Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ove Bengt Berg først publisert hos Politikus.
VGnett siterer i dag Donald Trump som i en fullsatt pressesal sa om prisvinneren at «Hun ringte meg og sa «jeg tar denne i ditt navn, fordi du virkelig fortjente den»». «Jeg har hjulet henne underveis».
Alle vet at de som Stortingets utvalgte egentlig mener burde fått prisen, er USA, NATO, EU og Zelenskyj. Men Nobelkomiteens politikere har ikke kommet seg så langt fram i politikken uten å tenke taktisk. De er jo sjøl blant dem som utroper Trump til de «autoritære»s leder og som svekker den europeiskdominert vestlige fronten. Da kan ikke deres kampfeller få en i trynet.
Les også:
Årets pris er et forsøk på et taktisk mesterverk. Hvordan gi prisen til Trump uten at det framstår sånn? Hvordan gi støtte til Vesten for å styrke vår vestlige opprusting for en kommende storkrig?
Jo: Gi prisen til Trumps og Nethanjahus viktigste støttespiller i det ressursrike Sør-Amerika og i det oljerike Venezuela som nettopp har inngått en avtale om oljeressurser med Russland og Kina. Og det gjorde komiteen. Likevel uten å lykkes.
Naiviteten er ikke så utbredt i hele verden som i de vestlige politikernes boble.
Fredsprisen er og blir et symbol for vestlig nasjonal og internasjonal politikk — til innvortes bruk.
Etter Orwell: Krig er «fred»
Årets pris en viktig stategisk støtte til Vestens opprusting og rivaliseringskamp om verdens ressurser mot Kina, Russland, Brics og i virkeligheten hele den ikke-vestlige verden. Den er en pris som oppildner til krig, som heller bensin på bålet. Nå kan USA invadere Venezuela og innsette fredsprisvinneren med militær makt og bryte forbindelsene til Russland og Kina om olja. Det er som Trond Andresen skriver «En helt vanvittig pris». Målt opp mot at det er en fredspris. Men så er heller ikke fred noe mål for Norges politiske ledere.
Ikke bare regimeskifte i Venezuela.
Denne fredsprisen skjerper de internasjonale konfliktene. Prisen er også en støtte til alle de for tida ledende politiske kreftene i Europa som er i ferd med å miste makta til det de kaller anti-autoritære krefter. Med autoritært innført politikk uten støtte i befolkningene. Motstand som de autoritære styrende avviser med karakteristikken «autoritær». Med den påstanden kan de i Tyskland forby et stort parti, og i Storbritannia fylle fengslene med folk som uttrykker «hat». I demokratiets navn mot «de autoritære». Disse har nå også fått en støtte i fredsprisen.
Brutte vilkår
Nobel stilte tre krav til fredsprisen. Ett av disse måtte oppfylles: 1. Sørge for internasjonal forbrødring. 2. Avskaffe eller redusere stående hærer 3. Arrangere fredskonferanser. Ikke ett av disse vilkåra ble oppfylt med denne prisen. Faktisk ble alle brutt med årets tildeling.
Bensin på bålet
Tilhengerne av Nobels fredspris som institusjon tror at Stortingets utvalgte i Nobelkomiteen er som en internasjonal aktør, og at de står over både FN og internasjonale organisasjoner og fritt kan blande seg inn i alle internasjonale konflikter og blande seg inn i andre stater og utpeke hvem som er de gode og de slemme. Og tro at andre vil rette seg etter og er den eneste institusjonen i verden som skaper fredelig politikk med sine tildelinger. Fredspristildelingene er et eksempel på det særegne norske humanitærpolitiske kompleks.
Frykten for en internasjonal storkrig er borte
Cuba-krisen i 1962 blei forhandla mellom to statsledere som begge hadde deltatt i den siste verdenskrigen. De hadde opplevd krigens redsler på nært hold, Kennedy blei også skada i krigen. Nå finnes det ikke statsledere som har opplevd sånne kriger.
Frykten for en ny krig, en frykt som kan mane til realisme, tilbakeholdenhet og diplomati er helt borte. Nå styres vi av den store moralske rettferdighet «koste hva det koste vil».
Årets fredspris viser på en tydelig måte at rasjonaliteten blant Vestens politiske ledere er helt borte. Vesten er styrt av de moralske «idealistene». Det er idealistene, som som søker etter den absolutte moralske rettferdighet, som er de ivrigste på krig.
