Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) hevder å være «Norges viktigste stemme for bedrifter». I virkeligheten har de blitt en av landets mest effektive pådrivere for å binde norsk næringsliv til EUs mast – selv når det betyr høyere kostnader, lavere konkurransekraft og at norske arbeidsplasser legges ned.
NHO er ikke lenger en organisasjon som forsvarer medlemsbedriftene. De er en politisk lydorganisasjon for det norske maktmonopolet, med en leder som tydelig setter lojalitet til EU-tilpasning foran lojalitet til de bedriftene han påstår å representere.
ACER – den politiske elefanten NHO ikke våger å nevne
Alle som har fulgt med, vet at den største enkeltårsaken til dagens skyhøye og uforutsigbare strømpriser er ACER-avtalen og de utenlandskablene som ble bygget for å eksportere norsk vannkraft. Dette har frakoblet Norge fra vår tidligere styrke – stabil og billig energi – og koblet oss til et marked preget av spekulasjon, priskrig og geopolitiske sjokk.
Likevel nevnes ikke ACER som et problem i NHOs rapporter. Hvorfor? Fordi å kritisere ACER betyr å kritisere den EU-lojale politiske eliten i Norge – og det er tydeligvis helt utenkelig for NHO-ledelsen. Det er bedre å la industrien blø, enn å komme på kant med makten.
Grønn omstilling – på tvang, ikke på fornuft
I stedet for å stå opp mot en energipolitikk som knuser norsk konkurransekraft, velger NHO å kaste mer bensin på bålet med krav om enda mer “grønn omstilling”. Dette er ikke en fornuftig, gradvis tilpasning til fremtidens teknologi – det er et tvangsløp som allerede har kostet utallige arbeidsplasser, og som kommer til å koste enda flere.
Bedrifter i hele landet må bruke ressurser på klimatilpasning og sertifiseringer som gir null verdi i forhold til produksjonen de driver. For mange har det vært kroken på døra. Men NHO-leder Ole Erik Almlid fortsetter å applaudere politikken som tømmer bedriftenes lommer og svekker Norges økonomiske ryggrad.
EU som «anker» – for hvem?
Når NHO kaller EU «vårt viktigste anker», avslører de sitt egentlige ståsted. Et anker skal hindre at man driver ukontrollert – men EU-ankeret er festet til en båt som trekker Norge bort fra kontroll over egen energi, egen industri og egen fremtid.
For norske bedrifter er dette ikke et anker. Det er en lenke. En lenke som holder oss fast i et system der våre naturressurser – vannkraften, oljen, gassen – selges på EUs premisser.
NHO som politisk medløper
Det er på tide å si det som det er: NHO er ikke bare passive tilskuere. De er aktive medløpere i prosessen som gjør norsk næringsliv mer avhengig av EU, mer utsatt for globale energisjokk, og mindre i stand til å overleve som selvstendig industri.
Når en organisasjon som hevder å kjempe for bedriftene sine medlemmer driver, velger å overse de største problemene de står overfor – og heller gjenta maktelitens EU-retorikk – da har de forrådt sitt oppdrag.
NHO kunne ha vært en kraftfull motstemme.
De valgte å bli et ekko av makten.
Det er ikke bare feigt – det er medskyldighet.
