Kjetterske tanker om myndighetene – om Europa som en gigantisk selvmord-sekt

Av Jerfr

Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han

Les mer:

• Suite no. 01
• Suite no. o2
• Suite no. 03
• Suite no. 04
• Suite No. 05
• Suite No. 06
• Suite No. 07
• Suite No. 08
• Suite No. 09
• Suite No. 10
• Suite No. 11
• Suite No. 12

Suite No. 13

Det fulgte ære med å være postmann på attenhundretallets Norge, ikke minst var det nødvendig å gi status til de som skulle frakte verdier over kronglete kjerreveier, og gjennom mørke og forræderske skogholt, hvor de kunne bli observert alene vandrende med fristende post-tasker hengende over skuldrene.

En av de som lot seg friste over evne var Ole Jacobsen Berg som postmannen hadde spurt om å ro seg over Skiensfjorden. Da de var vel utpå skjøv han postmannen over rekka, og fullførte med åra til han forsvant i dypet. At postmannen var en slektning av Ole, la ikke noen demper på slagene.

Tilbake på tofta satt Ole Berg med postveska. Med varme hender etter alt arbeidet med å få druknet slektningen, kunne han telle opp over ti-tusen spesidaler – mer penger enn han noensinne hadde sett.

Men loven innhentet han, og han ble dømt. Saken gikk til Høyesterett, som skulle vurdere Bergs videre skjebne. For Høyesterett veide det tungt at Bergs forsvarer, advokat Sørensen, hadde erklært i retten – likefrem og uten omsvøp – at etter hans mening burde hans klient henrettes, og henrettet ble han.

Selv om vi lever i en annen tid, og metodene er forandret, er det nok mange av de som har vært i befatning med dagens advokater, som overbevisende kan påstå at det er visse personlighets-trekk i advokatstanden som evolusjonen behendig har unngått, antagelig fordi de tilhører selve ryggmargen i profesjonen – og ligger under kappen, som lukta i bukkeskinnet. Det virker som advokater i asyl- og innvandrings-industrien har en makro eller algoritme innebygd i saksbehandlingen, slik at alle tall som forekommer i et dokument, som sidetall, dato og lignende, umiddelbart blir addert opp og lagt til totalsummen på fakturaen, og at UDI ikke bare møter praksisen med den største forståelse, men blir henrykt så til de grader, at de selv danner egne private selskaper for å teste ut praksisen.

Vår advokatstand minner om svære fugler med sorte vinger og nakne halser, der de sirkler rundt i rettssalen, eller veksler mellom å sirkle rundt i sorte fjærog ligge halvnaken på bilpanser – for å vise fram formuen de har lurt til seg. Etter hjemmebesøk hos døende og formuende – hvor de slintrer fra dem eiendeler og eiendommer, men av ren barmhjertighet sørger for at etterlatte iallfall sitter igjen med gravferdsutgiftene, slik at sorgen blir mer ekte.

Slik har det nok vært fra prokurist Arntsen og frem til idag, men i våre såkalte moderne tider har lyset også kommet på bak fjærdrakten, og vist at sannelig var det ikke et menneske der også, av begge kjønn, men kjemisk renset for etikk og moral. Ikke så rart kanskje, siden disse brysomme fagene, som sagt – for sikkerhets skyld, er blitt fjernet fra utdannelsen.

Doktormedfysser, med Hylet Eriksen i spissen går sterkt ut i media, og kritiserer nettopp media. Vi har i et par generasjoner nå vendt oss til en mediaflora med sterk slagside, og vennet oss til å bruke den mer som en oppslagstavle for annonsering og mindre som kilde til nyheter. Men i stedet for å stabilisere seg har slagsiden nå blitt så ille at vannet har begynt å velte over rælingen på babord side. Hva nå?

Med vannet strømmende inn og alt ledig mannskap, inkludert underoffiserene, ved pumpene – kommer så Hylet Eriksen, og hans nyutsprungne hvite libsicke konvertitter og deres muslim-venner, og går sterkt ut i media og ber mannskapet om å slutte å pumpe øyeblikkelig, samtidig som de fordømmer den hersens ytringsfriheten.Media gjør det de er betalt for, og kaller kritikken for hat, selv om skillet burde være uproblematisk – siden kritikken går mot muslimene og hatet alltid fra dem.

Den sveitsisk-franske filosofen Rousseau skrev sitt berømte Émile, hvor han la ut sin teori om fri barneoppdragelse, som idag er hans mest berømte verk. Selv var han gift og hadde fem barn som alle ble satt bort til et hjem for foreldreløse.

Når eksperter uttaler seg, skal man lytte. Som da en internasjonal gruppe av leger og antropologer undersøkte mumifiserte Inuitter fra 1500-tallet, og konstaterte at de led av åreforkalkning. Inuittene døde flere hundre år før Dr.Medfyssene fant ut at åreforkalkning var en livsstils-sykdom som skyldes røyking og moderne kosthold. Det kunne ikke inuittene vite, så de pådro seg sykdommen likevel.

I stedet for å bruke tid, krefter og evner de kanskje må lete litt etter, for å finne løsninger på komplekse problem – lemper libtardene ut enkle postmoderne formler, tatt intravenøst, og bruker dem som hammer på ethvert problem – hvor de så skylder på de hvite, eller de rike, rasisme, diskriminering, eller … Hensikten er å få fortalt at de selv er uskyldige ofre for absolutt alt som skjer, og derfor må behandles deretter, og uansett hva de måtte finne på vil det allerede være rettferdiggjort, apriori. Den presenterte løsningen vil virke tilforlatelig i ørene på målgruppen i ekkokammeret – som heller ikke er modne for komplekse sannheter, som ikke kommer intravenøst – og som blir euforisk for menigheten når de får høre at de allerede har kjøpt avlat, gjennom å være ofre, så nå gjelder det å synde. De kan være destruktive på full tid, og trenger ikke å gjøre noe med egen situasjon. Yuppii!

Dette blir en repetisjon av marxismens idéer – rike mot fattige, arbeiderklassen mot borgerskapet, blandet med avlatshandelen som vi trodde vi ble ferdig med under reformasjonen, og nå burde riste på hodet av.

Slik har enkle professorer, Dr. medfyssener, og andre narsissistiske såkalte lærde fått gulpet opp sine universelle løsninger gjennom lydhøre pubertale medier, uten tanke og bekymring for at hver gang har sagbladet gjennom egen profesjonsgren blitt dratt over til andre siden, og gatene atter blitt fylt med tapernes gapende røde kjefter og tomme øyne. Selv sitter de varmt og trygt, beskyttet av det samfunnet de prøver å destruere.

Alt for å få noen minutters lys på egen begredelige person, og ofte fra de som minner dem mest om seg selv – og som de hater mest, nest etter seg selv. Når fyken kommer innom og spør hva den lærde synes, sliter de kinnet løs fra pulten, tørker sikkelet vekk, blinker frisk luft inn i øynene, og svarer skråsikkert at utsendelsen, avgjørelsen, anything, var i strid med et eller annet – og at det må protesteres.

Fyken forlater, og den lærde plasker tilbake i eget spytt – en ny overskrift nærmere sin himmel. Hvis du tar deg selv i å begynne å respektere tittelen Lege, tenk på Dr. Ford i libtardenes prosess mot høyesterettsdommer Brett Kavanaugh i USA, eller Dr. Jill Biden — hvor tittelen ble sprinklet over en lærer.

Sivert har forsket på religion, og konstaterer at hver fjerde nordmann ikke er religiøs, og er flabbergasted over at det ikke får mer oppmerksomhet. Han belyser problemet med en doktoravhandling som han håper vil kaste lys over mangelen på oppmerksomhet fra enda større grupper, som for eksempel de over nittini prosentene av vår etniske befolkning som ikke er voldelige drapsmenn.

Forskere i USA fikk syv hundre tusen dollar, fra Biden-regimet, for å forske på om Armstrong sa One small step for man kind, eller one small step for man. Pengene ble hentet fra forskningen på autisme. En annen gruppe fikk to millioner dollar for å forske på om du likevel ville forsyne deg, selv om en mann foran deg i buffet-køen nyser over maten. Tre hundre tusen dollar gikk med til en gruppe som forsket på om den lille vaktelen, som faktisk tilhører fasan-familien, ble seksuelt opphisset av kokain. Andre viktige forskningsprosjekter var forskning på spillevanene til folket i Uganda. Moro med tall og statistikk hverken startet eller stoppet med Jon Sudbø.

Hylet Eriksen klødde seg på sine høye kinnben, rynket nesen og mumlet noe om rasens renhet, mens han forarget røsket uønskede bladvekster opp fra den velstelte plenen.

Ja, den kjærligheita, den kjærligheita. Den er kraftig kost. Eldar Vågan påsto at den gjør en neger kvit. Han får ikke lengre lov å påstå det.

Folkehelseinstituttet sier at nordmenn drar med seg resistente bakterier fra utlandet, og innrømmer at dette er et gedigent problem – og at dette kommer i tillegg til de som kommer veltende inn på eget initiativ.

Først fortalte libtardene i media at det var flyktninger som kom. Myndighetene støttet dem, og bekreftet at det var mennesker i ytterste nød, som slet seg over grensen.

Folket, som fra dag én så noe annet, lurte på hvilken synsforstyrrelse som hadde angrepet både media og myndigheter. Det ble klarere og klarere at myndighetene ikke bare var så naive som det så ut som, men at Stockholm-syndromet ikke bare dekket hele Sverige – men Norge med. Danmark som tidligere var naivitetens veiviser, syntes å ha våknet, men bare litt – og lovlig sent. Selv Finland, som var kjent for å være våken – i slike henseender, likte ikke å være oppe alene når de andre hadde lagt seg, så de slumret også inn.

Finland

Ramin Azimi (26) er av retten i Finland dømt til livstids fengsel etter å ha blitt funnet skyldig i drapet på den 17-årige Jonna Männistö. Den afghanske asylsøkeren var misfornøyd med at jenta hadde gått fra ham og valgte å voldta henne, før han rullet henne inn i et teppe og tente på henne. 17-åringen ble levende brent ihjel. En annen 17-årig finsk jente, mistet også livet på brutalt vis. Jenta skal ha slått opp med sin afghanske kjæreste, noe som førte til at han valgte å drepe henne. Slike bratte læringskurver er mange, og nesten alle skyldes myndighetenes forsikringer om at det er mennesker som blir sluppet inn. Mennesker som deg og meg, og som trenger beskyttelse. Unge jenter og gutter må selv erfare, igjen og igjen, hvem det er som trenger beskyttelse, mot det levende muslimske hatet som myndighetene velter inn over grensen

På mandag kveld ble en 14 år gammel jente i Kempele i nordvestlige Finland overfalt og voldtatt av to yngre personer. Gjerningsmennene har blitt pågrepet og det er snakk om to asylsøkende «enslige flyktningbarn» fra Afghanistan.

De etter hvert utallige voldtektene har skapt sterke reaksjoner i Finland. Den finske statsministeren holdt et krisemøte som delvis har bakgrunn i hendelsene. Et krisemøte som burde endt i massefangsling av samtlige som hadde vært i befatning med migrant-strømmen, men i stedet ender med största möjliga tystnad– til neste utålelige hendelse.

Etter hvert som det ble klart at det nesten utelukkende var menn som kom veivende med en iPhone i hver hånd over grensene, ble det mer og mer vanskelig for myndighetene å holde på deres påståtte flyktninge-status. Hvilken elendighet i hjemlandet er det som bare rammer unge menn i sin beste alder.

Myndighetene måtte, etter hvert, og gjennom sammenbitte tenner, innrømme at det nok var økonomiske migranter som kom, men insisterte på at det for mottakerlandene ikke utgjorde noen forskjell, da de likevel måtte behandles som flyktninger fra den ytterste nød, og derfor fortsatte å måke på dem goder som etniske nordmenn ikke visste fantes.

Det må være en underlig følelse og reise til et land, som turist, og bare stille seg på grensen og vente på å få VISA-kortet stukket i hånden, for deretter å bli båret til gratis kost og losji. En av slabbedaskene som kom syklende over Storskog innrømte da også overfor Dagbladet at han gjorde det egentlig for eventyrets skyld. Intet å tape og alt å vinne, så hvorfor være hjemme og arbeide for maten, når du får det gratis her. Premien er høy, og skulle det ikke gå, ville det uansett bare være å bli båret hjem igjen, og sitte der en opplevelse rikere.

Øyeblikkelig etter ankomst fikk samfunnet oppleve oppførselen som hadde rasert avsenderlandet, og som de selvfølgelig ikke hadde planer om å være med på å forbedre. En oppførsel som man ellers bare finner i trekronene på svære trær i den tetteste regnskogtunge jungelen på det Afrikanske kontinentet, og som eskalerer her hjemme med den stadig større tilstrømmingen av samme materie.

Det ble natt og stortingets problemskapere var for lengst gått til ro. Qjonas holdt blikket hennes på netthinna, før han forsiktig kikket over på sin sovende kone. Han sukket dypt, og la sine flekkede hender oppå dyna. Snart sov Qjonas sin søteste søvn, og med tommelen i munnen og bamsen i armkroken drømte han allerede søtt om neste trekk. Publilius Syrus, besøkte han i drømmen og gav han flere merkelige setninger, som “uvitenhet er lykke”, “målet helliger middelet”, “ærlighet blant tyver”, “Å gjøre to ting på en gang er å gjøre ingen av dem” – og “Tilgi én forseelse, og du oppmuntrer til mange flere». Han våknet dyvåt. Puh, heldigvis bare en drøm, tenkte han. Tok en slurk vann, og la seg tilbake igjen.

Nrk, som ikke akkurat er landets beskyttere, kan melde at UDI møter grunnløse asylsøkere med henleggelser. Igjen slår libtardene til med følelsesstyrte avgjørelser. Før folket er kommet seg over sjokket av opplysninger om at UDI-ansatte bruker asylsøknader som en privat Tinder-katalog for å skaffe seg en hus-slave, til han er blitt husvarm og gir verten en bratt læringskurve – eller at de danner private foretak etter hvert som de forstår hvordan systemet kan melkes, så kan vi altså lese at de har henlagt over tusen saker der asylsøkere er mistenkt for juks. Slik har de skapt fargerike gatekamper hvor Eritreere som rømte regimet i hjemlandet får gleden av å møte regimetilhengerne på gaten, til hyggelige sammenkomster – så hyggelige at ikke alle overlever. Det blir som å være hjemme igjen, og etniske nordmenn tror de ser skrekkfilm fra Afrika – til macheten fjerner panneluggen og museflettene — og de forstår at de er i Norge, og i hjembyen mellom de syv Fjelde.

Siden ansvarsfraskrivelse har egen hurtigtast hos våre myndigheter, forklarer de at de bare handler på instruks fra Qjonas Justisdepartement, om at gamle saker skulle avsluttes og henlegges.

Det viste seg at det eritreiske regimet sender falske asylsøkere til Norge for å undertrykke og kontrollere de av opposisjonen som trodde de hadde klart å unnslippe, men da kjenner de ikke effektiviteten til Qjonas, som har lest seg opp på Rinnan og hans metoder for å ta motstandsfolk som prøvde å flykte fra Ålesund til England.

Regjeringen vil høyne maksimumsstraffen for de mest bestialske mordene og de alvorligste overgrepene mot kvinner og barn, men Ap’s medlem av justiskomiteen skyver gebisset fram for fotografen og fnyser – njet. Hun minner om at det er, og skal være, forskjell på retorikk og gjennomført politikk.

Jagland, som stadig liker å kritisere landet han nekter å betale skatt til, men bruker som unnskyldning for ikke å betale skatt til noe annet land heller, nikker bifallende.

– Hvorfor betaler han ikke skatt til Norge.

– Han likte det ikke, og dessuten var han i samme parti som Gro, og Jens – som heller ikke likte det. Skatt er for vanlige folk. Dessuten liker han i praksis å stadig minne folket om at han alltid tar feil, men aldri er i tvil.

Qjonas, lokal utgave av Don Quijote de la Mancha, er et kasus og en underlig potet. Han kommer fra et møblert og privilegert hjem, og fra en pragmatisk familie som så muligheter der andre så trussel under siste krig, og bygde opp en formue basert på å varme ræva til okkupasjonsmakten. Etter krigen satt familien igjen med en pen formue som etterslekten kunne surfe videre på. De la behørig ned fine blomsterkranser på gravene til lokale krigshelter, som hadde gitt sitt liv for dem og landets frihet, solgte selskapet da kundene dro, og satset nå formuen på rederidrift. Gutten vokste opp til å bli en myk mann. Han ville bli politiker, og stakk innom høyre uten å finne seg til rette. Familiens landsforræderske millioner skvulpet i lommene der han sprang søkesløst rundt og lette etter et politisk parti som visste hans eget beste. På Youngstorget fant han lykken. Han stappet pengene dypt ned i lommene, trakk glidelåsen for, og banket på. Resten er historie.

Uten en eneste klar uttrykkbar tanke i hodet feiret han sin nye tilhørighet med å springe naken rundt familiehytta på Sørlandet med motorsag i regnværet, og slik kvalifiserte seg til sosialdemokrat. Han seilte inn i politikken, forsto alt og alle, både i øst og vest — kanskje mest i øst, og gjorde raskt karriere i Norges største parti, og ble etter hvert partiets Wonder boy.

Da Jens var ferdig med å kaste stein på den amerikanske ambassaden, og å protestere mot NATO og dens uskikk med å skulle forsvare vårt land, gikk han over til å bli ny sjef for NATO. Nå skal det sies til hans fordel, at organisasjonen også har endret seg. De etiske retningslinjene ble fjernet. Ikke først og fremst for å kunne ansette han, etter hans famøse private bilbulking – hvor han forsøkte å lure seg unna med fake notat-skriving, men det ble nyttig i forbindelse med at organisasjonen nå fremstår som mer interessert i salg av våpen, enn å forsvare medlemslandene.

Uansett utløste dette at Qjonas, som hadde fungert utmerket som Lord of the Stool for Jens, ble det naturlige valget som ny leder av Partiet. Valgt med hvite kinn og akklamasjon, og uten reelle konkurrenter. Trond og Helga skrittet til side, pudret hverandres røde kinn, og ønsket den unaturlige lederen velkommen. En tydelig preget Qjonas kvitterte med å påpeke overfor pressen etterpå at han i forberedelsen til vervet hadde solgt ut reder-virksomheten og kjøpt seg høyere moral og et norsk flagg, og på 1.Mai skulle flagget til topps hjemme. Han måtte bare finne en sentral plassering. – Pressen har skrevet en del om bakgrunnen min, og om dette blir riktig for Arbeiderpartiet. Den debatten føler jeg ble ferdig da partiet valgte meg. De kunne ha valgt femti tusen andre, men de valgte meg, sa han bestemt. Han hadde dekning for uttalelsen hos selveste Erdogan Kolberg, som hadde ledet valgkomitéen, som sikret han vervet, og som da presenterte han som en innvandrer i sosialdemokratiet. Han skulle vise seg å forbli en talsmann for innvandrerne, spesielt sine venner i moskeene, som i oppførsel minnet han om de som bygde opp familieformuen.

Hva slags folk er det som velger kjeltringer, sjarlataner og imbesile som sine politiske representanter? Eller som angir sine naboer for å kunne overta deres leilighet og eiendeler? Det kan bare skje der åndslivet har kollapset, der folket har omfavnet en materialistisk og utilitaristisk filosofi. Demagogen er en som forkynner doktriner han vet er usanne for menn han vet er idioter. Demaslaven er en som lytter til hva disse idiotene har å si og deretter later som om han tror det selv.

En vakker aprildag labbet Qjonas opp på talerstolen i Folkets Hus, som partiets nye leder, og med spisse sko skulle han holde sin første åpningstale på landsmøtet foran landets mest dresserte menighet. En spent og høytidsstemt forsamling, som med glede i hjertet hyllet den nye kapteinen. Rundt om i landet satt det medlemmer som jublet med, mens de fortrengte en knugende og sviende magefølelse og små glimt i horisonten som kunne minne om iskrystaller.

På en annen kant av jorden satt Kim og disset, mens han sukket henført av misunnelse til opptaket fra landsmøtet i Folkets hus. – 불가능한, mumlet han, og trodde ikke et øyeblikk på at dressuren var frivillig. Individualisme og frihet – my ass. Han satte kniven i røkelaksen fra Norge, og pekte på sitt tomme glass.

I denne sin første tale skulle Qjonas gi den første antydningen om hvilken kurs Arbeiderpartiet, landets største parti skulle ta under hans ledelse. Ute på Youngstorget skinte sola, meningsmålingene hadde jevnt og trutt ligget på over førti prosent etter at han tok over.

– I had a dream, startet Qjonas, og kikket skrått ned på AUF, før han salig og effektfullt så utover menigheten.

Det var da ambisiøst, tenkte Ingvart. Det var flere hundre mennesker samlet, men etter åpningsreplikken kunne man høre en knappenål falle.

–  Norge bør åpne for å ta imot til sammen titusen syriske flyktninger, åpnet Qjonas. Fem tusen i år og fem tusen neste år. – Norge bør åpne for å ta imot ti tusen syriske flyktninger – minst, gjentok han.

Tallet var så høyt at man nesten kunne bli svimmel. AUF’s syriske ankerbarn bet seg i fingeren for å stoppe et gledeshyl, og vætet buksene i ren glede. De hadde snakket om det, og han visste at sjefen var klok, men at han var så klok kom likevel som et sjokk. Allahu Akbar.

Uttalelsen ble møtt med kraftig applaus fra menigheten, men noen fra den eldre garde klappet litt mer avmålt, begynte å tenke på landet, og syntes de hørte duren av raset på meningsmålingene.

Umiddelbart etter vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte begynte skeptikerne å ta fram kalkulatorene sine. Selv de mest nøkterne økonomiske anslagene gjorde det klart at dette ville bli dyrt. Omtrent som et halvt operabygg, eller to tredjedeler av det nye biblioteket i Bjørvika. Så kom det enda et fall i oljeprisen. Og i Oslo begynte køene av økonomiske migranter å sirkle rundt kvartalet foran Politiets utlendingsenhet.

Venstre vedtok også en resolusjon på sitt landsmøte om å ta imot titusen syriske migranter, for å møte etterspørselen fra Trine og Qjonas, og for at landets barn skulle få litt spenning i hverdagen. KrF kom på banen senere med et lignende vedtak, og Geirmund kunne opplyse at partiet hans har et hjerte som brenner for disse menneskene, og ønsket også å bidra til at flere etniske nordmenn skulle få mulighet til å øke frekvensen på hjerteslagene. SV øynet en mulighet og kastet seg foran bølgen, og la fram forslag om minst titusen flyktninger fra Syria. Trygve slet seg litt i håret, men trøstet seg med at han tross alt hadde traktor – og støttet opp om berikelsen slik at det ble et klart politisk flertall for at Norge øker antallet syriske kvoteflyktninger betraktelig de neste årene.

Folk flest gjorde det de er best til, de sukket. I et forsøk på å forstå skepsisen til denne berikelsen av det norske samfunnet, foreslo Qjonas senere å kartlegge genene til alle nordmenn – i forsøk på å finne feilen. Men etter å ha blitt gjort oppmerksom på at landet fremdeles var regnet som et demokrati, begrenset han heller foreløpig antallet til ti tusen. – Ser dere, sa han stolt, det er utrolig hva det tallet kan brukes til. – Ti tusen, ti tusen … Han smakte på det visjonære, anvendelige, runde og komplette tallet.

– Kartlegge genene, mumlet Ingvart. Da bør han ikke vente, men gjøre det mens det ennå er mulig.

– Jeg er selvfølgelig glad og takknemlig. – Dette er et spesielt øyeblikk for meg. Jeg er preget av det, og glad og takknemlig for den tilliten jeg er blitt vist. Jeg har valgt Arbeiderpartiet, og partiet har valgt meg.

– Ja, de gjorde det, tenkte Ingvart. Valget sto nok mellom han, Andreas Lubitz og kapteinen på Titanic.

– Jeg har lyst på denne jobben, og dette vervet. Qjonas kikket skrått ned på nestlederen, og hans smale øyne klasket inn i to store våte og villige, og ble hengende. Hun skilte seg for å gi plass. – Jeg er full av lyst, påpekte han, og kunne fortelle at han etter mange, og lange, samtaler med Sofie Elise – som hadde forsikret han om at han kunne fortsette å rådføre seg med henne i viktige spørsmål for landet, følte seg godt forberedt til krevende oppgaver.

Han fortalte at han også hadde lest om hvordan bokseren Ole Klemetsen hadde forberedt seg til boksingens strabaser. At han allerede mens han gikk på skolen, kunne sitte igjen etter skoleslutt, og klaske nesen mot pulten for å myke den opp. For, som han sa, ei nese med hardt nesebein er ikke noe særlig å bli slått i. Ole fortalte videre at han i tillegg øvde seg på å bli slått svimmel, uten å komme nærmere inn på hvordan det foregikk, og sa at han også pleide å løpe rundt og rundt i ring, med en finger i bakken, for så å sprette opp og være klar til å bokse. På den måten vennet han seg til å bokse selv om han hadde fått noen slag i panna først – og var svimmel.

Qjonas fortalte hvordan han hadde blitt så fascinert av disse rutinene til boksemesteren, at han ville prøve det samme, men han innrømte leende at han selv hadde løpt rundt i ring, men bare for å få helt andre følelser. Det var ikke før kona overså hans rutiner og minnet han om at han måtte hele tiden holde en finger i bakken, at han forsto at han hadde misforstått, og innrømte leende at han i reportasjen om Klemetsen ikke fått med seg den siste k-en. 

Qjonas hadde i flere år nå vært Lord of the Stool under Jens, og fant seg vel til rette i rollen. Han hadde også vist seg å være kreativ, som da han måtte bruke skistaven på en kli-fyllt hyttetur sammen. Men nå på partiets 65 Ordinære landsmøte kunne han meget rørt opplyse at han ikke lenger var et alternativ til Jens – men bare noe for seg selv. Ettertiden skulle gi han rett.

Ingvart, som var til stede på møtet og fikk med seg en Qjonas som la ut om sin visjon, var skeptisk. Den visjonen er nok mer eller mindre kastet, eller sugd, på han fra ungdomsorganisasjonen, tenkte han, men Qjonas valgte altså å betrakte den som egenprodusert.

Qjonas fortsatte ved å legge ut om hvordan en av hans mødre hadde lært han at det var typisk norsk å være god, og som førte til at han i logrende forsamlinger pleide å spøke med at det er typisk norsk å være Gud, men som han av redsel for å bli misforstått raskt rettet til Allah.

Ingvart ristet oppgitt på hodet.

– Syria er i en forferdelig situasjon, fortsatte han, før han igjen la inn en effektfull pause. – Vi må vise solidaritet, og hjelpe disse stakkars menneskene. Ny pause.  –  Derfor dette forslaget om at Norge bør bidra ved å ta imot titusener av flyktninger fra Syria. I første omgang.

Det ble igjen litt uro i den ytterste høyre fløyen i den svære forsamlingen, og Ingvart så hvordan tre stolrekker veltet i all sin lengde. Som dominobrikker la de seg bare over på siden, og hundrevis av mennesker veltet med stolene, og ble liggende over hverandre i en lang rekke.

Qjonas slikket seg på overleppen. – I første omgang sørger vi for at minst titusen syrere får komme til Norge, forsterket han.

Den ytterste rekken, som ble liggende underst, våknet til liv og karet seg opp på albuene, før de forsvant ut dørene og ned sidegatene, men de neste rekkene ble bare liggende, uttrykksløse og apatiske. Shaken, and stirred.

I den jublende applausen fra resten av menigheten var det en som klappet høyest av dem alle, nemlig lederen av ungdomspartiet. Han kom til Norge som barn fra Syria, og meldte seg inn i Arbeiderpartiet året etter. Senere tok han over stafettpinnen som leder. — Dette er en viktig seier for AUF, jublet han, møtte blikket til Qjonas og førte tungen raskt og bestemt over leppene, før han løftet på skjørtet og trippet seg litt nærmere. Han støttet seg med et klamt grep i dressjakken til sjefen under resten av talen.

– Hmm, tenkte Jan-Jan, lurer på hvem av dem som knestående hadde foreslått, og hvem som stående hadde akseptert forslaget? Men det vil nok forbli en hemmelighet. Det var så mye dna fra før i krattet rundt Sognsvann, både fra AP og LO, at det skulle bli vanskelig å trekke sikre konklusjoner.

Han fikk med seg at Audun reiste seg, og rød i ansiktet hveste til velgeren sin, som hadde blitt med på møtet. — Du vet hva det betyr, sa han, med dårlig skjult forakt for taleren. – Det betyr at han har sveket oss, fortsatte han uten å vente på svar. – Det vil fortsatt være flere millioner syrere igjen i Syria, som ikke får komme til Norge. Dette finner jeg meg ikke i. – Kom, vi går. Han nærmest dro velgeren med seg vekk fra forsamlingen. Auf kastet et megetsigende blikk mot Qjonas, og nikket mot ryggen på Audun som forsvant ned til venstre, ivrig gestikulerende. Qjonas hadde sendt stafettpinnen videre, og smilte ned til sin egen Lord of The Stool, og falt litt i tanker om da han selv var i samme posisjon. Han mintes at ryggsleiking kan bli vel smakfull, og tenkte muntert at med den spisse nesen godt plassert kunne vel begge sies å ha nesen i ræva, sånn rent teknisk. Han tenkte på Jens, rynket pannen og konstaterte at hans egen nåværende posisjon nok var å foretrekke.

Qjonas tok tak i talerstolen så de hvite knokene fikk svake blå striper.

– Syrisk er forresten ikke noe fremmedord i norsk språk, sa han. Jeg er fullstendig klar over at vi har hatt begrepet et Syrisk helvete, helt fra tiden hvor Kong Olav gikk i knebukser, for å beskrive det syriske dagliglivet, og som karakteriserer deres evne og vilje til integrering i ethvert samfunn. Jeg er enig i at de øyeblikkelig ved ankomst skaper engasjement og følelser, som er så viktig for oss, og hvordan kan vi bedre få fart på denne fargerike berikelsen uten å ta til oss disse praktfulle unge mennene. Vi må fortsette den tradisjonen med godhet som vi utviste på sytti-tallet, pføy – sa han og spyttet ut en flue fra den tørre blodfattige kjeften, før han fortsatte. – Da tok vi imot tusenvis av gjester fra Pakistan, som ville hjelpe oss å bygge landet, og jeg spør meg selv om hvor vi ville vært idag uten dette løftet for landet, og hvor kjedelig hadde det ikke vært.

Takket vær dette tiltaket kan vi prate med USA som med likesinnede, og vise til like fargerike og sammensveisede gjenger i gatebildet, det samme utvalget av narkotika, den samme kriminaliteten og økonomiske svindelen som i New York og Chicago. – Tenk det! – Lille Norge er på banen, og risikerer å bli nevnt både i Time Magazine og New York Times. Qjonas lente seg entusiastisk ut mot publikum. – De kan legge ut om virkelig storbyproblemer, og vi kan si – pytt pytt, det har vi også. Om ikke like store som over there, så er vi iallfall på høyde med London og Paris. Tenk å være i Paris! – Hehe, Jeg mener byen. Han kikket bort på en usikker Auf. Bare en spøk, hvisket han, før han fortsatte. – På mine reiser rundt i landet merker jeg hvordan min toleranse og forståelse for terror og kriminelle smitter over på en skrekkslagen befolkning. Noen er nok bare feige, og blir tolerante av redsel, men det viktigste er at de blir tolerante.

– Jomen sa jeg smør, mumlet Ingvart for seg selv. Vi hadde pakistanske hamstere, og nå har vi fått syriske hamstere.  Han husket tilbake til de første latsabbene, Mohammed, og Ahmed fra Pakistan, som løy seg inn i landet, og dro etter seg hele Punjab-provinsen i Pakistan, og nærmest tømte den for anal-fabeter. Alle menn som ellers fordrev tiden med å mette sin pedofile og homoseksuelle arv fra Profeten med å sitte på huk å beundre nasjonalunderholdningen Bacha Bazi, til det endelig var torsdag og Allah lukket øynene, slik at guttene som danset ble voldtatt på 12-årsdagen. Happy Birthday. Etterpå var det å sette seg på hvelvete melkespann utenfor huset og vente på at konene skulle komme hjem fra markene med næring til heltene.

Vel fremme i Norge egnet de lina med medbrakte barn, som etter all Bacha Bazien var storøyde nok, og fisket opp velferdsstatens møysommelig oppbygde trygdeordninger – med begge hender. Til kontoen var full, og de kunne slenge seg på sofaen og gjøre som hjemme, og overlate den videre raseringen av naivitetens høyborg – til etterkommerne.

– Akkurat nå er det viktigere at de er muslimer, enn at de er flyktninger som trenger beskyttelse, som Qjonas pleier å si.

Qjonas har selv sagt at vi i tillegg til å lytte til begge sider av talen hans, også må lytte til det han ikke sier.  – og noe av det han ikke sier er at svindleres søken etter land med penger og uten styring er universell og sikker som tyngdekraften, så hel og halvkriminelle fra hele verden blir plutselig syrere – og like plutselig flyktninger, og strømmer på når lederen for landets største parti lokker. Dette overrasker ingen. – Han lokker ikke så mye etter hvite europeere, bare muslimer og araber flikkflakk.

– Nei, av hvite europeere er det vel bare ubåt-Madsen som oppfyller kravene, mumlet Ingvart. Han måtte betrakte Jonas, som gestikulerte og pratet så engasjert. Han ble fascinert av de røde tynne leppene i det bleke og nakne ansiktet, og la merke til at Auf også stirret på disse. Men de så nok ikke det samme. For Ingvart minnet de mest om de røde skinnfillene mellom nebbet og halsen på kalkun-kondoren, når den slet i de siste kjøttslintrene mellom ribbena på et åtsel. Auf så noe helt annet, og var nok et øyeblikk tilbake i krattet rundt Sognsvann.

–  Den bisarre evnen til å trekke slutninger basert på egne eller naboens erfaring, fortsatte Jonas, som har berget mennesket gjennom flere tusen års evolusjon, må vi få lagt fra oss. Vi trenger den simpelthen ikke mer. –  Det er viktig å vite, og være klar over, at det er fjellene og den fruktbare jorda som har gjort land som Syria, Somalia, Eritrea og Sør-Sudan ubeboelig for mennesker, ikke det fredelige folket.

Ingvart la merke til en liten gutt på raden foran, som begynte å slite i jakken til mannen ved siden, som antagelig var faren eller bestefaren. – Hørte du hva han sa? Han røsket faren febrilsk i armen, men det var ingen respons. Han reiste seg og kikket bakover, men det var bare tørre blikk så langt han kunne se. Han satte seg trist ned. – Det var visst bare jeg som hørte det, sukket gutten.

Ingvart satte seg sjokkert tilbake i stolen, og falt i en slags transe. Plutselig så han hele situasjonen endre seg og komme ut av proporsjoner. Qjonas begynte å vokse, Han ble større og større, og øynene hans ble fylt av store tårer som vokste med han. Stemmen ble romlig og kraftigere, mens han pratet i vei om hvordan innvandringen hadde berget landet fra økonomisk og kulturell fallitt. En tåre falt ut av høyre øye på en nå enorm Qjonas, og klasket i bakken. Ingvart kvakk til. Det var ikke tårer. Nå så han at det var mennesker som kom fram i øynene hans. Døde mennesker. Bunadskledde småjenter, gutter og menn i arbeidsklær, voksne damer — men de var alle døde. Med kritthvite ansikter og lukkede øyne veltet de ut av øynene på en gigantisk Qjonas, som nå spyttet ordene ut, og selve spyttet laget store bobler som kom svevende gjennom luften. I hver av boblene kunne Jan-Jan se hendelser. Som hologrammer sto de fram i boblene. Ingvart la merke til at den lille gutten også kikket meget fascinert på de samme boblene. Øyensynlig så han det samme, og begge studerte nå menneskene som kom fallende så pladask til jorden.

Han kikket på boblene igjen, og syntes det var noe gjenkjennelig i dem. I en av boblene så han en buss, og plutselig ble det fokusert på en mann inne i bussen som gikk fullstendig berserk. Han dro fram en gigantisk kniv og sprang fra bakerst i den nesten folketomme bussen til nærmeste passasjer. Med en jevn bevegelse bøyde han seg plutselig mot en ung pike og stakk kniven til skjeftet i brystet på henne. Hun rakk ikke å reagere, før blodet fosset ut av den spinkle kroppen, og dro hennes unge liv med seg. Fornøyd fortsatte mannen forover og gjentok suksessen på neste passasjer. En mann som satt i egne tanker og kikket ut av vinduet, fikk bare et glimt av et svært svart ansikt før også han bevitnet en bred blodsprut ut av eget brystet, idet livet forlot han. Nå var det bare sjåføren igjen. I speilene hadde han fått med seg galskapen, og forsøkte å manøvrere bussen inn til veikanten, slik at han kunne prøvde å forsvare seg, men kniven traff før bussen var helt stanset.

 I en annen boble så han et tog, og en gjeng fredselskende asylsøkere som voldtok og seksuelt misbrukte en liten jente som hadde tatt toget for å komme seg hjem. Boblene ble flere og flere, og ble stående i luften, tett i tett – etter hvert som Qjonas talte. En egypter gikk berserk med slag og spark mot unge jenter, slo hodene deres mot en murvegg til de var bevisstløse og kunne voldtas i fred og ro. Forskrekket forsto Jan-Jan at det var dagligdagse hendelser som på et forbløffende vis materialiserte seg for de som ville se.

I et øyeblikks klarhet oppfattet ridderen hva han holdt på med, og han snudde seg urolig på talerstolen og festet blikket på et sett med lykkelige øyenvipper, og den smilende islamske munnen han kjente så godt, og som alltid fikk det til å sitre i veltrente lårmuskler. Han ble tankefull og rynket pannen, men bare et øyeblikk. Han flyttet blikket til venstre, hvor de umiddelbart klasket inn i to store, våte og villiga gulbruna ögon, og kjente at han fikk den trygge tåken tilbake.

Qjonas var nå segneferdig, og så blodfattig at munnen var bare en svart strek i det bleke ansiktet. Men før han segnet om rakk han å fordømme de som ennå hadde blod igjen, og ville kjempe mot forslaget. Han lovte å ta seg av dem alle når Allah satte seg ved hans høyre hånd.

Han kikket matt mot himmelen. Etter dette må en av dem vike, tenkte han. Den hellige ånd er så flyktig at den representerer neppe noe problem, så jeg kiler bare min smale ræv mellom de to gjenværende. Herfra kan jeg så sitte og forklare til vestens kvinner og barn, som er blitt voldtatt og drept – eller mishandlet slik at de senere tok eget liv, om hvorfor dette var nødvendig, og hvorfor de måtte ofres i hans private lille eksperiment, og hvorfor han så det som en del av sin livsgjerning.

Herfra får han også mulighet til å møte alle de tusener av uskyldige barn som ble kastet eller falt over bord fra overfylte båter i hasardiøse bevegelser over Middelhavet. En galskapens industri, muliggjort av vestens medskyldige unnfallenhet, og tankeløse godfjotter. Myndigheter og redere som var så snill at de fungerte som håndlangere for det kriminelle nettverket bak, og fullførte deres ambisjoner, til trampeklapp fra en samlet presse – som er like snill. En presse som reiste raskt hjem fra Australia da kontinentet visste handlekraft, og stoppet galskapen. Nei, da var det mer action i Middelhavet, der vestens myndigheter var snillere, og sørget for en stabil stigning i dødstallene – og flere aviser solgt til måpende libtarder.

Oversikten fra denne hans nye posisjon bør også gi han mulighet til å fortsette sin misjon ved å sitte å peke med flekkete fingre i hvilken retning pesende islamske selvmordsbombere må gå, etter hvert som de ankommer, for å finne både profeten og alle jomfruene.

Det blir nok en bratt læringskurve når de får øye på han, like flammende som da han levde, og når hen forstår hvor hen har havnet, og blir ønsket velkommen som ny frisk jomfru.

Einstein sa at alt var relativt, messet Qjonas, med lysets hastighet som eneste unntak. Det synes klart at antagelig heller ikke Himmelen er noe unntak, men i høyeste grad relativt relativ. Eller kanskje ikke. Qjonas ristet hodet tilbake til nåtiden, før han kvein videre – Dette er i sannhet en vinn vinn situasjon. Ved å ta til oss kremen av pøbler og kriminelle, som har karet til seg overskudd til den kostbare reisen hit til Norge og Europa, så har vi lettet forholdene for de reelle flyktningene som er igjen. — Samtidig har våre bolde riddere i UDI og UNE, frustrerte fruer av begge kjønn, sørget for å fylle asylmottak med enslige små gutter i tyve-tredve årsalderen som sørger for at våre døtre har noen å leke med når de reiser alene med tog, eller haster hjem fra byen på sene kvelder. – Snart blir opplyste gater mørke, selv i sollys, og barna får lekekamerater overalt og hele døgnet, og slipper å dra mobiltelefoner og sykler helt hjem. – Minner også om at vi har gratis helsetjeneste her i landet, ennå, selv om helsevesenet bør bestrebe seg på å bli flinkere til å få ned selvmordsratene blant de som overlever traumatiske hendelser.

Folk hadde ikke helt ristet av seg sjokket av den påtatte oppførselen, før Auf dukket opp i NRK, for å svare på hetsen mot Listhaug fra talerstolen på Folkets Hus i Melhus. – Hva kan dere gjøre, gliste han, og viftet med norsk pass.

Hvorfor han viftet med passet må du være terrorforsker eller syrer for å forstå, men det var antagelig for å vise at det fremdeles var norske statsborgere i partiledelsen. Ingvart så på Frank. – Norsk pass kan være handy på jorden, men det er nok ikke noe sterkt kort overfor Allah.

– Du er nå så belest. 

Etter talen støttet en utmattet Jonas seg på Auf, og de passerte så nær Ingvart at han fikk med seg deler av samtalen.

— Der ser du sa Qjonas, det gikk som smurt

Hysj, sa Auf, du må vente – de kan høre oss.

— Og så. Det betyr ingenting. Tror ikke de hørte meg når jeg talte engang. De bare beundret meg.

Auf smilte. — Men hva med de som ramlet overende.

—Ikke problem. De som ble liggende kommer seg nok opp igjen, og er snart tilbake i den kopende hop. Du må huske på at de eldre som stemmer på oss, stemmer ikke på vår politikk, men på Einar Gerhardsen.

— Einar, hvem? Auf så usikkert på han.

— Hva!? Ok, glem det. — Og de unge, fortsatte han, tar vi oss av sammen. Du får vifte med øyenvippene, så kommer jeg til de store samlingene. Vi må kjempe videre for å få stemmealderen senket til seksten år, for å ta dem før vettet kommer. Mens de ennå er rød i kinnene og mot krig og sånn.

— Ja, Auf smilte lurt og rødmet kledelig. Vi pleier å gjøre det bra på skolevalgene. — SV vil forresten senke den til tolv år, mumlet han.

— Det blir ikke aktuelt, svarte Jonas. Det er bare for å nå de som ikke har klart å se over hekken enda, og som ville kunne hjelpe dem over sperregrensen. Det vil aldri passere Stortinget, så bare slapp av.

— Men hva med de som våknet og stakk av. Mani måpte ennå, og nikket mot de tomme veltede stolene.

Jonas smilte lurt, og blunket til Auf.  — De sørger bare for en relativ økning i tilliten til de som er igjen.

— Vel, nå er vi iallfall skuls. Auf klemte hånden hans i beundring.

— Ja, men det blir vel mer skyld. Jonas smilte lurt til Auf som så kledelig i bakken, før han slukket lyset med øyevippene, og fulgte Qjonas ut i sola.

Denne gangen var det Auf som kremtet da de hørte et svakt hikst fra Ramondullah, som stående bak hjørnet også hadde fått med seg deler av samtalen. Qjonas fikk et glimt av Ramondullah i øyekroken, og la til at han hadde hatt nærkontakt med Ramondullah og klarert lokkingen.

Denne gangen var det Auf som hikstet, men Qjonas grep han i armen.

— Kom, sa han, og sammen red de leiende inn i solnedgangen.  Ingvart reiste seg og gikk over til ene sideveggen. Herfra fikk han bedre oversikt og kikket nærmere på forsamlingen, som var usedvanlig stille, til å være så stor. Ved første øyekast virket det som en vanlig forsamling, men ved nærmere ettersyn la han merke til at de satt nærmest apatiske, og stirret katatonisk mot den lille scenen hvor Jonas hadde stått, med røde stirrende øyne, og tørr og åpen munn. I det fine sommerværet så Jan-Jan hvordan fluer fløy inn og ut av de tørre kjeftene. Forsamlingen så ut som den utgravde terrakottahæren laget på oppdrag for keiseren Qin Shi Huangdi, et par hundre år før Kristi fødsel – for å vokte hans egen grav.

En tid senere klarte menigheten å lokalisere sin leder, sittende på huk i et bøttekott mellom koster og tuer, og med begge bena i en bøtte. Der satt det altså en partileder sammenkrøket og holdt begge hendene for munnen, mens han knep igjen øynene, og med ren viljestyrke forsøkte å lukke ørene. Én APe som prøvde å bli alle tre, Mizaru, Kikazaru og Iwazaru.

Det skulle ikke ta så lang tid før han forsiktig ymtet frampå om at man kanskje burde se det litt an, dette med flyktninger.

Men det toget var allerede gått, og så raskt at stasjonen fulgte med i dragsuget. Libtardene i eget parti hadde allerede sveiset fast roret, og satte nå klørne i skuldrene hans, og igjen var han tilbake på broen, og fosset fram med fast kurs mot isfjellet.

Frank ristet på hodet. – Hadde han ennå ikke forstått at hele Syria hadde fått med seg invitasjonen.

– Hele Syria!? Ingvart kikket forbauset på kompisen.  – Selv Trond og Hans som satt fredelig på forskningsstasjonen «Troll», langt inne på Jutulsessen i Dronning Mauds Land og tørket hjemmestrikkede lester mot ovnen, skjønte øyeblikkelig galskapen og begynte å hikke synkront. Fra Afghanistan, Irak, Jordan, og så langt vekk som Eritrea og Somalia lød det samstemt «Je suis Syria» – før de streetsmarte, som fremdeles ville plyndre – men ikke lengre hadde noen der hjemme som hadde noe å plyndre, pakket raskt ned Calvin Klein skjortene, grep tak i iphonene, og startet ferden mot invitasjonen. Bannet litt mens de skrevde over, og sparket unna, de utplyndrede naboene, mødre, og egne barn som bare hadde mulighet til å flykte til neste gate. De av dem som skulle ta veien over havet grep med seg noen barn, slik at de hadde noe å kaste over bord når de nærmet seg, for å sikre velkomsten.

– Disse kom som syrere, i tillegg til Syrere, mumlet Frank.

– Ja, i tillegg til Syrere. Men ikke fra krigsområdene i Syria, men fra områdene rundt. Folk som hadde penger og ressurser og hadde bodd i årevis i Tyrkia, så straks muligheten til å slippe å tære på formuen, men heller få påfyll. Et folk som har dritet i eget reir, og gjort landet ubeboelig, var på utkikk etter nye rene steder hvor de kunne fortsette å gjøre sitt fornødne, med full lønn. De eneste som ikke kom, var de som trengte beskyttelse. – I Damaskus ble det stille et øyeblikk, mens de forsikret seg om at de hadde forstått nyhetene rett. De hadde samlet seg, som vanlig, til dagens høydepunkt. Med røde gapende kjefter – bare opplyst av en og annen gulltann, løp de huiende og skrikende ned Den Rette Gate, og over mot torget ved Omayade-moskeen, som var åstedet for den daglige brenningen av Norske og Danske flagg.

Ingvart kikket alvorlig på Frank. – Det kan være utrolig mye lyd i et fredelig folk, når de får noe viktig å holde på med.

– Ja det skal gudene vite, mumlet Frank.

– Nå fikk de det travelt, fortsatte Ingvart. De hjemmelagde flaggene ble…

– Hjemmelagde? Spurte Frank overrasket.

– Ja selvfølgelig, sa Ingvart. – Med det forbruket de hadde var de snart fri for de originale flaggene de hadde fått fra hjelpesendinger og stjålet fra norske hjelpearbeidere, så nå bare malte de norske og danske farger på laken og tøystykker. Det viktigste var at materialet var brennbart. Etter sjokkinvitasjonen på radioen slapp de tøystykkene, sparket kona til taushet, og stakk. Skrevde over de trengende, og stormet over Tyrkia, Hellas og Russland mot Norge. Fremdeles hoiende og skrikende med opprevne kjefter, men nå skrek de unisont Je suis Qjonas – og bølget mot vest.

– Invitasjonen til gratis penger, er alltid en invitasjon med trøkk, mumlet Frank.

– Med myndigheter som, med sjefsbudeia i front, kaller på buskapen, og mottar dem med rykende Visa-kort og proklamerer høytidelig at vi elsker det flerkulturelle samfunnet, er det som eid, al-adha, julaften og 11.september på en gang for dem, full fest.

Frank humret.

– Ingen tenker på at det ikke er mye flerkulturelt i hodet til de nyankomne, eller hvordan våre egne myndigheter derved stimulerer ekstremismen.  Uten noe annet mål enn å legge landet øde vil de forbli minst like ekstreme som før de kom. Å miste kontroll er aldri bra, og Europa er per nu uten myndigheter og forsvarsløs.

–  Som vi, har også disse migrantene fått de myndigheter de selv bereder for. Samtlige kommer fra dysfunksjonelle stater hvor ekstremisme, kvinnehat, jødehat, kriminalitet og voldsbruk er de eneste fellesnevnerne, og hatet mot europeiske verdier en del av kulturen, og dette bunnløse hatet legger de ikke fra seg ved passering av grenseoverganger. Les Muslimske samfunn.

– Men hvor henter de alt hatet fra?

Barnepartiet hadde forresten vært en aktiv deltaker i TV-sendte debatter, som lederen for AUF hadde vært i ferd med å fornye, såpass at statskanalen forberedte seg på å endre lyssetting, og bevæpne studioet. Men før de kom så langt hadde moderpartiet uventet reagert og trukket gutten til side, og bedt han om å dempe det syriske. Han ble så plassert på Utøya hvor han, inntil videre, skulle stryke eldre damer på kinn og hender mens han forpliktet seg til å fullføre et intensivt brevkurs i sinnemestring og sivilisert adferd. Deretter kunne han slippes ut igjen til samfunnet, og gradvis slippe handa til Jonas. Det siste hastet ikke slik, tenkte Auf, og tok fram bildet av Jonas fra lommeboken og kikket på det, igjen – lenge. Det hadde utviklet seg en gjensidig bonding der. Jonas hadde tross alt tatt han med på viktige møter.

– Snakk om harakiri for åpen mikrofon. Ingvart og Jan-Jan var kommet hjem, og satt og pratet om opplevelsen i hovedstaden. Frank som var kommet innom for kaffe, hadde fått en liten innføring, og ble sittende og riste på hodet.

–  Harakiri? – mumlet Frank spørrende. Det er folket han raserer fremtiden til, og som må ta støyten – menigheten blir selv fortapt, og møter sin skjebne senere. Selv regner Qjonas med at familiens bunker av innvekslede Deutsche Mark fra siste krig, vil la hans familie – de eneste som betyr noe – surfe videre på bøyde rygger.

– Hva sa Qjonas etter møtet, når han oppfattet den globale virkningen av den famøse invitasjonen?

– Vel, i forhold til å kjenne sitt folk kunne han like gjerne vært fra en annen planet. Jan-Jan kikket tenksomt ut i luften, før han fortsatte, – og kanskje det er nettopp det han er … Konsekvensanalyse er ikke libtardenes sterke side.

På pressekonferansen etterpå ble Qjonas konfrontert med at noen allerede hadde kalt lokkingen etter titusen syrere en narsissismens triumf, og mente Norge burde brukt pengene på å hjelpe hundretusener eller millioner av mennesker i sine nærområder. Noen mente han like godt kunne ha kommet opp med en idé om ti nye sykehus og en million par sko.

Fram til invitasjonen hadde det vært en markert nedgang i asyltallene, men etter budeias lokking fra talerstolen i Folkets Hus begynte antallet flyktninger, eller som sa de var flyktninger, fra Syria – eller som sa de var fra Syria – å stige ganske dramatisk, og da de første fikk ringt hjem og varslet om velkomsten, fikk vi en kjedereaksjon og voldsom økning.

– Saken er at det ikke finnes noen norm eller oppslagsverk som forklarer hva som er riktig å gjøre overfor mennesker som ikke er i direkte nød, innrømmer Qjonas, unge menn som.. Han rettet seg opp. – Det er kanskje rart at unge mennesker søker seg så sterkt til samfunn som de hater så intens, så derfor er det viktig at vi legger til rette med varig fri kost og losji – og en anstendig lønn slik at de kan holde ut og være her og ligge samfunnet til byrde over tid. Vi ville gjort det samme, understreket han – iallfall jeg gjør det samme – hver dag, understreket han.

– Nå må vi heller samle oss om hvor mange IS-sympatisører landet kan ta imot, og hvordan vi skal få spredt risikoen utover kommunene, slik kan folket – selv i utkantstrøk – få kjenne på at vi gjør en forskjell. – Dette er ikke noe vi gjør for vår egen skyld, men for å vise fram vår godhet. Hvorfor skulle vi ellers brukt milliarder på å hente noen tusen syrere hit, sier kritikerne, når vi kunne reddet hundretusener, kanskje millioner i nærområdene for de samme pengene? De som vil ta de filosofiske debattene om godhet og sinnelag, får fortsette å gå i ring om det. Vi er her for å handle.

Qjonas slet litt med pressen, og irriterte seg over deres spørsmål, men han måtte innrømme at de årlige bidragene på åtte milliarder til pressen, likevel hadde vært en lønnsom investering for vanligvis var det høyresiden de var ute etter. Men de hadde også en lei tendens til å stille han til veggs med infame og nærmest kirurgiske spørsmål som det kunne det være vanskelig å finne – og ikke minst tilpasse – riktige svar på. Da hendte det at han, stille for seg selv, forbannet pressens eksistens – vel iallfall før han – The Great Pretender – hadde vært i Sarons Dal, og derfor måtte dempe forbannelsene og overlate dem til andre i partiet.

Han hadde vært innom Sarons Dal, for å kick-starte sin nyvunne kristne tro for å tviholde på de velgerne som kalte seg troende, og som nyfrelst håpet han at flere ville komme til. Han hadde bestemt seg for at iallfall så lenge han var leder, skulle han foran hvert eneste valg illudere en statsmann som var seg sitt ansvar bevisst.  Men med røde Bjørnar i baklommen, som en evig stinkende fjert, blir han uglesett i enhver sammenkomst, så han merket selv at han slet litt i Sarons Dal.

– Qujonas bør utvilsomt på sokkel, sa Jan-Jan. Den mannen kan stille alene i en debatt, og det vil likevel kunne utvikle seg til en livlig debatt med uforutsigbare synsvinkler, og sterkt sprikende meninger.

– På sokkel, repliserte Ingvart, men den bør i så fall stå opp ned. Den spisse nesen som vanligvis peker mot himmelen, vil da for første gang peke hjem, og dessuten vil den forme rene spydspissen og sørge for at statuen glatt kan slåes ganske dypt. Sokkelen, som stikker over marken, kan dekkes med en voksduk, hvor menigheten kan sitte og nyte sin halal-kebab i ro og fred.

– Men hvor skal en slik sak plasseres?

– Vel det naturlige vil vel være blant likemenn, sa Jan-Jan, så den bør plasseres sammen med statuene av slaveimportørene til USA.

– Hvor står disse statuene, spurte Ingvart forundret. Han hadde ikke hørt om statuer av slaveimportører.

– Nei hvem vet, sa Jan-Jan. Husk at de står opp ned. Sa han og smilte.

– I tillegg til å havne på sokkel, sa Ingvart, så bør kroppen balsameres.

• God ide, men da må vi vel vente?
• Ikke nødvendigvis.
• Uansett bør han begraves like dypt som statuen, slik at det ikke går med han som med Oliver Cromwell, hvor sinnet i folket satt så dypt at han ble gravd opp og hengt to år etter at han var begravet.

Qjonas hadde en ideologi om at samfunnet best kunne studeres utenfra, og på avstand, og han følte at han nå hadde tilstrekkelig avstand til eget folk til å forstå hva som var best for dem.

Selv regjeringspartiene var enig i at dersom avstand var et viktig kriterium for å kunne fortelle folk hvordan de egentlig burde oppføre seg, var han i så fall godt kvalifisert. Det hadde forbauset lederen selv at han hadde mye mer felles med ledelsen i det byråkratstyrte EU, enn med eget folk – som egentlig var litt sære.

Fortvilelsen hos de som mister sine kjære, eller som har fått familien ødelagt av effekten av ren galskap fra de som skulle beskytte landet, forble en dis han pleide å døyve med dispril til han igjen så uklart. Over hans nese var himmelen skyfri og rød, og sikten upåklagelig. Han var så opptatt med å pælme køl, at han ikke enset utkikken som varsler om isfjell forut. Hva som skjer på neste vakt, når hans egne etterkommere er blant mannskapet, tilhører en annen verden. Han skjønner ikke at også de kan komme til å fryse, og må legge seg sultne når det viser seg at fisken ikke beit – selv om de egnet med arvete Deutsche Mark. Kanskje de tyske fingeravtrykkene på sedlene skremte fisken.

Tidene har ikke endret seg, men folket har. En handling som for få år siden ville ha startet bygging av skafott der og da, eller klargjort muren på Akershus på rekordtid, fikk nå et annet utfall. Forræderen ble omringet av sin harde kjerne, som slikket hans spisse ræv kald og våt, og slamret han tilbake på taburetten hvor han ble sittende som klistret. Det skal mer enn landssvik til for å vekke en kult, og velgerne fulgte på med en rørende naivitet, og stilte opp som dresserte smilende klovner – stive i blikket og med stemmeseddelen i hvite døde hender og klamme knoker, beveget de seg som levende døde og med stampende skritt mot stemmeurnen på klippekanten. Et stykke unna sto en sort kappe med rødt silkefór og nikket fornøyd, igjen var det kraft i sekten.

Ingvart beveget seg ut av møtelokalet, trist nynnende på en gammel Bob Dylan låt:

Well, I’ve been to London, and I’ve been to gay Paree

I’ve followed the river, and I got to the sea

I’ve been down on the bottom of a world full of lies

I ain’t looking for nothing in anyone’s eyes

Sometimes my burden seems more than I can bear

It’s not dark yet, but it’s getting there

Ondskapsfulle målinger etter sine famøse uttalelser viste Qjonas bleke ansikt presset mot vinduet på gondolen, hvor han så vidt fikk et glimt av gondolen på den andre vaieren med Frp som raskt passerte på sin vei oppover. Han syntes det så livligere ut i den andre gondolen.

– Folket står i veien for fremskrittet, mumlet han.

Folket på sin side forsto ikke hvordan Norge kan ta imot titusener ekstra migranter, samtidig som vi allerede har titusener i mottak vi ikke aner hva vi skal gjøre med, og hvorfor vi i det hele tatt lot dem inn. Burde vi ikke heller bruke midler på reelle flyktninger som ikke kom seg noen steder, og forsøke å trygge deres omgivelser, i stedet for å importere muslimske menn som hater oss som pesten og bare venter på å hogge hodet av oss. Hadde de enda startet med myndighetene, men selv om deres tur kommer — blir de nok rent taktisk de siste.

Noen følte også at Qjonas engasjement for syriske flyktninger var noe hult, og ikke ektefødt? Kanskje hele utspillet var for å tekkes ungdomspartiet. Og hvem er det som skal hentes. Demokratisøkende arabere? Arabere som avskyr barbariske sharia-lover? Har han fått med seg PEW- undersøkelsen som viser at 90 prosent av palestinerne, 74 prosent av egypterne og 90 prosent av perserne ønsker seg sharia?

Så kom 7.oktober 2023, og palestinernes kvalmende groteske massakrering av kvinner og barn som moret seg på festival i Israel, og hva som kom frem i kjølvannet av Hamas og FN-organisasjonen UNRWAs angrep på tusener av uskyldige sivile menn, kvinner og barn – hvor vi fremdeles kan se skrytevideoer, opprinnelig lagt ut av Hamas, som viser levende spebarn bli kastet inn i glovarme stekeovner – i en hyllest til holocaust og Auschwitz. Etterfulgt av groteske grusomheter som du må være kåt husmor på en strand i Hellas, langt fra mann og barn – ventende med ulltepper på muslimske lykkejegere, for å ikke kaste opp av.

Sharie Mendes, frivillig medarbeider i det Israelske Forsvaret, hvis primære jobb var å identifisere og forberede døde kvinnelige soldater til begravelse, ble med på det Israelske Forsvarets arbeid med å samle inn og identifisere ofrene etter Hamas og FN-organisasjonen UNRWAs massakre på hovedsakelig kvinner og barn i Israel i oktober 2023. Sharie beskriver i detalj hva som møtte dem, og hvordan kvinners kropper var lemlestet og maltraktert.

• Vår enhet ble aktivert umiddelbart den 7. oktober, og mitt skift kom inn søndag 8. oktober på morgenen, og synet som møtte oss var ubeskrivelig. Det var likposer overalt, som ble plassert utover gulvet i korridorene, etter hvert som de ble brakt inn med kjølebiler til den militærbasen hvor vi var utplassert, og hvor de samlet alle ofrene fra massakren.  – Dette var et stort anlegg, med flere haller hvor likposene etter hvert ble stablet til taket. – Lukten inne hvor vi arbeidet var ubeskrivelig forferdelig, og sjokket og fortvilelsen som slo mot oss – over å se hvordan disse kvinnene hadde blitt behandlet før døden, inn i døden og etterpå var uutholdelig.
• Noen av kvinner som ble brakt inn var skutt så mange ganger i hodet at det virket som en målrettet utslettelse av deres ansikter. Noen av kvinnen var bare helt nakne blodige kropper, og noen hadde bare rester av blodige klær. Noen hadde skjortene på, men var veldig blodig i skrittet. Det viste seg senere at de var massevoldtatte og etterpå skutt med maskingevær inn i kjønnsorganene. Noen hadde også sønderskutte bryster, og atter andre hadde fått armer og ben kuttet av. Det virket som det var en systematisk kjønnslemlestelse av kvinnene. En lemlestelse som startet mens de levde, og fortsatte etter at de var torturert inn i døden.
• Formålet med vår enhet var mer en jødisk religiøs rolle. Vi var der for å ivareta disse kvinnene. Ofte åpnet vi likposer, tok av dem smykker, som vi vasket blodet av, for å gi til avdødes familie. – Jeg husker en kvinne hvor armene og bena var knust på så mange steder at det var som huden var fylt med sand og småstein, og i slike tilfeller kunne vi ikke engang løfte vedkommende, men bare dekke henne til med et hvitt laken, og overlate henne til rettsmedisinere for videre undersøkelser.
• Vi flyttet etter hvert til et eget rom hvor vi fikk inn de som kunne klargjøres for begravelse, og dette rommet var bare for kvinner som arbeider med kvinner. Der inne var en annen atmosfære, med mindre stress, men vi følte veldig sterkt at vi ønsket å gi disse kvinnene en viss respekt som de ikke fikk da de ble fryktelig myrdet og lemlestet og vansiret og følte det var vår jobb til å hedre dem, mens vi hele tiden tenkte at de kunne ha vært våre egne barn. De kunne ha vært våre døtre, da de var på samme alder som våre døtre, og vi regnet med at vi kanskje ville være det de siste menneskene som noensinne ville se dem. – Flere av oss som var der var barn av Holocaust-overlevende. Min egen mor kom fysisk levende fra konsentrasjonsleir, men hennes foreldre og hele vår utvidede familie kom ikke tilbake. Noen av disses skjebnene klarte vi å finne ut av gjennom overlevende øyenvitner, men for mange fikk vi aldri svar på hva som skjedde med dem.

Dette angrepet på uskyldige i Israel ble deretter behørig feiret av tusener av palestinere, som sammen med vestlige lakeier, ramlet rundt i gatene i Vestlige hovedsteder og feiret angrepet, og hylte Gass Jødene.  En feiringen som pågår fremdeles.

Ledelsen i APe sentralt og i APes Tromsø-avdeling, samlet seg for high five rundt dataskjermer og Teams. Utad var det Största möjliga tystnad. Sjefsnarsissisten Qjonas kastet seg på telefonen for å gratulere. Hva gjør man ikke for sine venner. Det nikkes samtykkende fra hans meningsfeller i Tromsø, som ennå ikke har vasket kinnene etter siste møte med Hamas-ledelsen. Kommuneledelsen hadde nettopp hatt Face-time møte med dem, hvor de sammen nøt synet av Hamas oktober-feiring i Israel, hvor deres tapre krigere dro babyer ut av kuvøsene, og sakte skar hodet av noen av dem, før andre ble kastet i stekeovner og stekt levende mens de filmet seansen og la ut skryte-videoene slik at verden kunne bevitne deres mot. Midt under Face-timen kom Røde Rødt inn, snublende i palestinaskjerf, og kastet seg på fanget til ordføreren for å få med seg de siste snuttene av Hamas skrytevideoer fra massakren. Han kikket rundt seg etter Dåvøyas store sønn, men han var opptatt hjemme med å strikke palestina-skjerf, mens han med rynket panne bivånet forhud-samlingen i stuevinduet.

Rødt pekte på skjermen med en klebrig pekefinger, som var så kroket at ordføreren kikket ut av vinduet før han forsto hvor han pekte. Som en smilende klovn klynket han etter Hamas-lederens oppmerksomhet og pep – Vi gråter med dere. Hamas-lederen kikket forbauset på Røde Rødt, og forsikret han om at de ikke gråt, men lo. Dette var ren lykke, fullt på høyde med 11.september. Rødt ble så glad at APen måtte skyve han ned av fanget og tørke av buksebenet med nærmeste bordduk.

Dette var før noen represalier fra Israel, og mens Hamas ennå forventet at vestens idioter ville presse Israel til å forholde seg Vestlig, sivilisert og handlingslammet — og ikke stille dem til ansvar.

Ikke før Israel gav tilsvar på galskapen kom den norske regjeringen offisielt på banen, knyttet skoene, og fordømte det Israelske angrepet mot de palestinske terroristene. Utenriksministeren gråt åpenlyst, og sjefs-narsissisten lette febrilsk etter de nærmeste rævhårene, han ville gråte med. Han kastet seg på telefonen og lot tårene blande seg med kroppsvæskene til islamske imamer.

Qjonas kunne fortelle moskeen at palestinerne har rett til å drepe tusenvis av sivile i Israel, og steke levende eller skjære hodet av så mange småbarn de klarer, og at det er uetisk av Israel å protestere, og at han skal sørge for at Norge, som vanlig, vil bidra til å holde konflikten varm og vedlike.

Frank gryntet. –  Det siste vi trenger i disse turbulente tider er en diplomat til å lede landet, og som bruker vakuumet etter ryggvirvlene til å forråde eget folk, og som forstår så inn i helvete enhver ekstremistisk gruppering og terror-organisasjon, og gjerne hjelper dem med å tolke mening i fjaset de spyr opp som begrunnelse for sine menneskefiendtlige handlinger. Han drar fordel av å kunne terror flytende, men dugde nok best som Lord of the Stool for Jensegakken. Lurer på om han har palestinske aner? Og hvor i slekta kom Pilten fra, eller kom tvillingen fra en annen komposthaug.

De Palestinerne som faktisk var palestinere, ble fordrevet til Libanon av semitter. De virkelige palestinerne snakker armensk, men de ble utvist av syriske arabisktalende semitter i Hamas. Av de som bebor området er bare 5% ekte palestinere, det vil si etterkommere av den såkalte Palistu. Resten er alliert med og skapt av Det muslimske brorskapet i Egypt, Libanon, Jordan, Irak og AQAP, hvis mål er å ødelegge Israel.

Problemet er derfor komplekst fordi det ikke finnes en enhetlig islam, wahhabi-salafister prøver å spre sin islam ved å starte ulike kriger over hele Midtøsten, og mot Vesten. Men de skjønner ikke at ikke alle muslimer ønsker å bli wahhabi-salafister. Men det er likevel målet til både Al Bannas Muslim Brotherhood og AQAP, og for dette ønsker de å bruke Hamas og Palestina. Og Iran ønsker å utnytte palestinerne for sin proxy-krig mot Israel, USA og hele Vestens verdisystem –og kristendommen spesielt. Dagens palestinere på Gaza er arabere, men nå så ødelagte av hat at de er ikke havendes i hus, så til de grader at ingen arabiske land ønsker å ta i dem. Vestens venstrevridde medier og libtarder har heiet dem så ettertrykkelig inn i galskapen, over så mange år, at selv de som bruker dem som verktøy, vil ikke ta i dem med ildtang – og slett ikke inn i eget land.

Egypterne kjenner sitt eget bunnfall på Gaza, og har ikke akkurat klargjort velkomsten ved å gjøre Døren høy og Porten vid.

Vesten, derimot, har sluppet inn hundretusener av mennesker til Europa som hater oss og våre verdier, og som ikke nøler med å feire når de har fått myrdet noen vantro.

Under siste verdenskrig klarte ikke tyskerne å skjule for seg selv følelsen av skam over egne handlinger mot jødene, og prøvde derfor å skjule hva de gjorde. Nå har vi latt oss invadere av tilbakestående islamske bonoboer som skryter av galskapen, og vi ser hvordan det smitter over på våre svakeste AP-katter som, som selv etter å ha fått med seg at tolv ansatte i FNs palestina- organisasjon UNRWA hjalp terroristene i Hamas med nedslaktingen av uskyldige kvinner og steking av levende barn i det vanvittige angrepet på sivile i Israel, fant det betimelig å nominere organisasjonen til Nobels Fredspris. Galskapen på venstresiden er komplett.

FN-organisasjonen gråter i etterkant av avsløringen over manglende økonomiske bidrag, og mener at dersom ikke dette snur vil Palestinerne, og deres valgte ledere i Hamas, måtte stå alene om terroren mot jødene. De nevner ikke at Hamas øverste politiske leder, Ismail Haniyeh, satt og ruget på toppen av en formue. Haniyeh er en av de mange Hamas lederne som foreløpiglå trygt og røykte Havannas på luksushotell i Qatar. Han trodde han var trygg, til han fikk en drone i hodet og er vel nå på vill leting etter jomfruer.

Parasittiske ideer og selvmords-drevet empati dreper Vesten

Når supportere av Hamas skriker jihad i gatene i England, og folk rapporterte dette til Politiet på Twitter, unnskyldte det engelske Politiet utropene med å si at jihad betyr nå så mange ting. I et terrorangrep i Brussel, for en tid siden var det en bonobo-ape som skjøt og drepte to svenske fotball-tilhengere. Det viste seg at gjerningsmannen kom til Brussel via Lampedusa i Italia, hvor asylsøknaden ble avslått siden han var kjent for myndighetene for å være jihadist, men i stedet for å deportere avskummet tilbake dit han kom fra, eller bare grave han ned, slapp de han løs, slik at han kunne fortsatte reisen over til Belgia hvor han så drepte to uskyldige. Han hadde sikkert en vanskelig barndom, og er vel nå på leting etter nye ofre i sitt forhatte Europa – hvor Naiviteten er grenseløs og myndighetsdrevet – men muliggjort av stemmene fra en komatøs befolkning i stabilt sideleie.

Sløvhet, kombinert med en naivitet av Bibelske dimensjoner, og en patologisk frykt for våre egne myndigheter, har ødelagt vårt immunforsvar mot ideologiske nevroparasitter, som Professor Gad Saad i Canada kaller Idépatogener – og som inkluderer, men ikke begrenses til, postmodernisme, sosialkonstruktivisme, radikal feminisme og kulturrelativisme, som alle stammer fra det akademiske økosystemet. Det kreves hovmodige professorer, fullstendig frakoblet virkeligheten innenfor veggene i sitt elfenbenstårn, for å komme opp med noen av de mest imbesile ideene man kan tenke seg.

Det er disse parasittene som muliggjør at viikke bare skrever over naboens lik,men er villig til å ofre eget og hele slekten og etterslekten – for å panisk trø til for å hjelpe de som drepte han, selv om magefølelsen sier at vi er på samme listen – bare tilfeldigvis litt lengre ned.

Etterpå kan vi nikkende bivåne idioter på TV som i fullt alvor diskuterer om menn kan få barn eller ha menstruasjonssykluser, før vi drar hjem og stemmer på de som har flagget sine pronomen, og er klar til å suge seg fast i myndighetenes taburetter – og som uvitende står på samme listen, bare nederst.