Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Dette leserinnlegget skrives i etterkant av Øyvind Eikrems tilsvar i Vårt Land, hvor han tilbakeviste Eivor Andersen Oftestads forsøk på å stemple Norgesdemokratene og deres politikk som «farlig».
Oftestad og mange andre i det offentlige ordskiftet velger å bruke merkelapper, ikke argumenter. Når remigrasjon kalles «farlig» uten å underbygge hvorfor, er det ikke debatt – det er hersketeknikk og stempling.
Når Norgesdemokratene arrangerer en konferanse med 180 deltakere og internasjonale innledere, er det fordi problemene er reelle: drap, voldtekter, gjengkriminalitet og et samfunn der tryggheten svekkes dag for dag. Tiltak som tilbakekalling av statsborgerskap og utsendelse av multikriminelle er allerede realpolitikk i Danmark og Sverige. Skal Norge være så blind og feig at vi lar være å handle?
Det mest avslørende er ikke Oftestads egne ord, men korstoget som fulgte. Etablerte medier, politikere på rekke og rad, og en lang liste av organisasjoner kastet seg over konferansen i et kappløp om å ta avstand og fordømme. Dette til tross for at de selv aldri ville våget å møte debatten ansikt til ansikt eller diskutere innholdet seriøst. Når så mange reagerer på ren refleks, er det et tegn på at vi har med et maktapparat å gjøre – en elite som frykter sannhet mer enn de frykter kriminalitet og utrygghet.
Og her er det betimelig å spørre: Hva er oppgaven til en ordfører som Anne Lindboe? Er det å beskytte Oslo mot kriminalitet, vold og uro? Eller er det å smykke seg med tittelen, kalle seg «samlende» og sole seg i glansen av høytideligheter – mens byen blir mer utrygg for hver dag? En ordfører skal være byens første forsvarer. Lindboe har så langt valgt å være byens første unnskylder.
Når immigranter som begår kriminalitet i Norge skal fredes og omtales som «verdifullt mangfold», da er vi på villspor. Er kaos, vold og ødeleggelse virkelig en styrke? Skal Syria og alle de krefter som har lagt landet i ruiner løftes frem som et verdifullt mangfold? Mangfold kan være en styrke når det handler om bidrag, kunnskap og arbeid – men når det betyr drap, gjenger og frykt, er det en belastning. Å påstå noe annet er ikke bare naivt, det er livsfarlig for samfunnet.
Man kan også stille et ubehagelig spørsmål: Er det virkelig slik at det norske folk skal akseptere at enkelte folkegrupper som kommer til landet, i prosenter begår langt flere drap, voldtekter og lemlestelser enn den norske befolkningen for øvrig? Har et slikt «mangfold» noen som helst verdi? Er det virkelig noe som gjør vårt storsamfunn til et bedre, tryggere og mer «kult» sted å leve? Svaret er selvfølgelig nei.
Tallene taler sitt tydelige språk. SSB dokumenterer at unge menn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikken. I Oslo er enkelte grupper så overrepresenterte at antall siktelser overstiger antallet personer i aldersgruppen. Når virkeligheten ser slik ut, er det både feigt og uhederlig å late som om alt er en berikelse.
Det er ikke Norgesdemokratene som er farlige. Det farlige er unnfallenheten – fra politikere, kommentatorer og medier – som nekter å ta grep. De i Norgesdemokratene peker på nødvendige tiltak for trygghet, lov og orden, og et samfunn der folk kan leve uten frykt.
Remigrasjon er ikke farlig. Feighet og fornektelse er det.
Remigrasjon blir en nødvendighet. Men folket trenger et enda mer rasert storsamfunn, før de i det hele tatt forstår det.
