Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Hva skjer oppe i hodet på folk som automatisk må kritisere Charlie Kirk – før fyren i det hele tatt er kald etter å ha blitt skutt i et attentat? Hva er det som driver dem? Et slags moralsk kløe som bare lindres av å vise at de er “på riktig side”? Det er ikke analyse, det er refleks. Automatikk. Tribal lojalitet. Kirk kunne vært død, og folk i norsk offentlighet hadde likevel brukt anledningen til å minne oss på hvor “farlig” han var. Patetisk.
Og hva med Palestina-protestene som marsjerer samme dag som jøder blir slaktet i Europas gater – denne gangen i England. Er det mulig å lese rommet dårligere? Har aktivismen blitt så innkapslet i sin egen ekkokammer-moral at all empati med ofre som ikke passer inn i narrativet bare kobles ut?
Dette er den samme venstrevridde gjengen som preger norsk media, akademia og byråkrati. De styrer samtalen, setter rammene, bestemmer hvem som får slippe til og hvem som skal demoniseres. Det er en ideologisk sirkulasjon av de samme meningene, resirkulert i et system som belønner likhet og straffer avvik.
Men her er det store spørsmålet:
Hvordan får vi med oss 45–70-åringene på å snu dette patetiske narrativet?
For la oss være ærlige – det er fortsatt de som sitter med mye makt. Mange av dem er godt plassert i posisjoner som redaktører, direktører, professorer og sjefer i det offentlige. Ikke alle er venstreorienterte. Mange kjenner på uroen. Mange vet at det har gått for langt. Men de tier. Hvorfor?
Er det komfort? Er det frykten for å bli stemplet av sine egne? Er det fordi de tror det er for sent å snu? Det er ikke det. Det er akkurat nå det trengs.
Generasjonen under – 20–35-åringene – vil ha endring. De ser gjennom bullshit. De tåler konflikt. Men det må bygges bro til den eldre delen av befolkningen som fortsatt sitter med nøklene. Hvis ikke de våkner nå, blir det de har bygget stående som et byggverk av feighet og resignasjon.
Så igjen –
Hvordan får vi dem med?
Det spørsmålet er helt sentralt for om vi lykkes i å rive ned venstresidens monopol på offentligheten.
