Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han
Les mer:
- Suite no. 01
- Suite no. o2
- Suite no. 03
- Suite no. 04
- Suite No. 05
- Suite No. 06
- Suite No. 07
- Suite No. 08
- Suite No. 09
- Suite No. 10
- Suite No. 11
- Suite No. 13
- Suite No. 14
- Suite No. 15
Suite No. 12
Basim Ghozlan, forstander i Rabita-moskeen fikk sine nakne lepper til å si at Profeten han tror på – aldri har voldtatt, aldri stjålet, og aldri skadet et annet menneske. Han er en snill og omtenksom person, et forbilde, han … Et tordenbrak velter nedover gaten, og besvarer vrøvlet slik at de tynne, røde gardinene i vinduet flagrer innover i rommet. Ghozlan mumler noe på arabisk. Så begynner bønneskrikene over høyttaleranlegget. Allah må ha dårlig hørsel, eller være langt unna, for her holder det ikke med stille bønn. Men så er også hylene for hylerens selvbilde, og flokken hans. I etasjen under strømmer de troende inn fra gaten, tar av seg sine sko, børster regnvannet av sine jakker, og stiller seg skulder mot skulder.
Ghozlan burde utdype hvilken omtenksom profet han snakker om, og hvordan han tydeligvis har en annen profet enn andre muslimer.
Det mennesket som ifølge islam er det store forbildet for dem alle, var en hærfører, en person som overså massehenrettelser og som tok seg en barnebrud. I dag ser vi et IS som åpent sier at de bare følger profetens eksempel og utbrer troen med sverd. Islam stanset arabernes menneskelige evolusjon, og kan studeres som fenomen.
Islam bruker det de kaller Prokrustesseng for å få virkeligheten til å stemme med deres modell. For å tvinge terrenget til å stemme med deres kart. Hvis drap på uskyldige, mishandling, tortur, voldtekt av barn – er noen av kriteriene for å komme til muslimenes himmel, så har de flere valgmuligheter enn andre religioner – kanskje med unntak av katolikkene.
Hvis din himmel er et sted med evig tilstrømming av friske jomfruer, hvor du kan leve ut ditt begjær i alle retninger, kan man iallfall si med sikkerhet at din religion hater mennesker dypt og inderlig.
Skal du ha en islamist til å gjøre en god gjerning, må du presentere den gode gjerningen som en forbrytelse.
I sin visdom har muslimene funnet ut at deres neste profet vil bli gjenfødt av en mann, og i pur glede over dette danser de gjennom gatene, leiende og knisende, før de slipper hverandres hender et øyeblikk, legger ansiktet i alvorlige folder, og fordømmer andre homofile som skal kastes i døden fra høye bygninger. Etterpå griper de hverandres hender igjen, og danser videre. Det er deler av disse bevegelsene, og høye kneløft,vi finner igjen i Qjonas Signaturdans i Pride-togene.
Muslimene tar denne gjenfødelsen så alvorlig at det gjennomstrømmer hele kulturen. For å forberede hver eneste mann til denne viktige oppgaven, må alle klargjøres. De kjenner sin profet godt nok til å vite hvilken åpning han kommer fra, men de vet ikke fra hvems, så for sikkerhets skyld klargjør de alle fra barnsbens av gjennom sin kulturelle Bacha Bazi.
Islamske terrorister prøvde å kle seg ut som damer, for å stikke av fra politiet – men hvordan ser arabiske damer ut. Resultatet minnet meg om han som stoppet ut en løve for svenske-kongen, og ikke hadde sett andre løver enn den som var på våpenskjoldet. Resultatet ble deretter, og ble noe ingen løver ville kjennes ved.
Hopalong Ubaydullah og Bhatti er nok også menneskeskapte? Eller Allah prøvde å skape dem i Guds bilde, men siden Allah ikke kjenner Gud, ble også der resultatet deretter. Han ante ikke hva han skulle fylle dem med, og gjettet. Igjen blir det som han som stoppet ut den svenske løven, uten å ha sett en løve. Vi må ta inn over oss at de virkelig er så tomme som de ser ut. Der er ikke mer å hente. Sett i det lyset faller det meste av vrøvlet og galskapen deres på plass.
Muslimene kommer som totalt grunnløse asylsøkere, stormer inn i kirken og klynger seg gråtende til sakristiet. Når de har fått opphold, overtar de kirken og lager moské, og det første de kaster ut er sakristiet.
Likevel løfter kirkens ryttere på kjolen, bøyer hodet i ærbødighet så en av hakene klasker i pipekragen, og sier la de store barna komme til meg – og hindre dem ikke – og arrangerer folkeopprør for de stakkars mennene. Laban-materialet i landets såkalte myndigheter gir etter for geistlig snørr og tårer, uansett falskhetsgrad, og deler ut asyl, kredittkort og mat på såkalt humanitært grunnlag – og straks de får omplassert noen etniske pensjonister, og splittet noen gamle ektepar – har de også leiligheter klare. Sosionøsene går på høygir. Her må det tilrettelegges, slik at de som gruppe får tilrettelagt tepper og bønnerom, til tilbedelse av medbrakt fjols.
Deretter gråter de til seg kirken de okkuperte, og får den selvfølgelig overlevert vederlagsfritt, den var uansett stort sett bare brukt av våre prester – anyway, og skulle myndighetene i forvillelsen tro at de hadde med etniske nordmenn og gjøre, og derfor kreve betaling, vel så kontakter inntrengerne bare myndighetene i landet de kom fra, eller Saudi-Arabia, og får penger til en ny moské blant de vantro. Så er det bare å klatre på taket og røske ned korset – og Bingo – moskeen er klar for å fylles med det de sa de rømte fra.
Herfra planlegger de så kampen for å overta resten av landet, som fjolsene så villig hjelper dem med.
Utenfor vandrer et folk rundt som gisper over at det ikke lengre er nok med vippe-Extensions og løshår, for nå er det falske fregner og man bun som gjelder.
Eller sitter hjemme under naboens begravelse – en nabo som hadde ligget død hjemme i fjorten dager før han ble meldt savnet. Fra sofaen chatter de med Afrikanske menn som utgir seg for å være smellvakre kvinner — fulle av omsorg og varme for en frossen nordmann som stotrer fram de nødvendige kontonummer og pin-koder som etterspørres.
At naboen ble oppdaget var en ren tilfeldighet. Hjemmehjelpen hadde vært hver dag, men funnet døra låst, så etter å ha krysset av i skjemaet hadde hun kjørt videre. Nå hadde det riktignok vært noen mørkhudede hjemmehjelpere der også, men de fryktet naboene brydde seg og fulgte med, så de kjørte til et annet hus som lå mer ensomt til.
– En slik hendelse kan gi en liten notis i avisa, som denne! Jan-Jan holder avisa slik at Ingvart kan lese notisen.
“Den usynlige – Ingen kom i begravelsen hans.
Ensom død: 22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug – Født 22. august 1946 kl 10.40 på Oslo kommunale fødehjem.”
Han ble begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. Begravelsesagenten setter seg i kirka for at prest Iversen skal ha noen å snakke til.
Vi har innsamlingsaksjoner, private og offentlige, som samler inn så spruten står, og folket gir til de ser vidåpne porter til Paradiset, vel vitende om at bare en forsvinnende del av innsamlede midler overlever administrasjonen, og fordeles ulikt mellom lokale myndigheter og såkalte hjelpetiltak – etter prinsippet en hest hit og en høne dit. Til slutt finner organisasjonen et bilde på Shutterstock som kan illustrere tiltaket som vant denne gangen.
For å få bukt med det utstrakte ulovlige fisket langs kysten, opprettet myndighetene en angiver-telefonen.
– Det høres forferdelig ut.
– Antagelig fordi det er akkurat det.
– Men iallfall innførte de denne telefonen, og da var det mange naboer som endelig fikk en mening med livet. Akkurat som somaliere som sitter hele dagen på NAV-trappa og klør hverandre i ræva, og så plutselig får øye på en liten pike, som med ransel på ryggen er på tur til skolen helt alene – blir de aktive.
– Endelig noen som både forsto dem, og ikke minst naboens åpenbare dårlige intensjoner. Nå hadde de fått et nummer de anonymt kunne forholde seg til. De ringte og med fordreid stemme fortalte hvilken katastrofe som var under oppseiling.
Fra naboen gikk til fjæra fulgte de han med kikkerten til både han og båten var en liten prikk i horisonten, og forsvant helt. Fram med notatblokka og telefonen. Når så prikken endelig manifesterte seg igjen i en skjelvende 7×50 kikkert, så han at Statens Kontrollverk heldigvis hadde reagert, og etter tre timers kjøring var på plass med fire mann. Alt dette fikk naboen med seg. Galopperende serieorgasmer raste gjennom kroppen og gjorde at kikkerten hoppet i hendene hans, da han så naboen løfte fangsten på land – fire fine torsker, som kontrollørene – etter en kort diskusjon – bar inn i egen bil, for destruksjon. De fikk låne en kasse av pensjonisten, slik at de ikke griset til bilen.
Da de var dratt, skiftet naboen truser og gikk over for å høre hva som skjedde. Mannen fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde vært ute og fisket, og hadde fått flott torsk, som han hadde tenkt å sende til sin datter i Oslo, men at Kontrollverket hadde tatt de fra han og sagt at i tillegg ville han få bot. De var begge enige om at det var forferdelig hvordan myndighetene herjet med folket. Selv en pensjonist skulle plages, og for hva?
– Jeg leste også her forleden i avisen at Kontrollverket hadde raidet en annen pensjonist nord i landet, som hadde vært så tankeløs at han hadde satt ut et sildegarn utenfor egen stø. Riktignok var det bare noen meter fra land, utenfor egen eiendom, og til eget bruk – men likevel. Etter å ha blitt tipset fra blafrende gardiner i nabolaget, som heldigvis forsto alvoret i situasjonen, sendte Statens Kontrollverk straks fire mann utover på en tre-fire timers kjøretur. De fikk hentet garnet, og overlevert boten på ti-tusen kroner, før de la hjemturen innom en kafé for å samle krefter etter strabasen. Også de hadde fått låne en fiskekasse av pensjonisten til å ha silda i.
– Denne misunnelsen mot naboen er ikke noe nytt fenomen, men eldgammelt. I enbokom gamle folkeminner, fra en tid hvor trolldom og huldra hadde en større plass enn i dag, sto det hva du kunne gjøre for å oppnå dette og hint. Blant annet sto det hvordan du, ved hjelp av trolldomsformular, kunne forhindre at naboen fikk mer kveite enn du likte.
– Mer kveite enn du likte?
– Ja! Jeg husker ikke hva det var for noe mystisk de skulle gjøre, men husker bare at de slik kunne forhindre at naboen skulle få mer fangst enn din misunnelse kunne bære. Så når vi forherliger oss selv, kan det være greit å holde jordkontakten med litt historie, og nå se hvor lite vi har forandret oss på de siste generasjonene.
Myndighetsstyrt angiveri er ikke noe nymotens påfunn.
Sommeren 1736 kom en ny forordning fra kong Kristian 6 i København om hvem som hadde rett til å sørge og hvor lenge de eventuelt kunne sørge. Som eksempel hadde du rett til å sørge hvis du mistet et barn, men hvis barnet var under fire år måtte du slutte å sørge straks barnet var begravet.
Hvis du sørget, uten at du var berettiget til å sørge, eller at du sørget for lenge — risikerte du å bli angitt til myndighetene, og da vanket det bøter, hvorav halvparten skulle gå til Staten og fattigkassen, og den andre halvparten til naboen, eller angiveren, som hadde rapportert om bruddet på forordningen.
Jan-Jan kikket på Ingvart som så ut som Mick Fleetwood midt i en trommesolo.
Dette skjer altså samtidig som tyskere og øst-europeere driver rene industrifisket langs kysten. Med svære bobiler driter de ned veier, rasteplasser og naturen – som de liker så godt, og lever på medbrakt Sauerkraut mens de besøker landsmenn som har kjøpt opp små fiskebruk langs kysten – nært de beste fiskeplassene, og hvor de har lagt til rette for ulovlig fiske i industriskala.
Yrkesfiskere påpeker at turistfisket er helt ute av kontroll, og viser til at fjordene blir tømt for lokale fiskestammer. Offisielle tall fra Fiskeridirektoratet underbygger påstanden ved å vise til at bare på første halvår i 2024 hadde turistfiskerne totalt fisket opp 2.172.999 fisk, der 1. 270.148 fisk ble beholdt. Når vi så leser om tyske turister som blir stoppet på grensen med ett tonn fisk, og utelukkende loins, vet vi at de hadde fisket over fem tonn torsk, for å sitte igjen med så mye indrefilet. Hvor resten ble av vet bare Vår Herre og måkene, og begge rister nok på hodet.
Men akkurat som asyl baronene driter i eget land, og heller skor seg på myndighetenes dårskap, kommer også her tilretteleggere på banen og forsvarer galskapen. Også de hevder, med rette, at det er med hansker laget av de tynne miljøvennlige arkene i nye forskrifter til Norges Lover, at de fillerister landet.
– Hvordan kan dette skje?
– Antagelig fordi turistene ikke kan norsk, og da er det straks litt synd i dem.
Jan-Jan så Ingvart i øynene. – Husk at vi er snille. Det skulle tatt seg ut om tyskerne reiste hjem og fortalte at nordmenn var slemme, spesielt med tanke på hvor snille de har vært mot Norge – sånt rent historisk.
– Ja, fysj og fysj, sa Ingvart.
– Ja, da hadde det nok kommet i riksavisene. Ser det for meg. Nordmenn er slemme, skriver Der Spiegel. Både VG og Dagbladet ville gjort oss oppmerksomme på at innlegget nå gikk viralt, over hele verden.
– For en skam, for en skam, sukket Ingvart.
Hva er egentlig forskjellen på synet som møter deg i en opiumsbule i Londons Chinatown, eller The Blue Lotus i Shanghai – og det som møter deg når du kommer inn i nesten hvilket som helst av de tusen hjem her på bjerget idag. På alle steder møter du folk, liggende i stabilt sideleie, stirrende med tomt blikk på veggen, mens de klamrer seg til en dubbeditt de holder med løst grep i hånda, mens de nå og da kaster et blikk opp på en skjerm på veggen som ernærer dem. Skjermen forteller hva som er morsomt, og hva som er trist – og ikke minst hva som er sant og hva som ikke er sant. De slipper den anstrengende tenkingen.
Jeg tenker, altså er jeg, sa Descartes – og slo derved fast vår videre ferds nye dimensjon. Det blir som maten man får kjøpt på butikken til de aller minste, den er ferdig tygd. Det er bare å svelge det som blir servert, og la det styre våre følelser og meninger. Vi er snart mer Ai enn de mest avanserte robotene. Selv humoren som serveres, synes fastlåst i en tid som er forlatt, og vi kan se hvordan våre komikere blir mer og mer tragiske i sine forsøk på å finne retning videre, mens de leter febrilsk i feltet myndighetene har lyst opp, og hvor det er lov å lete etter mening.
Hvis folk er så opplyste og så på alerten, hvordan forklarer du all den døde tiden foran skjermen med all dens ferdigtygde og spissede fastfood? Hvordan forklarer du det faktum at de forholder seg til norske avis-nyheter som sannheter? Det er de samme som gråter en skvett og bryr seg, når de bare først blir fortalt hva de nå skal gråte over og bry seg om. Hva er denne ukas tema. Når hel- og halvkriminelle foreldre presser inngangsbilletten så hardt mot kameralinsa at det ville vært barnemishandling hvis en etnisk nordmann hadde utført dåden. Da spruter tårene fra nordmenn i hver minste fjordtarm, som nå bryr seg så inn i helvete, spesielt hvis de vet at de blir iakttatt.
Samtidig vet vi at babyer i Kongo blir voldtatt i filler, uten at en tåre blir felt i hele vårt langstrakte land. Slike nyheter blir vi ikke presentert for, så det leser vi ikke, og leter heller ikke etter – for vi bryr oss egentlig ikke om annet enn det vi ser i speilet, resten er spill for galleriet.
Vi vet at når vi har gitt hus, lønn, og en moské de kan bruke til felles pønsking mot idiotene som tok imot dem, så blir kanskje samme barnet som var nøkkelen til naivitetens høyborg sendt til Somalia for å bli holdt fast og lemlestet med kniv – før hun blir overlatt til fjerne slektninger i Somalia til de er sikre på at hun overlevde, og noen år til for indoktrinering. Fjerne slektninger blir betalt med smuler fra det eneste minnet fra barnet, som ble igjen i Norge — barnetrygden. Dette vet de som vil vite, men vi snur oss heller bort for å se på den vakre solnedgangen.
Vi er blitt en ynkelig og patetisk folk som ikke trenger ytre fiender for å gå til grunne, og er heller ikke verdig å leve i et demokrati. Derfor er vi også på vei inn i noe annet, og mer ødeleggende, men mer i henhold til hva vi fortjener. Vi lar andre bestemme og avgjøre hva vi skal se på, lytte til, hvem vi skal være enig med, og hvem vi skal hate. Derfor brukes milliarder på reklame, fordi den virker. Vi gjør, sier og mener det vi får beskjed om. Skremmende.
Vi er blitt en gjeng av masochister som ber om å bli herset med. Skaperne lot fordelerne styre, for at de ikke skulle springe i veien. Men det tok overhånd, slik at de nå er i ferd med å styre hele vesten mot isfjellet.
Den Spanske forfatteren Miguel de Cervantes Saavedra, som skrev «Don Quijote»–konstaterte for flere hundre år siden at;«det må være skjønt å kunne befale, selv om det bare er over en saueflokk.»
Med tanke på det makkverket som styrer dagens Norge, forstår vi også grunnen til at vi har de myndigheter vi har. Folket er paralysert av frykt og feighet, og vil høste deretter.
Pay-back time
Men det nærmer seg uvilkårlig pay-back time.Trykkokeren vil eksplodere under den pålagte sensuren, og libtardene vil bli marginalisert i en slik grad at de ender opp som blomsterjord, og ikke lengre får mulighet til å rasere fremtiden for egne etterkommere?
Folk har et iboende behov for å kjenne sin bakgrunn, og jakter på hele seg. Se hvordan vi selv behandler hverandre bare fordi vi kan, og hvordan Vi behandler invaderende slabbedasker bare fordi vi ikke får lov til å behandle dem slik de burde bli behandlet. Man blir tankefull når man må ta inn over seg at landets myndigheter ikke synes at eget folk er verdt å beskytte.
22. juli-massakren var en tragedie av bibelske dimensjoner, og personen bak åpenbart sprøyte gal, noe som også ble konklusjonen fra de første psykiatrisk sakkyndige. Men slik kunne det ikke være.
Her så vi hvordan saken kom ut av rammene for hva et demokrati, ledet av en diplomat, kan håndtere, og tilfellet ble force majeure – og tatt ut av lovverket. Qjonas kom skrikende ut av moskeen når han hørte nyheten, og satte Allah og jord i bevegelse for å få omgjort dommen.
Myndighetenes og demokratiets problem var at ugjerningen gikk ut over alle proporsjoner, så det ble uhørt at han som fysisk hadde begått den ikke kunne straffes, slik vi bare straffer etniske nordmenn – samtidig som landets store røde bok sier tydelig at dersom gjerningspersonen er sprøyte gal er han heller ikke ansvarlig for sine handlinger, og kan følgelig ikke straffes som en frisk for den uhyre gjerning, men forvares som psyk.
Men kynismen i Kilsunds store sønn, Norges svar på Pelosi, er større enn Galdhøpiggen, og må ikke undervurderes. Han så muligheter. Det var egentlig han som ble angrepet på Utøya, det måtte landet forstå. Han kunne stikke ut veien, men her måtte media på banen og asfaltere den.
– Demokratiets lover minner meg her litt om da naboen Johan hadde kjøpt sønnen et lekkert lite snekker-sett til jul, med hammer, sag, blyant, vinkel og det hele, sa Frank. Etter julemiddagen, og etter utdeling og oppakking ble far sittende alene i sofaen, før han med et salig jule-smil lot seg gli ned i stabilt sideleie på sofaen, før han veltet seg over på ryggen og duppet av.
Sønnen Torleif, som var jublende glad for snekkersettet, reiv plasten av, og tok verktøyet i hende. Etter å ha studert skatten han hadde fått, løp han sprudlende over til faren for å vise at nå hadde også han verktøy, som bare var hans, og nå kunne han hjelpe til når faren trengte assistanse. Men faren sov så søtt, og med et mildt smil om munnen var han nok opptatt med fornøyelige sysler på en annen planet.
Vel, han skulle snart gå inn for landing på mer hjemlige trakter. Skuffet over farens lukkede øyne, lette Torleif etter passende verktøy blant knippet han holdt i sine små hender. Han mistet heldigvis den hendige lille tømmermanns-sagen på gulvet, men tenkte at hammeren måtte være tingen. Han la ned resten av verktøyet på matta, og tok godt tak om skaftet på den lille hammeren. Vel var den i barnestørrelse, men selve hammerhodet var av jern, og jern er jern. Han tok et solid grep rundt skaftet og med lett skrevende ben rugget han seg i posisjon, stirret på en liten føflekk på neseroten til faren, midt mellom øynene – og klinket til.
I det scenarioet som fulgte kunne tilskuerne se hvordan et moderne demokrati skal håndtere vanskelige situasjoner forårsaket av uansvarlige personer. Vel var det mye hysteri før øynene fikk stabilisert seg, og intens fomling og tom griping ut i luften etter gjerningspersonen, men han så ingen – for straks lille Torleif skjønte at faren holdt på å våkne, hadde han bøyd seg for å løfte opp resten av verktøyene for å vise dem til faren.
– Se hva jeg har fått, ropte plutselig et lite ansikt bare centimeter fra farens, samtidig som et knippe med små hendige verktøy skubbet til pappas nese. Når faren så hadde fått tilbake fokuset, kunne han gjennom smertetårer studere det smilende ansiktet på han som holdt verktøyknippet i hendene, verktøy han selv hadde kjøpt til gutten. Følelsene slet i han – og han slet i følelsene.
Da smerten var på det mest intense var ikke problemet at han ikke kunne straffe noen for ugjerningen, men at han på toppen måtte presse fram et smil i tåreflommen, og med julens mest sammenpressede tenner si at det var da utrolig fine verktøy Torleif hadde fått.
Men på kvelden, flere timer etter seansen, kunne familien rundt middagsbordet, fortsatt se hvordan farens hender knyttet seg i krampaktige bevegelser, når han nå, med familiens blåeste øyne, så sønnen springe rundt for å vise fram alle sine gaver. Det ble tatt familiebilder, og far i huset – som bare kjente etter-smertene, men ikke kunne se seg selv under fotoseansen, smilte hjertelig under seansen. Da kona så resultatet fikk hun øyeblikkelig ideen om at disse måtte ut til et større publikum, og fikk dem skrevet ut som nyttårskort, slik at slekt og venner kunne se den stolte smilende vaskebjørnen som familiens naturlige midtpunkt.
Slik bør også et sivilisert demokrati håndtere utilregnelige, i stedet for å vri og vende lov og regler, slik at de kan straffe også de som er utilregnelig. Det handler om myndighetenes intensjoner. I behandlingen av våre nye landsmenn opplever vi det motsatte, de gjør ansvarlige voksne til uansvarlige barn, og drysser betingede dommer over smilende og jævlig kostbare turister foran øynene til måpende ofre – de som overlevde.
Når ofrene senere gjør selvmord på grunn av ugjerningen, er det – sett fra myndighetenes side – litt trist, men tross alt bare en familiær tragedie totalt uten tilknytning til det traumatiske helvete hun hadde gjennomgått tidligere. Klarer de ikke å unngå det, blir offeret behørig obdusert på myndighetenes befaling i panisk leting etter en latent sykdom som kunne ha bidratt til dødsfallet, og dermed gi ytterlig redusert skyld til den ustraffede gjerningspersonen.
Qjonas problem var at hvis Utøya-massakren var en gal manns verk, kunne ikke han legge partiet på et fat og ride til Rikskringkastingen og vise fram offerlammet. Dette var et angrep på demokratiet generelt og på han og partiet spesielt, hostet han – og indirekte også på hans venner i moskeene rundt om i landet, og verden for øvrig. Lokalt, Regionalt og Globalt, som var slagordet til en liten blekke i Nord-Norge engang.
Ut med bondevettet, og da tenker jeg ikke på det spesielle Vedumske traktorvettet, men det generelle vettet vi legger i begrepet, og som inneholder en rimelig porsjon fornuft. Ut med det. Ned med jury-ordningen. Dømmes av likemenn, my ass. De har ikke juridikum, så hvordan kan de vite hva de skal mene? Gammeldags.
I en rettsal er det loven som gjelder, og loven som skal gjelde. Myndighetenes lover. De lovene som myndighetene, gjennom en freudian slip, sier det er likhet for. Vi hører det, men velger å høre det stikk motsatte, at loven er lik for alle, fordi det gir oss trygghet, og vi kan nikke. Ja, slik er det i Norge, tenker vi – og føler oss beskyttet.
Etter å ha sett Poppes film om 22.juli-massakren kunne en snørrkvalt Qjonas fortelle at filmen var et realistisk vitnesbyrd over hvordan høyreekstreme fra hele Europa hadde angrepet Arbeiderpartiet.
Massakren ble nå ikke en gal manns verk, men resultat av et massivt angrep på sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet generelt, og han selv spesielt. Vel var Breivik i utgangspunktet vurdert som sprøyte gal, men heldigvis lyttet det nye psykiater-korpset og domstolen til hvilke muligheter som her åpnet seg for sosialdemokratisk taktiske politikk, og med kryssede fingre bak ryggen lot de en mørk sky legge seg over loven, profesjonen, og det prinsipielle – slik at følelser heldigvis kunne seire over lov og fornuft, og den gærne kunne endelig straffes som et redskap for de fæle. Prostitusjonen i Norge er ikke forbeholdt Karl Johan, Kilsund, og Myntgata.
At en gal mann må råtne i enecelle, i stedet for å få behandling, får så være. Behandling er for uforbederlige pedofile, for å gi inntrykk av at myndighetene forstår den menneskelige psyke. For de som følger den pedofile videre, og ser hans runddans mellom overgrep – fengsel – behandling – løslatelse – nye overgrep – fengsel – behandling og så videre, mens ofrene stables opp – eller graves ned, ute av syne, og uten noensinne å ha vært i myndighetenes sinn. Tragediene får ofrene og deres familier bære i stillhet alene, mens offentlige millioner og hjelpetiltak fånyttes settes inn – mot overgriperne.
Men som så ofte, når myndighetene skal ta kontroll over situasjoner, kommer det sideeffekter som de overhodet ikke har regnet med. Ved å konstatere at en gal mann ikke er gal, åpnet psykiatere og domstolene for at en gal mann følgelig fikk en mental frisk manns rettigheter, og åpnet dermed for neste akt i tragedien, som skulle vise seg å være like ødeleggende, minst, for samfunnet – som massakren på Utøya.
Av alle forsvareremner som Breivik hadde møtt, og hadde konversert med tidligere, var Lippis den advokaten han så størst potensiale i – og kom dragende med. Deres veier hadde krysset før, og Lippisen så ikke bare lyset, men også muligheten til å erstatte det. Han surret togaen rundt kroppen, og trådte ut i et samfunn som øyeblikkelig ble mørkere. Og har ikke Allah, etter press fra Lippis, byttet ut Jesus med dette nye lyset, så vandrer han vel her ennå. Insha’Allah.
Qjonas ble overlykkelig over denne personlige gaven fra Allah, og utnevnte han øyeblikkelig til Lord of the Stool 2, og sidestilte han med daværende leder for ungdomspartiet – til stillingen han selv hadde hatt for Jens, og overlot han også sminkebordet, som hadde vært hans eget springbrett.
Lippis satte seg ned og skrev bøkene «Et større meg» og «Da jeg fikk stå», om møtet med Breivik før 22.juli – massakren. Dette møtet var senere så grundig røsket ut fra hans hukommelse at en del av hjernemassen hadde fulgt med, og medførte at han i over en måned bare kunne svare «I love You», uansett hva han ble spurt om. Nå går det visst bedre.
Breivik drepte sekstini mennesker på øya, i tillegg til åtte mennesker i en eksplosjon i Oslo, og brakte Lippis fram i lyset. Tre forferdelige forbrytelser, som hver for seg ville gitt dødsstraff i krigstid, men likevel gav vi advokaten tid og rom til å herje med norsk rettsvesen som en etnisk norsk Krekar. Muliggjort ved at galningen, på bestilling fra APene ble erklært frisk – Heia Norge.
Lippisen var akkurat hva landet trengte, en ny ekshibisjonistisk sytkuk – en Qjonas light, som om det går an å bli lettere. En som kan hjelpe til med å torpedere ytringsfriheten for å tekkes muslimske tapere.
Han forteller på TV2 om livet med Breivik, og sier han kan takke Breivik for lytterne til sin vedvarende riks-syting, og stiller seg tvilende til at Jesus gikk gjennom like mye som han, iallfall offentlig, men forstår at Jesus kunne ha vært mindre ekshibisjonistisk.
Lippis gav raskt ut sine bøker, for å utnytte bølgetoppen, før han igjen mistet momentum og plasket tilbake til jorden. Hans medfødte false-shield beskyttet han gjennom atmosfæren.
Gærningen måtte for enhver pris friskmeldes, slik at han kunne dømmes og straffes skikkelig, som høyreekstremist. Det veide nok også tungt at Breivik selv gjorde retten oppmerksom på at han var frisk i hodet.
Prostituerte finnes i alle leire, det vet vi, og nå ble det søkt etter kandidater i psykiaternes og domstolenes leire – som kunne handtere dette problemet som både skulle politiseres, og som var utenfor demokratiets rekkevidde. Her måtte verktøykassen til mer totalitære regimer åpnes, og innholdet gjøres tilgjengelig.
Heldigvis trengtes det bare to rettsrunder før myndighetene fant sakkyndige og dommere som med korslagte fingre bak ryggen friskmeldte den psyke til en mer rettferdig straffeforfølgelse, og fikk gjort et viktig politisk redskap av skrullingen.
Qjonas smilte lettet, å skulle komme til å ha årvisse markeringer hvor han stiller opp som Triste-Gufas, og fortelle hvordan han så vidt overlevde den politisk motiverte massakren. Det viste seg at han lå på plattingen utenfor hytta på Sørlandet og irriterte seg over synet av egne forvridde tær som ødela bildet av en ellers perfekt kropp. Det var ikke usannsynlig at han var innenfor rekkevidden av galningens, orsak høyreekstremistens våpens rekkevidde – og således et direkte offer.
Mellom markeringene i solstolen trente narsissisten opp tørre tårekanaler, og på de tillærte evnene til intelligent empati, toleranse og forståelse. Senere skulle han vise at han hadde mer til felles med en ekte budeie enn bare melkingen, da han senere så høylytt lokket nye velgere til landet for å sikre gatebildet mot skremmende kvinner, barn, og ensomme eldre.
Etter rettssaken reiste advokaten rundt, fra kirke til kirke, hvor han slo ut med armene, under Jesus på korset, og fortalte om sin erfaring med gjerningsmannen, med unntak av de uinteressante bagatellene rundt hans første møte med Breivik – som uansett var lenge før 22.juli-katastrofen.
Han fant et par pils-korker i jakkelommen, og mumlet at de fikk klare seg, og presset dem hardt mot håndflatene før han strakte ut armene og tilfeldigvis overskygget en annen Mester, som hang der fra før. Han var klargjort til photo-shoot, og dybdeintervju.
Det ble litt mumling blant folk, men da kom Qjonas, som hadde klort fenomenet til sitt bryst, på banen og bekreftet at også Lippis var skapt i hans bilde, og at begges hovedinteresser var grenseløse og langt utenfor landets grenser – og stort sett bare der.
– Måten Qjonas har tatt eierskap til offerrollen etter Utøya-tragedien, får fram den samme følelsen som når ISIS sto fram og tok ansvaret for Allahu Akbar terroren mot Bataclan-teatret. Ingvart ristet på hodet. – Og det er nok ikke tilfeldig, fortsatte han. Følelsen av å stå overfor noe, eller noen, som er immun mot sunn fornuft på en veldig grunnleggende måte.
– Eller veldig kalkulerende, sa Jan-Jan.
Ingvart kikket på han. – Ja, når en narsissist gråter, blir jeg bekymret, og begynner å lure på hva det nå er han ønsker å oppnå.
På Trafalgar Square i London hang en Norsk milliardær med lav fettprosent etter trusestrikken og dinglet, ti meter over bakken. Han gjorde det for miljøet skrek han på 3 språk og 4 dialekter, før han lot seg fire ned til knehøyde. Han satte seg så på sitt eget selvbilde og kikket ned på himmelen.
LO vil tvinge Don Quijotetil å betale lavlønnstillegg til piccoloene, men jordbæret ville ikke gi noe i lokalforhandlingene.
Den lille mannen hadde vært på Volvat Medisinske Senter og fått tatt bilde av sitt store hjerte, som slo så sterkt for skjeggete islamister som trengte noen som matet dem, og som ikke straffet dem for selv den minste voldtekt – eller voldtekt mot de minste, men heller oppfordret til forståelse for at det var en del av deres kultur. Han fikk tatt en MR-røntgen, og på bildet derfra kunne legene klart se en svær glorie, som lå som en nattlue rundt hele hjertet. De sa ooh og Allahu Akbar, og kastet seg på kne i beundring. Don Quijotespratt opp i stående, og spaserte nonchalant ut av skanneren, og med et smil gikk han bort til nærmeste lege og fikk dreid han mot Mekka. De andre holdt på frakkene, og klirret med knærne i beundring. They had seen, and believed.
– Kom til meg, ropte han fra reportasjeplass i riksavisene, og henviste til Qjonas inviterte islamister. – Bo hos meg! Fyll opp mine hotell! Jeg tar regninga! Ropte han med krigstyper, før han hvisket, med stemme på størrelse med skrifttyper hentet nederst på side syv i en forsikringspolise under unntak – det gjelder for første natt.
– De resterende tredve tusen nettene får Staten ta seg av, føyde han lydløst til, og håpet det ikke var leppelesere innen strawberry-avstand.
Det viste seg at hans ansvar rundt PR-stuntet faktisk stoppet allerede før første natten. Han ble observert snikende rundt UD, utkledt som Fantomet, hvor han stakk regninger inn i alle sprekker han så, regninger som ved en feil innbefattet også første natt, med risikotillegg, før han stakk av like stille som han kom. Men han røpet seg da han ble sett av troverdige vitner som kunne fortelle at de hadde observert en person løpende på hendene vekk fra åstedet. Dessuten ble han beskrevet av en av gatens løse fugler, som hadde passert så nært at også hun fikk en faktura i sprekken, men beskrivelsen var så grotesk at media valgte å sensurere den før de sammenholdt den med de andre vitneprovene som gav mer mening. De diskuterte seg fram til at den løse fuglens beskrivelse nok var farget av at han løp på hendene. Stuntpoteten hadde slått til igjen.
Viva la naïveté.
Forståelsesfulle og tårevåte idioter finnes i et hvert samfunn, og også predatorer som jakter på de samme tårene i dyp og inderlig egeninteresse, og vi kan leve med dem, men bare dersom man ikke lar deres manglende fornuft og gjennomsyrede kynisme ødelegge vår mulighet til å berge samfunnet som et hele.
Vebjørn var forbannet på både Kjell Magne og Jonas. Selv om kniven var dratt ut av ryggtavla, var han fremdeles plaget av ettervirkninger.
Han påpekte rettmessig at den norske regjeringen var verstingen i Vest-Europa under den første karikaturstriden, og bidro til at både han og familien ble sendt ut i et ragnarokk av trusler, livvakter, og mediaoppstyr – i tillegg til kritikken fra Apenes værhane.
Kjell Magne forsvarte seg med at han hadde forsvart Rushdie, og dermed brukt opp den internasjonale kvoten, og at nordmenn uansett ikke var med i hans kvote, men kun regnet som bifangst.
Qjonas sa at det var beklagelig at folket ble sittende med inntrykket av at regjeringen bidro til å gjøre situasjonen verre for redaktøren, men poengterte at han ikke selv hadde stått bak dødstruslene, men bare hadde forståelse for dem.
Det er ikke viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi, mente han, og føyde til at regjeringens håndtering av karikaturstriden i 2006 forhindret vold på norsk jord. Det har han fra sikre kilder i sin nye vennekrets. Allahu Akbar. Til de i Fedrelandet som fremdeles blir voldtatt, mishandlet helseløse og drept av vennene hans, og ikke merket at volden forsvant, ber han om å finne en annen vinkling. Get a life, han var tydelig irritert.
Jens hadde allerede en Scud i hver hånd, og lapp hjemmefra om at han hadde intet å tilføye. Han flagget sin personlighet da det patologiske behovet for å spre uverifiserbart sladder manifesterte seg straks han kom ned fra Pidestallen. – Dere aner ikke hva jeg så og hørte …
Den norske ambassaden i Syria ble stormet og stukket i brann av rasende, protesterende muslimer, og dagen etter ble det norske konsulatet i Beirut satt i brann. Nå er de gått tomme for norske flagg å brenne, så Qjonas mente det var mer hensiktsmessig å invitere dem til Norge, hvor vi har plenty med flagg – og hvor han selv har flere som aldri blir brukt. Heller det enn å eksportere det nødvendige antallet til Syria, for å mette etterspørselen.
Etter de første terror-angrepene i Paris sier Qjonas at han nå forstår hvorfor redaktører nå trykker karikaturer, iallfall i utlandet, og iallfall i Frankrike. Han krysset sine flekkede fingrebak ryggen og poengterte: — Jeg forstår at de trykker karikaturene og at det er et viktig uttrykk for å ta markert avstand mot den totalt uakseptable voldsbruken. Han viklet ut sine flekkede fingre igjen.
På spørsmål om hvorfor han hadde reist rundt som landets utenriksminister og proklamert forståelse for muslimenes reaksjoner, forklarte han at det var så mange som spurte og så liten tid, men at han i ettertid ser at han i norsk sammenheng kunne utfordres på det. Samme år ble han sitert på at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste». Han kunne ikke identifisere den andre siden, men var sikker på at det sikkert var en.
— For meg var det det, saQjonas.
Per Edgar uttalte da at «Jeg reagerer på at regjeringen ikke klarer å skille mellom tegninger og terror. Selbekk fikk et medansvar for ambassadebrann. Regjeringen opptrådte som megler mellom dem som bruker ytringsfriheten og de som ikke under noen omstendigheter aksepterer den.»
At Qjonas bidro til å hindre terror ved sine – i beste fall – «diplomatiske» uttalelser er ren spekulasjon, sa Per Edgar, og reagere på at Qjonas ikke mener det er viktig å forsvare retten til å drive blasfemi, en rett som er fundamental.
Iallfall opp til muslim-terskelen i AP, kan vi føye til.
Ved å poengtere internasjonalt at det var en liten kristen avis som viste tegningene understreket Qjonas overfor allerede oppsvulmete røde drøvler at dette var religionskrig, ikke et spørsmål om ytringsfrihet, og slikforverret han situasjonen.
Qjonas påpekte at skrivemåten i terror og tegning var så lik at det lett kunne oppstå misforståelser, dessuten burde det være rom for en alternativ historiebeskrivelse, et syn som dessuten også ble delt av den daværende syriske ledelsen i barnepartiet.
På spørsmål om han tar selvkritikk for det han hadde sagt og gjort i sakens anledning, pekte han opp på en måke som fløy forbi. – Vi skal revurdere og kanskje øke sikkerheten rundt redaktøren, mumlet han.
Tre år senere, når straffeloven skulle revideres, forsøkte han å få regjeringen med på å gjøre angrep på religion straffbart. De tre daværende partilederne, med Jens i spissen, trakk forslaget da de så bølgen som kom.
— At de trakk forslaget, syntes jeg var klokt, sa Qjonas. – Jeg er veldig for sterk religionskritikk, for det er ikke det samme som blasfemi – men oppfattes ytringer som at de er blasfemiske, så er slike ytringer likevel lovlige, og jeg står selvfølgelig opp for loven.
– Men det hadde det jo ikke vært, hadde du fått viljen din?
– He-he, vel, jeg fikk jo viljen min ved at jeg støttet statsministeren som trakk forslaget mitt.
Hadde Qjonas forslag gått gjennom ville det utvilsomt haglet med anmeldelser mot mediehus som sto ansvarlig for tegninger i aviser og magasin.
Noen tid senere kunne Qjonas informere tilhørerne med at han var på vei til å bli tydeligere, antagelig. Il n’est pas Charlie.
Selbekk måtte tåle mye fra Qjonas, og enda mer fra de største rævslikkerne hans, som satte uttalelsene til sinprivate profet ut i handling, og truet Selbekk på livet. Fremdeles sliter han, kona og barna med ettervirkningene, og han opplever at den han er og de han er glade i ble satt på en prøve på liv og død.
Konfrontert med dette sier Qjonas at han sitter tilbake med en annen opplevelse av saken, og tilføyer at hvis vi gir han fem minutter vil han sove i fire – på den samme saken.
Norsk Folkehjelp mener problemene med den store tilstrømmingen av migranter først og fremst er at mottakssystemene blir som flaskehalser. Vi trenger mer fortgang i systemene som kan gi flyktningene en fremtid i Norge, slik at vi raskere kan slippe inn flere.
Tina, som er imot krig og sånn, var i flyktningeleir i Kroatia som frivillig hjelpearbeider. Der opplevde hun helvete på jord, kan hun fortelle. Det var som å gå inn i en konsentrasjonsleir. Utrolig for en erfaring unge jenter av idag har. Hun klemte og gråt, klemte og gråt. Her bar hun barn fra en side av leiren over til en annen side, før hun her tok et annet og bar tilbake – alt behørig dekket av medienes utsendte konfirmanter. Etter en tid kunne hun reise hjem for å vise fram glorien, mett og fornøyd med egen innsats, til hun trenger nytt påfyll.
Vel, takket være mange slike som henne trenger hun kanskje ikke reise så langt neste gang.
Mennesker i de fleste muslimske land ønsker forståelig nok å forlate egen skapelse. Vi snakker ikke om flyktninger, men om migranter som vil ha nissen med seg. Vi snakker om et sivilisasjonsproblem. Dagens flyktning er et individer med individuelle problem. De vil ha middelalderen med seg, men vil bo i et land som har stor forståelse – og absurd toleranse – for forbrytere, tar vare på dem, og stikker brødskiven i munnen på dem.
En person som har blitt hjemløs som følge av et jordskjelv, som er uten vann og mat. Denne personen må få hjelp. Situasjonen hans oppsto uten hans påvirkning eller skyld.
Med dagens migranter snakker vi om noe annet. Her snakker vi om en kultur som bare kjenner hat og ødeleggelse. Skal dyr slaktes for mat skal det gjøres midt på gata slik at flest mulig får en blodskvett på kjortelen, og med kniv slik at dyret kaster seg rundt i fortvilelse og sliter i tauene det er tjoret med, slik at dødskampen varer lengst mulig, og blodet skvetter lengst mulig.
Når de så kommer til vesten, slipper de ikke kulturen på grensen. Hatet, volden og ekstremismen er overført fra generasjon til generasjon. Ingen muslimsk stat kan vise til demokrati, ytringsfrihet, moderne befolkningsopplysning eller individuell frihet. Dette ser vi eksempler på når disse menneskene når Europa og øyeblikkelig begynner å vise fram muslimenes modus operandi, oppføre seg voldelig, angripe politi og ambulanser, kaster steiner, og klager over gratis mat og drikke som ikke følger deres religiøse standard.
Kun en sprøyte gal person, med dypt og inderlig hat mot eget land – eller en idiot – vil bruke sin malplasserte taburett til å ødelegge eget land for all fremtid. Problemet er at det er disse våre mange fjols velger inn på Stortinget.
Rabbi Bar-Hayim sier at det som idag skjer ikke bør overraske noen og at jødenes gamle bøker beskriver forfaderen til de islamistiske nasjonene som «den ville mannen fra ørkenen». Hans hånd vil være reist mot alle og alles hender vil være reist mot ham. Han vil føre med seg ødeleggelse hvor han enn reiser.
Mamadou Kamara, en båtflyktning fra Elfenbenskysten ble plukket opp i Middelhavet av den italienske kystvakten og hjulpet i sikkerhet på Sicilia. Som takk voldtok og drepte han et pensjonert ektepar i deres egen leilighet under et hjemmeran, før han skal halsen over på dem og forlot stedet.
Da Frp stilte kritiske spørsmål om den biologiske massen som veltet over grensen, lurte MDGs Arne i Finnmark, på om det er mulig å få gjenreist anlegget for heksebrenning i Vardø på kort varsel?
Etterpå kunne han fortelle at dette var bare noe han skrev på Facebook, og ikke noe han sto for. Det må da være lov å påpeke at det kan være en måte å være på som ligner en heks, sier han. Som andre fjols søkte han bare desperat etter oppmerksomhet.
Arthur Wagner, som var medlem av Alternative für Deutschland — en motsats til Merkel, og hennes trang til å ødelegge Tyskland, har konvertert til islam. Han begrunner det med at han ikke lengre finner seg til rette i den kristne kirke på grunn av dens negative holdninger til homofile – og ekteskap mellom likekjønnede. Håper han finner roen, og bedre til rette på nærmeste hustak – Allahu Akbar.
Pliktoppfyllende husmødre i sin beste alder blir nærmest gudfryktige, og holder plutselig på å kveles av sitt eget store, og brått voksende hjerte, og forlater mann og barn for å ta hånd om andres gutter i 20 – 30 årsalderen. I frost og snø trasker de hjemmefra for å få tilfredsstilt sitt svulmende hjerte i nærmeste asylmottak.
Ulønnet pakker de varme ulltepper rundt skuldrene på disse stakkars guttene, som også har rømt fra hjem og barn for å få tilfredsstilt sitt hjerte. Så intens jobber de at de knapt har tid til truseskift mellom vaktene. Noen måneder senere vender de igjen hjem til familien, med bredere beinstilling- og bedre kvalifisert for å jobbe deltid på nærmeste asylmottak hvor de må kjempe om kundene med avdanka fylkesmenn og stormunnede AP-politikere.
Venter fremdeles på egne asylmottak for enslige pikebarn i 20 – 30 årsalderen, og regner med at når de er etablert vil de nok, i disse likestillingstider, bli bemannet med eldre, og gudfryktige, norske menn. Men jeg ville ikke råde noen til å holde pusten mens de venter.
Forfatteren Nygaard har funnet veien til lykke, og denne åpenbaringen måtte han bare dele til alle som ville lære. Til alles overraskelse kunne han fortelle at det var fattigdom som var veien til lykke. Tenk det. Tenk på alle som trasker den veien og ikke har forstått det. Med smil til ørene la han ut om sin lykkelige familie, og hadde problem med å sitte stille mens han fortalte om hvordan fattigdommen hadde veltet all denne lykken innover familien som nå smilte seg gjennom dagene med sin nøkterne livsstil. Dagevis med så bredt smil hadde gitt han problemer med lengre samtaler, så han fikk dessverre ikke nevnt at han hadde eget hus, hytte og ligningsformue på over ni millioner. Samfunnet trenger flere slike lyskilder.
I stedet for å gi dem det de trenger, blir de gitt det de ber om. Fjolsene står i havkanten, ankommet i kledelig burka for å bli godkjent som flyktninger. I stedet burde de økonomiske lykkejegerne dreies 180 grader, bøyes, og sparkes tilbake til der de kom fra, men når vi ser alle som synes synd på sine flyktninger, skjønner vi hvorfor det blir så gærnt som det blir.
Journalisten Sidsel forteller om hvordan hun på jobb i Saudi Arabia og måtte gå med abaya, og om hvor spennende det var.
Vi kan ikke nekte etniske nordmenn å være idioter, men vi kan begrense skadevirkningene. De som plutselig bryr seg så inn i helvete om sine medmennesker, hvorfor vil de sine etniske medmennesker så mye vondt, og hvordan stillet de sin hunger før vi fikk strømmen av kostbare turister
Tjomliden skal reise rundt i begravelser til terrorofre, for å informere de pårørende om hvor heldige de er som ennå lever, i et samfunn hvor terror er vanlig. Han var usikker på om han skulle reise som klovn, eller bære en maske. Antagelig vil det siste være best, for ikke å skremme barna. Norsk lov skal gjelde, bare ikke for deres asylsøkere.
— Når jeg hører terrorister og idioter omtalt som «et stolt folk», blir jeg kvalm, mumlet Ingvart.
Det er interessant å bivåne hvordan myndighetspersoner, media og enkeltpersoner, endrer adferd etter hvert som de oppdager at støvskyen i horisonten kommer nærmere, og etter hvert som de forstår at de kommer til å bli stilt til ansvar. Det blir noe annet enn å sparke vilt mot en altfor dannet gruppe av realister. Det blir mer som å sitte fjong og freidig bak skrivebordet og skrive at Martin Schanche er feig, for deretter å løfte blikket og møte personen ansikt til ansikt og få ørene varmet til dobbel størrelse.
Vi har egne krapyl som terroriserer medelever på barneskolen, under sløret blikk fra fritt oppdratte, som med lærerskole og tunge vegtilvegg-øyelokk, ikke mener noe om egne krapyls oppførsel før det blir påpekt, og utviser da stor forståelse for de stakkars bøllene, og skjønner at de utagerer, og at det kanskje ikke passer seg helt. Det er de samme krapylene som kommer hjem og finner mor oppløst i tårer, mens hun travelt pakker chiffon og flanellett, for å reise til Lesvos og speide med kikkert etter små gutter i tyve-tredveårsalderen – for å tørke håret deres etter den strabasiøse ferden fra trygghet til velferd. Folket vil heller sitte i tåkeheimen, med stadig påfyll av tåke, enn å la tåkeluren lede dem ut av tåken.
Svindlere fra Nigeria, eller andre infiserte biotoper i det store utland, som slenger ut agn til norske kjærringer av begge kjønn, på et ubehjelpelig norsk, gjør ikke dette av manglende evne til å få svindelforsøket oversatt til godt språk, men for å få luket vekk de av mottakerne som tenker. Dette er en billig introduksjon, og så bruker de heller energien på den grøten som er igjen, og som til tross for at det åpenbart er svindel —likevel klamrer seg til agnet.
Det burde være mulig å lære av dette, og foreta en liknende test for de som skal styre og beskytte landet, og velge de som viser seg å være a stairway to Heaven, i stedet for de som er a stairway to – et muslimsk helvete.
Bondevik fikk en depressiv reaksjon som han reparerte ved å løfte ræva til disposisjon for muslimene. Drømmer landsforræderen som Fylkesmannen – om å få være en av deres jomfruer i det hinsidige, slik at han holder bollekinnene vedlike?
Lie – Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø – stiller i en kronikk i Dagbladet spørsmål ved størrelsen på trusselen fra islamsk ekstremisme, og svarer selv med å spørre om ikke det avhenger av hvor viktig vi lar denne trusselen være.
Han etterlyser en fungerende offentlighet, som er «i stand til å forbinde kritikk, debatt og argumentasjon med operative beslutningsprosesser.» I sum betyr dette at han mener det er mulig for et samfunn å ha «ytringsfrihet» uten at ytringsfrihetens funksjon ivaretas. Det kan skje ved at man «bruker opp offentligheten» på å diskutere temaet som er frakoblet de beslutningene som er reelt viktige for et samfunn å ta stilling til, for å være vitalt på høyden med seg selv. Han konkluderer til slutt med at: «Islamhysteriet er en langt større trussel mot ytringsfrihetens funksjon, enn den trusselen som stammer fra terror og trusler om vold.»
– Det må være noe med luften i Tromsø, og som minner meg om at dersom man ikke er født nord for polarsirkelen, skal man være oppmerksom på den hallusinogene effekten av frisk arktisk luft på innflyttere, og kanskje stenge vinduet på kontoret, før man setter sine tanker ned på papiret.
– Ja, det skal snø mye i Oslo før Tromsøværingen klager på været, sa Ingvart.
Qjonas, han er snill han. Han tenker ikke bare på seg selv. Han tenker også på Sylvi, og synes det er forkastelig at hun – som representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedier. Det gjør ikke han. Han har valgt å tenke det beste om alle, skriver han på Facebook, og det var grunnen til at han ble med på reklamestuntet som klarte å lure inn over en million norske kroner til Norsk organisasjon for asylsøkere.
– Jeg så et bilde av den kinesiske kinaputten Ai Weiwei, avbildet på stranden på Lesvos i Hellas, liggende i samme positur som den druknede migrantgutten.
Når det gjelder den famøse kunstneren, så kan de som har øyne og ører se hva Kina har hatt og stri meg. Tenker de sørget når han flyttet pakket sitt til Berlin. Selv foretrekker han nok slikkingen fra vestlige media, fremfor spørsmål fra kinesiske myndigheter.
– Han kaller migrantene flyktninger.
– Ja, han arbeider nå for organisasjoner som ruller ut røde løpere for migranter til Europa, som Den Norske Flyktninghjelpen, hvor Jan endelig fikk bruk for ansiktsfoldene sine. Vi får håpe for deres skyld at de aldri forstår det enorme antallet de har fått drept ved å bidra til å vedlikeholde strømmen av migranter.
Det er fascinerende hvordan skjebnen, tiden og livet selv viser hvordan vårt indre speiler det vi forakter mest hos andre. Kinaputten er intet unntak. Hans karriere startet med at han fikk oppmerksomheten hans ego trengte gjennom å bokstavelig fotografere sin egen finger, reist i avsky mot MAKTEN. Denne fingeren reiste han rundt og viste til Folkets store hall – på Den himmelske freds plass i Peking, Det hvite hus i USA, og fra Eiffeltårnet i Paris.
– Eiffeltårnet? Maktstruktur?
– Han hadde sikkert sett en kar i lakksko der, og la hele tårnet for hat. Hva gjør man ikke for likes. Nå har han altså omfavnet, og stiller seg til rådighet for en av de mest perverse konstruksjonene verdens globalister har skapt – massemigrasjonen. Han ønsket sterkt å bli anerkjent kunstner, men gled over i verdens eldste yrke. Penger bleker selv falske farger.
– Menneskeskapt?
– Ja, i motsetning til klimaendringene er migrasjons-katastrofen menneskeskapt.
– Ja, og en virkelig katastrofe.
– Kan det komme noe godt ut av dette?
– Hvis vi står han av, vil det ene og alene være på grunn av internettets muligheter til å spre fakta usensurert. Dersom vi hadde vært prisgitt myndighetene, og store mediehus som er mer interessert i å skape nyheter og å formidle myndighetenes meninger – enn å formidle hendelser ufiltrert, ville vi vært ferdige. For de som står opp mot galskapen idag vil det nok bli tøffe tider, men i motsetning til dagens myndigheter – som kom til dekket bord og brenner ned huset de forlater, vil nok dagens ryddegjeng ha etterslektens ve og vel sterkere i tankene. En etterslekt som vil nyte godt av opprenskingen i maktens korridorer, og en ny mediestruktur. Vi har ikke lengre noe valg, det gjelder å vinne eller å gå til grunne. Vi har alt å vinne og alt å tape, i motsetning til å ha mye å tape og lite å vinne, som Russeren som vant saunakonkurransen i Finland, og døde.
Denne lille jenta, som ble fotfulgt av en avventende sulten gribb i Sudan, så ikke mye til norske avlatskjøpende husmødre – eller nyutklekkede journalister, som er imot krig og sånn. De satt nok på Lesvos, med solhatt og flagrende sommerkjoler, og speidet etter lykkejegere.
Fotografen selv, Kevin Carter, så ikke lengre håp for menneskeheten – slik den utviklet seg, og tok sitt eget liv i dyp fortvilelse ikke lenge etter bildet var tatt.
Det er symptomatisk for vårt land at folk i flere tiår – og fortsatt – lar seg lure av Nigeria-svindel, og fortsatt svelger rått det forvrengte bildet media skaper, fortsatt lar seg dupere av store uskyldige øyne ved grensen, fortsatt stoler på rikssynsere og ekspertene som media vifter med — i tide og utide, og fortsatt stemmer på store kyniske øyne i et AP som febrilsk importerer stemmer, mens de blåser på kreftsåret for å lindre – til tross for at siste rest av logikk banker – og har banket lenge, febrilsk på innsiden av hodeskallen før det presser seg ut og farger håret grått .
Folket vil heller lulles inn i døden, enn å vekkes for å ta tak i problemene. Det kommer til å ende i et rungende «ja, men vi trodde» og «ja, men vi stolte på»- fra Lindesnes til Nordkapp, til tross for at de egentlig både forsto og ikke stolte på at vettet ville sildre inn på Tinget — før de må flykte ut i Nordsjøen og korte lidelsen. Folket har selv fylt tinget med ja, men… Selvpåført galskap.
Victor forteller oss at nasjonalisme er dårlig, og at opprettholdelse av nasjonalstater er enda verre.
– Det er vel noe han har lært hjemme?
– Ja, den kjærligheta den kjærligheta.
Victor skjemtes slik av å være fra Risør, og siden han ikke klarte å endre det – ville han heller at alle i Norge skulle ha Jorda som fødested i passet, med mulighet til å endre det til Solsystemet eller Melkeveien – hvis vi skulle komme i kontakt med lignende vesen ute i verdensrommet. Solnedgangen er vakker, men den gjør noe med vettet.
– Men den sjansen er vel liten?
– Vil tro det, han er nok unik.
– Metoden får meg til å tenke på den Colombianske narkobaronen som med over fire tusen menneskeliv allerede på sin ikke-eksisterende samvittighet, viste sin effektivitet ved å få en gutt til å ta med seg en bombe på et fly for å få has på en av passasjerene. Det fungerte, flyet med sprengt i filler og han var kvitt problemet. At over hundre andre passasjerer, inkludert den intetanende gutten fulgte med, var en liten bieffekt.
Qjonas, budeia som lokket på tusenvis av unge syriske menn, minner meg også om sektlederen Jim Jones som fikk samlet hundrevis av mennesker i jungelen i Jonestown, Guyana. Akkurat som narsissisten Qjonas jaktet også narsissisten Jim Jones på Nobels Fredspris. Heldigvis var ikke Jagland i komiteen da, så Jones måtte nøye seg med Martin Luther Kings humanitære pris, under forberedelsene til massakren. Hva Qjonas må nøye seg med kommer an på hva som kommer først til komiteen – selve utdelingen, eller sans og samling. Uansett viste det seg at begges innsats ledet til en ubegripelig tragedie.
Hvorfor i all verden er det så viktig at flest mulig – med og mot sin vilje – skal drepes samtidig som han selv forlater denne verden? Hva ønsker han å oppnå? De reiser nok uansett i en annen retning enn ofrene, og ubehjelpelig alene. Like ubegripelig er den utbredte trangen hos Qjonas til å kjøre eget land til helvete. Ikke bare ønsker hen å kjøre landet til helvete, men det hasterøyensynlig også.
– Men folket vil reise seg. Vi har ikke lengre et valg, så vi må bruke valgene til å tørre å velge, for å ty til et oxymoron.
Myndighetenes modus operandi, i Vestens sivilisasjon, er å ty til fryktinjeksjoner for å få folket til å gå på rekke. Skremt av et forvridd media, og i blind tiltro til de som bestemmer, går vi lange omveier om elefanten for å stemme på de som er lagt lagelig til på stemmeseddelen. Hvis de bare klarer å se en annen vei, og skjerme med hånden, er det ikke sikkert elefanten er der – og at det lukter elefant på lang vei av etterlatenskapene de skrever over, er sikkert et forbigående problem med egen nese.
Men problemet stikker dessverre dypere, og ligger luktfritt i fundamentet til nesen, og utnyttes kynisk av våre myndigheter. Men det virker som myndighetene har ropt ulv for lenge. Et gammelt Nynorsk ordtak sier: «fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me«.
Folket i hele Vesten, Europa og USA med, synes å miste all tiltro til egne myndigheter, og befinner seg i en limbo-tilstand mellom frykt og fortvilt frustrasjon. Men etter hvert som øynene åpnes ser de hvordan landets myndigheter gradvis, men i et forrykende tempo, gir over styringen av landet til globalistenes gjennom-korrupte organisasjoner; som EU, WHO, WEF, FN, NATO, Flyktninghjelpen etcetera. Det siste store er at landets myndigheter lar det være opp til autisten Bill Gates private WHO, med sin kinesisk-styrtekriminelle marionett på topp, til å avgjøre om når den neste pandemien skal slippes ut, og hvilke tiltak som så skal iverksettes i det enkelte land, ned til personnivå. Når avtalen med WHO er underskrevet er det ikke lengre opp til de vi trodde var våre myndigheter, de kan sove videre.
I stedet for å innrømme fadesen, har Globalistene – med autisten i spissen mangedoblet innsatsen for å få drept ned maksimalt med mennesker – ved å vaksinere i det skjulte, og tvangs vaksinere de som fornekter giften. I en eugenikkens renessanse har de nå kastet seg over maten, for å få giften inn i de som nekter å ta vaksinen – eller ikke nåes med tvungen vaksine – for å få drept ned menneskeheten til akseptabelt nivå og kvalitet.
Gates, som nå er USAs største private landeier, kjører mRNA-giften inn i kyr, griser og kyllinger, og sprøyter giften fra fly – over salat og tomatplantasjer. Australia har allerede omfavnet og godkjent Bill Gates planer, og har påbudt vaksinering av alt jordbruk. Gates har rettet all sitt autistiske fokus inn på å få giften inn i hele verdens befolkning. Sist ute ar at han har brukt hundrevis av millioner dollar på å praktisk modifisere mygg til å fungere som flyvende vaksinatører i tropiske og subtropiske områder av jorden. Metoden ble allerede testet ut på frivillige fjols i 2022.
Myndighetene har mye å lære av Sir Nicholas Winton når det gjelder hvem som trenger beskyttelse, og hvordan sørge for å redde dem. Jesus Egeland, som får millionlønn for å være uansvarlig libtard på heltid, er ikke en løsning, men et symptom – der han bidrar i Darién Gap sammen med FN, med sine NGOs, til det de håper skal bli USAs undergang, slik at ødeleggelsen av resten av verden blir piece of cake. Men kanskje også Egeland har forregnet seg. Far kommer hjem, og antallet folder i ansiktet øker – og som en innavlet hund gir han pusteproblemer. Schwarzenegger stikker ut en sterk pekefinger til kameraet, og sier han vil saksøke oljeselskapene for overlagt drap – for deres bidrag til den globale oppvarmingen, før han stikker sigaren på plass i en av sine åpninger, og freser av gårde i nyinnkjøpt Hummer, og etterlater reportere med beundrende blikk og kritthvite smil i svartsotede ansikter. De beholder smilet og deler det videre til kommunale kjeledresser, som er sendt ut for å male gatene hvite, slik at sollyset reflekteres bedre, og ikke varmer opp klimaet unødig. De maler og maler, mens de undrer seg litt på hvordan malingen vil holde seg hvit på de trafikkerte gatene i Los Angeles. Men trøster seg med at skrivebordene kanskje ikke forsto at gatene kom til å bli brukt. Samme feil gjorde de som malte Pride-flagg i gatene, og arresterte de første som burnet seg over flagget, før de innså at biltrafikken uansett kom til å gjøre noe med kunstverket. De hadde nok, fra skrivebordet, gått ut fra at bilene, i ærbødighet, kom til å hoppe over flagget.
Istedenfor Pride-flagg. Burde vi ta et stort nærbilde av anus, lage flagg av bildet, i naturlige farger, og kreve at kommunen heiser det opp på alle offentlige flaggdager, på vegne av organisasjonen Anus, som ellers ville føle seg støtt. Kanskje Qjonaskunne opptre i seremonien med sin signaturdans.
Araberkvarterets Islamistkor mot Israel kunne nok ønsket Fellinis falsetto kastrato, til sin hyllest til Israels ødeleggelse. Også Karpe Diem ville nok gladelig gjort plass til en Fellini, når de prøver å teppebombe jødene med sin misunnelse, dissonans og hykleri. Årelang forbruk av substanser har tåkelagt loftet og sluppet inn for mange fugler.
Qjonas sier at vi ikke har så mye til felles med Israel. Snakk for deg selv, moron. Som statsminister i Norge bør du prate med munnen og få en av dine islamistiske terroristvenner til å benytte de andre åpningene.
Må minne deg om at Vi har det viktigste av alt felles med Israel, og det er vår Jødisk-Kristne Arv, som har ført oss dit vi er i dag, og er grunnmuren landet er bygd på. Vil minne Qjon om at det er de islamske terroristenes gjerninger, og hans videreføring av sine egne forfedres landsforræderske lefling med tyskerne under siste krig, som har ført oss til kanten av avgrunnen.
I dag gis det lite undervisning rundt i kristne menigheter og kristne sammenhenger om kristendommens tilknytning til Israel og jødefolket. Det var tross alt fra jødene, Guds utvalgte folk, Jesus kom – født av en jødisk kvinne, lært opp i jødedommen og underviste fra jødenes skrifter for folket.Det gamle testamentet var faktisk Jesus og disiplene sin Bibel, men er mer eller mindre forsvunnet fra forkynnelsen i kristne kirker i dag. Hvis det ikke hadde vært for arven fra jødedommen, hadde vi ikke hatt noen kristendom i dag. Jødedommen er også vår kristne arv og historie. Alle forfattere i Bibelen, med unntak av Lukas, var jøder. Bibelen gir oss også Israels historie —fortid, nåtid og fremtid.
Det må være betimelig å spørre om hvor undervisningen og forkynnelsen om jødefolkets rolle har tatt veien i vår kirke og i flere menigheter i Norge i dag. Er det den gjeldende politiske korrekte mening som skal styre kirkens syn på Israel, eller Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd som nå skifter om å kaste stein på Israel.
I det siste har også representanter fra våre fredselskende og fredssøkende nye landsmenn gjort seg bemerket gjennom sitt juridiske arbeid for egne trosbrødre, som gjerne sliter litt med plikt-begrepet. Selv en somalisk båtkaprer kan undervise ved norske universiteter om somaliernes rettigheter i Norge, mens plikt-siden forblir et ukjent begrep, og såpass vanskelig at de ofte både lever og dør i landet uten å kjenne til det. Som hel- og halvstuderte røvere har de kommet til landet med litt jus i bagasjen, som de så bygger videre opp her. For å vise forståelse har Norske Myndigheter fjernet etikk- og moralfagene fra jusstudiet, siden disse fagene ellers ville kommet i konflikt med Myndighetenes nye religion.
Men den toppen som avisene ikke kan unngå å nevne, viser at det har uheldige virkninger. På grunn av den fine finansieringsordningen som i vårt demokratiske likhetssamfunn naturlig nok bare gjelder nye landsmenn, blir det til at også etnisk norske advokater tar etter og heller spesialiserer seg på å hjelpe innvandrere siden de har kortere og mer voluminøse sugerør inn til han Staten.
Det er ikke alle forunt å ha egen fast advokat, det er noe som bare er forbeholdt våre mest ugjestmilde gjester. Riktignok er disse lønnet av folket, som blir sittende med alle kostnadene. Tilfellet Krekar var intet unntak, men der kom Frelsesarmeen inn og tok litt av kostnadene. Det er nok mange i organisasjonen som ofte spør seg selv om hvor Frelsesarmeen ville vært uten Melingen.
Det har vist seg at det ikke var så enkelt å kaste ut en pestbefengt terroriststemplet potteplante som Krekar. Igjen en påminning om at den norske modellen bare fungerer på etniske nordmenn, siden de som skulle fungere – ikke evner eller ikke vil.
Når landets regjeringer, både blå og rød, med hele Stortinget bak – kanskje med unntak av et par emosjonsledede solbriller, uttalte et sterkt ønske om å sende vanskapningen dit pepperen gror – og likevel brukte år på å gjennomføre avgjørelsen, sier det meget om avgrunnen mellom kvaliteten og kvantiteten på landets folkevalgte.
Ved hjelp av advokatstandens Plumbo, en statsansatt tamburmajor fra Frelsesarmeen – som gav helvete i lovens intensjon, klamret Krekar seg fast til Norske lommebøker, og klorte seg gjennom alle rettsinstanser med full apanasje. For utlendingsloven sørger for at en anke alltid har oppsettende virkning, og at utlevering derfor ikke kan skje før siste rettsavgjørelse foreligger. Deretter fulgte forvaltningsklager, som rikosjetterte mellom departementene.
Det er bare i alvorlige saker hvor etniske nordmann står overfor staten i en skattesak, eller med en omstridt parkeringsbot, at myndighetene skjærer gjennom, og tillater at mistenkte blir straffet før dom er falt.
I dokumentaren «The Wanted» på TV-kanalen NBC fikk millioner av amerikanske TV-seere se hvordan Krekar gikk fritt rundt i Oslos gater.
– Latterlig. Norge er et fristed for mistenkte terrorister, raser en av programskaperne, den amerikanske folkerettseksperten David Crane, i TV-programmet.
Krekar fikk dom mot seg fra Høyesterett om at han er en trussel mot rikets sikkerhet. Dommen fra 2007 stadfestet en utvisnings dom fra 2003, men hjemsending til Irak viste seg umulig på grunn av faren for dødsstraff, tortur eller overgrep. Qjonas var redd for at de ville begynne å kile Krekar med svanefjær, og påpekte at islamske lepper tåler ikke slamringen fra egen latter, da de var bygd for hat. Han kunne rett og slett bli kvalt av egne kroppsdeler.
NBC hadde innhentet et dokument hvor myndighetene i Nord-Irak sa at de garanterte for at Krekar ikke vil bli utsatt for tortur – men da kom Qjonas på banen. Han kunne fortelle VG at han hadde sendt denne erklæringen til myndighetene i Bagdad for å få deres vurdering av garantien. – Vi kan ikke legge til grunn et dokument som formidles til Norge av et amerikansk TV-selskap. I tillegg må Norge kreve mer enn en garanti før utlevering kan finne sted, sa en gråtkvalt Qjonas. Blant annet må terroristen garanteres fri tilgang til krigshylene fra minareter og høytlesing av Koranen – ellers blir livet meningsløst. Ofrene for terroristen var allerede døde, et faktum som ikke kunne, og derfor ikke burde brukes mot han. Allahu Akbar.
