Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I august 2023 stilte jeg et enkelt spørsmål til flere sentrale myndigheter:
Er regningene politiet sender ut i hundesaker lovlig spesifisert, slik forvaltningsloven krever?
Spørsmålet er ikke komplisert. Forvaltningsloven §§ 24 og 25 stiller klare krav til at vedtak og pengekrav må begrunnes på en slik måte at mottakeren forstår hva kravet gjelder, og kan kontrollere om beløpet er riktig.
Når et slikt krav kombineres med trussel om avliving av et dyr, burde svaret være enkelt, tydelig og forankret i lov.
Det var det ikke.
Les mer om hunden Milo på Uten Filter.
Forbrukerrådet svarte at de ikke kunne vurdere spørsmålet, fordi det gjaldt offentlig myndighetsutøvelse.
De pekte likevel på at politiet har informasjonsplikt og skal veilede om klagemuligheter.
Dette er riktig, men ufullstendig. Forbrukerrådet har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11, og kunne informert om at kravene i §§ 24 og 25 gjelder også for politiets økonomiske krav.
I stedet fikk jeg en generell henvisning, uten vurdering av lovligheten.
Riksadvokaten svarte at dette var et forvaltningsspørsmål og ikke en straffesak, og henviste til Politidirektoratet.
Formelt sett er dette korrekt, men Riksadvokaten har det overordnede ansvaret for politiets samlede praksis.
Å avvise en vurdering av rettssikkerhetsmessige konsekvenser, når økonomiske krav kombineres med trussel om avliving, fremstår som ansvarsfraskrivelse.
Praksisen reiser spørsmål om brudd på både legalitetsprinsippet, EMK art. 6 og P1-1.
Justisdepartementet videresendte saken til Politidirektoratet, men først etter syv måneder og flere purringer.
Forvaltningsloven § 11 a krever at saker behandles «uten ugrunnet opphold».
Syv måneders passivitet i en sak der en hunds liv står på spill, er ikke bare kritikkverdig, det er et klart brudd på loven.
Forsinkelsen bryter også med Grunnloven § 113 og kan være i strid med EMK art. 6.
Sivilombudet avviste saken med begrunnelsen at de ikke vurderer generelle rettslige spørsmål.
Dette var imidlertid ikke et generelt spørsmål.
Jeg ba om vurdering av en konkret praksis som har direkte konsekvenser for enkeltpersoner.
Sivilombudet kunne behandlet saken, eller i det minste vurdert om praksisen bryter forvaltningsloven.
Avvisningen lukket en av de siste rettssikkerhetsventilene i systemet.
Politidirektoratet viste til hundeloven § 26, som sier at kostnader kan kreves av eier.
De innrømmet at det ikke finnes regler for hvordan regningene skal utformes, og mente at «forvaring og transport» er tilstrekkelig spesifikasjon.
Dette er den mest alvorlige delen av saken.
Hundeloven § 26 gir ikke adgang til å se bort fra forvaltningslovens krav til begrunnelse og spesifikasjon.
Et krav på titusenvis av kroner uten spesifikasjon er ikke bare dårlig forvaltningsskikk, det er rettsstridig.
På bakgrunn av disse svarene sendte jeg 11. august 2025 en ny, konkret henvendelse til Politidirektoratet, der jeg ber om svar på syv presise spørsmål – denne gangen med tydelig henvisning til hundeloven § 26 og forvaltningslovens §§ 24, 25 og 27:
1. Om det er forenlig med gjeldende lov at regninger sendes via Posten med svært korte frister, når konsekvensen av manglende betaling kan være avliving av hund.
2. Om det er forenlig med lov at en regning datert 28., sendt 30., mottas 5., med forfall 4.
3. Om det er forsvarlig at fristen for betaling av store beløp, eksempelvis nær 40 000 kroner, settes til kun noen få dager.
4. Om formuleringen «forvaringskostnader og transport» oppfyller kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25, når beløpet er så høyt.
5. Om det er lov å varsle om avliving dersom betaling ikke skjer innen fristen, mens saken fortsatt er til behandling hos Politidirektoratet, Sivilombudet eller andre klageinstanser.
6. Om det er forenlig med god forvaltningsskikk at hunden må oppholde seg på kennel hele saksbehandlingstiden, når dette i praksis kan føre til avliving fordi eier ikke har økonomisk mulighet til å dekke kostnadene.
7. Om det er Politidirektoratet eller politidistriktet som beslutter kennelopphold, og på hvilket rettslig grunnlag dette gjøres.
Med erfaringene fra 2023 forventer jeg fortsatt at Politidirektoratet vil svare med generelle formuleringer, henvise til praksis, og skyve ansvar ned til politidistriktene, fremfor å ta tydelig stilling til lovligheten av disse handlingene. Det er faktisk veldig interessant hvis de gjør det, fordi politidistriktene pleier å svare meg at de forholder seg til hva Politidirektoratet sier.
Dette handler ikke bare om hunder, det handler om borgernes rett til å forstå og etterprøve myndighetens krav, og i denne saken blir lovens krav satt til side. Min påstand er at loven faktisk ikke er det største hinderet når det gjelder å gi hunder rettssikkerhet, det er det politiet og retten som er.
