Av Jerfr
Tilgi den du har gjort urett og bær ikke nag til han
Les mer:
- Suite no. 01
- Suite no. o2
- Suite no. 03
- Suite no. 04
- Suite No. 05
- Suite No. 06
- Suite No. 07
- Suite No. 08
- Suite No. 09
- Suite No. 10
- Suite No. 11
- Suite No. 12
- Suite No. 13
- Suite No. 14
Suite No. 15
Eliten tror livet er et spill, og behandler menneskene som brikker. Uten å kjenne spillereglene – tror de at de sitter på gode kort, og vifter vekk Jokeren som irrelevant.
Et offensivt FrP knallet til mot Ap og Qjonas da hun talte på partiets høstkonferanse på Gardermoen. Hun langet ut mot det hun beskriver som uansvarlig vingling i asylpolitikken fra Aps side. – Ved første korsvei etter valget så svikter Arbeiderpartiet, sa hun og viste til Stortingets hastevedtak om de såkalte Oktoberbarna. Hvor 78 prosent av utsendte Afghanske asylsøkere skulle hentes tilbake med begrunnelse i en ny vurdering hos UDI etter nye kriterier. UDI er nå ferdig med å behandle disse sakene. Det er så man må gnikke seg i øynene.
– Nok en gang velger Ap å sende en åpen invitasjon til avviste asylsøkere. Det er alvorlig, sa FrP.
Ap ble svar skyldig. De har lært av skattetabben fra valgkampen. Nå vil vi øke de skattene som er nødvendig, men så lite som mulig, sier Ap-lederen. Han gjorde det klart at budskapet fra valgkampen om opptil 15 milliarder kroner i skatteøkninger de neste fire årene, nå er parkert for godt, da han, sammen med deres finanspolitiske talsmann, la fram partiets alternative budsjett.
– 15 milliarder kroner var aldri et mål, men et tak, men dette ble misforstått, sa Qjonas, og var tydelig på at det var en tabbe å snakke om de 15 milliardene i valgkampen.
Helga mente at Qjonas tok seg kraftig sammen foran hvert valg, og simulerte ansvar. Det er hans styrke, mente hun.
Ap har forsøkt å lage et bilde av et såkalt spill om asylpolitikken, og forsøker å skjule at det eneste spillet som foregår er Aps forsøk på å tåkelegge partiets asylpolitikk. Qjonas synes ikke det er nok å ødelegge landet innenfra, han vil også trekke hjørnetennene på NATO, slik at de ikke får forsvare oss hvis noen skulle angripe oss før han har rukket å gjøre landet forsvarsløst.
— Trykket øker, og noe må ryke – håper det ikke er meg, bare fordi jeg satte fart på krisen.
— Han må virkelig ha arr på sjelen, som er synlige med det blotte øye, sa Frank.
– Synlig fra verdensrommet, mente Ingvart.
– Ti tusen syriske flyktninger vil ikke koste Norge mer enn et par milliarder, sa Qjonas etter å ha himlet med øynene og regnet i hodet.
Regnefeilen ble raskt rettet opp av Barne- og likestillingsdepartementet som kunne fortelle at ti tusen flyktninger betyr ti milliarder kroner i økte kostnader for Norge, og da regner vi bare de økonomiske kostnadene. Qjonas stirret i gulvet, og mumlet noe om pirkete byråkrater. Han var familiær med det andre kalte store beløp, og lot seg stadig irritere over bagateller. Han klødde seg i øret, det var kommet noe rusk i kalkulatoren.
Men heldigvis for han, forholdt byråkratene seg til de tørre økonomiske tallene, og ikke plusset på de menneskelige kostnadene for landets innbyggere. Omkostninger, hvor en samlet oversikt ville fått landets egen befolkning til å hoppe i havet av fortvilelse.
– Om ikke i havet, burde de iallfall hoppe ned av sofaen de eneste gangene de har mulighet til å påvirke gjennom valgurnene. Om få år vil det være totalt overflødig og uinteressant å diskutere om det skal være bompenger eller ikke på veien – så lenge den uansett fører lukt til Helvete. Allerede nå regner Nasjonalt ID-senter med at det er over seksti-tusen migranter i landet, som opererer under falsk identitet – i tillegg til resten av ruklet.
De folkevalgtes overgrep mot egen befolkning, får en til å undres over demokratiet. Hvorfor feiler dette styresettet så dramatisk, når det virkelig gjelder, og når konsekvensene er så dramatiske at vi snakker om en utryddelse av eget folk. Vi snakker om en implosjon, hvor myndigheter og deler av folket kaster seg på rygg for pøbel og fjols som burde vært kastet til midt i Atlanteren.
I dag hører vi hvordan eliten messer om at folket ikke skal eie noe, men være lykkelige, og skjønner at vestens demokratier har begynt ferden utover klippekanten, og vestens innbyggere gjør det de er best til – måper og bøyer nakken.
Demokratiets akilleshæl er at valgt Storting kan endre loven etter hvert som de raserer landet, som talking points — for slik å lovliggjøre ulovlighetene.
— Rikdom skaper grådighet, mumlet han for seg selv. Egentlig er jeg helt uskyldig, tenkte Qjonas, mens han tankefull fortsatte å salte ned millioner i eiendom, sammen med milliardæren – som han, på spørsmål, forsåvidt hadde hørt om, men ellers gikk store omveier for å ikke treffe på i nærheten av Akersgata. Det gikk bra helt til hans egne logrende aviser åpnet de plirende øynene, og pekte på hva han holdt på med – slik at han fikk solgt seg ut.
Samme år som massakren i Frankrike fant sted, dannet denne tårefylte statslederen – sammen med sin egen Lord of the Stool, den norske spydspissen for en annen massakre, når de heiet i gang den norske deltagelsen i fru Clinton og Blairs militærkupp i Libya hvor titusener av mennesker ble drept og millioner av mennesker ble sendt på en flukt som la grunnlaget for uro og krig i Syria – og den makabre folkestrømmen mot Europa, som stadig pågår. En folkestrøm som elegant var planlagt av Globalistene, og utnyttet av deres kriminelle lakeier, som geleidet dem mot Qjonas – det lokkende fyrtårnet som veivet med begge sveivene, og pekte nese mot eget land.
Libya, som ikke bare var Afrikas rikeste stat, men et land hvor befolkningen fikk ta del i velferden, og hvor velferden – etter Afrikansk målestokk – var sosialistisk meget jevnt fordelt, ble totalt ødelagt av norske bombefly som hadde stående ordre om å bombe alt som lignet et interessant mål.
I dag styres Libya av en militærmafia som fengsler og plager i hytt og pine, og som holder liv i den humanitære katastrofen i Syria som har drept hundretusener og jaget halve befolkningen på flukt. Etter hvert som grøden av det han var med å plantet så flittig i Libya kommer fram i lyset, blir Qjonas mer og mer forbauset og bekymret. Igjen, hvordan kunne han vite at ved å plante gulrøtter ville det vokse opp gulrøtter.
Han var ikke så bekymret for de som lider der, men mer bekymret for hvordan han skulle få alle hit, slik at hele det norske folk kunne bli like bekymret, slik at Globalistene i EU klarer å se hans potensiale og rydde en av sine skattefrie taburetter til han, når tiden er inne.
Frank tok opp en liten glatt stein, og pusset sanden av den. – Husk at vi er reiret til hele verdens dårlige samvittighet – falsk og påtvunget, men likevel.
– Vi har bare med å fylle på, sa Qjonas, men samtidig har jeg og partiet gjort bekjempelse av sosial dumping til en fanesak, og har intensivert arbeidet med å trygge arbeidsplasser og hindre utnyttelse av de som kanskje kom for å arbeide. Det skal svi i folkets samvittighet hvis de for eksempel lar polakker jobbe for en slikk og ingenting.
— Eller for en snik for lite og ingenting, mumlet journalisten, før han spurte høyt om Qjonas ikke så noen problemer mad at han selv brukte polakker til å male villaen sin på Oslos beste vestkant, for bare vel halve prisen av hva et norsk firma ville ha tatt for samme jobben.
— Hva? Male? Villa? Hvilken villa? Qjonas så ut som sitt levende selv.
— Din! Og etterpå anbefalte du dette polske firmaet videre til vennene dine.
— Ja, det! Altså hør nå her. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig, og min inngang til dette er at når man arbeider med politikk hele dagen blir slike trivielle spørsmål tatt litt på hælen. For meg privat ble dette mer et økonomisk spørsmål. Dere må huske at slike moralske forpliktelser som vi legger føringer for i politikken trenger ikke å være så bastante, da de mer bør betraktes som en intensjon og noe å strekke seg etter, sa Qjonas – og strakk seg i hengekøyen mens han gjespet høylytt. Møtet var hevet.
– Men, jeg vil likevel henlede oppmerksomheten på at jeg har foreslått et forbud mot innleie av arbeidskraft i byggebransjen i Oslo, hvis det er det som skal til for å bedre forholdene. – Vi kan ikke sitte å se på at fast ansatte i en hel næring forsvinner.
Da den plagsomme fyken var vekk, knipset han på en polakk, og fikk han til å svinge hengekøyen litt. Slumrende, og med lukkede øyne, gikk Qjonas gjennom morgendagens oppgaver. Noe av det viktigste han måtte konsentrere seg om, som ansvarlig partileder var å kreve Stortingspresidentens avgang for hans manglene kontroll med Stortingets byggesaker. Han ville fortelle at i hans verden ville ethvert ansvarlig menneske, med etikken og moralen i behold, selv trekke seg – og ikke trenges å tvinges. Så fikk han håpe at Stortingets president tross alt tok hensyn til at kritikken ikke kom fra hvem som helst, så ville det nok går bra. Selv kunne han skryte av at ingen hadde bedt han om å gå, men at han for sikkerhets skyld skulle få sjekket hørselen straks han fikk tid.
Han ble plutselig tankefull, der polakken lot han gynge taktfast fra side til side. Kunne han anmelde Stortingspresidenten, og personlig dra han til retten for hans uryddighet. Om han ikke selv hadde patent på en slik framferd, kunne det likevel være at retten, med bakgrunn i sedvane, kunne gi han en slik enerett – iallfall når det gjaldt Stortingets lokaler. Det var verdt å drøfte med sine advokater. Han smilte lurt, mens polakken viftet vekk noen sjenerende fluer som nærmet seg ansiktet på The honcho.
Etter et møte med myndighetene i Afghanistan kom Qjonas hjem med fem håndknyttede tepper under armen. Presanger fra presidenten som viste seg å passe godt inn i villaen på Oslo Vest.
På spørsmål om dette var kutyme når det gjaldt offisielle gaver til politikere, mente han at vel var de håndknyttede, men de var også masseproduserte og så godt som uten verdi. Hvorfor han fikk verdiløse gaver fra Afghanistans president hadde han bare skuldertrekk til svar på. – Når jeg har mottatt disse gavene, står jeg inne for det. Jeg har ikke tenkt å si at jeg angrer, for det er ikke i mitt vokabular, men teppene passet fint inn og jeg er lei meg for at det blir reist spørsmål om motivene, sa Qjonas.
Da trykket bare økte, og det gled inn at det som skilte han fra vanlige folk bare befant seg i hans eget hode, og at han ikke klarte å gråte til seg teppene, møtte han til slutt opp i Utenriksdepartementet hvor han slengte dem i gulvet. – Ja, så bare ta dem da …
Etterpå gikk han ut til pressen og kunne fortelle at saken var blitt ubehagelig, men at han nå hadde funnet reglene som gjaldt for politikere, og hadde tenkt å ta dem til etterretning.
Folk er villige til å betale mer skatt enn idag, og Finansdepartementet har nå åpnet for at man frivillig kan betale ekstra skatt, og dersom de fikk overta styringen av landet ser ikke Qjonas bort fra at han selv ville kunne ta litt fra formuen og betale inn som en ekstraskatt – men ikke til et Norge styrt av en borgerlig regjering.
Tankene går til landsmoderen som, etter å a ha vært landets fremste moralist i skattespørsmål og bidrag til felleskassen, nå hadde flyttet til Frankrike med solid statspensjon, og hvorfra hun stadig snakket seg varm om solidaritet og fellesskap, mens hun betalte et rungende null i skatt til Norge – og et tilsvarende beløp til Frankrike, for syns skyld.
Tror du ikke gjeldende skatteavtale mellom de to landene, som skulle forhindre dobbeltbeskatning, hadde tenkt på alt – og holdt statspensjoner unna avtalen slik at hun ikke ble beskattet noen steder. Lovens intensjon bør ikke komme i veien for lovens bokstav, og tette til de hullene som gjør livet vært og leve – for solidaritetens ryttere.
Det viste seg at mannen hennes også hadde advokater med svære forstørrelsesglass. Han kunne fortelle eventyret om hvordan det var å være gift med landsmoderen, og at det ikke kunne ikke måle seg med virkeligheten – og derfor hadde vært lekende lett å skrive ned. Advokatene kunne fortelle en forbauset forfatter at han egentlig hadde brukt under trehundre timer på de åttiåttetusen ordene, og derfor bare skulle betale halv skatt for millionene som rullet inn.
Alle er som kjent like i Norge, selv om noen er likere enn andre. Dessuten måtte også han få styre noe unna felleskassen, slik at eventyret kunne få en happy end – iallfall for den nærmeste og mest solbrune delen av familien.
Det blir helt feil å si at norske verdier er under angrep, når de bare blir erstattet av verdier som er superior våre egne, sier Qjonas og vinker inn flere fra Paradisene Midt-Østen og Afrika. Han lover milliarder i skattelette til egne sponsorer, og LO svarer med økt økonomisk støtte tilbake, samtidig klager han over at også han betaler for mye skatt, men som en ekte sosialdemokrat arbeider også han iherdig med skatteplanleggingfor å unngå skatt – som uansett forsvinner i det tomme intet, som de kaller fellesskapet.
Han stemte mot foreslåtte innstramminger i særordninger for flyktninger, nettopp av respekt for prinsippet om at noen må få være likere enn andre – og hvis det ikke holdes tilstrekkelig avstand til norske verdier, risikerer partiet å miste stemmer fra våre nye landsmenn.
– Den siste uka i en valgkamp er den mest levende, sa Qjonas, der han flagret rundt på Vestlandet i helikopter for å presentere planen for sine første hundre dager i regjering. I sin første 1. mai-tale som Ap-leder hadde Qjonas angrepet regjeringen og manet til solidaritet med båtflyktninger på Middelhavet og arbeidstakere i Norge. I strålende solskinn på Torgallmenningen i Bergen snakket parti-lederen om et ustabilt Midtøsten og båtflyktningene i Middelhavet.
Qjonas siterte Martin Tranmæl som hadde sagt at vi skal ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover – og mente at det nå kanskje snart var tid for å bli stående utenfor og se hjemover. Han fikk applaus fra de mange frammøtte. Enda mer applaus fikk han da han sa at Norge må anerkjenne Palestina som stat, til tross for at Palestinerne stritter imot. – Norge må få en innvandringsminister på plass, som ikke har nei i sitt vokabular, og som ser menneskene og står for menneskeverdet. Selv om vi kanskje ikke ser våre egne landsmenn og kvinner, ser vi iallfall de som står meg nærmest. For etniske nordmenn og kvinner blir det fortsatt tøff kjærlighet og strenge krav.
– og henner! Stora Ögon avbrøt han, smilende.
– Hva for no? Qjonas så forbauset på henne.
– Du glemte det tredje kjønnet.
– Ja selvfølgelig. Takk Ögon. Landmenn, kvinner og henner. Dermed har vi ivaretatt hele landet, samtidig som vi arbeider mot å få lovfestet kutymen som vi innførte for flere år siden, hvor vi fordeler plikter og rettigheter likt mellom etniske nordmenn og våre nye landsmenn. Plikter til etniske nordmenn, og rettigheter til nye landsmenn.– Her har jeg iallfall mitt på det rene når jeg bare sier menn. Han smilte og så på Ögon.
– Men du har sagt at det vil bli høyere skatter med dere i regjering? En pågående journalist ville ikke helt slippe taket.
– Vår politikk er ikke å bygge ned inntektene til fellesskapet ved å gi skattelette til de aller rikeste, svarte Qjonas.
– Så det vil bli høyere skatter?
– Vårt utgangspunkt er hvilke oppgaver vi har i fellesskap, og hvordan inntektene skal fordeles. Skattenivået skal velgerne få et klart svar på, etter hvert.
Han var ikke helt fornøyd med seg selv, i møtet med journalistene. –Jeg kan få kolleger til å spørre meg ut, drive meg litt opp etter veggen, det er god trening. Det er mange gode idrettsbilder her, det med å forsøke å knipe inn marginer, finne mangler og bli bedre. På denne veien er det greit å ha kollegaer som kan reversere de uttalelsene som er fór forutseende, kanskje så forutseende at de kan virke utopiske på vanlige folk.
Om det blir noe liv etter den sakte døden Qjonasleder oss inn i nå, er det vel ikke mange som tør spå. Men det ville virkelig være god nys, og karma med både humor og snert, hvis Qjonas skulle oppleve å bli gjenfødt som etnisk norsk i Norge om hundre år, og selv få høste avlingen av den galskapen han hoier fram idag. Det ville få fart på forhuden til både han og slekta, og BachaBazi-dagen lang gjennom oppveksten. Håper han da husker tilbake slik at han ser koblingen mellom den morsomme avmakta og egen innsats tidligere – når han kjempet med nebb og nebb for å legge grunnlaget for landets demise.
Slik blir det når vi overlater omsorgen for landets framtid til folk som driter i eget folk, og detsframtid. Han klapper seg på lommen, og føler seg trygg på at nazi-arven gjør han flyttbar – og tenker ikke på at han uansett må ha en plass å flytte til.
Pressen ville ikke gi seg, og lurte på hvordan han kunne investere personlig formue i fond som han mente var for uetiske til at oljefondet kunne investere i, og personlig delta i boligprosjekter med arbeidsbetingelser langt unna standarden partiet hans sier de krever på slike arbeidsplasser, og om hans konsistente evne og vilje til å sette privat profitt foran fellesskapets interesser.
– Jeg kan jo ikke se den grense under vann, spøkte han til øredøvende stillhet og forvirrede blikk. Han tok seg inn igjen. – Selv om jeg ikke kan styre alt jeg sier og gjør, betyr ikke det at jeg ikke kan styre landet. Jeg er den jeg er, og jeg har det jeg har, messet han.
– Hele dagen, hver dag, går jeg rundt og snakker politikk for hele landet, og har ikke den tiden som trengs for å passe på alle krumspring i mine personlige prioriteringer. Som leder av Partiet ser jeg ingen grunn til å endre min personlighet, men når jeg blir Statsminister … Han så drømmende mot den bleke himmelen. – Jeg mener at hvis jeg blir statsminister vil jeg selvfølgelig bli mer etterrettelig. – Statsministerrollen vil jeg lære fort, og dere har jo selv presentert meg som landets neste statsminister – faktisk flere ganger.
Pressen kikket på hverandre, og kom til at han antagelig siktet til at Grosvold hadde utnevnt han til landets neste statsminister på selve Kulturhuset i Oslo, og NRKs lanterne hadde visstnok slått til igjen i Trondheim.
– Dessuten har jeg en vinnerskalle, og kommer til å vinne neste valg!Allahu Akbar!
Pressekorpset trakk seg rolig tilbake, og lot han smile seg ut av rusen.
Før valget ble en samlet presse invitert til møterommet «Gerhardsen», i et forsøk på å hjelpe dem til fornuft. Der ble de møtt av etthundreogførti centimeter sekretariatsleder, som plasserte dem i en halvsirkel foran en vegg fylt med trette, men strenge, blikk fra tidligere uunnværlige proletar-ledere.
Da de hadde satt seg kunne Qjonas våpendrager endelig stirre dem rett i øynene, med meget våkent, og meget strengt blikk.
Deretter rettet Chihuahuaen oppmerksomheten deres mot veggen vis a vi, og gav dem en historisk gjennomgang av hvert eneste fjols på veggen, som nå stirret intenst tilbake på dem. Han fortalte om deres enorme betydning for partiet, i tillegg hadde antagelig noen av dem hatt betydning for landet også, og noen positivt.
For å understreke alvoret viste han bilder på storskjerm av svære muskler, og minnet dem om at han hadde hyret advokat for å få stoppet en NRK-reportasje om sjefens salg av byggeandeler til sin venn, Landsmoder junior.
Pressen forsto alvoret, men slet med å få den strenge mannen til å samsvare med den smilende klovnen som hadde delt ut roser for partiet, og advart mot et kaldere samfunn.
Qjonas selv sier han ikke er redd Sylvi, men at hans prioriteringer ligger andre steder, og at han ikke kunne møte alle. Velgernes tillit var viktigst. Rådgivere i Partiet bekreftet at Qjonas hadde gitt beskjed for lenge siden at hans prioriteringer ligger andre steder, og at han ikke kunne møte henne. De hadde skjønt at dette var patologisk, og intet de kunne gjøre noe med så lenge medisinering var utelukket.
Etter at Qjonas begynte å speile sitt forbilde Stefan i Sverige, begynte også hans allerede fragmenterte setninger å bli fullstendig løsrevet fra virkeligheten og få en tendens til å forsvinne ut i svenske endinger.
Etter valget oppsto det en intens kamp i partiet om hvilken historie som skulle forklare partiets vingling, en kamp som fremdeles pågår.
Overbevisst om at oppskriften for fremtidens Norge var å plassere en snobb fra Vestkanten på topp, og dulle han inn i en ring av muslimer – som ventet på sin tur, viste seg å bli en boomerang av dimensjoner. En boomerang som traff, lenge før den landet. Qjonas var transfixed på Islam, og muslimene som oppdaget at de hadde kunnet slikke seg dit – men ikke lengre, ennå, gikk i nærmeste moske for påfyll av stamina.
Qjonas kom raskt på bena igjen, og kunne metaforisere høylytt at de i fortsettelsen ikke kom til å bli en rundingsbøye for en borgerlig regjeringen. Han kunne berolige lettskremte journalister om at kursen var satt, og den kom de til å følge om det så gikk lukt til Helvete.
AUF bakket han opp, og kunne klarne bildet med å si at Partiet var altfor konstruktive til å kunne opposisjon.
Ledelsen så med gru på meningsmålingene som viste med stor tydelighet at gamle velgere, som nærmest hadde vært vaksinert mot å stemme på andre alternativer, hadde unisont forstått at Gerhardsen var død og startet flukten fra minareten. Partiet måtte nå satse på millennium-generasjonen, og holde øynene deres lukket mens de ventet på velgermassen fra Midt-Østen og Somalia. Men det betinget at grensene ble trampet helt flat, og kontrollen fullstendig overdratt til EUs forente galskap.
Norge ble ikke med i starten på dette kostbare korthuset i Brussel, men han skulle sørge for at når det raste sammen skulle vi være inne som fullverdige medlemmer. EU får nemlig medlemsland i ulike hastigheter, kunne han fortelle. Man blir ikke great again ved å stenge seg inne.
Men tilbake i menigheten hadde Qjonas nå tatt seg kraftig sammen, og valgt en mer ydmyk og spørrende tone i talene, mens han strenet opp de kronologiske etappene i gjenreisningen av partiet. Det skulle vise seg å bli med den ene reisningen på landsmøtet, og den kom da han avsluttet med å uttrykke dyp bekymring for Fremskrittspartiet, til stående applaus.
– Vi går inn for en mer liberal asylpraksis, eller en strengere, med opprettelse av asylsentre i Afrika? – Spenstig forslag, tenkte Qjonas, og mintes hvordan han ville klore ut øynene på Carl I, når han foreslo det for lenge siden, men det ble liksom litt annorlunda når forslaget nå kom fra Macron.
Rasmus hoppet i stolen når Qjonas avsluttet setningen om det kommende grønne skiftet, med at han stemmer for å åpne nye oljefelt. Han mente myndighetene måtte begynne å prioritere etter viktighet. Hans egen fanesak, og dagens toppsak i MDG, var nemlig å få vanlige folk til å forstå at skulle de først ha katt, måtte de også akseptere helårlig båndtvang for pusene, og avkreftet derved samtidig myten om at det er ikke visdom som kommer med årene, men adskillig mørkere materie.
Aftenposten listet opp hele 14 saker der Ap mener noe annet enn da de satt i regjering. Det er slett ikke bra, hverken for den politiske debatten eller for nasjonen at Stortingets største parti oppfører seg så uforutsigbart. Nå, et knapt år senere velger imidlertid avisen å vie spalteplass på å fortelle leserne at når en borgerlige Regjering poengterer Aps vingling, så er det en bevisst plan for å stemple Ap som vingle-parti og Støre som tåkefyrste. Nå handler det altså mer om opposisjonens strategi, enn om Aps vinglepolitikk.
Så hva er problemet? At Ap vingler, eller at vinglingen påpekes? Hva er det avisen holder på med? Først kommenterer man Partiets vingling i sak etter sak, for deretter å snu problemet på hodet. Man flytter fokus fra landets største parti og dets vingling, til å mistenkeliggjøre Regjeringen for å bruke vinglingen i en bevisst valgkampstrategi. Det er en merkelig u-sving. Det er faktisk trist både for demokratiet og den politiske debatten at det største partiet på Stortinget mangler en sterk ledelse og en klar politikk. Det er synd at Qjonas ikke har maktet oppgaven som partileder. Noe av grunnen kan være at han ikke er vant til å bryne seg. Qjonas har harselert over uttrykket gullstol, men har glemt at han selv ennå har synlig avtrykk av en. – Avisen har gjort en god jobb her, sier Griske.
Partiet var svært, men så kom Qjonas inn – og resten, inkludert partiet, nærmet seg historisk lavmål. Partiet falt til langt ned på tjuetallet, noe som fikk den naturlige konsekvens at Qjonas ønsket å kartlegge genene til ti-tusen nordmenn i søken etter svar. Men når du befinner deg i et hull, bør du kanskje slutte å grave.
Mens Partiet i 2013 åpnet for å bruke tvang hvis en enkeltkommune motsatte seg en større regional sammenslåing, vedtok partiet på vårens landsmøte at sammenslåing må være helt frivillig og at hver enkelt kommunes beslutning må respekteres. Det var åpenbart et skifte siden det første vedtaket ble begrunnet med at de rødgrønnes frivillighetslinje ikke fungerte, og hvis ikke Stortinget kunne skjære gjennom, ville det ta altfor lang tid og likevel ende i tvang. Da Partiet ikke måtte ta hensyn til sine rødgrønne partnere, var politikken plutselig en annen.
Daværende nestleder Helga nektet for at det var et nytt standpunkt. Hun hadde blitt kurset av Qjonas, og kalte det en tydeliggjøring. Dessuten var det to år gamle vedtaket skrevet i en annen tid, det vil si før regjeringsskiftet.
Ap var for å bruke tvang overfor kommunene til det ikke lønte seg lenger, skrev Marie – og skrevet videre.
Høyre mener Partiet budsjetterer med nærmere fem fiktive milliarder. Qjonas hyttet med regnestaven, og svarte at det er Finansdepartementet som tar feil.
Qjonas kunne, fra landsmøtets talestol, opplyse menigheten om at Listhaug, bevisst og kalkulert, nører opp under hat. – Hun må ta inn over seg at det er Frp som har styrt innvandringspolitikken i to år. De har hatt de ansvarlige statsrådene både på innvandrings- og integreringsfeltet. Selv om det var jeg som lokket er denne tilstrømmingen likevel kommet på deres vakt, sa han. – I hennes logikk framstilles vår redningsinnsats i Middelhavet som at vi lokker flyktninger til Europa fordi vi hindrer at folk dør på havet, men vi kan ikke ta ansvar for at de lar seg lokke.
– Nå er det viktig å si til muslimske menn i Norge at selv om de har en annen kultur når det gjelder plikter, har de likevel samme rettigheter som etniske nordmenn, minst – og dette ber vi om at de også formidler til sine koner når de drar innom. – Hvis vi slutter å være naive, blir det vi mot dem, og da har vi tapt, sier Qjonas.
På samme måte som det aldri ble tatt et oppgjør med kommunismen, mener Qjonas at tiden heller ikke er inne for å ta et oppgjør med ekstremismen som springer ut av islam, og minner om den etterstrebede likheten for lover og regler. Han mener venstresiden må erkjenne utfordringene mange tusen nye flyktninger kan skape på et norsk arbeidsmarked, som de ikke ønsker å bli en del av, og sier det hviler et stort ansvar på venstresiden for å finne løsninger for den voldsomme tilstrømmingen av asylsøkere som kanskje først og fremst har søkt seg til NAV, naiviteten, og ikke til landet som sådan.
— Nøkkelen til god integrering ligger i kontroll med innvandringen. Hvis folk opplever at det er kontroll på innvandringen, er det et stort rom for god integrering og godt naboskap. Hvis folk opplever at innvandringen ikke er under kontroll, er det som at det går ned en gardin for integrering. Den opplevelsen tror jeg mange har nå, sier Qjonas, og krever at regjeringens asylinnstramninger blir midlertidige. De høye tallene for Frp er forbundet med en utrygghet blant folk. Qjonas mener det foregår en kamp om islam og advarer Stortinget om at de stemmene vil han vinne.
Å påstå at Norge selv har skylden for at det nå kommer tusenvis av asylsøkere, mener Qjonas faller på sin egen urimelighet, og føler intet behov for å dele æren.
– Skal unge som begår jihad-inspirert terror forklares som radikalisering av islam eller islamisering av de marginaliserte? Spør han retorisk ut i luften.
Helga kom under årsmøtet til Vadsø Arbeiderparti med kritiske innvendinger til Solberg-regjeringens innsats, og avsluttet altså tiraden med en sterk oppfordring om å sverte regjeringen. – Nå har jeg brukt mye tid på å sverte regjeringen, men det er jo viktig. Og det er viktig at alle bidrar til å gjøre nettopp det, sa Pedersen, ifølge avisen Finnmarken.
— Qjonas ensidige forståelse og toleranse har kostet mye norsk blod. Vet ikke hvilken såpe han bruker for å holde klørne rene.
– Mannen er farligere enn Andreas Lubitz, og bør aldri komme bak spakene igjen.
– Allerede fra opposisjon sørget han for å importere kriminelle langt hurtigere enn politiet klarer å fordele giften utover landet. De har intet her å gjøre, og burde vært stoppet like effektivt som skarre-r’n ble stoppet ved Førde, på sin ferd nordover kysten. Men mot Myndighetenes rasering av Fedrelandet trengs det mer enn trassige refleksive konsonanter – Folket må få nedarvet vett og mot tilbake, og mobilisere. Nå gjelder det vårt liv, og videre eksistens. Møtet med våre forfedre etter å ha blitt halal-slaktet, kommer ikke til å bli et møte med forståelsesfulle blikk.
– Som om ikke det er nok, prøver Qjonas også å ta fra Regjeringen myndigheten til å instruere UNE i asylsaker. Det verktøyet som AP og Senterpartiet i sin tid stemte for å gi Regjeringen, for å forhindre en invasjon, lik den som kom etter Qjonas lokking i 2015, ønsker nå begge disse villfarne partiene å kaste ut av verktøykassen. Det blir liksom ikke like moro med invasjon av pøbler og døgenikter, dersom de blir stoppet før de har fått voldtatt et eneste barn. Igjen seirer godhet mot erklærte fiende,over ansvarligheten overfor eget folk.
Det virker som folk ikke tør annet enn å stole blindt på Qjonas, og håpe på at vettet tar han igjen slik at han snart kommer til å forstå hva han gjør – for tanken på at han vet hva han gjør skaper en uutholdelig dissonans. I stedet for å redusere hans destruerende påvirkning, stemmer de på han og blir medskyldig i sviket mot eget land. De bør pusse brillene, og brette opp ermene ved neste korsvei.
Det er som kjent for sent å snyte seg når nesen er borte, når huset ditt er okkupert, loftet fylt med pedofile transer, og gatene ufremkommelig av burkakledte spisstelt, i skjønn forening med Pride-dansende partiledereleiende på skulende muslimer som lukter etter kristenmanns blod, og som tråler tomme skoler og tomme lekeplasser på konstant søk etter de siste forskremte etniske norske barna.
– Ved siste kommunevalg, og fylkestingsvalget før det, var det på nippet at vi ikke fikk en Sultan i stedet for ordfører i Oslo.
– Ja, jeg husker hvordan de pyntet brura. Han ble brettet ut over flere sider i Nasjonal Samlings landsdekkende aviser, men husker ikke om det var VG, Aftenposten eller Dagbladet?
– Eller alle tre.
– Eller alle tre, nikket Ingvart. Husker ikke det politiske budskapet, for det var egentlig litt uklart. Husker bare henting av barn i barnehagen, kjøring av barn til fotballtrening, og journalistens streben etter å finne plass til ord som dugnad, nabohjelp, enslige eldre, og hjelp til nødlidende. Tror ikke han hadde dager hvor han ikke gjorde fem samfunnsnyttige ting samtidig, iallfall ifølge leflingen i riksavisene.
– Ja, og på fem forskjellige steder rundt hele Østlandet, samtidig.
– Veldig opptatt, og samfunnsnyttig mann.
– Redaksjonene googlet etter norske ord med god gjenklang.
– Vel kampanjen glapp, så nå er han vel tilbake på sofaen, med føttene trygt plantet på ryggen til kone nummer tre.
– Men han kan trøste seg med at hovedstaden endte med en sultan i gavnet, en samfunnsfarlig konvertitt, så det glapp ikke helt for den importerte berikelsen. Rørleggeren hadde lagt ansiktet i tusen folder og lot kirurgen feste dem for sin rolle som byrådsleder.
Qjonas prøver å ivareta forbindelsen med høyere makter, og sier han er innsatt av Allah, så han har sikkert en plan som fører til at alle importerte pøbler blir snille når vi bare har underkastet oss deres forvillede tro, og kjenner vår plass.
– Hva om dette ikke stemmer. Hva om vi ikke klarer å bøye nakken tilstrekkelig. Hans ensidige forståelse og toleranse har allerede kostet mye norsk blod.
Ni av ti palestinere og persere ønsker seg sharia, ifølge PEW-undersøkelsen, og dette gjør dem spesielt lydhøre når de får påfyll fra vestlige statslønnede imamer mens de reker gatelangs i vesten. Akkurat som ordføreren i Chicago mener at reparations er løsningen, hvor myndighetene skal belønne de som aldri har vært slaver med penger fra de som aldri har vært slaveeiere. Qjonasmener at en hyppigere utlønning fra NAV ville ta litt av fokuset vekk fra sårbare norske barn på tur hjem fra skolen, og få somaliere og andre mena-monkeys til å begynne å leie på hverandre. En vinn vinn situasjon som trygger nærmiljøet.
Qjonas har absolutt bidratt til å minske takhøyden, selv under åpen himmel, sa Griske nylig til VG. Synspunktet deles av mange.
To blunk fra Stora Ögon, og tre blunk fra en sjalu og irritert AUF-er, signaliserer hengivenhet. Han trengte ro og trakk seg tilbake til sitt lønnkammer, hvor han i rolige og kjente omgivelser kunne voldta seg selv, igjen. Siv er skyldig for det dårlige været, og at fisken ikke biter, gjentok han stille for seg selv til han sovnet.
Normalt er det best å hjelpe de lidende der de er, men dette kan bli en utfordring med Qjonas. Han ble engstelig over nervepresset mot en av sine egne, og bestemte seg for å sørge høylytt i tre minutter. Han måtte avbryte etter to minutter, på grunn av uro i korridoren utenfor.
De eldre hopper av og foretrekker havet etter hvert som de skjønner at Gerhardsen har forlatt broa, og den er overtatt av ukjente krefter. Sjokket blir bare større når de ser at selve menigheten endrer seg til å speile de ukjente kreftene. Nå gjelder det for menigheten å lytte til hva partilederen sier, og avvente fortolkningen, slik at de blir fortalt hva de skal mene ved neste korsvei
Jan-Jan så hvordan pupillene på Qjonas beveget seg uavhengig av hverandre, der de tiltet rundt i hvert sitt øye, som om de forsøkte å stikke av fra det hele. Qjonas ble litt rødere i ansiktet, kanskje som en gest til sin røde fjert som hadde stukket innom for påfyll, og sakte begynte pupillene å sakne farten før de stanset helt – tett inntil hverandre over neseryggen. Det rykket litt i rynken mellom øyenbrynene og sakte gled de på plass. Qjonas smilte forvirret, og Johannes sukket.
– Det vil løse all verdens flyktningproblem.
– Og mange av dem er sikkert homofile, kom det pipende fra en lyslugg i mengden. Rørleggeren ville så gjerne bidra, og luggen var som vanlig det eneste lyse i dette hodet.
– Psykopaten har mange ansikter.
– Ja, og folket elsker hvert eneste.
Qjonas invitasjon til rølpet fra Midt-Østen og Afrika ble som da George Harrison, i Los Angeles og i fylla, inviterte Hells Angeles til å stikke innom deres Apple-kontor – neste gang de var i London. De tok han på ordet. Men i motsetning til Qjonas fikk de dem etter hvert ut slik at personalet kunne begynne oppryddingen og reparasjonene etter besøket. Aner ikke hvilken rus Qjonas var i da han startet innkallingen, og det var ikke til egen hytte på Sørlandet han inviterte dem – men til naboens hytte. Her ble det opp til andre å rydde etter hans rus, som han ikke ser ut til å komme ut av.
USA vedtok å stanse all immigrasjon fra en rekke land, etter å ha erfart at det stort sett bare var terrorister og annet destruktivt pakk som kom fra disse landene. De listet opp Syria, Venezuela, Libya, Yemen, Qatar, Somalia, Iran og Nord-Korea som verstingene, som med unntak av Nord-Korea har lang og trofast historie i terrorisme, og som derfor skulle ha innreiseforbud. Denne listen er vel mer eller mindre synonym med ønskelisten fra Qjonas, for å få landet kjørt til helvete raskest mulig. Allahu Akbar! Kanskje med unntak av Venezuela og Nord-Korea, hvor han nå vil sette inn ekstratiltak, for å først og fremst avhjelpe dem med sinnslidende og kriminelle.
Vi har vel nå nok somaliere, eritreere og syrere til minst to borgerkriger, når de bare klarer å finne ut hva som er att og fram på burkaen. I mellomtiden driver de treningsleir i våre gater, hvor de trener på kampsport, og trakassering av skumle etniske barn.
Qjonas sier at kritikk av ISIS er kritikk av AP.
– Hvis han flagrer mer nå, tror jeg vi må fire han på halv stang. Frank var sluttet å riste på hodet.
Qjonas skremmer ingen. Selv kleggen på leggen lar seg ikke skremme av hans innskutte bisetninger. Men gjennom posisjon blir hvem som helst farlig. Selv 1,5 meter torturist fra Trøndelag ble farlig i Tyskernes tjeneste.
Qjonas er patetisk så det holder når han sukkende må forlate speilet å gli ut av statsminister-kostymet. Han tok på seg vanlig dress og gikk ut på gata, og beveget seg i bybildet som en vanlig mann. Han gled bortover gata, og når han kom fram til pressekorpset var han klar. Gråtkvalt kunne han fortelle at Listhaugs innlegg på Facebook var det desidert verste angrepet han hadde blitt utsatt for, og overdøvde nesten angrepet han hadde blitt utsatt for på Utøya. Han huket seg ned og klorte febrilsk for å slite løs en brostein, men klarte det ikke. Han reiste seg opp og gjorde et symbolsk kast med flagrende hvite fingre, for å illudere at han kastet stein. – Korsfest, korsfest, kvein han. Han sendte en tanke til sine muslimske medmusikanter i partiledelsen, og slengte på et mer hviskende – Jihad!
– Det må bli et surrealistisk helvete for han, hvis vettet, på et eller annet mystisk vis, skulle ta han igjen. Snakk om Max Anus, landssvikernes svar på Max Manus, mumlet Ingvart. – Forbannet tyskhore, både han og faren.
Qjonas satte opp et interessert ansikt, men det stivnet så sterkt spørrende at det bare gav han nye rynker.
– Han sitter på sin høye hest og kritiserer alle andre.
– Kanskje du misforstår, Ingvart, kanskje han bare sitter på en høyhest?
– Ingvart ble tankefull. Ja, slik må det være. Det ville passe han bedre, for han er jo hellig. – Hvis han skulle reise rundt til alle begravelsene som følger naturlig i kjølvannet av hans politikk, ville han ikke få tid til annet.
Folket sukker, men stemmer på katastrofen, og begynner å tenke muslimsk – og glemmer etterslekten, og håper at det helvete han skaper kanskje ikke materialiserer seg før de er borte. Håper de ser nakken på egne barnebarn når de tenker slike tanker på vei til stemmelokalet for å gi sin stemme. De er i så fall ikke de første som er blitt lurt av narsissister.
– AP har senket kulturbegrepet så lavt at selv den dummeste tror han vet noe, og i dette ligger en grenseløs menneskeforakt som intet parti har lov til å vise mot landets befolkning. «Vi har fjernet broen bakover, som skulle viser retningen til broen fremover – og sørget for at vi ikke lengre er et kulturfolk», sa Arne Dørumsgaard for mange år siden, og han fikk rett. Det vil si kulturen er der, men vi verdsetter den ikke, så den forvitrer. Tenk Asbjørnsen og Moe – som berget vår identitet. La deres arbeid være grunnlaget for en ny giv. Uten dem ingen Per Gynt.
Quisling er vel den eneste norske politikeren hvis navn gir gjenklang i verden for øvrig. Han forrådte sitt land. Idag har vi vel flere kandidater, rising stars, i så henseende.
– Tenk at Per hadde med seg mobiltelefonen til Iran! Noe så naivt og tåpelig! Qjonas ristet på hodet, så det klirret i fyllingene.
– Men hadde ikke du med deg mobilen da du var i Russland?
Qjonas pustet tungt et øyeblikk, og du kunne se glimtene i øynene av et par sikringer som røyk. – At jeg selv brøt sikkerhetsforskriftene på mitt statsbesøk i Russland, kan umulig være grunn nok til at jeg skal dempe kritikken av Per. Den hendelsen burde tvert imot bidra til at han burde visst bedre, og dessuten bør Listhaug ødelegges. Deretter takket han for interessante spørsmål, men at han dessverre måtte videre.
Qjonas lille røde fjert styrer et parti som handler etter kriterier som at det må koste, ikke gavne eget folk, og at det gjelder å forstyrre de som viser ansvar. Derfor skinner Qjonas som solen for dem, så sterkt at de må alltid sørge for et lite lager av kostbare solbriller, som den røde ledelsen kompletterer etter behov.
Dette ville ikke vært det store problemet, hvis Qjonas hadde blitt ansvarlig, men det skjer nok ikke over natten. Qjonas lokking med at hvis jeg får se din, skal du få se min, virket sterkt inn på Knut Arilds avgjørelse. Han gikk for seg selv, kikket opp på den klare blå himmelen over Sarons Dal, og takket for samarbeidet. Han var egentlig stor tilhenger av fri sex, iallfall når han var alene.
– Dette fører til et fall i andelen kvinner som jobber, og særlig menn, sa Qjonas med sedvanlig presisering. En uttalelse ikke ulikt det som kom fra det amerikanske demokratiske stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez, da hun fikk påpekt det faktum at arbeidsløsheten under Trump var historisk lav. – Det er bare fordi alle har to jobber, kunne hun avklare. Det var samme stjerneskuddet som kunne fortelle at all strid og uenighet i Midtøsten skyldes Israel, og Israel alene. Da hun ble spurt om å utdype uttalelsen kunne hun dessverre ikke det, og skyldte på at hun ikke var noen ekspert på geopolitikk.
Qjonas kom smilende langs scenekanten, leiende på Raimondullah, til tonene av idiotenes inntogsmarsj.
– Qjonas er farlig for landet, siden han frir til de naive – og det er det mange av, mente Ingvart. Skremmende mange.
Vel fremme i Sarons Dal stilte narsissisten seg foran speilet i sin trange garderobe, og kneppet buksene sakte opp mens han nøt synet av mannen foran seg. Deretter tok han godt tak i noen av sine strieste rævhår og med et lite innestengt hikst slet han til så tårene spratt i øynene. Han kneppet igjen buksene, og kom tårevåt ut på scenekanten foran tusenvis av frelste sjeler. Herfra kunne han gråtkvalt berette at han og Knut Arild hadde så mye felles, ikke minst at begge trodde på et høyere vesen. Han tok hånden opp og tørket en tåre vekk fra kinnet. Litt usikker rynket han på nesen og kikket på hånden før han tørket den på buksene og fortsatte prisingen av det potensielle samarbeidet til stor jubel.
Knut Arild følte seg bondefanget, og på glatt is. En is som skulle vise seg å svikte under Knut Arilds varme tøfler. Qjonas så hva som skjedde og samlet sine lange tentakler i den sorte flagrende kappens røde silkefór og forsvant rundt hjørnet. Stabil som humøret til Elton John planla han ny tilnærming.
De titusener av tidsinnstilte bonoboer som han hadde fått importert hadde ennå ikke fått stemmerett, og selv om dette kan endres nå når Erna har godkjent FNs famøse migrant-avtale, som vil sette fortgang på destrueringen av Europa, men det kan likevel ta tid – en tid hans selvbilde ikke har.
Befolkningens behov for å hjelpe alle andre, bare de er eksotiske nok, er så enormt at de i stedet for å hente virkelige flyktninger sier de bare stakkars – og flyttet merkelappen over på lykkejegere, terrorister og IS-sympatisører, og dermed muliggjør Qjonas landssvik i en slik grad at invitert pøbel – med sine privilegier – fortrenger landets egne innbyggere og ironisk nok har umuliggjort landet som nødhavn for mennesker med virkelige behov – som Asia Bibi. Norge er rett og slett blitt for farlig for reelle flyktninger, som nå risikerer å møte fienden på gata her, som er et paradis ifølge bulletiner sendt ut til den gemene hop fra elitens ghettoer i våre byer. Det blir nok rift om de gjeveste plassene på kirkegårdene, hvor tomme øyne stirrer opp mot moskéens solide gulv.
Demokratiet omskaper befolkningen til en katatonisk masse, som ikke lenger tenker, men bare venter på ordrer som forteller hva de skal tenke og gjøre, som vi fikk se et skrekkeksempel av under siste pandemi. En pandemi som vi nekter å ta inn over oss at var et laboratorieskapt biologisk våpen, forsket fram og sluppet løs på verden fra laboratoriet i Wuhan, Kina – av landets illegitime myndigheter – Det Kinesiske Kommunistpartiet-CCP.
And here’s the kicker, det biologiske våpenet, og laboratoriet med – er finansiert fra USA via Djevelens lakei Numero Uno Anthony Fauci, på bestilling fra verdens Globalist-kabal, med WHO, Bill Gates, Georg Soros og World Economic Forum i spissen. Da djevelen selv vendte tilbake til jorden denne gang, var han så sikker på seier at han tok ikke engang på seg en maske, da han dannet og ledet World Economic Forum som sitt viktigste redskap, fram til en av hans norske demoner overtok styrestikka. Hvilken stikke Jensegakken grep tak i da han overtok ledelsen i de pedofiles høyborg – Bilderberg, vil vel neppe bli offentliggjort, men etter et blikk inn i lekerommet fryktet han for renommeet og trakk seg – han foretrakk å frekventere som anonym gjest.
Følg med hva som skjer, på siden av kortbuksene og museflettene i vestens redaksjoner, og tør å se det du ser.
Qjonas har nå bedt om en ytterlig vri på demokratiet, ved å frede toppledelsen fra demokratiske prosesser og folkets uansvarlighet, slik at den blir sittende så lenge festen varer – etter EU-modellen.
Partiet har hatt mye rart i ledelsen, men har vel nå den første med elleve pekefingre, og som til tross for at de peker i alle retninger besverger at de alle tross alt peker i partiets hovedretning.En som kan ta av seg hodet uten å røre hatten, og som stadig stangerskallen i en svingdør av selvmotsigelser hver gang han slipper ut et par somrer med strategiske uttalelser – som lød så flott i hans hode, og som samtlige er hentet fra en brønn som Mattilsynet ikke ville ha nærmet seg uten romdrakt og ildtang. Selvmotsigelser som bare blir oversett så lenge vi har en bundet pubertal presse, som blandet med menigheten lar seg lede av værhanen.
Som Cato den eldre hadde sitt mantra om Kartago, har Qjonas sitt om Norge. Cato fikk viljen sin, og Kartago ble ødelagt, selv om det ble etter hans død. La oss håpe at folket våkner før Qjonas får sitt mantra oppfylt, og esler inn i historien like betydningsfull for landet som Meling var for Frelsesarmeen, og Svartedauden for Europa. Svartedauden kom vel også med skip over havet og raderte ut to tredjedeler av Europas og Norges befolkning før vi ble kvitt den, noe som kan gi en pekepinn på hva vi skal gjennom før det igjen bare er Rattus Norvegicus tilbake på berget.
Likheten blir større desto lengre man tenker på det, men hovedforskjellen er likevel at denne gangen er katastrofen initiert av en grenseløs naiv befolkning – dullet inn i apatien av en feighet av bibelsk størrelse, og en ditto patologisk frykt for mer eller mindre valgte ledere.
Skulle folket våkne, og Qjonas kastet, ser han for seg at han kan bruke tiden på å lære Magnus Carlsen å spille sjakk. Det forteller at han har ikke begrep om hvor langt han vil bli kastet.
Qjonas ble tyst, før ansiktet sprakk og pekefingrene ble enda flere og lengre. De sprikte som vanlig i alle retninger, og lyste sikker kurs. Kjeften åpnet og lukket seg, som på en guppy. Han slo etter han flere ganger, og måtte hoppe over tre starter som ikke passet, før han endelig fikk start på de blodløse leppene. Qjonas kan ikke engang sammenlignes med seg selv, men han er god til å delegere ubehagelige oppdrag til Krf og Rødt.
Qjonas er vår tids Nygaardsvold, og sammen med sin Koht, bør de få vandre alene sammen over klippen – og dersom vindtrykket da skulle åpne hans slappe øyelokk, vel så kan han flapre med dem og slik dempe nedslaget. Det skal noe til for å stille seg på talerstolen og i pur glede kalle på fiendens angrepsstyrker – og fortelle at de er veldig velkomne, i puljer på titusen i slengen, men hva dette noe er vet jeg ikke, bortsett fra at jeg forstår at det må være mørkt, glatt og sleipt.
Qjonas staket seg videre gjennom bjerkeskogen i den friske vårluften, og gikk på seg ståkuk flere ganger i den trange fantomdrakten. Ekornmor, som fikk med seg tildragelsen, talte engstelig over barneflokken da han hadde passert. Det rykket også i barten på fru markmus
Qjonas bør ikke fordømme noe som helst, han har virkelig gjort nok. En naturlig konsekvens av egne handlinger ville være at han kledde av seg og møtte opp på nærmeste krematorium, da han etter sosialistenes regler fremdeles kan aborteres, selv om det kanskje er i seneste laget.
Hvilket folk er vi blitt?
Syria, som er et av de syv land som Obama grupperte som de verste, og som Trump vil ha innreiseforbud fra, er de samme som Jonas bærer Norske millioner til, og ropte på.
Merkel og Qjonas er vel de myndighetspersoner som først kommer til å bli gravd opp og hengt av våre etterkommere, når landene er ryddet etter dem.
I valgkampens hete sendte QjonasStora Ögon nordover for å blinde øynene på lokal-befolkningen, og befolkningen ble beroliget og stemte på Einar Gerhardsen – igjen. Besøkets menneskelige trekk lammet cortex, og vekket minner om egen begredelighet, fremmet ømme følelser – så de bød på kaffe og vafler.
Qjonas kommer på broen, sa ja, og gjorde nei. Brisket seg med det han hadde, og kjentes ikke ved det han manglet. Han klapper rormannen jovialt på skulderen og gir ordre om full fart, og går selv fram for å nyte utsikten. Stadig skrattere i nakken myser han over baugen, mot det skarpe lyset fra toppen av isfjellet. Framtiden blir lysere og lysere mumler han, og slurper forsiktig i seg den litt for varme kaffen.
For å få mer ut av kostnadene til landets forsvar, sørger Qjonas for at det skal bli stadig mindre å forsvare.
Trond liker diskusjoner, dersom de holder innholdet utenfor og han får konsentrere seg om form. Da kan han briljere i dagevis, og kan diskutere innvandring med Sylvi så tupéen hopper – iallfall så lenge han ikke blir konfrontert med innvandringens konsekvenser. Da tar han gjerne glatt eierskapet til alle verdiene til folk flest, og som Sylvi kjemper for, og bare legger et rosemalt bilde av sitt eget store hjerte på toppen.
– Hvis ikke folk knytter vårt store sosialistiske hjerte til disse verdiene, blir de bare kalde og skaper en avstand til mennesker som landet bør beskytte seg mot, sier Griske, og forstår som vanlig ikke selv hva han sier.
– Freudian slip, tenker Sylvi. Hun vil ikke si det høyt, for av erfaring vet hun at da vil Qjonas sparke en slikker fra én-prosents-partiene i leggen – slik at de vil hoste opp et mistillitsforslag, som han etter nøye vurdering og meget bekymret og ansvarsfullt føler seg nødt til å støtte. Redselen for folkets oppvåkning og massive styrke, som ligger som et latent mareritt hos invaderende lykkejegere, har allerede smittet over på moderpartiet på grunn av den tette kontakten, og han våkner derfor hver morgen med kvalme, hjertebank og svettetokter, i panikk over at de ikke blir kvitt denne altfor sterke kvinnen, eller kjerringa som gutten klynker – der han klamrer seg til skjørtekanten på idolet, og fylt til randen av høyverdig kulturtilskudd fra hjemlandet.
Antagelig en slags karma, da følelsene han våkner med likner påfallende på de samme følelsene en uskyldig ambulansesjåfør fikk fremprovosert etter massiv trakassering fra Griske og hans kollegaer fra kongens bord, med støtte fra libtardene i media, og som hjemsøkte han – hver gang han hørte eller så hyklerne på radio eller tv.
Redaktøren som Qjonas beæret med all skyld for at våre ambassader og flagg sto i brann, siden han ikke hadde forstått at det ikke var lov i Norge å bruke ytringsfriheten i tegneserier, fulgte nøye med på farsen.
Også faren til en norsk gutt som ble angrepet av en somalisk guttegjeng ved Sognsvann, ble omringet av sosionomer som kunne fortelle at dette overhodet ikke hadde noe med rasistisk vold å gjøre – offeret var jo hvit. Han bet tennene sammen i møte med slik alternativ virkelighet. Han ble fortalt viktigheten i å fortsatt satse på feminisering og dialog her i Vesten, slik at vi forstår neandertalerne fra de ankommer, og ikke provoserer dem gjennom å besvare volden. Det de trenger er hjelp, og det gjør vi ikke ved å kritisere deres framferd, men tvert imot gjennom å akseptere tap av liv og ødelagte hjem i stadig større grad, på vår vei mot det perfekte samfunn.
Stora Ögon beklager seg over å bli introdusert som vakker og dyktig, i stedet for etter tittel – som mennene. En introduksjon hun få år senere, minnes med glede, ognåskulle ønske bli brukt mer. Hun sukker og setter seg til laptop ’en og twitrer en gladmelding til sekten – Klok og vakker@zsamarat inne som kommunikasjonsrådgjevar i Partiets stortingsgruppe. Hun legger straks fram forslag om tre foreldre og et tredje kjønn – med det svenske pronomen hen.
Nobelprisen til Obama!? – Var det for Fast & Furious prosjektet?, Oppbyggingen av terrororganisasjonen ISIS, eller kanskje det var for droneangrepet som drepte fire amerikanere, hvorav ett barn.
Det viste seg senere at det var for at Jagland skulle få en sterkt etterlengtet utløsning. Han presset fram Nobelprisen for å få hilse på, og bli avbildet sammen med, Obama – så glad at han med et sukk og salig glis markerte i stolen etterpå. Det var vel ikke helt i tråd med salige Nobels statutter for bruken av prisen, men helt i tråd med hans egne.
Yngve mente hoffet rundt Jens la for mange snubletråder rundt Jagland, tråder som etter rapportene fra Brussel å dømme, synes som han ennå gikk og snublet i. – Kanskje han, som meg, går på et slags gehør, undret han?
Etter det famøse valget kom Jagland ridende på kosteskaft fra Brussel, og forbannet media for å ha vært så fokusert på Qjonas liv og levnet, før valget. Redaktørforeningen lurte på om han var like opprørt over at statsminister-kandidaten brukte advokater for å stanse en kritisk reportasje?
Jagland bare fnyste, og sa at de gjerne måtte bruke ressurser på reportasjer, men at de burde sitte på dem til valget var over, og mumlet noe om at kritiske reportasjer var til stor bekymring også i Europarådet.
Redaktørforeningen fulgte på med at pressen også selvsagt må tåle kritikk, men det betinger at det kommer fram hva som kritiseres. Det blir liksom litt tynt med en påstand om at pressen er slem.
Jagland avsluttet med å be om at dersom media hadde flere spørsmål til Qjonas, og krevde edruelige og entydige svar, kunne de heretter sende dem til Europarådet, så skulle de få EU-animerte, klare svar.
Jagland er ansatt i full stilling i Europarådet, men av prinsipp fungerer han bare i 36,9 prosent stilling, og tar seg rent prinsipielt fri 63,1 prosent av tiden, for å fange sommerfugler. Men nå ville også Europarådet kvitte seg med Bongo fra Lier, og da bør myndighetene trå til og gjøre det de er best til – betale seg ut av problemet, og forklare Europarådet at en stomi-operasjon kan ikke reverseres, og at gutten er deres nå.
Husker da han fikk prøve seg som Statsminister, og hvor han gikk ut med høy sigarføring, ansatte det norske Zoo for å bygge Det Norske Hus – som han entusiastisk kalte det. Han endte opp med et Norsk Hus, som han sa skulle bli hans månelanding, og i motsetning til krasjet til Jens skulle dette bli episk.
Men etter å ha studert flokken han jagde foran seg ut på Slottsplassen, kunne man få inntrykk av at han likevel hadde ombestemt seg og gått for å bygge Det Norske Fjøs, for så å vente litt med selve huset. – Befolkningen går foran, som han sa, og roet forsamlingen glatt ned med forsikring om at han ikke ante hva han holdt på med. Folket sto som nikkende bilhunder, og viste tillit, faktisk 36,9 prosent, men ved valget året etter satt han på en krakk utenfor Stortinget, med et stort pappkrus i hendene og ba om påfyll, han duppet av,og som en fregattfugl sov han med halve hjernen. Det viste seg at store deler av mannskapet hadde falt over bord, og i samme turbulensen hadde også mye av tilliten fulgt med.
Matrosene ravet rundt på dekket i bunad, og var overhodet ikke forberedt på bråe vindkast og krappe bølger. Så nå var det tid for etterfylling av tillit, og klok av skade satt den ikke like løst denne gangen. Fram til han kom på broen hadde folk en viss tiltro til myten, eller munnhellet, om at den som Vår Herre gir embete gir han også forstand, og brukte det som trøst når de forsto at ferden videre kom til å bli a bumpy ride.
Men etter Don Quijote de la Manchas opptreden i førersetet forsto de at myten antagelig ikke var noe annet enn løgn og forbannet dikt, og hans opptreden i Nobelkomitéen ble det empiriske beviset på at hypotesen ville forbli en hypotese, og aldri kunne bli bevist.
Etter at han i sin tid kom ut på slottsplassen med det som mer lignet persongalleriet til Kjell Aukrust, eller freakshowet som styrte Bidens USA, fungerte han etterpå som landets utlagte tarm i Europarådet. Med chutzpah så det holder skvulper han noen ganger over også i norske medier, og vi får vår dose av fjolsets visdom.
Det står i avisene at byråkratene rundt han funderer på hvorfor ingen fra Norges myndigheter søker hans råd, eller iallfall besøker han.
- Nei, kan du forstå det?
- Snakk om tom dress, eller var den fylt 36,9%.
