Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Norsk presse skal være en kritisk vaktbikkje mot makta. I stedet har mange journalister blitt lojale vakthunder for det rødgrønne prosjektet. Det er ikke lenger journalistikk – det er politisk aktivisme forkledd som nyhetsformidling.
Når journalistikken blir aktivisme
En fri presse er avgjørende for et sunt demokrati. Den skal overvåke makta, stille kritiske spørsmål og informere folket – uansett hvem som sitter med nøklene til regjeringskontorene. Men i dagens Norge har dette oppdraget blitt grovt forvrengt.
I stedet for å fungere som en uavhengig kontrollinstans, har store deler av norsk presse utviklet seg til en ideologisk støttegruppe for den rødgrønne blokken. Ikke med åpne partilogoer – men gjennom vinklinger, utelatelser og et verdigrunnlag som går hånd i hånd med den politiske eliten.
Journalist eller aktivist?
Det er på tide å stille spørsmålet: Er det journalistikk – eller er det aktivisme?
Når en statsminister fra Arbeiderpartiet roter seg bort i økonomiske kriser, høye strømpriser og sviktende tillit, blir dekningen pakket inn i omsorgsfull språkdrakt: “leder under press”, “vanskelige tider”, “utfordrende periode”.
Men når rødgrønne partier fremmer upopulære klimatiltak, woke-politikk eller skatteskjerpelser, blir det omtalt som “fremtidsrettet”, “modig” og “nødvendig”.
Hva kaller man en aktør som konsekvent beskytter én side av det politiske spekteret, og angriper eller overser kritikkverdige forhold? Ikke en journalist. En aktivist.
Med makten, ikke mot den
Symbiosen mellom mediene og det rødgrønne maktapparatet er ikke tilfeldig. Mange journalister deler det samme ideologiske DNA som partiene de dekker. De heier på de samme sakene, frykter de samme “fiendene”, og ser på det som sin oppgave å “danne opinion” – ikke å utfordre den.
I praksis betyr det at de ikke biter hånden som fôrer dem. Og det er nettopp dét rødgrønn politikk gjør: Den fôrer mediene gjennom pressestøtte, NRK-finansiering og politisk tilrettelegging. Den kjøper seg lojalitet, og får den tilbake i form av taushet, dekning og taktisk vinkling.
Resultatet er en mediehverdag hvor journalister og rødgrønne politikere går hånd i hånd – ofte bokstavelig talt. Felles seminarer. Felles hashtags. Felles verdensbilde.
Konservative må forstå informasjonskrigen
Konservative og verdikonservative grupper må innse at dette ikke bare handler om politikk, men om hvem som får definere virkeligheten. Den som kontrollerer fortellingen, kontrollerer opinionen. Og den som kontrollerer opinionen, vinner valg.
Hvis dette skal snus, må konservative gjøre mer enn å klage over “venstrevinkling”. De må handle – strategisk og langsiktig.
Her er fem tiltak som bør iverksettes:
- Bygg og støtt alternative medier
Ikke alle må være enige – men de må være ærlige, uredde og uavhengige. Uten egne plattformer, taper man alltid på hjemmebane. - Eksponer aktivistjournalistikken
Hver gang medier skjuler eller vrir virkeligheten, må det dokumenteres og avsløres. Med eksempler – ikke bare følelser. - Invester i nye stemmer og kanaler
Podkaster, videoformater, nyhetsbrev og sosiale medier er dagens slagmark. Her må konservative være til stede med innhold som engasjerer og opplyser. - Skap et eget medie-økosystem
Fra kommentatorer og skribenter til filmskapere og foredragsholdere – man trenger flere som formidler konservative perspektiver med kvalitet og selvtillit. - Stopp statsstøttet aktivisme
Pressestøtte til politisk partiske medier må kuttes. La ekte journalistikk konkurrere på lik linje. Den som har tillit i folket, vil overleve.
Tiden for stillhet er over
Rødgrønn politikk vinner ikke bare i stortingssalen. Den vinner også i avisoverskrifter, TV-studioer og sosiale medier. Fordi journalistene som skulle være nøytrale observatører, har valgt side. De er ikke passive formidlere – de er aktive deltakere i det ideologiske prosjektet.
Det er på tide å si det høyt: Norsk journalistikk er gjennomsyret av aktivisme. Og før det erkjennes, vil maktfordelingen i dette landet forbli skjev – ikke på grunn av velgerne, men på grunn av virkeligheten de blir servert.
