanatiske er det ikke nødvendig med noen annen bok enn koranen og hadithene.

De store forskjellene

Muslimene har ikke de ti bud heller. Det er ikke noe hos dem som sier at de ikke skal drepe eller stjele eller lyve. Det har de uansett rett til når det gjelder de vantro. De gjør det de kan for å oppnå fordeler.

Vestlige mennesker kan ikke forstå muslimers skamløshet og mangel på samvittighet og takknemlighet. De kan overhodet ikke forstå hvor lite et liv betyr for en muslim. De kan ikke forstå at de ikke kan behandle en muslim som ‘et voksent menneske’. De kan ikke forstå at muslimer gir katten i miljøet; at det er derfor at der hvor muslimer har makten, blir det ørken.

Muslimene, på den annen side, oppfører seg som herskere med den aller største selvfølgelighet. Blir deres ære krenket, vil de oppføre seg som uoppdragne barn, der hvor andre mennesker ville blåse av det og gå videre. De har få grenser når det gjelder å være voldelige.

Tusen og en natt

Forskjellen i muslimsk og kristen tankegang kan best illustreres ved å se på rammefortellingen i eventyrsamlingen Tusen og en natt. Her har vi en sultan som ikke stoler på kvinner, så hver dag gifter han seg med en ny, knuller henne om natten og kverker henne neste morgen, som en annen psykopatisk voldtektsmann. Så gifter han seg med Scheherezade, som forteller ham et eventyr på morgenkvisten for å unngå å bli kverket. Hun bare sørger for ikke å fortelle hvordan det ender, slik at sultanen blir så interessert i å finne ut hvordan det gikk at han utsetter å kverke henne. Slik holder de på i nesten tre år, da det etter hvert går opp for sultanen at han like gjerne kan la være å kverke Scheherezade siden hun er så underholdende.

Altså: En eventyrfortelling – for barn – hvor det er naturlig at en mann kverker en kvinne etter å ha knullet henne? Hvor det er mannens største selvfølgelighet å gå og hente seg en kvinne, knulle og kverke henne, hver dag? Hva slags menneskesyn er det?

Da dette gikk opp for meg for mange år siden, ga jeg det seksbinds verket til en bruktbutikk, da jeg ikke ville ha smusset i hjemmet. Etter hvert skjønte jeg at jeg burde kastet det i søpla. For uansett hva andre sier om denne eventyrsamlingen og hvor storartet denne kulturens eventyr er, så er det søppel.

Fremtiden

Muslimene har invadert Europa før, og de driver på med det nå. Den muslimske kultur og tankegang har intet i Europa å gjøre. Enten er man godtroende, eller så er man realist. Problemet med de godtroende er at de hater realisme. Realismen er nemlig ikke i tråd med Egners tese om at bare man er grei og snill så vil muslimene bli snille, slutte å stikke med kniv, snyte på skatten, selge narkotika og voldta kvinner.

Som ikke det er nok, så er der nok av vestlige medløpere. Hadde ikke vestlige mennesker kjøpt narkotika av muslimene hadde de ikke hatt det samme insentivet til å dominere, skade og myrde; de hadde ikke hatt samme mulighet til å bygge opp sine muslimske forbrytergeskjefter i kristne land. Man skal ikke kimse av hvilken enorm skade sekulære dopaminhungrige nordmenn gjør på dette området.

Sosialistene forstår ikke at muslimene ikke har noen interesse av ikke å plage andre, eller å være grei og snill. De holder seg til siste del: For øvrig kan du gjøre som du vil.

Det burde ikke forundre noen at selve djeveldyrkeren fremfor noen, Alastair Crowley, formulerte satanismens første bud: Gjør som du vil.