En trapp! En trapp! Mitt kongerike for en trapp!

Av Geir Hasnes, Universitetslektor II, Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU

Det hender man kan kjenne seg noe nedtrykt av alle de negative nyhetene i media, og man blir gående rundt i en slags halvmørk gråværsatmosfære, hvor den søkkvåte vaskekluten ligger på lur i regnværsskyene og bare venter på å klemme ut innholdet over deg og hagen og innkjørselen og småfuglene som akkurat nå pikker med nebbet oppe i takrenna og nede i mosen på gangstien mens de spiller opp duna for å beskytte seg mot det kommende skyllevannet.

Men da har man jo en råd mot det, for i media finnes det alltid noe som gjør at gråværsskyene deler seg og slipper en strålende sol frem, stua blir opplyst, hageblomstene formelig strekker seg ut i nydelige farger, de hvite veggene på uteboden har ikke bare forlatt det grå, men de reflekterer sollyset og stråler så det nesten gjør vondt i øynene, og småfuglene farer gledesfylte rundt i flokk og har ikke det minste tanke lenger for norsk valgkamp i all sin deprimerende tamhet.

Ikke bare en hvilkensomhelst trapp!

Dersom William Shakespeare hadde skrevet i dag, hadde han ikke skrevet om Kong Richard den tredje og mangelen på hest. Nei, han hadde i stedet satt seg ned og komponert et skuespill i fem akter, som han kunne kalle «The Tragedy of University Consultant Risk-hard the Twenty-fifth», som i femte akt, scene fire utbryter: «En trapp! En trapp! Mitt kongerike for en trapp!»

Shakespeare hentet sitt materiale fra et utall av tidligere kilder, som han benyttet som han best kunne. Til denne tragedien ville han tatt utgangspunkt i dagens lille epistel i Universitetsavisa, denne lille lokalavis for Universitetet på Gløshaugen og områdene rundt, som i det siste har rapportert om viderverdighetene rundt det å få laget en liten trapp for studentene.

Dette er ikke en hvilkensomhelst trapp. Da jeg en morgen i desember i fjor skled meg opp til platået for å holde muntlig eksamen, slo det meg at denne teknologiens høyborg i Norge – og for mange av oss verdens teknologiske høyborg – som kneiser der oppe på Gløshaugplatået med sin nydelige hovedbygning fra 1910, den gangen det ennå gikk an å bygge pene og statelige bygninger i Norge – ennå ikke hadde løst problemet med den enerverende hålka som takket være det trønderske klima hver eneste høst og vinter la seg på gangveiene og lå der og lo av deg gjerne helt frem til over påske.

Utallige er de ganger jeg har gått til og fra jobb på Gløshaugen på den hålka mens jeg under meget senket fart møysommelig har balansert kroppen for hvert eneste steg for å unngå å skli, miste balansen og falle. Og det er faktisk verre å gå nedover enn oppover, det kan vel de fleste kolleger skrive under på av egen erfaring. Etter en av de styggere opplevelsene mine hvor den forræderiske snøen hadde lagt seg oppå et særlig glatt hålkeparti like utenfor innkjøringen til Dødens Dal, hvorpå beina plutselig ikke befant seg på landjorden lenger og overlot posisjonen brutalt til bakhodet, fikk jeg, under megen latter, overrakt brodder med antydning om deres bruksverdi i bursdagsgave.

Det hører vel med til historien at giversken selv, fornuftig nok emigrerte til Kypros.

Hvor er studentprosjektet?

Det har altså slått meg at der Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet løser verdensproblemer «mens De venter, men mirakler vil ta noe lengre tid», så har hverken Institutt for Varmeteknikk eller Institutt for Kuldeteknikk løst problemet med den evigvarende vinterhålka.

Vanligvis gir man utviklingsproblemer i hopetall til studentene i siste årskurs, der de skal vise eller bevise at de er i stand til å bli sendt ut i næringslivet. Men løsning av hålkeproblemet, å nei da!

Så gjør altså Universitetsavisa meg oppmerksom på at universitetet virkelig har prøvd, helst siden 2020, å få laget en utendørs trapp for studentene. Men nå har de altså, i beste Shakespearske ånd, «satt foten ned». Ikke på trappa, som man kunne forvente, ikke engang på stedet hvor en trapp kunne sårt komme til nytte ifølge illustrasjonsbildet, men for selve prosjektet.

Det store med studentprosjekter er ikke bare at de er gratis, sett bort fra veileders tid og de materialer som måtte gå med, men de må også bli ferdige til en bestemt tid, f. eks. tre måneder om dette kun er et «prosjekt», men opp til ni måneder om det også innebærer en «masteroppgave».

Men istedenfor å la studentene, vår ungdom, fremtidens håp, fulle av idéer, innsatsvilje og energi, arbeide med problemet til en gitt tidsfrist og begrensede kostnader, har Universitetet heller gått i gang i beste Parkinson-stil (du vet han med at man bruker den tid og de penger man har til rådighet) og på fem år brukt «16 millioner, men har fortsatt ingen trapp»!

Det er til å le seg i hjel av.

De geografiske, geologiske, geoøkonomiske og geosentriske problemer rundt en trapp

Illustrasjonsbildet til artikkelen viser noen studenter på vei opp en sti til platået, hvor det av hensyn til studentenes sikkerhet står at denne stien er «midlertidig stengt», sikkert for at noen konsulenter har brukt noen millioner på å finne at viskositeten på stien i vinterhalvåret vil være for liten i forhold til studentenes vekt og bevegelsesmoment. (Ja, vi lærte om viskositet i bygningen vi ser øverst på bildet.) Vi ser de mer anarkistiske og lovløse studentene ta sjansen på å forsere fjellveggen til og med uten tau og kramper, mens flertallet tydeligvis er lovlydige og benytter den tillatte gangsti.

De siste årene av mitt studium og de første av mitt arbeidsliv hvor jeg tilbrakte tid i elektroblokkene, måtte jeg benytte buss. Bussholdeplassen befant seg nedenfor disse blokkene i Elgesætergate, og de intelligente planleggere hadde faktisk laget en offisiell gangsti ned fra elektroblokk D, både belagt med brostein slik at man skulle være ekstra sikker på at man gled når det var vått eller isete eller begge deler, og flankert av et rekkverk man kunne holde seg fast i mens man gikk og gled oppover og nedover. Helningsvinkelen på denne gangstien var større enn på stien på bildet, så stor at ikke engang Tour de France ville benyttet den.

I vinterhalvåret, som i Trondheim avogtilvarer fra 6. september til 20. mai, var det en risikosport hver dag å benytte denne bratte stien. Ikke bare fordi man gled nesten hele stien, men også fordi man kunne miste bussen. Når man er ung har man altfor mange ting som skulle vært gjort, og følgelig tids-optimaliserte man kontinuerlig, gamblet med at man skulle rekke mest mulig, med det til følge at man måtte sette opp farten noe grådig for å rekke bussen. Jeg brukte å si at jeg lot bussen få en fair sjanse til å komme unna.

Men vi hadde i hvert fall et rekkverk og en definert sti med brostein!

De shakespearske utsagn

De monumentale uttalelser i artikkelen er formidable. Aller mest elsker jeg utsagnet om at prorektor «hadde de beste intensjoner». De minner meg om min første arbeidsgiver på blodstrømslaben ved Sintefs avdeling for Reguleringsteknikk, senere professor Bjørn Angelsen, ingen smågutt ettersom blodstrømslaben etter hvert ble til milliardbusiness. Han elsket å si at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner!» når en av oss sivilarbeiderne ikke hadde levert etter plan. Og så satte han blikket i deg for riktig å gni det inn.

Det at Trondheim kommune har «satt foten ned for trappa» har også en billedskapende evne som i all sin monumentalitet gir gjenklang i sjelen. Det gir mange plusspoeng til journalisten å komme med nettopp et slikt utsagn, som kommer til å leve mye lenger enn selve trappeprosjektet.

Hvorfor skjer da dette? Jo, fordi prorektor for samfunnsansvar og formidling forteller at man ønsket å kombinere forskning på bruk av nye materialer med ønsket om å skape en unik trapp!

Ja, trodde man det ikke. Utallige er de eksempler på prosjekter som har oversteget budsjett og tidsplan fordi man ville «skape noe unikt», kanskje i dette tilfellet for å «sette NTNU på kartet» eller en annen velvalgt floskel som brukes i slike sammenhenger – som om ikke NTNU fantes på kartet allerede.

Når du hører termen «unik løsning» vet du at det blir dyrt.

Grunnforskning og grønn forskning

Jeg grunner litt på den forskningen. Grunnforskningen burde i hvert fall være klar: Norge er ganske så unikt mht. til kvikkleiren og forekomstene ellers av merkverdig byggeunderlag med uønskede egenskaper som hopet seg opp i årene etter siste istid. Elektroblokk D hvor jeg holdt til hadde i så måte sin del av kontinentalplateforskyvningen man kan se i fullt monn på Island, og der den skled fra resten av elektroavdelingen med så og så mange millimeter i året hadde man ganske enkelt tettet sprekkene med kitt. Det er bare å gå og se selv.

Underlagets egenskaper er viktig å slå fast i et prosjekt. Det er klart at det går raskere å arbeide med kvikkleire enn med vanlig leire. Kvikkleire oppfattes vanligvis som negativt, men man kunne jo snu på flisa og forske på om kvikkleire kunne brukes til å frakte studentene kvikkere opp den kommende trappen, nesten som en rulletrapp uten annen energi enn den man kunne tappe fra grunnen?

En motsatt og ellers så kreativ idé måtte være å forske på hvordan man kunne injisere permafrost i grunnen i stedet? Det ville i hvert fall sikre stabiliteten i grunnen.

Den grønne forskningen er også viktig: En slik trapp burde gjerne holdes hålkefri i vinterhalvåret. Jeg ser det er foreslått varmekabler, men med energisituasjonen slik den nå er, blir jo dette svært dyrt for NTNU, bare for studentene skal kunne holde seg tørre på bena en brøkdel av skoleveien. Har man undersøkt muligheten for bompenger?Eller trappe-abonnement? Eller individuell trappetrinnteller, såkalt trippteller, medavregning direkte på studielånet?

Siden NTNU for mange år siden ble tilkoblet fjernvarmeanlegget på Heimdal, så kunne jo fjernvarmen enkelt kobles til trappefundamentet? Betong leder jo varme godt, og stein enda mer. Men dersom kravet hadde vært å være miljøvennlig og bruke limtre i stedet, da betong fører til disse evindelige utslippene, så tror jeg varmeledningsevnen til limtre ikke er helt adekvat. Det kunne jo noen studenter teste ut? De ville i hvert fall bli glade for å få noen millioner for å gjøre det i fritiden.

En unik trapp burde jo benytte fornybar energi. Kanskje man kunne sette opp små vindturbiner langs eller på rekkverket som ble drevet av at studentene passerte disse, både oppover og nedover. For ellers vil jo studentenes vertikale bevegelse bare føre til spillvarme. Slik kunne vindturbinene også bidra til at varme studenter på en sommerdag blir viftekjølt. Solpaneler vil ikke være like enkle å benytte; de bør i hvert fall ikke ligge i trappetrinnene. Kanskje man kunne bygge tak over trappa og la kledningen være solpaneler? Her vil man virkelig kunne ha en trapp som et «utstillingsvindu», slik det ofte omtales i dagspressen. At en trapp omtales som et vindu er i og for seg et morsomt paradoks som også ville hjelpe på omdømmet.

Det er vel kanskje også krav om sykkel i trappen? Kunne man kanskje bruke konseptet med sykkelheis? «Sykkeltrapp» høres spennende og unikt ut. Bortsett fra at utredningen av faremomenter ved bruk av sykkel nært gående ville koste noen flere millioner og konstruksjonen ville bli vanskeliggjort, så kunne man kanskje benytte et nytt begrep i omdømmerapporteringen på denne konstruksjonen?

Jeg foreslår termen «flerbrukstrapp» da et slikt ord godtgjør mange ganger at det måtte et stort beløp til for å «realisere denne visjonen.»

Hvilke avgjørelser koster egentlig 16 millioner?

Det er noe ufattelig over de betraktninger som journalisten finner det verdt å servere. Etter 16 millioner sies det at det tidligere har vært planlagt en trapp, men at det nå ses «på muligheten for å bygge en gangvei i deler av skråningen og (her holder vi pusten) trapp i den bratteste delen».

Hvilket vidd, hvilken innovasjonsevne, hvilken kreativitet! Etter 16 millioner ser man nå på en alternativ løsning! Den er imidlertid mer komplisert enn den forrige ettersom man her har to forskjellige løsninger som skal kombineres, i forhold til den forrige som bare gikk for én felles løsning for hele oppstigningen. Betyr dette at man skal benytte 16 nye millioner? Eller kanskje 32? For det sies jo at «detaljene rundt hvordan dette løses er uklart».

Det forsikres også, etter at 16 millioner har blitt brukt til å komme frem til det: «Kravene fra Trondheim kommune … skal innfris, forsikrer faglederen for fagområde prosjekt».

Unnskyld, men bruker man først 16 millioner, for så å forsikre om at kravene skal innfris? Har dere ikke fulgt kravspesifikasjonen i utgangspunktet?

Det sies dessuten: «I etterpåklokskapens lys kan vi nok i dag si at vi burde hatt bedre kommunikasjon med kommune og byantikvar…».

Hva i all verden betyr dette? Et prosjekt til 16 millioner over fem år hvor to av de tre hovedinteressentene ikke har vært kommunisert godt nok med?

Det sies også at «mye av den ressursbruken vil komme til nytte når man nå går ut med anbud».

Det er da ordene nesten nekter å komme ut på papiret. For å bygge en trapp, ikke et hus, ikke et nytt studenterhjem, ikke en ny blokk inneklemt på Gløshaugen, men en trapp, kanskje til og med på bare en liten del av strekningen ettersom resten skal være, ikke en autostrada, ikke en boulevard, ikke en firefelts motorvei, ikke en ny jernbanelinje, men en gangvei hvor to personer kan passere hverandre, har man brukt 16 millioner og fem år uten å komme noen som helst vei – eller sti eller trappetrinn – på den metaforiske veien mot veien. Man har ikke engang kommet til anbudsfasen.

Og til alt overmål regner man at «mye av denne ressursbruken vil komme til nytte». Hva er det i så fall man har brukt ressurser på som ikke kommer til nytte i et anbud? Kaffe? Grønn te? Lunsj under møter med kommunen? Middag med byantikvaren? Printerblekk? Idémyldring med flipover på høyfjellshotell?

Innovasjon i teori og praksis

I den første artikkelen står det noe jeg ikke greier å begripe: Utviklingsfasen har kostet 4,5 mill. og detaljprosjektering og utvikling av innovative løsninger har kostet 11,5 mill.

Har den første utviklingen angått ikke-innovative løsninger og den andre de innovative? Hva er forskjellen på en ikke-innovativ og en innovativ løsning?

Saken er at innovasjon er å definere som å ta en idé og gjøre den til et produkt. Dette gjennomføres i en innovasjonsprosess. Alle løsninger man kommer frem til, fremkommer i en innovasjonsprosess. Man jobber innovativt med løsningene enten man vil eller ikke.

Hele prosjektet ser ut til å ha blitt drevet av innfallsmetoden. Utfallet blir at prosjektet faller – i grus. Det står i beskrivelsen at trappen ikke bare skulle bedre adkomsten til Gløshaugen, men også skape «økt aktivitet i området». Det siste er vel oppnådd, for noe av de 16 millionene må vel ha vært brukt på befaring om og om igjen?

Dersom trappen bare hadde blitt dårlig bygget, glatt og usikret, hadde det blitt økt aktivitet – av studenter som falt og skled ned hele skråningen, f. eks.

Innovasjon er en helt konkret prosess for å komme frem til en løsning. Den kan følges, og den virker etter hensikten, dersom man har klare mål og et budsjett som fordrer at man lager seg delmål og milesteiner og vet at man kan bruke så og så mye tid og penger på hver aktivitet. Forskning er selvsagt ikke enkelt å vurdere ressursbruk på, og derfor har man gitte tidspunkt i en innovasjonsprosess hvor man ser hvor man står og ikke bare hvordan man går videre, men også om man går videre.

Det virker ikke som dette har skjedd i dette trappeprosjektet. Man har tydeligvis ikke tatt «ett steg av gangen». I stedet virker prosessen som om man har spilt det berømmelige «stigespillet», hvor man tror man har kommet nesten i mål, og så slår man to med terningen, kommer til rute 98, hvor det tilfeldigvis befinner seg en trapp, nei, stige, og man dratter ned til rute nr. 3.

Det skal bli morsomt å lese videre om trappetrinnene i den kommende utviklingsprosessen. Imens får studentene risikere liv og helse på glatta der de stiger opp mot den teknologiske høyborg. Det skal ikke være enkelt å komme gjennom studiet på NTNU!