Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Hundeloven § 18a er tydelig: Avliving skal bare brukes dersom andre tiltak er vurdert og funnet utilstrekkelige. Likevel hopper politiet altfor ofte rett til avliving. Mentaltest, veterinærundersøkelse eller hundesakkyndig vurdering – tiltak loven selv peker på – blir konsekvent avvist.
I Milosaken i Tromsø er dette mønsteret mer synlig enn noen gang. Forhåndsvarselet om avliving ble skrevet før eier ble hørt. Politiet hentet hunden samme dag som varselet ble levert – to uker etter at dokumentet var ferdigstilt. Varselet bygget utelukkende på anmelders forklaring, uten at eierens versjon, vitner, veterinær eller fagkyndige vurderinger var tatt inn. Dette bryter med forvaltningsloven § 16 om kontradiksjon og § 17 om utredningsplikt. Når et vedtak fattes på så ensidig grunnlag, er det i realiteten forhåndsdømming.
Vedtaket om avliving som fulgte 27. juni er nesten en kopi av forhåndsvarselet. Tekst og vurderinger er nærmest klippet inn ord for ord. Eierens innspill er referert, men uten reell betydning for konklusjonen. Dermed ble varselets forhåndskonklusjon bare videreført – i strid med kravet til en ny, selvstendig vurdering.
Og som om ikke dette var nok: Fakturaen. Den kom på over 38 000 kroner, datert 28. juli, med forfall 4. august. Problemet? Brevet kom først i posten 5. august – altså dagen etter forfall. Fristen var dermed umulig å overholde. Det er rett og slett et ugyldig krav. I tillegg mangler fakturaen spesifikasjon, noe som bryter med grunnleggende krav til etterprøvbarhet. Brevet av 17. juli oppga et annet beløp enn selve fakturaen, uten forklaring på differansen. Dette er ikke bare uryddig – det er uforsvarlig forvaltningsskikk.
Når vi vet at det er de samme personene i Tromsø politistasjon som har skrevet forhåndsvarsel, vedtak og fakturabrev, reiser det også spørsmål om habilitet, jf. forvaltningsloven § 6. Kan man stole på en prosess der samme leder både varsler, avgjør og sender regningen?
Jeg sier dette med tungt hjerte: Milo skadet ei jente, og det er det ingen tvil om. Men selv da skal loven følges. Når politiet tar snarveier og bryter forvaltningsloven og hundeloven, svekker det ikke bare Milos rettssikkerhet, men alle hunders.
Dette må stoppes. Derfor har Monica og jeg startet en underskriftskampanje for å kreve at Milo og andre hunder får det rettsvernet loven gir. Underskriftene skal sendes til justis- og beredskapsminister Astrid Aas-Hansen.
Jeg ber deg om å signere og dele. For hvis Milo kan dømmes til døden på dette grunnlaget, kan det skje med hvilken som helst hund.
