Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jerfr
Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han
Les mer:
- Suite no. 01
- Suite no. o2
- Suite no. 03
- Suite no. 04
- Suite No. 05
- Suite No. 06
- Suite No. 07
- Suite No. 08
- Suite No. 09
- Suite No. 10
- Suite No. 11
- Suite No. 12
- Suite No. 13
- Suite No. 15
Suite No. 14
I forbindelse med alt medieoppstyret rundt Midt-Østen og Gaza, følte Jan-Jan trang til å komme med litt historikk rundt dannelsen av det nåværende Israel, som ligger der jødenes gamle land lå.
– Meg forklare, begynte han. Stort sett hele dagens område er egentlig en Britisk konstruksjon, på lik linje med både Pakistan og India med flere. De som mener at Israel okkuperer Palestina, velger å gå litt tilbake i historien, akkurat passe – for deres syn. Men historien er litt mer komplisert enn som så, og for å tegne hele bildet må vi se litt nærmere på det daværende Britiske Imperiet, og kanskje starte med India.
Da det svære India begynte å løsrive seg, forsto britene hva som kom, og forsøkte først å beholde landet som et såkalt Dominion, på linje med Canada og Australia. Gjennom det såkalte Westminster-statuttet, som ble vedtatt på en stor Imperie-konferanse i 1931, ble slike Dominions definert til å være autonome samfunn innen det Britiske Imperiet, likeverdige i status og forenet i en felles lojalitet under den Britiske Kronen, og knyttet til hverandre som frie medlemmer av det britiske samveldet.
Ordene var valgt med omhu, og kom på papiret etter uker og måneder med alle slags språklige spissfindigheter. Etter siste verdenskrig gikk så Imperiet over til å bli Samveldet, men beholdt definisjonen. Dette var imidlertid ikke nok for de mest aggressive i det Indiske Kongresspartiet, som ikke ville lytte på annet enn full løsrivelse fra det Britiske herredømmet.
Gandhi, med sin sivile ulydighet og passive motstand, ble for tam for Inderne, og han satte da også seg selv på sidelinjen, og ville avvente til støvskyen la seg. Han overlot kampen til sin høyre hånd – Jawaharlal Nehrujahnu, som vi kjenner som Nehru. Han var Inder av høy kaste, og var utdannet, som Churchill, først ved kostskolen Harrow og senere ved selveste Oxford. I motsetning til den konservative Gandhi var Nehru både radikal og moderne i sine visjoner for India, og hadde heller sosialistiske tilbøyeligheter. Han ble realpolitikeren som ville realisere India etter vestlig mønster, med industri, handel og offentlig velferd.
Nehru påsto selv at han var agnostiker, og trodde verken på det ene eller det andre, mens Gandhi ofret seg for den altomslukende kjærligheten, som han mente dogmefritt gjennomstrømmet alt liv. Begge hadde prøvd å holde religionen utenfor politikken – og Kongresspartiet, som ville forene alle Indere.
På dette tidspunktet var det omtrent 300 millioner Hinduer og 100 millioner Muslimer i landet, for å holde oss til de to største religionene, og ingen ante utfallet av løsrivelsen, spesielt siden begge religionen levde side om side spredt rundt om i det svære landet. Tidspunktet for denne løsrivelsesprosessen passet britene dårlig, siden de nå hadde Hitler å hanskes med, men Inderne ville ikke ta direkte side mot britene – og bidro faktisk med flere millioner soldater, mot at Churchill lovet India selvstyre når krigen var over, noe Inderne oppfattet som et løfte om full frihet, selv om dette nok satt litt langt inne hos Churchill.
Men etter krigen ble som kjent Churchill kastet, og det ble i stedet Clement Attlee, som fikk oppgaven med å rydde opp i India. Han så straks at det ville være nytteløst å prøve å holde på India, mot deres vilje, og som den realisten han var, så han det ikke som ønskelig heller. Han så også klart at å dra prosessen ut i tid, kunne bli skjebnesvangert for alle parter, så han avgjorde der og da at britene skulle være ute av India innen 1948, med både det sivile embetsverket som det hadde tatt hundrevis av år å bygge opp, og de militære styrkene. Men før de forlot måtte de sørge for å hjelpe Inderne med å bygge opp en statsform og en administrasjon som Inderne kunne leve med, når de nå ville bli overlatt til seg selv.
Til alles forbauselse henvendte Attlee seg til Lord Mountbatton, et medlem av den britiske kongefamilien, og fikk han til å påta seg den tvilsomme æren å få britene ut av India, jo før jo heller, og lovte han frie hender til å gjøre det på sin måte – som best han kunne. Mountbatton hadde ingen politisk erfaring. Det var som militær han hadde kommet seg fram, men så var da dette heller ingen vanlig politisk krise. Det britiske herredømmet i India var gått i oppløsning, rett og slett. I verste fall kunne det bli spørsmål om å få de britiske troppene ut av landet mens de ennå var i stand til det. Og da kunne Mountbattons militære erfaring, som tidligere leder for de britiske kommandostyrkene og senere alliert øverstkommanderende i Sørøst Asia, komme godt med.
Slik ble Mountbatton britenes siste visekonge i India, og sammen med Nehru, Gandhi, og den muslimske lederen Mohammad Ali Jinnah, skulle han håndtere løsrivelsen. Jinnah var, som Gandhi og Nehru, også utdannet jurist fra London, og hadde faktisk advokatpraksis der. Han var leder for muslimene, men kunne ikke språket – Urdu, så han måtte løse det via tolk.
Da Mountbatton dukket opp for å starte arbeidet, sto det klart for han at Jinnah og muslimene ville ikke ha noe med det nye løsrevede India å gjøre, da de fryktet at det ville bli dominert av den Hinduistiske majoriteten. De ville ha sin egen stat. Dette ble et absolutt krav, som de andre bare måtte akseptere. Dette betydde at India måtte deles i en Muslimsk-dominert del og en Hindu-dominert del. Stemningen var allerede begynt å bli amper mellom partene, og Mountbatton skjønte at her måtte det handles både raskt og drastisk, for å unngå reell borgerkrig, og ingenting er mer blodig enn en religionskrig. Over 5000 mennesker var allerede blitt drept i Calcutta, på en eneste dag, så de første sammenstøtene hadde allerede begynt. Han forsto også at selv Attlees korte frist lå for langt fram i tid, så han avgjorde at britene skulle være ute i løpet av 1947, og gav dermed seg selv mindre enn ett år på å realisere løsrivelsen, og få britene ut før det braket løs.
India hadde bestått av 11 provinser, som var direkte underlagt det Britiske styret, og flere hundre større og mindre fyrstedømmer med sine maharadjaher, eller hva de nå måtte kalle seg. Noen av dem var ansvarlige fyrster, som tok vare på landets eldgamle kultur, mens andre levde i sus og dus på den Franske riviera, eller forlystet seg ved spillebordene i Monte Carlo. Noen var muslimer, andre var hinduer. Alle disse småkongene rundt i landet hadde hatt sine spesielle avtaler med de Britiske myndighetene. Disse avtalene gikk som regel ut på at de skulle få ordna opp i eget hus når det gjaldt de daglige tingene, mot at britene fikk det siste ordet i de større sakene, slike som hadde med ro og orden, og den felles Indiske politikken å gjøre. Britene hadde, med sine styrker, gitt dem trygghet mot rebelske undersåtter, så de hadde derfor hatt god grunn til å støtte opp om det britiske styret, noe de altså også hadde gjort.
Etter Mountbattons nye hastverksplan skulle India nå deles i to stater, og mest mulig etter religiøse grenser. Et India for hinduene og et Pakistan for muslimene.
Det skulle vise seg i praksis at oppdelingen ikke skulle bli enkel, for selv om muslimene dominerte i Pakistan, og hinduene i India, betydde det ikke at de var alene i sine respektive områder. Gjennom århundrenehadde folket blandet seg, og det var ikke noe klart skille mellom religionene. Så for å ikke stykke det for mye opp, måtte det skjæres gjennom, og komme opp med grenser som det kunne leves med på lang sikt. Det måtte nødvendigvis bli nokså omtrentlig, uansett hvordan man prøvde å dele det opp. India fikk beholde selve hovedmassen av de sentrale kjerneområdene i landet – siden de utgjorde det store flertallet av befolkningen, minst 3/4 av den. Den nye muslimske staten, Pakistan, fikk provinsene lengst i vest – og lengst i øst, der det var flere muslimer enn hinduer.
Navnet Pakistan var helt nytt. Det skal ha vært noen studenter ved Cambridge universitetet som hadde funnet på det, mens de diskuterte politikk på kammerset. De tre første bokstavene var ment å stå for de tre største provinsene i India der muslimene var i flertall. P for Punjab, A for Afghania – områdene opp mot Afghanistan, og K for Kashmir, lengst nord, helt opp mot Himalaya. Det ble Pak, som også betyr Ren på Urdu, og Stan betyr Land. Til sammen skulle dermed Pakistan bety Landet for de rene.
Det var ikke til å unngå at millioner av mennesker kom til å befinne seg på feil side av de nye grensene med muslimer i India og hinduer i Pakistan, og det gjorde ikke saken enklere at Pakistan også ble delt i to, i prosessen, med flere tusen kilometer mellom de to delene. Situasjonen ble ytterligere forverret ved at Maharajaene, og de andre fyrstene, krevde å selv få avgjøre hvem de ville tilhøre, India eller Pakistan. Men mange steder var det slik at fyrsten var Hindu, mens flertallet av befolkningen var muslimsk – og omvendt. Det groveste tilfellet hadde man i Kashmir, den vakre fjell-provinsen lengst opp i nordvest, der den hinduiske fyrsten tok de muslimske undersåttene med seg inn i det nye India, med det resultat at Kashmir fremdeles ulmer av opprør.
Både misnøye og frykten boblet opp, og endte i panikk og flukt. Folk strømmet begge veier, og det endte i voldsomme massakrer. Familier ble utslettet, barn som gamle. Naboer ble drept uten nåde, landsbyer tilintetgjort. Tog med tusener av flyktninger ble stanset, og alle passasjerene drept. Hvem det gikk verst utover, hinduene eller muslimene, skal være usagt. Det var for ille uansett, ubeskrivelig på det verste. De gikk fra hus til hus, slo ned, skjøt og stakk ned alle de kom over. Hvor mange mennesker som ble drept i prosessen anslås til opp mot en million.
Men Mountbattons timeplan holdt, og de fleste Britene som fra det med livet i behold, og India var fritt. Men det tok flere år før det stilnet langs grensene, og den 15. August 1947 ble det britiske flagget firet for siste gang over visekongens skinnende palass i New Delhi.
Mahatma Gandhi ble skutt ned og drept av en av sine egne, en fanatisk hindu, like etter frigjøringen – fordi han hadde bedt om fred og forsoning med muslimene i landet. Jawaharlal Nehru ble den første statsministeren i et fritt India. Han kom til å skape et dynasti som dominerte Indisk politikk i lang tid. Hans datter, Indira Nehru, gift Gandhi, som ble statsminister etter sin far, ble også drept, hun av sin egen livvakt. Selv Lord Luis Mountbatton skulle lide en voldsom død hjemme på sitt gods i Irland, hvor han ble drept av en bombe fra den irske frigjøringsbevegelsen IRA, Den Irske Republikanske Hær.
Øya Ceylon, sør for India, fikk sin selvstendighet på samme tid som India, og ble til Sri Lanka. Burma, grenselandet øst for India sa også takk for seg, og gikk sine egne veier. Begge hadde vært regnet nærmest som underbruk av India, så det kunne synes naturlig nok. Den østlige delen av Pakistan skulle senere gjøre opprør og bryte med den vestlige delen, oppmuntret og støttet av India, som i mellomtiden hadde hatt et par stygge kriger med Pakistan om det omstridte oppgjøret etter britene. Den østlige delen av Pakistan endte til slutt opp som en egen stat, Bangladesh.
Så kan vi se på et annet område som også lå under det Britiske imperiet, Israel, som fra eldgammel tid er Jødisk. Jødene er fra Judea, landområdet som dekkes av dagens Israel, og hvor den jødiske historien går over 3000 år tilbake, til tiden før ulogisk jødehat ble globalt og patologisk.
Akkurat som vi, er jødene sammenvevd med sitt hjemland, og Israel har over århundrer blitt integrert i jødenes gener, og akkurat som vi – er de aldri i tvil om hvor hjem er. Derfor er også deres religion – Judaisme, ikke bare en religion, men har også tilknytning til deres land, med sine bønner og helligdager.
Historikere og Arkeologer har heller ikke problemer med å knytte jødene til området og landet Israel. Hebraiske inskripsjoner er funnet på tusenvis av artefakter i området, datert så langt tilbake som til det det sjette århundret før Kristi fødsel. Inskripsjoner som jødene selv fremdeles er i stand til å lese. I tillegg til jødiske inskripsjoner og skrifter, beskriver et Egyptisk dokument, datert til omtrent 1200 BC, hvordan en egyptisk hersker nevner at de nå har erobret Israel. I dokumentet står det «Israel er ikke mer», en påstand som åpenbart ikke ble stående.Politisk har Israel alltid vært en suveren Jødisk stat, selv om den har vært erobret av ymse stater opp gjennom historien, og Jerusalem er da også nevnt 669 ganger i Den Hebraiske Bibel, noe som viser hvor sentralt byen står i Jødenes identitet.
Det jødiske folket har gjennom historien dannet tre nasjonalstater i Israels landområde. Den første uavhengige Staten, kjent som First Commonwealth, var styrt av House of David, og eksisterte gjennom mer enn fire århundrer. Israel var blitt forent av kong David, og Jerusalem var hovedstaden i denne jødiske staten. Det første tempelet ble bygget av Kong Salomo, og var en stor jødisk stolthet.
Så erobret Babylonerne landet og sendte de fleste jødiske innbyggerne i eksil til Babylon. I 539 f.Kr. erobret så Persias kong Kyros Babylon, og utstedte der Kyros-dekretet som tillot jødene å vende tilbake til Israel. Vel tilbake gjenoppbygde de landet, og reiste sitt andre tempel i Jerusalem – på stedet hvor det nå ødelagte første tempelet hadde stått. Vestmuren av dette står fremdeles, kjent som Klagemuren, og er i dag et av jødenes helligste steder.
Den andre uavhengige nasjonalstaten, senere kjent som Kongedømmet Judea, sprang ut fra det makkabeiske opprøret mot Grekerne. Et opprør oppkalt etter den jødiske lederen Judas Maccabaeus, mot det Hellenistiske Selevkide-dynastiet, som dekreterte at jødisk religiøs praksis var forbudt, og at jødene heretter skulle tilbe Selevkidenes greske guder. Opprøret resulterte i år 165 f.Kr. i en jødisk selvstendighet som varte fram til Romerne angrep landet i det Herrens år 63 f.Kr., og brente ned jødenes tempel i Jerusalem og jagde innbyggerne på flukt ut av landet. For ytterligere å ødelegge all forbindelse mellom Jødene og deres hjemland, gav de det erobrede landet nytt navn, Palestina.
Etter ødeleggelsen av det andre tempelet skiftet Israels land ytterlig hender, mange ganger; Fra romerne, bysantinerne, kalifatet, korsfarerne, mamelukkene og ottomanene – for til slutt å ende opp i det Britiske Imperiet.
Slik endte jødene opp i denne perioden, jaget og spredt for alle vinder, og slik levde de – i forskjellige land, til den morderiske antisemittismen ble så påtrengende at det ble uutholdelig uansett hvor de befant seg, og kulminerte med pogromene i Sovjetunionen og Nazi-regimets Holocaust. Den prekære situasjonen, og de mange land som ikke ville ta imot jødiske flyktninger, presset nå fram en lengsel blant Jøder verden over, etter å samles, og vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland.
De dannet en samlende bevegelse, Sion – som for øvrig bare er et annet navn for Jerusalem, og er nevnt i Bibelen over hundre ganger. Sionismen er en bevegelse for jødisk selvbestemmelse i deres forfedres land. Landet skulle igjen bli Jødisk, men de åpnet også for at det ikke skulle være utelukkende for Jøder.
Opprinnelig tok lokalbefolkningen vel imot de nye jødene som endelig kom hjem, ikke minst de bofaste Jødene som hadde overlevd i landet, og aldri vært andre steder – kjent som den gamle Yishuv. De nye jødene brakte velstand til landet, bygde nye byer, og Kibbutzer – små landsbyer spesialisert mot landbruk.
I uavhengighetserklæringen til Staten Israel sikrer de likestilling av sosiale og politiske rettigheter for alle innbyggerne, uavhengig av religion, rase eller kjønn; og garanterer religionsfrihet, samvittighetsfrihet, språk, utdanning og kultur; og lover å beskytte alle religioners hellige steder i landet. Det er dette Israel viderefører i dag. Selvfølgelig har det alltid vært mennesker med ikke-jødisk identitet i landet, inkludert moderne arabiske palestinere, som også har bånd til området som jødene feirer som Landet Israel, og kristne refererer til som the Holy Land, men hvis du følger de historiske fakta, kan du ikke unngå å innse at det er Jødene som er urbefolkningen i landet de aldri forlot, Israel. Landet de ble presset ut av i perioder, men også alltid kom tilbake til.
Så kan man spørre seg om hva som holder glørne varme i den århundrelange antisemittismen, verden over.
Det er nærliggende å tenke på mobberen på skolen som går etter de flinke som bare er opptatt med sitt. En mobber som man finner igjen i verdens venstrevridde libtarder, som løper rundt i ring og forbanner alt og alle som ikke plasserer dem på en pidestall og løser alle deres problemer, inkludert de problemene de ikke vet om, og får drøvelen avfotografert av myndighetenes lakeier i vestens medier, som iallfall har lært å håndtere et kamera – og å adlyde direktiver.
Hvor er den internasjonale indignasjonen over de millioner av muslimer som ble fratatt sitt land i India, og de millioner av Hinduer som ble kastet ut fra sitt land i Pakistan. Hykleriet mot Israel og jøder er til å gråte piggtråd over.
– Men hvorfor ble det ikke en to-stats-løsning, også der, hvor Palestinerne kunne ha sin egen stat, som de skriker etter.
– Fordi de vil ikke ha det de skriker etter, de vil bare skrike. Etter første verdenskrig, og etter at det Osmanske riket gikk i oppløsning, tok Britene kontroll over det meste av Midtøsten, inkludert området som utgjør det moderne Israel.
Sytten år senere, i 1936, gjorde araberne opprør mot britene og mot sine jødiske naboer. Britene dannet da en arbeidsgruppe – The Peel Commission – for å studere årsaken til opprøret, og hvordan problemet kunne løses. Kommisjonen konkluderte med at årsaken til volden var at to folk – Jøder og Arabere – ønsket å styre det samme landet. Peel-kommisjonen konkluderte da med det måtte opprettes to uavhengige stater – en for jødene og en for araberne. Tostatsløsningen som ble foreslått ble tungt skjev, til fordel for araberne, da Britene tilbød dem 80 prosent av det omstridte territoriet, og de resterende 20 prosentene til Jødenes disposisjon. Til tross for delingen ble så skjev, stemte jødene likevel for å akseptere tilbudet, men araberne avviste det og gjenopptok sitt voldelige opprør.
Ti år senere, i 1947, henvendte britene seg til FN, med spørsmål om de kunne finne en løsning på problemet med de vedvarende spenningene. I likhet med Peel-kommisjonen, kom FN fram til at den beste måten å løse konflikten på var å dele landet, så 7. november 1947 stemte FN for å opprette to stater. Igjen aksepterte jødene – og igjen avviste araberne forslaget, ikke bare avviste det, men nå ved å starte en direkte krig mot Israel.
Jordan, Egypt, Irak, Libanon og Syria blandet seg også inn i tumultene, men de mislyktes – og Israel kom seirende ut av krigen, og fortsatte å bygge opp nasjonen, eller det som var igjen. FN hadde skilt ut mesteparten til en arabisk stat. Vestbredden og Øst-Jerusalem – ble okkupert territorium, okkupert av Jordan.
Tjue år senere, i 1967, gjorde araberne nok en gang et forsøk på å ødelegge Israel, og denne gangen ledet av Egypt, Syria og Jordan. Også i denne konflikten, kjent som seksdagerskrigen, kom Israel seirende ut, og denne gangen tok de tilbake kontrollen over både Jerusalem og Vestbredden, så vel som området kjent som Gazastripen. Den Israelske regjeringen ble splittet i spørsmålet om hva de skulle gjøre med dette nye territoriet. Halvparten ønsket å gi Vestbredden til Jordan og Gaza til Egypt, i bytte mot fred, mens den andre halvparten ønsket å gi den til araberne i regionen, som nå hadde begynt å omtale seg selv som palestinere, i håp om at de ville bygge sin egen stat der.
Men Ingen av initiativene kom langt. Noen måneder senere møttes Den arabiske liga i Sudan og utstedte dens beryktede «Three No’s» Ingen fred med Israel. Ingen anerkjennelse av Israel. Ingen forhandlinger med Israel – og igjen ble en to-statsløsning avvist av araberne.
I det Herrens år 2000, møtte Israels statsminister Ehud Barak på Camp David med Palestinian Liberations Organisasjonsleder Yasser Arafat for å inngå en ny to-statsavtale. Barak tilbød her Arafat hele Gaza og 94 % av Vestbredden som en palestinsk stat, og med Øst-Jerusalem som hovedstad. Den palestinske lederen avviste kontant tilbudet. USAs daværende president Bill Clinton kunne etterpå belyse pressen med «Arafat var her i 14 dager og sa ‘nei’ til alt.”
I stedet startet palestinerne en blodig bølge av selvmordsbomber som drepte over 1000 Israelere og lemlestet tusenvis av andre – på busser, i bryllupslokaler og i pizzeriaer.
Så i 2008 prøvde Israel enda en gang å få til en to-stats-løsning med palestinerne. Israel hadde nå trukket seg helt ut av Gaza, og gitt palestinerne full kontroll over området. Denne gangen gikk Statsminister Ehud Olmert enda lenger enn Ehud Barak, og utvidet fredstilbudet til å inkludere ytterligere landområder for å få en avtale i land, men den nye palestinske lederen, Mahmoud Abbas, avviste forslaget blankt, og i stedet for å utvikle Gaza til det beste for innbyggerne gjorde de heller området om til en terrorbase, hvorfra de har skutt tusenvis av raketter inn i Israel.
Likevel messer våre terrorkåte nitwits daglig fra våte taburetter på Tinget at løsningen for Midt-Østen er en to-stats-løsning. Araberne, som de siste ti-åra har begynt å kalle seg palestinere, må få eget land, snørrer de til lakeiene i rikspressen, og gir inntrykk av at det er Israel som ikke vil. Ledene masochister i ledende politiske stillinger har endelig funnet et emne hvor de tør å være høgmælt ustraffet, og røde i kinnene skriker de ut sitt latente hat mot Israel til storøyde og like historieløse konfirmanter i pressen, som sender bildene til sine venner blant terroristene i Gaza, som fornøyd kan sammenligne norske drøvler med sine egne, og chante seieren er vår.
Nå får vi se hva som kommer ut av Fredsavtalen som Trump har utarbeidet for Midt-Østen -En avtale som nok var tung å svelge for både Israel og Hamas, men da Trump viste dem glasset med alternativet – gled kamelen ned.
Samtidig diskuterte Den Norske Nobelkomiteen, så truseinnleggene flagret på alle kjønnene der, om hvordan de kunne unngå å gi han Fredsprisen for de krigene han hadde fått stanset – var det syv eller åtte?
Så kleint ble det at de gav den til en organisasjon i Venezuela, som ikke ville ha eksistert uten Trump – og derfor var rask ute med å gi han æren for prisen.
Patetisk så det holder, så spørsmålet blir – Hvem er nå den nye Jagland i komiteen.
I 1919 hadde Arbeiderpartiet meldt seg ut av den 2. internasjonale, og inn i Komintern, og en sommerdag i 1920 reiste Einar Gerhardsen til Sovjet på kongress, som formann i Oslo Arbeidersamfunn, og kom tilbake fra Lenins rike som troende kommunist. Kona ble igjen i Russland for å skifte truse. Denne sommerdagen virket det som om den kommunistiske verdensrevolusjonen var innen rekkevidde. Kun fantasien satte grenser for hvordan den nye verden kunne komme til å bli.
Formannen i Komintern, Grigorij Zinovjev, hadde åpnet kongressen med de bevingede ord. – Kamerater, kan dere ikke høre seierens vingeslag? Vår jord vil bli fri. Lønnsslaveriet vil bli knust. Kommunismen vil seire. Zinovjev spådde at alle land på det europeiske kontinentet ville være sovjetrepublikker innen to til tre år, og fikk latent rett, da de nå begynner å kopiere intensjonen fra gamle sovjetrepublikker.
I 1964 var Landsfader Gerhardsen igjen i Lenins Sovjet-Russland for påfyll av den livgivende ideologien, og kom tilbake forsterket i troen.
Qjonas, som ikke vil fremstå som noen dårligere leder, har vært på egen dannelsesreise. Han hadde nettopp returnert fra en fruktbar lunsj-dialog med Det Muslimske brorskap, hvor han ble forhøyet til troende muslim, og skulle nå ivareta sin nyvunne tro. Jeg er egentlig troende til litt av hvert, tenkte han fornøyd med seg selv og mintes hvordan han nesten umerket hadde kommet unna med sin lefling med palestinske terrorister.
Det viste seg at Qjonas, som utenriksminister og i all hemmelighet, hadde hatt flere samtaler med topplederen i Hamas, i trygg forvissning om at både USA og EU, som da hadde klassifisert Hamas som en terror-organisasjon, aldri skulle få greie på disse samtalene. Offisielt hadde Norge lite kontakt med terrororganisasjonen, og kun på embetsmannsnivå – og på ambassaden.
Man skulle tro at man kunne ha noe for seg selv, også som Utenriksminister, særlig som Utenriksminister. Han korrigerte egne tanker, og rettet på slipset foran speilet. Han ble stående litt og beundre den vakre mannen, og strammet knuten litt så den ikke skulle synes bakfra, før han strenet ut av kontoret.
Tåkefyrsten kan mer enn å sende utydelige og tvetydige signaler, han kan også lyve som en Bondevik når det gjelder, med klart blikk og rett i kameraet.
Året etter den famøse bataljen med de håndknyttede teppene kom det fram at den norske utenriksministeren hadde hatt forståelsesfulle samtaler med terrororganisasjonen Hamas og deres daværende leder.
– Stemmer det at du har hatt samtaler med Meshaal? Spurte TV2.
– Nei, svarte Qjonas, laud and clear.
– Vi har sett opptak av Khaled Meshaal, hvor han sier at han har snakket med deg flere ganger på telefonen.
Konfrontert med hva Hamas-lederen hadde uttalt til TV 2, blir Qjonastankefull og spør om de kan avbryte og starte intervjuet på nytt.
– Du, kan ikke vi ta.. æ ææ.. Starte opptaket på nytt, responderte Qjonas. Han forsto at han var tatt på direkte løgn til det norske folk. For den våkne delen av hans eget parti, og hele opposisjonen kom ikke dette som noe unntak fra regelen.
– Kan ikke vi starte opptaket på nytt? Ditt forrige spørsmål var litt upresist, sier utenriksministeren til TV 2s reporter. Dessuten gjelder ikke det syvende og åttende bud for ikke kristne, og som jeg påpekte i Sarons Dal var jeg på vei mot kristendommen, antagelig, og ikke at jeg var en kristen.
– Har du snakket med Meshaal? Gjentok TV2, litt forfjamset.
– Jeg oppfatter at du stiller spørsmål om jeg har hatt møte med ham.
– Jeg spør om du har snakket med ham.
– Hmm. Snakket med han, gjentok Qjonas.
Etter at spørsmålet blir stilt på nytt, kan Qjonas fortelle at han likevel har hatt samtaler med lederen for terrororganisasjonen Hamas. – jo, det er forsåvidt riktig at jeg hadde et par telefonsamtaler med ham, men på de fem første var det forholdsvis dårlig kontakt og mye skurr.
– Men har du ikke da hatt politiske kontakt med Hamas?
– Neejo,jo, for så vidt. Du kan si at i én telefonsamtale i en forhandlingssituasjon hvor det var beskjeder frem og tilbake mellom palestinerne, så hadde vi en politisk kontakt. Men vi har ikke hatt politisk kontakt, sånn sett, med dem – siden samlingsregjeringens tid, svarte Qjonas.
Selv mente han at hele intermessoet bare forsterket inntrykket av at også han var et vanlig menneske, og kapabel til både å lyve og å føre Stortinget bak lyset, men selvfølgelig bare i ytterst få tilfeller. Det viste seg at dette var et syn han delte både med seg selv og Utenriksministeren.
Siv så det litt annerledes, og syntes unntaket var skremmende likt regelen, og både Erna og Knut Arild mente de kjente lusa på gangen og nikket samtykkende. De minnet om at Regjeringen Stoltenberg alltid hadde hevdet at Norge kun har kontakt med Hamas gjennom lavere tjenestemenn på Norges ambassader.
Da denne famøse nyheten kom ut ble det slik røre på den amerikanske ambassaden at når Qjonas passerte måtte han gå på andre siden av gata for ikke å få ødelagt sveisen. Alternativet kunne vært rot fletting, men intermessoet hadde ført til at han også begynte å miste håret.
Han hadde tidligere forkynt hvordan sosialdemokratiet kjempet mot fascisme og kommunisme – ignorant til at begge bevegelsene var grundig rotfestet i nettopp sosialdemokratiet, som alle bevegelser som angriper sentrale verdier i samfunnet som demokrati, rettstat og menneskerettigheter. Så når han nå blander kampen mot terror med terrororganisasjoner og islamsk fundamentalisme – vel så har vi iallfall fått et lite innblikk i sosialdemokratisk tankegang og naivitetens utrolige elastisitet.
– Var partiet i krise, eller var det bare krise i partiet? Pressen var nysgjerrig.
– Snarere tvert imot, svarte Qjonas. Snarere tvert imot, gjentok han og løftet seg selv etter nakken ut av spagaten.
– Hva med Griske?
– Griske?! Selv om Stora Ögon ikke vil at han skal ha det festlig sammen med de andre APene, så er Kjersti ferdig med den saken.
Stora Ögon var ikke tilstede, hun hadde nettopp hatt høytlesning fra varslersakene mot Griske, og var nå opptatt med å rapportere til pressen fra det lukkede møtet.
Qjonas hadde forstått at noe måtte endres, men hva. Hvis han selv måtte komme opp med løsningen, ble det liksom mot hans egen natur. Til nå hadde han forstått, med stor suksess – i alle retninger. Jo mer han forsto, desto sikrere ble folket på at han var stor politiker, og en stor leder. Han hadde derfor forstått i øst og vest, og hadde forstått seg til topps i partiet. Men nå, fra toppen, virket det som det ikke var tilstrekkelig å forstå – det begynte å komme krav om at han måtte mene også.
Han hadde brent seg litt da han uforvarende hadde røpet mindre forståelse for eget land, og den skaden satt dypt. Han hadde enda problemer med å forstå mye av det som hadde gått galt. En avis hadde trykket noen tegninger, som på den tiden var i omløp i mediene, og han hadde fått spørsmål fra utenlandske medier – hvis utsagn og ytringer styrer Norges selvfølelse, om sitt syn på dette. Han hadde svart, som usant var, at denne avisen hadde han aldri hørt om, og dessuten var den så ubetydelig at det var ingen som leste den.
Han understreket også at han ikke kunne begripe hvordan en ansvarlig redaktør ikke kunne se den slående likheten mellom karikaturene og muslimenes profet, og derfor latt være å trykke den. Flere islamister hadde påpekt at det var ikke bare bomben i turbanen, men også ansiktstrekkene var lett gjenkjennelige. Jonas forsikret da også den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera om at han skulle ta opp ytringsfrihetens unntak med de ansvarlige bak denne lille avisen, slik at det ikke gjentok seg.
Dagbladet lurte litt på hans rolle i en miljøvernministers famøse omgjøring av et rungende nei til et miljømessig riski prosjekt langt nord i landet, men Qujonas kunne berolige bladet med at han bare følte et visst ansvar for sine venner, og alltid hadde ment at vennskap, i spesielle tilfeller, bør kunne gå foran miljøhensyn – iallfall i tilfeller hvor Statens Forurensningstilsyn tar feil. Men å kalle hans inngripen for press, skulle han ha seg frabedt, da han hadde en helt annen fallhøyde på slike begrep.
På hjemturen etter pressekonferansen hadde han vært bekymret, og ikke bare for denne saken. Han var generelt mer bekymret nå om dagen. I det siste hadde han sett uvanlige bevegelser i avkjørselen. Spesielt når han var alene, og spesielt når han var oppe nattestid, for å studere Neptun. Han kunne da skimte en mørk skygge som rotet med singelen i oppkjørselen, og for hver gang fikk han inntrykk av at skyggen kom nærmere, og hver gang merket han en endring i sinnsstemningen. Han begynte å engste seg for flyktningers ve og vel, for regnskogen generelt, og kanskje regnskogen i Brasil og Indonesia spesielt.
Engstelsen for migranter ble enda mer spesifikk. Når tankene var hos syriske båtflyktninger i Middelhavet, og syriske turister generelt, fikk han stinger i brystet. Han hadde prøvd å tenke på voldtatte barn i Kongo, som vestlige profittjegere på jakt etter landets mineraler fikk lokale kriminelle til å begå for å tvinge folket vekk fra gruveområdene. Et ønske de etterkom med stor iver, og voldtok til døde – gutter og piker ned til nyfødte spebarn, for å terrorisere befolkningen vekk fra områdene de ønsket å tømme for mineraler. Men … det gav ikke samme stingen i brystet. Utrenskningen av Boere i Sør-Afrika – som gav færre hvite problembarn, gav bare litt lettelse.
Han prøvde å tenke på Saharawiene i Vest-Sahara, som fra midten av syttitallet har blitt kontinuerlig trakassert og terrorisert av Marokko — gjennom en pågående invasjon, stikk i strid med folkeretten og den internasjonale domstolen i Haag. Ved hjelp av murer og drøssevis av landminer dreper og lemlester de tusenvis av mennesker hvert eneste år. Jonas visste dette også, men ikke direkte, og siden pressen ikke var interessert i hverken Sør-Afrika eller Vest-Sahara, regnet han med at det ikke var noe han heller skulle bry seg med, og det gav heller ingen sting i brystet. Noen andre kriser kom han ikke på i farta. Men han hadde undret seg over at når disse smertene og skyggene kom, var engstelsene hans alltid knyttet til noe utenfor eget lands grenser. Merkelig tenkte han, før han ristet grublingen av seg. Det er ganske absurd, tenkte han, og strøk hånden ubevisst over puppene. Han fikk en ekkel følelse av at smertene var mediarelatert. Kunne det være? Han prøvde å nynne tanken vekk, og det fungerte. Nynningen skremte han selv, og fikk katten til å frese.
Uten å vite om hverandres plager hadde Visesangeren erfart det samme som Qjonas. Fra skarp rabulist, som med rusten tunge og klangfull gitar hadde sparket i hytt og pine, var han nå redusert til en engstelig sjel. Han som ble betraktet som så klok at det ikke var nok k-er i språket til å beskrive det, hadde også oppdaget skyggen i avkjørselen og øyeblikkelig blitt engstelig for en mengde mennesker. Ikke lokalt, men langt borte. – De har det fæært, kunne han si, og ta seg for brystet. En dag observerte kona at naboen gikk forbi, og kommenterte det. – Ja, de har det fæært, sa visesangeren. Han hadde løftet litt på gardinet, og kikket engstelig mot skogen mens han strøk seg over brystet.
– Hva?, sa kona overrasket, og kikket forundret på han. – Hvorfor har naboene det fælt?
– Hva? Naboene? Han smilte beskjemmet og tok seg hurtig inn igjen. – Nei, jeg mener flyktningene har det fæært. Han beklaget at han hadde vært i andre tanker, men kona fikk en bekymret mine som ikke ville slippe taket. Noen langt borte har det fæært, tenkte han, og tok seg til brystet, de bør komme hit – det vil hjelpe min overgang.
Nå ble det et etterspill etter landsmøtet, hvor Jonas måtte stå skolerett foran et større presseoppbud og forklare hva han la i begrepet ytringsfrihet og hvor han mente at hans tydning av begrepet skulle gjelde. Jonas kikket seg rundt, før han murrende forsvant og låste seg inne på toalettet.
Først dagen etter kom han ut, sliten og ubarbert, og forsvant hastig nedover gata. Senere på dagen kom han tilbake, nybarbert, velduftende, og i godt humør. Han innkalte til ny pressekonferanse. Tyve journalister hadde møtt opp, men Qjonas så bare spørsmålstegn. Det vi si han så nitten spørsmålstegn, og eit spørjeteikn – det siste var fyken fra Fjuken, som idag sto og gled rundt i litt store sko, for å forsvare den festlige turen til hovedstaden.
Angrep er det beste forsvar, tenkte Jonas, og tok raskt føringen. I kjent stil var han indirekte og kryptisk, men meget klar på at vi har ytringsfrihet i landet, og at avisen som hadde trykket tegningene, forsåvidt, hadde benyttet denne retten. Dessuten kjente han, forsåvidt, til avisen.
På spørsmål om han hadde bedt avisen og redaktøren om unnskyldning, svarte han at han, forsåvidt, hadde gjort det.
En av de tilstedeværende, hadde gjort hjemmeleksen og gjorde Qjonas oppmerksom på at Magasinets redaktør allerede hadde etterlyst nettopp en beklagelse. Jonas kunne da avklare at de lydene som hadde blitt presset fram mellom sammenbitte tenner og sammenknepne lepper, da han hadde knyttet skoreimene på siste pressekonferanse, hadde vært en unnskyldning til redaktøren, før han la til at der han kom fra, og for alle hans venner i Groruddalen, var dette umulig å misforstå, så hele pressekorpset burde lære seg mer respekt for dialekter og kulturforskjeller. Allāhu akbar
Etter drapene på 12 mennesker i Charlie Hebdo, har andre aviser og tusenvis av mennesker i sosiale medier erklært sin solidaritet med satirebladet. «Je suis Charlie» – «Jeg er Charlie» – ble støtteerklæringen.
Men Qjonas kommer med et annet budskap. Han vil ikke si at det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi, og var en av statsrådene i den rødgrønne regjeringen som ville gjøre angrep på religion straffbart, slik at mediehus som publiserte mange av Charlie Hebdos tegninger kunne bli anmeldt.
– Jeg kunne levd med det kompromisset, sa Qjonas, men jeg synes også det var klokt at de tre partilederne med statsministeren i spissen trakk det kort tid etter fordi det var sterke reaksjoner mot. – Ytringsfrihet er selvfølgelig veldig viktig, og Jeg er veldig for sterk religionskritikk som ikke er det samme som blasfemi, men skulle likevel ytringer oppfattes som blasfemiske, så er det faktisk likevel ikke ulovlig – ennå, og jeg står selvfølgelig opp for loven selv om jeg er for at selve bruken av ytringsfriheten bør reguleres innenfor gitte rammer.
– Men det hadde vel vært ulovlig, hvis du hadde fått viljen din?
– Hehe, Qjonas smilte overbærende, men jeg fikk jo viljen min ved at jeg også støttet statsministeren som trakk mitt forslag.
– Skjønner du at folket oppfatter at partiet vingler under din ledelse?
Spørsmålet var berettiget, for når man leste Qjonas uttalelser om kontroversielle temaer, eller om ytringsfriheten – som han selv hadde gjort kontroversiell, var som å slå opp på hvilken som helst side i Voynich-manuskriptet. En salig torsdag satte han en slags personlig rekord. På morgenen uttalte han til VG at han ville brukt mer penger, mens han på kvelden – etter sentralbanksjefens tale – rynket pannen og mente at regjeringen bruker for mye penger.
Qjonas svarte med å forsikre om at han var i ferd med å bli tydelig. – Dere sier jeg mistet ansikt, men jeg sier at jeg mistet bare ett ansikt.
– Jeg opplever nå gode tilbakemeldinger for måten vi jobber på internt, og lever godt med at mine politiske motstandere kommer med karakteristikker. Gi meg hvilket som helst tema, hvilken som helst debatt, hvilket som helst sted, og jeg skal stille opp med svar.
Et drøyt døgn etter at tolv mennesker ble drept i et sanseløst blodbad i Paris ville det nok vært mer på sin plass å understreke ytringsfrihetens soleklare plass foran hensynet til religiøse følelser, også de fanatiske, men Qjonas kunne berolige med at også han syntes det var viktig å stå opp for ytringsfriheten, hvis den altså ikke ble brukt til blasfemi og dermed kunne skade følelsene til fremtidens stemmekveg. Muligheten til å kunne bedrive religionskritikk var altså viktig, dersom ikke fanatikernes ømme tær presset seg inn under skoen.
Nå var vel hans regulerte ytring det absolutt siste en sjokkert befolkning ønsket å høre fra ansvarlig hold, men fra akkurat dette holdet visste man, av erfaring, aldri hva som kunne komme. Qjonas fant det vel mindre truende å true ytringsfriheten, enn de bøllete muslimene. Leve de krenkede, så lenge de ikke er etnisk norske. Allahu Akbar. – Il n’est pas Charlie.
Qujonas sendte kondolanser til det franske folk etter terrorangrepet i Paris, og forsikret at han sto bak det franske folket i sorgen. Men til tross for at det var et godt stykke bak, fordømte også han terroren og volden. Terroristenes trusler måtte ikke besvares med annet enn meditasjon og ro – samt skape en illusjon av trygghet.
– Etter alle terrorangrepene føler jeg at Paris er blitt min by. Vi har alle våre steder utenfor hjemstedet, som betyr noe, og jeg tenker ofte på deler av denne byen, som jeg tenker på deler av Oslo.
Selv var han hellig overbevisst om at hans egen regjerings håndtering av karikaturstriden i 2006 forhindret vold på norsk jord. En uttalelse som fikk Per Edgar til å hoppe i stolen, og spørre om det ikke heller er et hederstegn på et sivilisert samfunn at det kommer karikaturer og ytringer som andre oppfatter som blasfemiske krenkelser.
Qjonas rettet ryggen foran pressekorpset. — Jeg vil si at det er et hederstegn at vi har stort meningsmangfold, trygghet og rom til å ytre alle typer meninger og ta ansvar for dem, og min inngang er å ytre seg slik at islamistene ikke oppfatter at jeg krenker dem.
– Man har altså rett til å publisere karikaturer som er krenkende, men du reiste vitterlig rundt, som landets utenriksminister, og ytret forståelse for voldelige reaksjoner på ytringer? Per Edgar hadde ennå ikke landet i stolen. – Retten til å drive blasfemi er jo fundamentalt. Betyr dette at Regjeringen tilsynelatende ikke klarer å skille mellom tegninger og terror, siden dere gav avisredaktøren medansvar for ambassadebrann, og opptrådte som megler mellom dem som bruker ytringsfriheten og de som ikke under noen omstendigheter aksepterer den.
– Jeg, kvein Qjonas, hadde som utenriksminister et ansvar for å formidle hva som var realitetene i Norge. Det ble jo gjengitt i mange land i Midtøsten at alle disse tegningene sto på trykk i alle norske medier, og siden de kjente til symbiosen mellom myndigheter og ledende medier her i landet, ble det trukket en konklusjon om at det var norske myndigheter som sto bak. Da måtte jeg forsøke å forklare på små sendeflater at det ikke er så viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi, og at angjeldende avis er en liten kristen avis i Norge, og kanskje ikke har rett til full ytringsfrihet – og at redaktører for større aviser brukte ytringsfriheten til å ikke trykke karikaturene. Han tok seg inn igjen, og pustet tungt.
– Men jeg vil si, som jeg har sagt siden våren 2006 – til norske medier, at jeg har stor forståelse for at redaktøren opplevde situasjonen som ekstremt belastende, og at han ikke skal legge slik vekt på det jeg uttrykker som utenriksminister til medier i utlandet, og i miljøer hvor det trues med vold. Dette er intet nytt, det er av samme grunn vi også her hjemme lytter mer til nye migranter enn til Ola Nordmann – som vi ikke behøver å frykte, men som bøyer nakken og gjør som vi sier.
– Jeg har også sagt til ham at hvis det var noe vi kunne gjort og sagt som gjorde at han i mindre grad kom i en så utsatt situasjon, skulle jeg gjerne bidratt til det, sånn lokalt og innenriks. Jeg har også gjentatt at vi lærer av ting vi står i, og blir forhåpentlig klokere med tiden. – Sett i en norsk sammenheng ser jeg at dette kan utfordres, og det får jeg bare tåle.
– Betyr det at du tar selvkritikk i dag fra det du sa og gjorde i 2006?
– Jeg står inne for det jeg sa, men jeg sier også at når jeg så hvilken situasjon redaktøren – og ikke minst hele hans familie kom i, etter mine uttalelser, så kunne det nok hende at vi kanskje burde valgt andre ord og vendinger. Vi forsøkte å ha veldig tett kontakt med han for nettopp å sørge for hans sikkerhet.
– Vi?
– Vel, jeg har arvet en ypperlig rådgiver, med erfaring fra utsatte områder. Han er fra Skoganvarre, og godt kvalifisert siden hans far sto oppført i telefonkatalogen som arbeider – la han til med trykk.
Ingvart ristet på hodet.
– Ville han vært kvalifisert hvis faren hadde stått oppført som syklist, mon tro? – Hvordan havnet han sammen med den gjengen? Spurte han retorisk, men høyt.
– Hva vet jeg, svarte Jan-Jan, han ble vel headhuntet — eller kanskje han bare fulgte flokken.
– Qjonas såkalte forståelse og toleranse er ikke bare ensidig, men den har kostet eget folk mye sorg og lidelse, og jeg skulle likt å vite hva han bruker for å holde klørne rene. Må være en slags lut, av noe slag.
– Ja det må være kraftige saker. Sa Jan-Jan. – Ansvarsfølelsen sitter ikke bare løst, men er utvilsomt ikke en del av personligheten. Den er nok like fake som empatien han mener han utviser – i tankene.
De famøse uttalelsene fra landets utenriksminister til verdenspressen hadde iallfall fått islamistene til å nikke lurt og smile skjelmsk. Mission completed. De hadde fått forsterket inntrykket av å ha fått sin puppet on a string i ett av dårenes land. Qjonas hadde bestått testen med både glans og forhud i behold. Selv om samme faktum også medførte at han ikke kunne bli en ekte islamist, men villigheten, iveren og posisjonen hans gjorde han likevel til en ekte og nyttig konvertitt, eller idiot som det heter på Norsk dialekt. De visste at han ville fylle rickshawen med følelser, og peise på uten vettsom hinder på veien – og ville fungere utmerket frem til det ikke lengre var bruk for han.
Etter å ha kjørt ytringsfriheten inn i et tåkehav, foran et måpende pressekorps, fikk han dreid samtalen over til debatten om den omfattende moské-utbyggingen rundt om i vårt land. Dette var noe for tåkedotten å gripe tak i, og her klarte han å tåkelegge også dette såpass at ingen lenger vet hva som skjer, mens stadig flere norske kirker får revet av de brysomme korsene, og taket senket til bedende muslimer kunne klaske ræva opp i det – og nye prangende bygg dukker stadig opp –hel-ogdelfinansiert med Riyals fra Saudiarabiske myndigheter, Norske myndigheter, og rike islamister som vil bygge moskéer for flere titalls millioner i Norge. At utenlandsk støtte skal godkjennes av norske myndigheter var både klart og allment akseptert helt til vår helt parkerte skilpadden, og entret saloonen. Han leste selvfølgelig loven på en annen måte, og pekte villig nok mens han lot ræva skygge for de deler av loven som viste dette forbeholdet.
Han måtte balansere uttalelsene, slik at ikke partiet reagerte. Halve partiledelsen var muslimer, og store deler av Stortinget hadde vist stor entusiasme for Koranens heslige budskap.
FRP ville ha et spesifikt lovforbud mot slik finansiering fra land som ikke selv har religionsfrihet, men da steilet Qjonas over det han kalte et unødig og tungvint forslag som ville dempe takten i den videre utbyggingen, iallfall fram til Saudi-Arabia innfører trosfrihet i eget land, og det kunne ta litt tid, så han stemte følgelig forslaget ned.
Dessuten stilte han store spørsmål rundt NATO. Han visste at Stortinget fremdeles var enig om å tilhøre forsvarsalliansen, og at det kunne føles som en betryggelse, men trengte NATO egentlig våpen. Hvorfor kunne de ikke bare basere forsvaret på dialog, og kanskje supplere med strenge blikk. Her måtte Norge gjøre en innsats, og sørge for å få trukket hjørnetennene på våre krigshissende beskyttere. Slik de opererte idag kunne de oppfattes som en brems på globaliseringen. Problemet løste seg selv, ved at organisasjonen senere fikk norsk toppleder, som selv dreide organisasjonen til et verktøy for globaliseringen.
– Vi har nå en regjering som prioriterer milliardærene framfor arbeidsløse, sa Qjonas, og viste til at for første gang på ti år er arbeidsledigheten på over fire prosent. Millionæren var tydeligvis veldig sint på milliardærene. Han pratet om Bergen, og kunne opplyse at absolutt all vestavind starter i vest, og at Bergen ofte starter nye trender. Han pratet om Svalbard, og om hvordan kulldriften på Svalbard var på vei inn i solnedgangen. – Men gløden lever, Leve Svalbard, la han til med strake armer mot taket.
De bør ikke male over skrapemerkene i taket på Folkets Hus, etter neglene til Qjonas, og de litt svakere fra Ramondullah på tåspissene, for det kan bli lenge til det kommer nye striper.
Høyre ristet på hodet over noen av vedtakene på Ap’s landsmøte, som nå under partileder Qjonas hadde utviklet seg til en gedigen hjemmealene-fest. Kostnader, utgifter og prioriteringer ble diskutert så grundig og lenge, at det ikke ble tid til å prate om inntektssiden. Qjonas stirret på excel-arket som formelig skrek etter fem milliarder norske kroner, som manglet på inntektssiden, og påpekte at Finansdepartementet må ha regnet feil. Deretter ba han embetsverket fylle inn det manglende beløpet for balansens skyld, men som den ansvarlige lederen han var, ba han dem ikke overdrive, men bare fylle inn nøyaktig det manglende beløpet.
– Husk at vi er et ansvarlig alternativ til den blågrønne regjeringens politikk mot økt ledighet, som preges av feil-tenkning, passivitet og ideologiske skylapper.
Qujonas kritiserte regjeringens budsjett, og mente det glatt gikk å bruke mer penger uten å bruke mer oljepenger eller øke skattene generelt.
– Det er bare rett og rimelig at det private næringslivet, som bærer samfunnet, også må tåle en høyere beskatning, logiserte han, etter en privat logikk farget av forbigåelsen i sin tid til stillingen som rådgiver i Høyre. – Det er nå såpass lenge siden jeg sto på søkerlista til en rådgiverjobb i det partiet, at jeg kan snakke om det. Nå er det de som kan angre, mente han.– Finansministeren har dårlig kontroll med landets pengesekk, og bruker for mye penger, og bruker dem feil, tordnet han – og viste til «Luksusfellen» på TV som hadde vist at det er mulig å bruke for mye penger samtidig som du bruker pengene feil.
Erna så konturene av Jagland og tok seg i å savne Jens. Under den rødgrønne regjeringen hadde de hatt fire finansministere samtidig, og nå har de byttet alle med Visjonæren.
Han satte i alle fall ny norsk rekord i vingling denne uka, sukket Høyres nestleder, og hevdet AP-lederen famler i møtet med stigende arbeidsledighet.
I motsetning til forgjengeren blir Qujonas bare smil når han får prate om luft og visjoner. Da snubler “det store bildet” og “det lange perspektivet” over hverandre gjennom hele seansen, så lenge han ikke blir presset til å bestemme seg.
Ufine spørsmål om fundament for å bygge opp nye arbeidsplasser og verdiskaping som sikrer velferd for framtida, blir freidig møtt med bunnsolid ansvarsfraskrivelse, og forsikring om at Arbeiderpartiet står fast på en modell de høylytt konstaterer står på solid vaggel.
Hele ungdomspartiet hadde klappet, trampeklappet, når Qjonas hadde antydet ønske om en lavere oljeproduksjon, av hensyn til klimaet, mens han nå slo fast at Norge skal fortsette med et høyt og stabilt utvinningsnivå.
– Kjærring, mumlet AUF stille – og så seg forsiktig om. I Trondheim hadde han, fra talerstolen, omtalt Listhaug som kjærring – og ved Allah for et helvetes spetakkel det hadde utløst. Og enda verre, han hadde senere blitt tvunget av partiet til å beklage at han hadde latt holdningene og personligheten farge språket.
Qjonas er bekymret for islam generelt, og for sine islamske brødre spesielt, og lyste derfor opp når han ble invitert til en av hovedstadens moskéer etter den famøse karikaturstriden. Her holdt han tale, og startet med å takke for invitasjonen til det som foreløpig dessverre bare var landets nest største gudshus, og roste det muslimske miljøet for viljen til samarbeid. Han poengterte at det var hans første besøk, og at synet påminnet han om hvordan mange nye borgere opplever møtet med nabolag hvor det fremdeles er mange etniske nordmenn.
Han kunne fortelle den lydhøre forsamlingen at til tross for at han ennå ikke var så skolert i islam at han kjente deres ritualer, språk, koder og tegn, følte han seg likevel mer hjemme der enn utenfor moskéen. Han følte han var invitert hjem, og at de sammen skulle gjøre døren høy og porten vid.
Som landets utenriksminister kom han med en sterk oppfordring til det muslimske miljøet i Norge om å komme sterkere på banen, og aktivt delta i samfunnsdebatten, i politikken, i fagbevegelsen, i organisasjonene og i media – og ikke bare dominere volds- og gatebildet.
Stemmene fra det muslimske miljøet måtte bli høyere, sterkere og tydeligere, og de måtte bruke denne styrken til å oppvigle hverandre og fortelle norske myndigheter og mediene tydelig hva som opptar dem. Rop ut hva dere ønsker, frykter, håper, og påpek hva dere kan, vil, og er villig til. De måtte rett og slett bli litt mer bråkete og rampete.
– Innvandrerne er vår viktigste kapital, og det bør også gjenspeile seg i vår behandling av dem. Derfor er det viktig å understreke overfor mennesker med muslimsk tro i Norge at det er en grunn til at de lever med rettigheter som etniske nordmenn aldri kan få, null opptjeningsår til pensjon, mer støtte og mindre plikter enn sine medborgere. Slik ser dere hvordan vi slår ring om berikelsen. De skulle ikke måtte se seg over skulderen og føle seg som annenrangs borgere. Hvis vi slutter å være ett vi, og i stedet blir vi mot dem, så har terroristene vunnet og vi har tapt, sa Qjonas. Han sa det samme gjelder nå, som etter 11. september i USA, bombene i London og 22. juli i Norge – at vi aldri må tillate oss å være naive.
– Norge er et flerkulturelt land, og allerede i 2009 sto jeg fram og kjempet med nebb og klør, vel iallfall med nebb, for at hijab skulle brukes fritt på skoler og arbeidsplasser, men påpekte også at det ennå var frivillig for etniske nordmenn, og da som nå mener jeg at det overhodet ikke er noen grunn til å advare mot radikal islam – eller islamisering av vårt land.
Qjonas advarte også mot det han kaller snikgeneralisering fra Frp i asyldebatten, men sendte også et spark til sine egne partifeller Jan og Rune, som hadde uttalt at asylsøkere som skjuler identiteten sin, aldri har ærlige hensikter. Han innrømte at det var et problem at en del mennesker kvitter seg med ID-papirer, og at det kunne være et uttrykk for at de ville skjule en hensikt, men å si det som en generell observasjon at alle uten ID-papirer er kriminelle stemmer ikke med min virkelighet. – Vi skal være veldig varsomme med å omtale en sårbar gruppe slik, sa Qjonas.
Han gikk også sterkt ut mot politiets fremste tillitsmann, som hadde uttalt at vi sto overfor 18.000 kriminelle, narkoselgende asylsøkere. Selv om det antagelig var sant, var det likevel farlig språk fra personer som representerer ordensmakten og som vi har grunn til å lytte til, mente han, og påpekte at slike uttalelser skapte utrygghet blant folk som føler trykket øker, og at noe kommer til å ryke. – Det blir da litt lettvint å peke på meg, bare fordi jeg satte fart på krisen. Vi må huske at det er en slags pessimisme i hele Europa – om at nå går ting i oppløsning. Jeg har en annen inngang. Europa har forutsetningene, redskapene, åpenheten og verdiene til å håndtere dette, også håndteringen av militant og voldelig islamisme.
Han var videre klar over deres ønske om å få reise flere moskéer rundt om i landet, og at de var avhengig av finansiell støtte fra Saudi-Arabia for å få det til, men minnet om at det foreløpig er imot norsk lov, men gjorde dem oppmerksom på at stadig flere norske kirker kunne overtas i mellomtiden, og at staten ville avhjelpe slik at kostnadene ble minimale. – Dere må rett og slett fortelle nordmenn og oss hva dere ønsker, og hva som opptar dere, slik at vi kan ta hensyn og legge til rette, sa Qjonas, og takket Islamsk råd og de andre muslimske organisasjonene for å ha bidratt til en konstruktiv løsning på karikaturstriden gjennom hyl og skrik.
Han hadde selv nettopp vært på Dagsrevyen i diskusjon om nettopp denne problematikken. Her fremkom det at FrP vil forby slik finansiering fra islamistiske regimer, og igjen ble det hevdet at Norge bør nekte å godta finansiering av moskeer, med henvisning til gjensidighetsprinsippet. Qjonas hadde avvist FrPs forslag.
På spørsmål fra programlederen om hvorfor ikke gå med på et slikt lovforslag som FrP fremmer, når man likevel er klar motstander av slik finansiering, klargjorde Qjonas;
– Nei, fordi det lovforslaget er veldig upresist formulert. Det snakkes om å ikke kunne akseptere investeringer fra land som er totalitære og bryter med menneskerettighetene. Det er mange land som investerer i Norge som har totalitære regimer og som bryter menneskerettighetene, noe som er bundet av store internasjonale konvensjoner. Men den muligheten vi nå har når disse ber om en godkjenning, er å legge opp til en ny debatt i hvert tilfelle. Regjeringen ønsker nå mulighet til å gi slik godkjenning, selv om det mangler tilsvarende godkjenning i angjeldende land. Dette er en måte å sette ytringsfrihet, religionsfrihet og trosfrihet på dagsorden i mange land hvor disse rettighetene brytes.
Slik fikk han fortalt at det er forbudt, og imot norsk lov, for land som bryter menneskerettighetene å investere i Norge, for deretter å si at det er mange land som bryter menneskerettighetene, men som likevel får investere i Norge – hvis investeringen blir godkjent.
– Muslimene er i ferd med å få sin første statsminister i Norge, sukket Frank, og fortsatte – Han har sikkert en plan som fører til at alle blir snille om en hundreårs tid, men hva om muslimene driter i hans plan – og hvordan ser landet ut om hundre år?
Fedrelandets nye fargerike familietradisjoner.
Det blir nok en overgang før Myndighetene, med Qjonas i spissen, får erstattet tradisjonelle Folkedansfestivaler – basert på vår egen kultur, med og uten hallingkast – og implementert landets nye fargerike familietradisjoner.
Med nesten hundre prosent av stemmene fra sine importerte venner vil behovet for norske stemmer senere ikke være så påtrengende, hvis han bare får åpnet grensene tilstrekkelig før folket innser hva som skjer.
Ved å proklamere høylytt at vi ikke er herrer i eget hus, men trenger pøbel fra Midt-Østen og hodejegere fra Afrika til å rettlede oss, vil AP raskt bli IP – Innvandringspartiet, befolket med kvasirepresentanter fra fjerne himmelstrøk. De få etniske vil bestå av islamistenes mest nyttige idioter, til det ikke er bruk for dem lengre – og de blir skiftet ut.
Qjonas tilhører den foreløpige enden av rekken av genetiske landsforrædere, som matet med arvet nazi-profitt, fikk en næringsrik oppvekst. Med et solid grep om egne stortingspensjoner fortsetter de sine forfedres forræderi ved å arbeide for å rasere vanlige folks fremtidige pensjoner, til Partiet er selvbærende med bare fjerne stemmer og ledelse, og tiden er inne for å stikke til noe skattefritt, hvorfra de kan skåle for seg og sine som hadde mulighet til å stikke fra ruinene, og le av de som ble igjen. Her kan de sitte på tønna og slamre med hoven, mens de spiller Fanitullen og Sjakalen i E-Moll av Buxtehude – og funderer på om Partiet der hjemme ennå mottar etniske stemmesedler.
Men selv om han importerer kriminelle langt hurtigere enn politiet klarer å fordele ut over landet, ser det foreløpig ikke ut til at disse importerte stemmene er nok til å redde Qjonas spisse ræv. I tillegg faller etniske norske stemmer fra etter hvert som de forstår at det ikke lenger er Gerhardsen de stemmer på.
– Men hva hvis folket setter en stopper for galskapen, sa Ingvart undrende.
– Hvordan? Mumlet Frank tvilende ut i luften.
– Vel, i et demokrati som vårt har folket bare en vei til å protestere, og det er indirekte gjennom stemmeseddelen.
– Det er muligens en vei, nikket han, men det er en lang vei, a long and winding road, sang han. Og ikke glem hva Sokrates og senere Churchill sa om demokratiet.
Toleranse og overbærenhet overfor meningsmotstandere skal være demokratiets fremste kjennetegn, og vi er ikke kommet dit ennå.
– ja lang vei, men det er den eneste, og på sikt – ganske effektiv. Men, fortsatte Jan-Jan, ikke glem at det er risiko for at folket kommer til punktet at nok er nok først, og begynner å ty til mer udemokratiske redskaper — for nettopp å sikre demokratiet. Uten den risikoen har vi tyranni, og det begynner å lukte nå.
— Demokrati, Demokrati. For meg synes det som demokrati er best i dannelsen, og blir verre og verre desto nærmere samfunnet kommer et fullkomment demokrati. Demokratiet blir drept på veien av massenes idioti. Du må huske at ikke alle er like kloke, alltruiske og fremsynte som du, noen er som meg, sukket Ingvart.
– Ja, jo …
– Men jeg er enig i at hvis ikke nordmenn med klarsyn glir ned av sofaen ved neste korsvei, risikerer landet å få sin første muslimske statsminister. Konvertert, men muslim.
– En konvertert muslim med et hoff av importert ekte vare.
– Ja, jeg er klar over det, sa Ingvart, og i ledelsen av ungdomspartiet møtte han tidlig sin neste.
– Ja, sukker Jan-Jan, men selv om han nok nå føler seg som Rinnan ved begynnelsen av krigen, så bør folket kjenne sin besøkelsestid og sørge for at han også får mulighet til å føle seg som Rinnan ved slutten av krigen. For selv om det kan se litt skrøpelig ut på Løvebakken for tiden, så har vi iallfall noen som har tatt et klart standpunkt mot galskapen, og selv om de tar kampen bør vi iallfall sørge for logistikk og forsyninger ved å sørge for at de får tilstrekkelig stemme-tyngde fra valg-urnene.
Qjonas var tankefull der han gikk for seg selv inne i Nordmarka. Han var frustrert. Frustrert over at det norske folk skulle være så feige. Feige, kalde og ubesluttsomme. Frustrert over at landet nærmest forlangte at innvandrere som strømmet over grensen skulle flykte fra noe. Var det ikke nok at de ønsket seg hit, hvor de i ro og fred kunne vende seg mot Mekka. I et land hvor de uten å frykte at naboen ble så opphisset av deres hevede ræv, at de mistet naturlige stengsler og bare gjøv på. Et land hvor de fikk fred til å be, og hvor de mellom bønnene kunne møtes og pønske sammen med sine landsmenn, og sjekke med NAV at lønna var på konto. Han var frustrert over at det nærmest var forventet at muslimer skulle utvikle menneskelige trekk bare ved å krysse grensen til lille Norge, og frustrert over den manglende toleransen. Det var som verdens undergang hvis noen jenter ble voldtatte og seksuelt trakassert.
Bare Noas hadde skjønt det, Ann-Magrit var så skuffet over Stortinget at blikket rant i kryss over neseryggen da hun skulle beskrive det feile bildet politikerne hadde tegnet av asylsituasjonen.
Qjonas hadde latt seg sjokkere av politiets fremste tillitsmann, som uttalte at vi står overfor titusenvis kriminelle, narkoselgende asylsøkere. Personer som representerer ordensmakten, og som folk ennå lytter til, bør ikke slenge sannheter ufiltrert ut til folket på denne måten, og iallfall ikke under valgkampen. Som leder av landets største parti trengte han dessuten hjelp fra nye landsmenn for å kjøre landet til helvete. Han måtte innrømme at han beundret Stefan, som var kommet så mye lengre.
Han hadde forsøkt å hjelpe til med kronikker – og bok om seg selv, uten at det sank inn, utenfor menigheten. I stedet for et stort og unisont forståelsens sukk, fikk han heller kritikk for at han hadde utelatt hvordan morfaren økte familieformuen til familiebedriften Jøtul under krigen. At han i rollen som krigsprofitør av verste slag hadde tjent grovt på samhandel med okkupasjonsmakten, og etter krigen var tilbake på sidelinjen og heiet på de som snauklipte den unge jenta som hadde jobbet på et NS-kontor. Qjonas ristet på hodet, der han gikk. Folk forsto ikke hvor vanskelig det var å få plass til alt mellom to permer, og dessuten var det ikke en bok om familien og familieformuer og hvor de eventuelt stammet fra, men om seg og sin familie – fra nå og fremover. Han håpet de ville forstå at han gjennom sitt arbeide bare utnyttet og videreførte genene i slekta, og innrømte sukkende for seg selv at hukommelsen var nok ikke en av de sterkeste. Kritikken mot at han, som det store sosialdemokratiske forbildet, selv benytter privat legevakt, privat aldershjem for far og private skoler for barna, var uhørt. Media grov i farens tidligere opphold på Sollihøgda seniorpensjonat, der beboerne for minimum 2000 kroner døgnet får et privat værelse, mat laget fra bunnen av, tilbud om poesikvelder og vin- og ostekvelder i naturskjønne omgivelser i det eksklusive pensjonatet like utenfor Oslo, som leier lokaler av milliardær Olav Thon. Og at han selv kjøpte private helsetjenester og sendte barna på privatskoler, samtidig som partiet var motstander av begge deler.
– Uhørt, hveste han til pressen, og gjorde det klart at han ikke var gift med partiet og at hans moral var høyst privat. Han tørket vekk en tåre fra øyekroken.
Så angrep media han for å benytte et polsk malerfirma til å male huset sitt, et firma han etterpå anbefalte videre, på det sterkeste. Et firma som markedsfører seg som mesterbedrift, uten å være det. «Jeg gir dem min anbefaling og håper andre vil ha samme glede av deres samvittighetsfulle arbeid som vi hadde», roper han fra deres nettside. Hadde det ikke vært for dobbeltmoralen, hadde han vært uten moral, repliserte styreleder i Maler- og ByggtapetsermesterenesLandsforbund lakonisk.
– Makan! Jonas var rystet inn til der hvor sjelen hadde vært. Selv om eliten omgår egne regler, så er det viktigste tross alt at folk flest følger dem. Dessuten bør det være litt slingringsmonn for våre nye landsmenn, som kommer fra en annen kultur, og kun har brevkurs i nærliggende fag – hjemmefra, – og som om ikke det var nok, kunne han også legge til at de hadde framstått som seriøse og skikkelige. Uansett kunne ikke han sitte å vente på en dyrere løsning. Byggmester bob må bygge mens partiet har makta i hovedstaden. Dessuten er tariffavtaler papirbegrep, og han krevde skikkelige løsarbeiderkontrakter for arbeidere som skulle arbeide for han.
Mellom linjene i hans mange taler og forsikringer, synes det klart at han mener å gå foran med et godt eksempel, og at han elsker innvandrerne som sin neste – de må bare ikke bo for nært hans privatbolig.
– Har du latt deg presse av AUF i innvandringspolitikken? Journalisten var pågående.
– Nei, det er medansvar.
– Er du homo?
– Nei, men jeg er villig til å lære.
Knut Arild hadde begynt å kremte høyt og ukontrollert.
– Selv om jeg ikke har vokst opp i et kristent hjem, var jeg sterkt knyttet til min mor. – Faktisk litt for tett knyttet, føyde han til mens han kikket tankefullt ut i luften. – Jeg ser meg selv som en del av denne kristenhumanistiske arven som vi alle har, eller har hatt, så i dag blir det riktig for meg å si at jeg har en tro. – Tilgivelse, forsoning og dialog er blitt viktig for at mitt liv skal gå opp, sa han, mens han tenkte på bestefarens lefling med tyskerne, og hvordan familien etter det var blitt veldig opptatt av avlat og tilgivelse.
– Men om jeg har søkt kristendommen eller blitt utvalgt, vet jeg ikke, men uansett var Jesus et ufattelig modig menneske, konstaterte han mens han kikker ned og hjemover, og selv om dette er en ligning med mange ukjente – og nok aldri går helt opp, er det likevel en viktig trygghet i mitt liv. Om jeg har søkt det, eller fått det, vet jeg som sagt ikke, men det er i alle fall nok til at jeg nå skal til Sarons dal, og det skulle si litt.
– Jeg har for tiden en fantastisk nestleder, kunne han fortelle et oppmøtt pressekorps i forbindelse med møtet i Sarons Dal, ei som har muslimsk tro og som har sagt noe viktig til meg, – at når folk sier til henne “ikke dytt din tro på meg”, så svarer hun: “Prøv heller ikke å dytte din ikke-tro på meg”. – Var ikke det godt sagt. Jeg lå lenge våken og tenkte på hvor klokt det var.
– Jeg klikker også med Knut Arild, fortsatte han – mens han kikket opp på trærne som vinket svakt tilbake. Vi har tillit til hverandre, og det gjør meg klokere. Så hvis jeg lurer på hva Gud vil, så går jeg bare forbi han og ned til Knut Arild.
Han måtte innrømme at han hadde dyktige mennesker under seg i organisasjonen. I starten hadde han vært litt brydd over å gå rundt konstant våt på ryggen. Vel, ikke bare ryggen, den våte følelsen startet sør for korsryggen og gikk like opp i hårfestet. Men etter hvert hadde han vendt seg til følelsen, og når han beveget seg rundt i byen og fikk sola i ryggen, førte den kjølige fukten til en vellystig liflig gysen gjennom hele kroppen, som var litt deilig kinkig – som en rus. Da kjente han at hårene reiste seg, og ikke bare på armene. Deilig, tenkte han, og smilte for seg selv. Han kjente ennå selv salt- og chili-smaken fra sammenkomstene med sin egen predecessor, og smilte salig ved tanken. Nå viste han hvordan det føltes. Han smattet og smakte på sin egen tunge, som ennå kunne krølle seg ved tanken. Han smilte igjen, men smilet stivnet litt når tankene ufrivillig dro han til intervjuer hvor tungen skulle være glatt, men likevel krøllet seg viljeløst.
Han hadde nå, i det stille, delegert oppdraget til rørleggeren på Oslo-kontoret, som hadde anlegg for slikt.
Når så internasjonalt oppsop begynte å strømme inn over grensen var Qjonas i media igjen. Denne gangen fra Kirkenes, hvor han kunne beskue effekten av sine uttalelser på nært hold. Herfra kritiserte han regjeringen for ikke å ha forutsett hva han var i ferd med å si fra talerstolen, og for ikke å stoppe disse åpenbart grunnløse asylsøkerne. Politimesteren i Øst-Finnmark sier situasjonen er spesielt vanskelig fordi asylsøkerne har sagt til politiet at de ble invitert til Norge, da Qujonas – fra talerstolen, sa at landet skulle ta imot tusenvis av flyktninger.
Også Russlands Generalkonsul i Kirkenes sier at Norge er for dumsnille, og at det er derfor det nå strømmer til med asylsøkere. Nå er vel ikke dette hele sannheten, da de også fikk skyvehjelp fra Russland, og det vet Konsulen. Qjonas var ikke kommet til Kirkenes for å lytte. – Listhaug må uansett ta inn over seg at det er Frp som har styrt innvandringspolitikken i to år, og de har dermed hatt de ansvarlige statsrådene både på innvandrings- og integreringsfeltet, og denne tilstrømmingen er kommet på deres vakt. Enten må de ta ansvaret for den regjeringsmakta de har fått, eller holde seg utenfor, poengterte han og bruste med de få fjærene han har igjen.
– Snakk om å drite på trappa til naboen, for så å ringe på å be om toalettpapir. Ingvart var ikke imponert. – Det er fullt på høyde med Magnus Reitan, når han går sterkt ut i avisene og kritiserer folket for å ikke omfavne mangfoldet, før han går tilbake og stabler enfoldet i hyllene, og begrunnet uttalelsen med at det trengtes en stabil innvandring, både for å opprettholde etterspørselen fra et kjøpesterkt publikum – som ikke trenger å stå som en Nordmann mellom hyllene og snu på skillingen, samtidig som Nav finansierer ansettelsene. En vinn vinn situasjon, mente han.
– Apropos Nav, lokale Nav-kontor rapporterer at klienter takker nei til arbeidsplasser fordi å arbeide for vantro strider mot deres religion.
Griske gikk ut og sa at Frp bare førte den politikken alle var enige om. – Vent nå litt … Han tok seg i å stusse over egen uttalelse, men Qjonas nikket, og var forsåvidt enig i det Frp gjorde, men hadde liten sans for Griskes retorikk.
Ape-nes Ungdomsorganisasjonen vet at lederen er som et forvirret elektron, og må holdes i halebeinet og styres. Hvis taket glipper blir han øyeblikkelig som en kompassnål over den magnetiske Nordpolen, men foreløpig går han altså rundt med halen i et sikkert syrisk grep, og retningen er fast og deretter.
– Men du sier i intervjuet at vi bør snakke mindre om retorikken, for så å angripe retorikken. Du kan ikke si begge tingene samtidig, for begge tingene kan ikke være sant. VG forsøkte å forstå.
– Det jeg forsøker å si er at selv om det er Listhaug som legger fram forslag, og vi føler oss sikre på at hun også er skyld i det dårlige været og at fisken ikke biter, må vi likevel se nærmere på innholdet i dem. Utfordringene med integrering har egentlig ikke noen sammenheng med innvandringen, og dette bør politikerne signalisere sterkere, ellers kan de være med på å fremme en ugrunnet fryktkultur.
– Vel, men enten er ordene viktige eller så er de ikke viktige. I dette intervjuet så sier du begge deler, og det kan jo kanskje brukes som argument for å si at du er uklar og snakker med to tunger? VG rynket pannen.
– Jeg tror at vi i disse kompliserte spørsmålene må få snakke i hele setninger. Vi skal forholde oss til forslagene som fremmes uavhengig av hvem som fremmer dem, og se dem opp mot hva Stortinget har vedtatt. Men når vi hører politikere på kommunenivå, rikspolitisk nivå og særlig på regjeringsnivå — er ute og snakker om de menneskene som kommer og om det som skal gjøres, så teller ord. Vi må skille forslag fra ord og ha litt orden i det. Det har jeg tenkt til å fortsette med.
Pressen henviste til at Regjeringen hadde uttrykt at AP var blitt mindre tydelig under hans ledelse, men Qjonas parerte glatt.
– Jeg opplever gode tilbakemeldinger for måten vi jobber på internt, og lever som sagt godt med at mine politiske motstandere kommer med karakteristikker.
Qjonas hadde sett seg lei på alle nominasjonene av han til prisen som årets tåketaler. Da han ble spurt om hvorvidt Norge skulle ta imot Dalai Lama eller ikke, skar han gjennom. – Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei.
Juryen var imponert, og forsto straks at de sto overfor en vinner.
Jordans Generalmajor Fadel Ali Al Sarhan var krystallklar på at det ikke løser noen verdens ting å hente noen syrere til Norge, og at bare en politisk løsning kan gi fred i Syria. Han minner om at det er ti millioner mennesker på flukt i Syria. Generalmajoren har vært med på å tape to kriger mot Israel, og er tydelig på at løsningen på konfliktene i Midtøsten er i Midtøsten og ingen andre steder.
– Jeg skal ikke legge meg opp i hvordan andre land vil bruke sine ressurser. Men i min verden er det en ubetinget sannhet at løsningen på problemene ikke er å la Syria og Iraks framtid – de med utdannelse og de som skal drive landene videre – reise til andre land som flyktninger. Syria trenger sine egne for å bygge landet opp igjen. For å få til det må det brukes milliarder av dollar, noe resten av verden må hjelpe til med her, sier Fadel Ali Al Sarhan til Dagbladet.
– Iallfall synes det som hvert stunt fra Qjonas mot eget land svir, og forstyrrer i flere generasjoner tilbake i tillegg til å ødelegge alt fremover. Dette har jaglandske proporsjoner over seg, og må være det største og farligste stuntet noen gjøk med ansvar har gjort i nyere tid i landet. Jeg vet ikke om våre krigshelter roterer i gravene, men de har nok en ubendig lyst til å komme opp og kaste kaldt vann i ansiktet på våre myndigheter. Ingvart var opprørt.
Da gutten endelig dukket opp igjen i avisene hadde han fått operert inn to bekymrede og landsfaderlige folder i pannen, og var så klar og tydelig som bare han kan være, på at han antagelig vil endre kursen noe, kanskje.
– Ja det er jeg tilhenger av. Frank rettet ryggen. Så lenge han står i lasterommet og ikke på broen, kan han gjøre som han lyster mellom oppdragene, men så lenge han ikke er fyrbøter – bør han ikke lage bål ombord. – Våre myndigheter har nå kjørt befolkningen inn i en bakgate. Folket er overkjørt, ignorert, voldtatt og ranet – og føler en apatisk avmakt. Og en massiv avmakt er ikke bare et passivt skall, men dekker også over et både farlig og eksplosivt drivstoff.
Ingvart samtykket. – I et passiv-aggressivt samfunn som vårt lurer det sterke krefter under overflaten, og det er nok disse som begynner å boble opp. Folket merker at barna føler seg utrygge, og at de ikke lengre liker å gå ut, eller alene til skolen. Fór mange kvinner og barn er blitt voldtatt og mishandlet. Fór mange av våre eldre er blitt ranet og slått helseløse. Fór mye av sparepengene er blitt pøst ut på vanvittige særtiltak på lykkejegere og voldsmenn. Vi har fått en kjønnsskjevhet over natten som har passert den kineserne brukte generasjoner med ettbarns-politikk på å oppnå. Politikerne, som har skapt denne vanvittige situasjonen, sitter selvfølgelig ikke med løsningen på problemer de ikke ser. Men løsningen som nå begynner å tvinge seg fram kommer de til å se. Ingvart kikket megetsigende på Frank.
— Og høre, og ikke minst føle, mente Frank.
– Media og politikerne er samkjørte og synkront bekymret over fenomenet med grupperinger, hvor folket selv i fortvilelse forsøker å gjøre myndighetenes jobb med å trygge gatene. De bekymrer seg over ryktene om at kriminelle elementer har knyttet seg til disse gruppene. Jeg er litt enig med de som mener at det ikke er nok kriminelle elementer i disse gruppene, og de er ikke nok organiserte. Hvis de ble organiserte nok, og kriminelle nok, ville våre kriminelle gjester endelig få noen å konversere med – på et språk de forstår. Men det kommer nok til å ta seg opp. Ingvart kikket over brillene.
– Tiden er forlengst inne til å returnere faenskapet, og da blir nok også Qjonas tatt med, men ikke på råd. Det nærmer seg tid for kraftigere lut, fortsatte han.
Frank er irritert og foreslår en neve i hårfestet og en annen i neste hårfeste, og så kaste.
– Er du ikke enig. Frank ser på kompisen, som bare smiler.
– Ikke helt. Enig i mål, men ikke i middel. – Altfor anstrengende, både patetisk og anstrengende. Har du sett noen av de vi har fetet opp, spør han retorisk ut i luften. – Nei, da er det mye bedre å sørge for at de får en ubendig lyst til å reise, sier Ingvart – og kikker Frank rett i øynene med et blikk som er alt annet enn sløvt.
Frank kikker ned i gresset. – Fjolset burde ha tenkt seg om, før han gikk på talerstolen.
– Qjonas? Feil, Ingvart sukket. – det var akkurat det han gjorde, og som gjorde galskapen mulig. Det er når han har tenkt seg om at han virkelig er farlig.
– Fordi det han sier?
– Fordi han sier hva han sier fra den posisjonen han er malplassert i.
– Hvorfor er vi slik bygget at hvis Per trenger hjelp og beskyttelse, føler vi oss vel hvis vi gir hjelp og beskyttelse til Pål. Frank kikket undrende ut i luften.
– Ja, det kan du si. Det er trist, men slik er vi psykologisk skrudd sammen, men det orker vi ikke å tenke på, eller gjøre noe med – fordi det er for krevende. Ingvart klappet vennen på skulderen. – Det er anstrengende, vet du …, og folk tenker at jeg er ikke voldtatt eller skadet – ennå, så jeg orker ikke anstrenge meg. – Ja,mumlet Frank og kikket i bakken. – Men trist er det, for konsekvensene er dramatiske.
