Antirasistisk senter har i årevis vært en påvirkningsaktør i norsk offentlighet som har hatt tilnærmet fri tilgang til alle slags medier. Typisk har de opptrådt i en slags dobbeltrolle: Som ekspert og som moralsk autoritet.
De har også vært overøst med statsstøtte i ulike former. En raskt gjennomgang viser at de, grovt regnet, har mottatt ca. 10 millioner i året de siste årene i ulike former for støtteordninger.
På dette viset at venstreradikale og etniske aktivister heve god lønn mens de driver på med sine heller spesielle ideologiske hobby.
Tidligere var jøden Ervin Kohn en av de ledende talspersonene for senteret. I tillegg har han vært forstander for det Mosaiske Trossamfunn, og har også blitt gitt meget romslig anledning til å opptre i offentligheten som en angivelig ekspert på det også.
Slik sett har Antirasistisk senter framstått som et slags multikulturelt paradis for både jøder og muslimer – alle i harmoni med hverandre mens de koser seg med generøse bidrag fra den offentlige pengesekken.
Kohn har tidligere fremmet synspunkter om at Norge er for hvitt og at andre minoriteter er utsatt for mye rasisme her til lands.
I tillegg kommer den angivelige sterke antisemittismen som Kohn alltid har påstått at hans egen gruppe er utsatt for.
Nå har imidlertid denne idyllen slått fullstendig sprekker.
I en ny rapport, «Antipalestinsk rasisme», som de lanserte denne uka, så har Antirasistisk senter dedikert hele fire siders tekst til omtale av sin tidligere nestleder.
Overskriften er «Ekstreme stemmes gis legitimitet» og dette er tydeligvis Kohn ifølge sin tidligere arbeidsgiver nå et eksempel på.
I rapporten, som vi velger å sitere fra, heter det:
«Et annet trekk ved norsk offentlighet er hvordan enkeltaktører med et ekstremt skjevt narrativ gis vedvarende tilgang til medieplattformer. I denne sammenheng skiller Ervin Kohn seg ut, i tillegg til aktører som representerer mediene selv, som vi analyserer senere i denne rapporten.
Kohn har i en årrekke vært en av de mest synlige jødiske stemmene i norsk offentlighet. I hovedsak som tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund (DMT), men også som tidligere nestleder i Antirasistisk Senter. Hans rolle som brobygger, antirasist og dialogaktør har gitt ham høy tillit. Nettopp derfor vekker hans senere uttalelser om konflikten stor oppmerksomhet – og bekymring.
Det er på sin plass med en disclaimer. Antirasistisk Senter er for ytringsfrihet. Samtidig har vi, og også vår tidligere nestleder (!), vært opptatt av at ytringsfriheten ikke er absolutt, og at man ikke er forpliktet til å gi ekstreme synspunkter spalteplass. Kohn representerer en enøyd analyse, som også delegitimerer aktører som FN, International Court of Justice (ICJ) og den internasjonale straffedomstolen (ICC). At våre viktigste internasjonale institusjoner undergraves slik i møte med de mest alvorlige formene for statlige overgrep og forbrytelser, krever at mediene er på vakt.
Ikke minst handler dette om den moderne forståelsen av begrepet «antisemittisme», og hva som legges i dette. Kohn og DMT har lenge vært en aktiv pådriver i å befeste det som er kjent som IHRA-definisjonen av antisemittisme, som innlemmer kritikk av Israel som antisemittisk. Eller «demonisering av Israel», som Kohn nokså ullent omtaler det som.
Det er ikke alle forunt å få kronikker på trykk i Norges største aviser, særlig ikke når motstridende synspunkter ikke gis tilsvarende plass. Kohn har vært en av få jødiske stemmer i den norske debatten, og han har tidligere spilt en viktig rolle. Slik han fremstår i dag kan han imidlertid bidra til å overdøve og stilne andre jødiske stemmer, og således bidra til et feilaktig bilde av kompleksiteten i hva norske jøder mener om Israel og deres handlinger i Gaza og mot palestinere.
Kohn behandles fortsatt i norske medier som en av de fremste representantene for det jødiske samfunnet i Norge, på tross av at han ikke lenger har rollen som forstander i DMT. Samtidig har han ikke bare blitt «gitt en mikrofon». I NRK-programmet «Yama utfordrer» ble Kohn utfordret av journalist og programleder Yama Wolasmal med spørsmål om Israels okkupasjon, blokade, bosetninger og bruk av vold. Kohn svarte med å avvise Amnesty International, FN og Den internasjonale straffedomstolen som antisemittiske og illegitime aktører. Dette representerer ikke bare et dramatisk brudd med den tidligere veldig dialogorienterte posisjonen hans, men mange seere opplevde Kohns retorikk som direkte radikalisert, polariserende og faktaresistent.
Slike utsagn må ikke forstås som isolerte meninger, men som bidrag til en bredere internasjonal kampanje for å delegitimere dokumentasjon av israelske krigsforbrytelser. Når FN og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner stemples som antisemittiske, skapes et rom der enhver kritikk av Israel effektivt demoniseres – uavhengig av den faglige og juridiske substansen i kritikken.
Det er viktig å understreke at Wolasmal – selv en profilert og bredt respektert utenriksjournalist – ble anklaget for antisemittisme i enkelte miljøer for sin tidvis harde intervjustil.
Dette demonstrerer hvordan ytringsrommet rundt Israels okkupasjon av og krig mot Palestina også er ekstremt snevert, og at selv det å stille kritiske spørsmål ved Israels politikk, og støtte til den, kan tolkes som fiendtlig og antisemittisk. Når slike anklager brukes mot en erfaren journalist i landets største nyhetskanal, viser det at ekstremisme ikke bare formidles i sosiale medier eller marginale miljøer – den er i dag institusjonalisert i deler av norsk offentlighet.»
Det er i alle fall tydelig at den multikulturelle idyllens tid er forbi i Antirasistisk senter. Nå er det muslimene som har makta og den gamle husguden Kohn har blitt en «ekstrem stemme».
På den annen side: Er det overhodet noen oppegående mennesker som noensinne har tvilt på at Ervin Kohn var noe annet enn en aktivist for sin egen etniske gruppe? Da skal en sannelig ikke å fulgt godt med.
Det er i alle fall på høy tid at pengestrømmen til senteret kuttes omgående.
